Dagens Ateist

Overdriver betydningen av religion

2011-10-28T11:20:00.000+02:00

"– Mange islamforskere har en religionsvitenskapelig bakgrunn. Derfor synes vi religion er spennende og setter fokus på det framfor å se på innvandrernes ikke-religiøse sider.

- Når vi uttaler oss til mediene om forskningen vår, følger denne skjevheten med, sier Garbi Schmidt som er professor ved Roskilde Universitet.

[...]

Flere skandinaviske studier viser at religion ikke spiller så stor rolle for de fleste danske muslimer.

– Noen grupper er svært religiøse, og det finnes radikale elementer. Men vi ser igjen og igjen at mange innvandrere er lei av å bare bli oppfattet som muslimer, sier Schmidt.

[...]

– Det blir lett til at de religiøse blir mest synlige. Når forskere og medier vil ha fatt i en muslim eller innvandrer, går de ikke inn på kafeene.
– I stedet går man til de muslimske organisasjonene. I Danmark er det Muslimenes Fællesråd og Islamisk Trossamfund. Men på den måten skjer det en vektlegging av det religiøse; i noen tilfeller er det rimelig, andre ganger gir det et skjevt bilde, sier Schmidt.

På den måten blir det religiøse perspektivet overrepresentert i både mediene og innvandrerforskningen, mener hun."

Forskning.no, 05. oktober 2011

Se også Kristeligt Dagblad: "Mange danske muslimer er ikke særligt religiøse"

Humanismens problemer

2011-06-22T11:27:00.004+02:00

"– Religionene er bedre i stand til å inspirere, skape fellesskap og mening. Det må vi humanister bare innse, sa filosofen Julian Baggini på landskonferansen til British Humanist Association i helga."

Fri Tanke 20.06.2011

Jeg tror dette muligens kan være et problem om man ser på humanisme som en religionserstatning. Det nytter rett og slett ikke å stjele klærne til de religiøse mens de bader. Til det har de for mange klær. Men jeg går ikke rundt og er humanist fordi det skal gi meg en mening med livet. Jeg er ateist fordi jeg ikke tror på guder og har sekundært funnet ut at jeg er enig med humanismen uten at dette blir noen rettesnor for meg.

Fellesskapet hos de religiøse blir trukket frem, men faktum er at vi lever i en stadig mer individualisert verden enten vi tror eller ikke tror. Det er nok for eksempel flere kristne i Norge enn det er kirkegjengere, og nyreligiøsiteten er jo et(eller snarere flere) «plukk og velg»-livssyn. I mer tradisjonelle samfunn er det fortsatt hardkjør på fellesskapet men det tror jeg vil endres i takt med en eventuell velstandsøkning og frihet. Dessuten kan for mye fellesskap være farlig, jfr. forrige århundre.

Når det er sagt er det ikke slik at den moderne verden er en verden uten fellesskap men at fellesskapene ofte kommer av interesser. Kristne drar på Skjærgårdsgospel mens andre drar på rockefestival. Er du aktivt med i en forening så har du minst like mye fellesskap som en gjennomsnittlig kirkegjenger. Baksiden er at det er ingen her som presser deg inn i fellesskap slik at du risikerer å falle utenom om du ikke aktivt tar et valg selv.

Uansett, det som er viktig for meg er hva som er sant. Hvis du bygger «meningen med livet» på noe som er usant, så lurer du deg selv. Jeg heller mot at det ikke finnes noen mening med livet annet enn den jeg skaper selv men det blir ikke dermed bedre å tufte meningen med livet på noe usant.

«– Det er kanskje litt underlig at det alltid er vi humanister som skal anklages for manglende ydmykhet. Vi påstår jo tross alt ikke at vi kjenner Guds vilje. Men til tross for dette, tror jeg religionene i større grad er i stand til å få folk til å se seg selv som en brikke i en større sammenheng. Dermed blir de også mer ydmyke. Jeg tror dette er et viktig samfunnsbidrag. Det er et problem at ydmykhet og takknemlighet i våre dager later til å ha blitt byttet ut med egoisme og kravmentalitet. Her tror jeg religionene bidrar positivt på en måte som humanismen ikke evner, sa Baggini.»

Når det gjelder det med ydmykhet så har jeg problemer med å se hvorfor de religiøse er så mye mer ydmyke enn meg. Det at jeg er i slekt med aper og fisk er mer ydmykt enn at jeg har en spesiell rolle i forhold til dyrene. Jeg er heller ikke en del av en større plan. Kloden jeg bor på er sannsynligvis ikke den eneste med liv på. Ingen gud lytter spesielt til meg om jeg snakker ut i løse luften. Jeg får ikke en velfortjent premie når jeg er ferdig med livet. Jeg følger ydmykt vitenskapen der den tar meg (når den er grundig kvalitetssikret).

Det er en selvmotsigelse å skryte av at man er ydmyk, men jeg synes ikke religiøses selvsentrerte livssyn kommer så mye bedre ut i alle fall. Og hva angår kravmentalitet er det bare å slå fast at jo mer religiøs du er, jo mer kravstor er du. Det er for eksempel mye lettere å leve med liberale religiøse enn med fundamentalister, så hele ydmykhetsargumentasjonen til Baggini faller bort.

Husker du Jesus?

2011-01-15T11:42:00.005+01:00

"HUKOMMELSEN VÅR svekkes med tid, faktorer som ikke var så relevante forsvinner. Når etasjer, adresser og bilnummer plutselig blir viktig, og vi blir bedt om å huske, oppstår feil.

Vitnet påvirkes av omverden og kan inkorporere villedende informasjon fra andre kilder i egen hukommelse, som bilder fra hendelsen, omtale i media og informasjon fra andre personer. Sannsynligheten for at villedende informasjon korrumperer hukommelsen øker med tid.

- Vitner som plutselig får klare bilder bør man være skeptisk til, hukommelsen blir ikke bedre med tid, sier Wessel.

[...]

- Og om det er gått nesten 30 år?

- Det er så ufattelig mange påvirkningskilder, ikke minst media, alt vi har lest om de involverte vil påvirke forklaringene, det er åpenbart. Det kan komme mye informasjon som man ikke har mulighet til å kontrollere. Øyenvitner kan være pålitelige, men er også svært påvirkelige og mange vitneobservasjoner er dårlige. Andre vil også gjerne hjelpe til, men det vil kunne forvirre mer enn det hjelper, sier Wessel.

[...]

Minnene våre er under stadig oppdatering etter hvert som ny kunnskap kommer til. Desinformasjon puttes inn i hukommelsen, vitner aksepterer ny informasjon som en del av den opprinnelige hendelsen. Feilhukommelse kan være svært livaktig og oppstå ikke-bevisst og spontant. Folk kan huske hendelser som de i virkeligheten aldri har opplevd.

[...]

Falske minner kan utvikle seg når vitnene forteller historien mange ganger, i politiforklaringer, i rettssaker og privat. Har forvekslingen først funnet sted, vil vitnet gjennom mange repetisjoner få minnet bekreftet og forsterket.

[...]

Forskningen viser at heller ikke dramatiske hendelsene er immune mot glemsel eller fordreining.

I en undersøkelse om Estonia-forliset ble informantene telefonintervjuet dagen etter forliset og et år etter. De ble blant annet spurt hvordan de fikk vite om forliset. Mange ga helt andre opplysninger enn ett år tidligere, men var fremdeles overbevist om at de husket rett."

Dagbladet Magasinet 13.01.2011

Enda en interessant artikkel i Dagbladet Magasinet. Artikkelen nevner ikke religion men jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan historiene om Jesus må ha ballet på seg før de til slutt ble nedskrevet førti år senere.
Tenk deg at historien om Arne Treholt ikke ble dokumentert i media eller andre steder. I løpet av de siste 30 årene hadde vi ikke lest noe som helst om saken som ble skrevet av vitner der og da. Vi forholdt oss kun til rykter - før plutselig en Treholt-sympatisør i dag skulle skrevet en liten bok eller pamflett om saken kalt "Godt nytt om Arne Treholt". Jeg tror det ville blitt en fantastisk bok.

I Jesus Interrupted tar Bart D. Ehrman for seg hvordan de muntlige overleveringene skjedde:

"There are reasons for thinking Mark was written first, so maybe he wrote around the time of the war with Rome, 70 CE. If Matthew and Luke both used Mark as a source, they must have been composed after Mark’s Gospel circulated for a time outside its own originating community—say, ten or fifteen years later, in 80 to 85 CE. John seems to be the most theologically developed Gospel, and so it was probably written later still, nearer the end of the first century, around 90 to 95 CE. These are rough guesses, but most scholars agree on them.
This means that our earliest surviving written accounts of Jesus’ life come from thirty-five to sixty-five years after his death.

[...]

But who was telling the stories about Jesus? In almost every instance, it was someone who had not known Jesus or known anyone else who had known Jesus. Let me illustrate with a hypothetical example. I’m a coppersmith who lives in Ephesus, in Asia Minor. A stranger comes to town and begins to preach about the miraculous life and death of Jesus. I hear all the stories he has to tell, and decide to give up my devotion to the local pagan divinity, Athena, and become a follower of the Jewish God and Jesus his son. I then convert my wife, based on the stories that I repeat. She tells the next-door neighbor, and she converts. This neighbor tells the stories to her husband, a merchant, and he converts. He goes on a business trip to the city of Smyrna and tells his business associate the stories. He converts, and then tells his wife, who also converts.
This woman who has now converted has heard all sorts of stories about Jesus. And from whom? One of the apostles? No, from her husband. Well, whom did he hear them from? His next-door neighbor, the merchant of Ephesus. Where did he hear them? His wife. And she? My wife. And she? From me. And where did I hear them from? An eyewitness? No, I heard them from the stranger who came to town.
This is how Christianity spread, year after year, decade after decade, until eventually someone wrote down the stories. What do you suppose happened to the stories over the years, as they were told and retold, not as disinterested news stories reported by eyewitnesses but as propaganda meant to convert people to faith, told by people who had themselves heard them fifth- or sixth- or nineteenth-hand?"

"Jesus, Interrupted. Revealing the Hidden Contradictions in the Bible. And Why We Don't Know About Them." - Bart D. Ehrman (side 145-147)

Hva får vi når vi leser om evangelienes tilblivelse i lys av Dagbladet-artikkelen om hukommelse? Og legg til begrenset kunnskap om natur og menneskerrundt årene 30-80. Jeg tror vi får at sannsynligheten er svært liten for at disse fantastiske hendelsene har skjedd.

Streng, undertrykkende, religiøs oppdragelse fører til sex-overgrep

2011-01-15T10:43:00.005+01:00

"- Politiet sier av og til at en høy andel av sex-forbryterne har brukt pornografi. Dette er meningsløst siden de fleste menn på et tidspunkt har gjort det. Michael Goldstein og Harold Kant fant ut at i en fengselspopulasjon var det mer sannsynlig at voldtektsmenn var blitt straffet for å se på porno i ungdommen. Annen forskning har dessuten vist at ikke-voldtektsmenn har sett mer pornografi, også i en tidligere alder, enn voldtektsmenn. Det som henger nært sammen med sex-overgrep er en streng, undertrykkende, religiøs oppdragelse, skriver han."

Dagbladet Magasinet 12.01.2011

En interessant og grundig artikkel av Astrid Meland i Dagbladet.

Lettprest. (Omtale av "Sex i Bibelen" av Einar Gelius)

2010-11-04T12:51:00.007+01:00

Jeg var innom Einar Gelius' bok «Sex i Bibelen» i forrige post. Etter litt om og men endte jeg opp med å kjøpe boka, og fyrer løs en omtale av den. Hovedgrunnen er at det har vært mye skrik og lite ull i debatten. Det vil si, det har vært mange ytringer om mediekjøret, men lite konkret om boka og bibelen.
Først det som er bra, nemlig en bok om dette temaet. Med så mye fokus på sex som det er og har vært i kirken(e) så er selve temaet like aktuelt som før. Hvis man tar boka som en slags lettlest bibelsk sex-indeks, så har den nytteverdi. Teksten flyter dessuten bra, så lesingen var unnagjort på en søndag(!). Mange ser derimot ut til å få en dårlig smak i munnen av praten om sædsmak og våtsex, og det kunne han muligens ha spart seg. Vi trenger ikke få det inn med spiseskje. Når det er sagt, så er det ingen grunn til moralsk panikk. Jeg synes jo det er litt artig at Espen Ottosen bekymrer seg over umoralen som brettes ut fra bibelen, (f.eks. David som gjør et overgrep mot Batseba). Med fare for å høres ut som Carl I. Hagen: det har vi ateister sagt i alle år. Det er derfor vi ikke synes at bibelen er en god styrepinne i moralske spørsmål.
Så denne dyneløftingen til Gelius synes jeg har noe for seg. Problemet er at Gelius gjør det veldig enkelt for seg. Når du først dundrer inn på et så ømtålelig område, og du vet at sjefen din skal lese boka, så kan det være greit med solide kildehenvisninger. Gelius har seks bøker og mange avisartikler på lista men ingen fotnoter, og det er jo å be om bråk når bibelens eufemismer skal drøftes. Gelius skriver: «Og sex blir da også i Bibelen beskrevet med ord som får de mest erotiske moderne tekster til å blekne». Dette er jo direkte feil, med mindre du har en fetisj for subtile omskrivninger som bl.a. har lurt kristne og jøder til å tro at Høysangen egentlig handler om Gud/Jesus og Israel/de kristne.
Et annet problem, og kanskje det som irriterer både ateister og teister mest er at Gelius kan gå rett til en tekst der noen har sex, og tolke dette som en blankfullmakt. Finner man litt homosex her og der, ja så overstyrer dette plutselig Paulus' moralisme. Liberale kristne er ivrige på å avvise rigide regler i «den gamle pakten», men hvis «den gamle pakten» handler om sex, ja så er det gode greier. Han skriver: «Mitt utgangspunkt er at Bibelen er for sex. Den sier at sex er et herlig og naturlig ønske og en deilig opplevelse.» Her må bibelens terreng bare føye seg etter Gelius sitt kart. Mitt utgangspunkt er at bibelen er skrevet av mange forskjellige forfattere som ofte driver og diskuterer med seg selv og hverandre. Å finne ett syn på sex i bibelen er umulig, men det vi kan si er at når det gjelder formaninger, lover og regler, så er bibelen stort sett restriktiv. Så har du historier som Ester med litt sex og mye vold der Gelius plukker ut haremssexen som normativ mens volden ikke er normativ.
Jaja. Boka har i alle fall skapt mye debatt i kristen-Norge, og det er jo noe!

Matteus 7:7 Let, så skal dere finne.
En gjennomgang av enkelte bibelsteder som er tatt med:

Matteus 5:27 "Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. 28 Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte."

Gelius skriver om dette: «Jesus beskriver her en idealverden for oss, hvor det verken finnes ekteskapsbrudd eller utroskap. Men vi lever ikke i en slik idealverden, derfor kan vi ikke heller bruke denne teksten som normgivende.»
Så herlig enkelt. Presten Gelius drar teppet under Jesus og konstaterer at det er denne verdenen som teller. Han følger samme linja når det gjelder Markus 10:2-9, der Jesus sine holdninger er «problematiske» og det er en «fundamentalistisk bibelforståelse» som får skylda for at ekteskap preget av vold mm har fått fortsette.
«Mange forskere sår tvil om at dette er en autentisk uttalelse fra Jesus»
Her hadde det vært fint med kilder. Jeg fant ikke noe som tilsa at dette ikke er Jesus, men at teksten kan være en tradisjon som er limt inn av Markus selv:

«In sum, there are many who would echo the judgment of W. G. Kümmel that (with the qualified exception of the passion narrative) `we cannot go beyond declaring that Mk is probably based on no extensive written sources, but that more likely the evangelist has woven together small collections of individual traditions and detailed bits of tradition into a more or less coherent presentation'.» The Theology Of The Gospel Of Mark - W. R. Telford, s. 20

«The [....] section is somewhat loosely appended and might appear a little out of place in a wider context dealing with specifically Christian discipleship.» The Oxford Bible Commentary

Jeg drar frem dette fordi at når Gelius tar for seg Johannes 8:1-11, så er han mindre interessert i tekstkritikk. Dette er den velkjente «Gå bort og synd ikke mer»-passasjen.

«Appendix: 7:53-8:11 This passage, though canonical, does not properly belong to the Gospel of John, since it is missing in the oldest textual witnesses (e.g. P66, P75, Sinaiticus, Vaticanus, old translations).» The Oxford Bible Commentary

Grunnen til at Gelius er mindre kritisk her, panegyrisk faktisk, er vel fordi den innlimte Jesus er riktig liberal og lite dømmende.

En runde i høysangen
Gelius sin tolkning av Høysangen er nok det som mest har satt sinnene i kok. Jeg har kikket på to av bøkene som han har oppgitt i litteraturhenvisningen: The Erotic Word Sexuality, Spirituality, And The Bible av David M. Carr og Sex In The Bible. A New Consideration av J. Harold Ellens.
Carr er ganske avmålt:

«Last we saw (in Song of Songs 2:7), the lovers were in each other's arms ("his left arm under my head,/ His right arm embraces me"), and their love is so powerful that the lead singer tells the women to beware of ever awakening such a force prematurely. This is about as explicit as the Song ever gets. [...] We do not know exactly why the Song and many like it in the ancient Near East do not get more explicit. Some ancient Near Eastern art certainly does. Perhaps the decorum of a banquet setting dictated against more explicit description. Or perhaps the poet simply wished to focus more on longing than on consummation.»(s 115-116)

Ellens derimot er omtrent like entusiastisk som Gelius:

«There follows a shower of erotic metaphors in which vineyard, pasture, and nard are euphemisms for the lover’s pubic hair, vagina, and vaginal lubrication. The beloved’s genitals are “a bag of myrrh” which lies between her breasts, and a bundle of “blooming stalks” which is in her “vineyard.”»(s 62)

En annen ting som skiller Carr fra Ellens er at Carr skilter med ørti fotnoter, og Ellens har som Gelius ingen. Det betyr ikke at Ellens tar feil. Litt av greia med Høysangen er jo at den er tvetydig. Men jeg har for øvrig ikke sett Ellens skli ut med våtsex.

Potifars kone (1. Mosebok 39:7-18) er «en annen sterk kvinne» i følge Gelius. Men hun er jo en skikkelig bitch. Når Josef ikke vil ligge med henne, så skriker hun voldtekt, og Josef havner i fengsel.

«I Ordspråkene beskrives en kvinne som tar initiativ til sex» skriver Gelius. Det er kapittel 7, men dette menes ikke positivt. Det er en ganske malende advarsel om at utroskap (hun er gift) fører til død:

25 La deg ikke lokke til å velge
den fremmede kvinnes veier,
forvill deg ikke inn på hennes stier!
26 For mange har hun gitt banesår,
tallrike er de hun har felt.
27 Det går veier til dødsriket fra hennes hus,
de fører til dødens mørke rom.

I kapittel 6 er det en lignende advarsel, som går ut på at mannen hennes vil drepe deg og at du heller kan få en hore for en brødleiv.

Gelius finner mer våtsex i Ordspråkene 5:15: «Drikk av din egen brønn, rennende vann fra din egen kilde!» Men her kan han virke overivrig:

«vv. 15-21 address the married man. They counsel that the best way of avoiding the temptation of the seductress is that he remain in love with his wife and derive sexual satisfaction from her. Drawing on imagery of water and its sources (cf Song 4:15), v. 15 expresses the pleasure which a man should obtain through sexual intercourse with his wife.» The Oxford Bible Commentary

«We are then offered, in 5: 15–17, an admonition based around water imagery, which is obscure, but which is probably to be interpreted, in line with what has preceded it, as advice to keep one’s efforts for those who are one’s own, and not for strangers.» Instruction And Imagery In Proverbs 1-9 - Stuart Weeks, s. 85

Om homofili.
I kapittelet om homofili trekker Gelius frem David og Jonatan som eksempel på positiv behandling av temaet:

«2. Samuel 1:26 Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet.»

Hverken Ellens eller Carr nevner dette verset i sammenheng med homoseksualitet. Det var ellers vanskelig å finne bøker som gjorde det, men det er tydelig at Gelius ikke er den eneste som tolker det slik:

«Sometimes it is alleged that this friendship was in fact a homosexual relationship. However, since the Mosaic Law condemns homosexuality, it cannot have been the intention of the writer to give this impression.» Critical Companion To The Bible. A Literary Reference - Martin H. Manser, David Barratt, Pieter J. Lalleman, Julius Steinberg, s. 351

Denne avvisningen virker lite troverdig: «Siden homofili er forbudt vil ingen skrive om det»
Det kan vel nevnes at Nobelprisvinneren André Gide har skrevet om det også:

«In modern literature the friendship of David and Jonathan takes a new turn, being used for the exploration of homosexual relationships. The most notable work is that of Nobel Prize-winning French writer André Gide, whose Saul (1922) suggests a homosexual triangle between David, Saul, and Jonathan.» 1 & 2 Samuel. Smyth & Helwys Publishing - Tony W. Cartledge

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men vi har et ord for menn som elsker menn mer enn kvinner, og det er «homofil». Eller bifil evt.

Et par ord om Espen Ottosens omtale:
I hans omtale skriver han: «Gelius skriver for eksempel at det er helt greit å bli stimulert seksuelt av fortellingen fra Sodoma av Gomorra – en fortelling som altså handler om at en gruppe menn forlanger sex med gjestene til Lot.» Det finner ikke jeg i den passasjen som omhandler episoden. Han introduserer den derimot slik: «Historiene som her er referert, er i sannhet merkelige. Men den historien vi nå skal se nærmere på skaper kanskje enda mer undring.»

Ottosen skriver også: «For det første forkaster Einar Gelius kjernen i det kristne budskapet – budskapet om tilgivelse for synd.» Dette er også noe som i alle fall gikk meg hus forbi. Det som kanskje derimot er tilfelle er at han mener at sex ikke skal være syndig. Jeg formoder at løgn og vold fortsatt er synd i Gelius' øyne og at det er mulig med tilgivelse.

Ottosen skriver videre: «I 1 Mosebok 26,8 står det at Abimelek «fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka». Det betyr visst at de to «tar seg tid til å elske sammen».
Og det stemmer

"The word 'making sport' [metzahek] bears only one meaning, namely, fornicating"' (Teubal's emphases) (1990: 184 n. 26).36 (36. 'Making sport' is a translation of letzaheq, the term Potiphar's wife uses in Gen. 39.17 when she accuses Joseph: 'The Hebrew servant .. . came in unto me to mock me'. The NJV translation is The Hebrew slave. . . came to me to dally with me'. Teubal cites Westermann 1985: 339.) World Of Genesis. Persons, Places, Perspectives jsot - Philip R. Davies, David J. A. Clines (OT)

R. Crumb: The book of Genesis. Isaac and Rebekah

Esther, Ruth og Einar Gelius

2010-10-21T09:37:00.011+02:00

"På pressekonferansen fortalte han at han nylig har gått gjennom kirkeårets bibeltekster og har kommet til at de er for lite erotiske. – Det er i overkant 300 tekster som leses over to år. Ikke én av disse er fra Høysangen, som er det viktigste erotiske skriftet i Bibelen. Det er heller ikke én fra Esters bok, som er et kjempeerotisk skrift om kong Xerxes som prøvde ut nye dronningemner blant mange kvinner. Jeg fant én tekst fra Ruts bok, men den handlet overhodet ikke om den seksuelle historien mellom Rut og Boas. Kirken fortier disse positive historiene, hevdet han. Han mener årsaken er at sex handler om makt. – Det er stort sett menn som har styrt kirken. De har lagt listen for hva kirken skal mene og tro. Og menn er opptatt av den rette læren. En del av oss andre er opptatt av at religion også handler om følelser, opplevelser, om å bli berørt."

Vårt Land, 20. oktober 2010

Einar Gelius kan dette med å lage oppstyr. Nå er det Gelius-mania og Kvarme-harme, fordi Einar Gelius har skrevet en bok om sex i Bibelen. Jon Rognlien i Dagbladet har slaktet boka ettertrykkelig for alt fra fyllekjøring mellom bibelens bud til bildebruk. Men nettopp Rognliens omtale fikk meg til å tenke at det er noe i det Gelius sier. Ikke mye, men noe. Rognlien sier bare "Hæ?" til historien om Ruth og Boas, der Ruth legger seg ved føttene til Boas. Hva er seksuelt med det? Vel, noe er det i alle fall. Jeg har fisket fram The Oxford Bible Commentary av John Barton og John Muddiman mfl.

"(3:6—14) This dramatic scene is couched in tantalizingly obscure language, perhaps deliberately so. It is unclear whether the expression 'uncover his feet' (w. 4, 8) implies sexual intercourse. That a threshing floor with its piles of grain afforded considerable privacy is evident from its use as a haunt of prostitutes (Hos 9:1). Moreover the word 'feet' (raglaim) occurs in some instances as a euphemism for 'genitals' (cf. Isa 6:2). Yet the word used here signifies rather 'the place of his feet' (margelot', see v. 14), hence the REB rendering, 'the covering at his feet', is to be preferred to the NRSV. Nevertheless, sexual overtones are undoubtedly present both in the repeated use of the verb 'lie' (sakab, w. 4, 7, 8, 13, 14) and in Ruth's request, 'spread your skirt [literally "wings"; cf. 2:12] over your servant', a highly unconventional proposal of marriage (cf. Deut 22:30; 27:20; Ezek 16:8)." The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

Så Gelius finner jo ikke dette opp. Dette er, eller burde være, allment kjent. Men den osende sexen her virker jo relativt uskyldig. Det mest sjokkerende er egentlig at det er utenom ekteskapet, og at hun byr seg fram. Historien om Ruth ender jo ellers bra med at hun blir gift med Boas og blir stammor til David selv.

Over til Høysangen. Jeg må innrømme at Høysangen får det til å vrenge seg i magen på meg. Jeg orker rett og slett ikke erotiske dikt med et lass metaforer. Jeg gir uansett Gelius rett i at dette er ment å være erotikk. Dette kan best kalles en antologi med erotiske dikt. Spørsmålet er kanskje mer: hva har dette med kristendommen å gjøre? Mens Ruth i alle fall er gudfryktig, så måtte jødene virkelig vri seg for å få noe religiøsitet ut av det:

"There are no direct references to religious, ethical, or national values. YHWH is never mentioned

[...] Discussions in Jewish sources (m. Yad. 3:5; 'Abot R. Nat. i; t. Yad. 2:4; Sank. 12:10; b. B. Bat. 14-15; Sanh. loia) show that acceptance of the Song as a sacred text was problematic and largely conditioned by two factors: its acceptance by Rabbi Aqiba and the Hillel school; and its understanding not as secular erotic lyrics, but as an allegory of the historical love between God and his people, the Jewish nation. This allegorical understanding, which completely disregards God's absence from the Song by way of positing it as its hidden but true subject[...]

The Oxford Bible Commentary

Altså, siden Gud ikke er nevnt, så er Gud der. Kristne har fortsatt med samme typen løsrevne tolkning, men som Gelius påpeker: de leser den ikke i kirken nei.

Ester er også et fullstendig gudløst stykke bibel, og er i tillegg ganske underholdende. Men når Gelius sier at det "er et kjempeerotisk skrift om kong Xerxes som prøvde ut nye dronningemner blant mange kvinner" så lurer jeg sannelig på om presten har lest bibelen. Joda, dette er set-upen, men historien er mer interessant enn som så.

Boken er ren fiksjon, med jødenes diaspora som bakteppe. De blir styrt av kong Xerxes. Kona hans nekter å vise seg fram for gjestene hans i et syv dager langt fyllekalas, og han kaster henne på dør og lyser ut stilling som dronning. Jøden Mordekai (en skikkelig edderkopp) anbefaler Ester å søke, og hun havner i haremet til Xerxes. Når Xerxes prøver henne ut blir han fornøyd og hun blir dronning. Modekai avverger også et komplott mot kongen. Xerxes gir senere en kar ved navn Haman den høyeste posisjonen blant alle småkongene, men når Mordekai nekter å bøye seg for Haman, så blir Haman sint på jødene:

3:13 Så ble skrivet sendt med ilbud til alle kongens provinser, med ordre om at alle jøder skulle utryddes, drepes og utslettes, både unge og gamle, småbarn og kvinner. Alle skulle drepes på én dag, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar. Og alt de eide, skulle plyndres.

Men, Mordekai har jo allerede på forhånd plassert Ester hos kongen og får henne til å hjelpe. Uavhengig av dette finner Xerxes på å hedre Mordekai for å ha avverget komplottet tidligere. Ester inviterer Xerxes og Haman til middag og så klager hun sin nød til kongen for at noen vil utrydde hennes folk. Men hvem er så dette, spør kongen. Jo, det er Haman. Og da ble Haman hengt i galgen han selv hadde fått laget for Mordekai.

Faren var likevel ikke avverget, og Xerxes gir Mordekai bokstavelig talt en blankofullmakt:

8:9 Straks ble kongens skrivere kalt sammen. Det var den tjuetredje dagen i den tredje måneden, den måneden som kalles sivan. De skrev slik som Mordekai bød, til jødene og til satrapene, stattholderne og styresmennene i provinsene, fra India til Nubia, 127 provinser i alt. Brevet ble sendt til hver provins i den skrift de brukte der, og til hvert folk på det språk de talte. Også jødene fikk dette brevet i sin egen skrift og på sitt eget språk. 10 Mordekai skrev i kong Xerxes’ navn og forseglet brevet med kongens seglring. Så sendte han det av sted med ilbud som red på travere fra kongens egne staller. 11 I brevet stod det at kongen gav jødene i hver by lov til å slå seg sammen og verge sitt liv. De kunne ødelegge, drepe og utrydde hver væpnet flokk som gikk til angrep på dem. De kunne også drepe deres småbarn og kvinner og plyndre deres eiendommer. Dette skulle gjelde i alle folk og provinser. 12 Alt skulle skje på en og samme dag i alle kong Xerxes’ provinser, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar.

Drepe småbarn ja, nå begynner det å minne om Gamle Testamentet.

9:12 Da sa [Xerxes] til dronning Ester: «I borgen Susa har jødene drept og gjort ende på fem hundre mann foruten Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i de andre provinsene mine? Er det mer du vil be om, skal du få det. Og er det mer du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» 13 Ester svarte: «Hvis kongen så synes, så la jødene i Susa også i morgen få lov til å gjøre som i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen.» 14 Kongen bød da at dette skulle gjøres, og han utstedte en forordning om det i Susa. De ti sønnene til Haman ble hengt. 15 Jødene i Susa samlet seg også den fjortende dagen i måneden adar og drepte tre hundre mann i byen. Men eiendommene deres rørte de ikke. 16 De andre jødene i kongens provinser slo seg også sammen for å verge livet og få fred for sine motstandere. De drepte syttifem tusen av sine fiender. Men eiendommene deres rørte de ikke.

Og som i Asterix må man ha en real fest.

9:31 De skulle gjøre det til en plikt å feire disse purim-dagene til fastsatt tid, som jøden Mordekai og dronning Ester hadde bestemt, og som de selv hadde vedtatt for seg og sine etterkommere, med påbud om faste og klagerop på de dagene. 32 Så ble da disse forskrifter om purim-festen lovfestet på Esters bud, og det ble skrevet opp i en bok.

10:3 For jøden Mordekai var nest etter kong Xerxes i makt. Han var høyt æret blant jødene og avholdt av alle sine landsmenn. Han sørget stadig for sitt folks beste og talte til gagn for hele sin ætt.

Ja, jeg syntes dette var en av de mer spennende bøkene jeg har lest i Bibelen, men av en annen grunn enn den Gelius har nevnt. Mon tro hvorfor ikke Kirken ønsker å bruke mye tid på Ester? Kanskje fordi det er en bok om manipulasjon, hat og hevn.

"Yet the book's historicity, as well as its legitimacy as a part of both the Jewish and Christian canon, have been the subject of serious disagreement since antiquity. [...] Its absence from the corpus of Dead Sea scrolls attests to the difficulty it had in reaching canonical status in early Judiasm; and the fact that the Western Fathers merely mention it while the Eastern Church did not accept it as part of the canon until the eighth century CE is indicative of its controversial nature in early Christianity. For both Jews and Christians, the most prominent reason for its disputed status is its lack of explicit religiosity. God is never once mentioned, nor are basic biblical concepts such as covenant, Torah, and temple. Also absent are standard elements of Jewish piety such as dietary laws, sacrifice, and prayer; and virtues such as mercy and forgiveness are not present. [...] Not only are its deficiencies troubling but so also are some of its features, such as the apparent vindictiveness with which the Jews avenge those who would have destroyed them." The Oxford Bible Commentary

Hovedprobloemet med Gelius sin tolkning og som går som en rød tråd gjennom hele hans medievirke er denne fyllekjøringen i bibelen. Når det gjelder Ester, så vil han gjerne at vi skal få med oss at hun har sex. Men folkemordet er det ikke så farlig med. Kristne er godt vante med å plukke ut vers her og der og se bort fra resten, men det blir i alle fall en veldig selektiv lesning av Ester. Jeg tror uansett vi skal være glade for at Esther ikke har blitt gjort til noe forbilde av kirken.

Det jeg likevel synes er bra med at Gelius har gitt ut boken er at folk kanskje får øynene opp for at bibelen inneholder mye rart og at ikke alt henger sammen med alt. Jeg skulle også ønske at debatten eller mediekjøret hadde litt mer fokus på bibelen. Det er kanskje for mye å vente når Gelius virkelig pisser på vepsebolet, men synes i alle fall at Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, har en god kommentar her. Også denne artikkelen på TV2 om trusler gir jo rom for ettertanke.
Selv teller jeg på knappene om jeg skal kjøpe boka men ønsker nok å ta en kikk på den først.

Dagens gode gjerning

2010-08-22T16:08:00.004+02:00

Abid Raja er ikke helt overbevist om at folk vil gi penger til Pakistan - fordi vi ikke har empati med muslimer. Nå har i alle fall jeg sendt av gårde noen penger via NBGA/Leger uten grenser, og det vil jeg oppfordre alle andre til å gjøre også. Hvis vi legger manglende empati til side, så er det ganske rasjonelt å holde Taliban ute, så her er det ingen grunner til å tviholde på pengene.

Jeg synes det er bra at Richard Dawkins har satt i gang med Non-believers Giving Aid. I alt for lang tid har det blitt brukt mot ateister at vi ikke driver med veldedighet og at dette nærmest har vært et religiøst domene. Det som vel heller er tilfellet er at det har aldri vært noe stort behov for enda en organisasjon som i tillegg til å drive med hjelpearbeid også eksplisitt skal fronte ett eller annet budskap som ikke har noe med vann og medisiner å gjøre. Og når du har hatt vanskeligheter med å samle folk i en ateist-organisasjon i utgangspunktet blir det ikke så lett å få en bra hjelpeorganisasjon i tillegg. Det beste er egentlig om vi gir til relevante organisasjoner i stedet for å lage vår egen som skal bruke penger på administrasjon for at vi skal kunne sette ateist-stempel på nødhjelpspakker.
Men siden dette hele tiden brukes mot ateister (spesielt i USA) at ateister mangler moral og vi ikke driver med nok veldedighet, så synes jeg det kan være OK å synliggjøre at også vi bryr oss ved et vi samler inn penger til Leger uten grenser.

Så min oppfordring til alle ateister er å gi en skjerv!

Se ellers: Muslimske land gir lite til Pakistan

Inadvente humanister

2010-08-13T20:15:00.005+02:00

"Etter min mening bør humanister betakke seg for å misjonere i NRK. Lisensbetalerne bør slippe å høre oss legge ut om egen fortreffelighet. Det er dessuten ikke humanisters oppgave å forsøke seg på omvendelse av religiøse mennesker." - Jens Brun-Pedersen, Dagbladet, 13.08.10

En ellers grei kronikk om skeivfordeling i rikskanalen skjemmes av det vanlige skuddet i foten, nemlig at humanisme ikke har noe å by på. Humanisme er ikke særlig fortreffelig, og det er ikke noe vi bør prøve å servere religiøse mennesker. Det er kort sagt verdiløst.

Tidligere i kronikken skrev Brun-Pedersen at "NRK bør behandle livssynsfloraen som partifloraen i norsk samfunnsliv. ", men ville noen i Arbeiderpartiet i fullt alvor sagt at "folk skal slippe å høre om vår egen fortreffelighet og at det ikke er vår oppgave å forsøke oss på overbevisning av høyrefolk"? Nei, det tror jeg ikke, og det er ikke fordi Arbeiderpartiet er fanatiske fundamentalister. Det er fordi de mener at de har noe å by på, og bruker sin demokratiske rett til å fronte det de oppfatter som viktige saker.

Kjernen i demokratiet er nemlig at folk mener noe og tar stilling. Så kommer noen og kritiserer dette, så tar vi en skikkelig debatt og så vil det beste argumentet forhåpentligvis seire til slutt. Brun-Pedersen priser selv livssynsdebatten lenger oppe, men hvilken debatt får vi om vi alle skal holde kjeft og sitte og vente på at folk ringer oss fra Marienlyst uten at vi selv aktivt går ut og mener noe? Det blir en dårlig debatt der bare enkelte av sidene blir hørt.

HEF har alltid en mening om det dreier seg om kristne priviligeier, som radioandakter ingen hører på. De plages mer av Statskirken som har mye mer pragmatiske medlemmer enn halvparten av organisasjonene i STL. Niqaben HEF forsvarer er helt sikkert på høyde med det meste av religiøs undertrykkelse mot kvinner i norsk historie.
Men HEF har ingen tro på at humanismen de forfekter egentlig er positiv for andre enn dem selv. For ellers ville de vel ha forsøkt å omvende én og annen. Jeg mener at hvis HEF ikke skal være noe annet enn et livssynsombud som skal passe på at alle får lik sendetid, så kan HEF like godt legge ned og overlate jobben til til Bente Sandvig og STL.

Denne antipatien mot misjon kommer ikke av intet. Den kommer av et langvarig traume, nemlig at ikke-religiøse har vært en minoritet som har blitt forsøkt konvertert i over tusen år. Av kristne, og gjerne på ganske brutalt vis. Veldig mange har misjon som sitt viktigste ankepunkt mot kristendom, og det er som om de har sverget en ed på at "Vi skal aldri bli som dem".

Akkurat det er det ingen fare for. Vi trenger ikke sette opp humanistiske søndagsskoler. Vi trenger ikke dra til Afrika og dele ut mat mens vi forteller om Darwin. Og jeg vil helst ikke at eks-narkomane skal gå rundt og være rusa på humanismen.

Men hvis vi skal frata oss selv retten til å forsøke å overbevise andre mennesker sånn generelt, så er det et langt skritt i retningen stagnerende mental pasifisme. Veldig mye av kritikken mot Dawkins & co går på at de driver og skal overbevise folk. De skriver bøker og innlegg, og reiser til og med rundt i verden for å delta i debatter og holde foredrag. Dette gjør dem i manges øyne automatisk til fundamentalister. I motsetning til kritikken av innholdet i bøkene er dette en veldig intolerant kritikk, og det er den samme intolerante kritikken som HEF ofte bruker mot kristne. Altså, ikke en kritikk av innhold men av at de våger seg til å forsøke å spre noe de synes er positivt. HEF-maksimen synes å være at du skal holde kjeft. Kristne skal holde kjeft, og vi skal holde kjeft. Og vi skal kjefte på alle som ikke holder kjeft.
Det virker som om sentrale HEF-folk har glemt hvor vi kommer i fra og hvorfor vi ikke er religiøse. I stedet for å ta livssynet på alvor og engasjere andre, så skal vi ha ritualer. Mange ritualer.

Et livssyn som er inadvent vil aldri utvikle seg, og utvikling får vi i debatt eller dialog om du vil, med andre. Så bruk heller tid på å diskutere viktige ting som moral, vitenskap, historie og religion fremfor enda en tørr henvisning til menneskerettighetene.

Stryk flagget før du heiser det

2010-06-21T16:13:00.008+02:00

Situasjonen i Italia, der italienske skoler må fjerne korsene fra klasserommene har ført til en litt spesiell debatt i Norge, med bakgrunn i at noen jurister har kommet frem til at kors i flagg også er et religiøst symbol. Konklusjonen er at hvis korset er kristent i klasserommet er det også kristent når det er sidelengs på et tøystykke.

Dette har ført til litt panikk i religiøse miljøer, og forsøk på avspenning hos ateister.
Jeg tror de aller færreste av norske ateister mener det er nødvendig å fjerne korset fra flagget. Selv kunne jeg nok tenkt meg et annet flagg, men det finnes viktigere ting å bry seg med.

Jeg vet heller ikke helt vet hva vi burde hatt i stedet. Rent og rødt skal det i alle fall ikke være, og disse trikolorene kan jeg styre meg for - med unntak av den franske. Jeg tør nesten ikke tenke på hva en eller annen politisk korrekt komité hadde kommet til å klekke ut.
I tillegg er det noe formildende med vinkelen. Snur vi korset enda 60 grader til er det jo ikke lenger særlig kristent i alle fall.

Men vi skal ikke drive og lure oss selv heller. Jeg synes at Harald Fagerhus tar et betimelig oppgjør med symbolblindheten på debattsidene til Fri Tanke:

"Det er de kristne som ser på korset i flagget som viktig, og at en fjerning av dette er en del av avkristningen. Noe det selvfølgelig vil være. Når de kristne selv tar opp saken er det naturlig at vi som er kristendomskritiske henger oss på, uten å bruke mye energi på det selvfølgelig."

Det norske flagget er satt sammen av fargene fra det svenske og danske flagget. Det danske flagget som er opphavet til korsformen falt ned fra himmelen under et korstog av alle ting. Dette betyr ikke at flagget ikke kan ha andre betydninger enn Gott Mit Uns. Et flagg i tre farger er noe helt annet enn et krusifiks med lidende Jesus i et klasserom. Men betydningen av symboler er faktisk hva vi gjør dem til. Alle som har vært gjennom noen runder med diskusjon om svastikaet vet dette. Eller Røde Kors. Det er en grunn til at muslimene har Røde Halvmåne, selv om ingen av oss tenker på Røde Kors som en kristen organisasjon. Jeg tror egentlig at jo mer vi prater om korset i flagget, jo mer kristent vil det bli, fordi det er i hele tatt vanskelig å se debatten utenfor en kristen/ikke-kristen ramme.

Hvordan skal man f.eks. tolke denne NS-plakaten? Skal vi tolke det som om kommunistene prøvde å ta bort svenskheten (ved blåfargen) i flagget vårt? Eller skal vi tolke det som et forsøk på å oppildne kristne mot kommunistisk ateisme?

Hvis kristne synes det er stas med kors i flagget, og de begynner å kaldsvette av at sekularister vil ta bort korset, ja så er det dermed et kristent symbol, selv om Fredrik Meltzer kanskje hadde andre tanker og selv om det ikke utelukker andre betydninger.

Og deri ligger problemet og grunnen til at vi kan la være å tenke på dette på en god stund. Kristne er i mindretall her i landet, men langt flere har et godt forhold til flagget, selv om de ikke er kristne. Det skal vi ikke kimse av.

Norske humanister er litt opptatt av regelrytteri og minoritetsproblematikk. Det skulle egentlig tilsi at flagget må bort, fordi HEF-logikken ofte er at minoriteten har alltid rett:

"Følgende kan ikke sies for ofte: Menneskerettighetene har den intensjonen å beskytte minoriteter ikke minst fordi majoriteter har en tendens til å overse konsekvenser av den makten de selv utøver. Å karakterisere de nevnte krenkelser minoriteter opplever som marginale fenomener, er et prakteksempel på maktutøveres blindhet." - Jens Brun-Pedersen

Man kan altså si det slik at siden et mindretall av nordmenn føler seg støtt av flagget, ja så må flagget skrotes. Jeg er mer opptatt av at vi bør ha mindre reell religiøsitet. Da mener jeg at flagget kommer langt ned på listen. Å begynne å tulle med flagget vil bare irritere den store andelen mennesker som ikke for alt i livet klarer å se et kors på flagget.

Den dagen et overveldende flertall ønsker et annet flagg, så begynner det å ligne på en demokratisk avgjørelse i stedet for enda et tullete minoritetskrav. Da blir saken en annen.

Inntil videre kan vi bruke vimpel.

Stiller du deg agnostisk til Holocaust?

2010-04-04T18:18:00.012+02:00

Agnostisisme fremstilles ofte som den fornuftige middelvei, mellom fanatiske religiøse og bastante militante ateister. Men er agnostisisme noe mer enn en uforpliktende selskapslek?

Først og fremst er det viktig å presisere at da agnostikere ikke regnes som troende, så er de i følge mange egentlig å regne som ateister. I denne sammenheng må vi likevel ha et skille mellom agnostikere og ateister, så når agnostikere er ateister er de "svake ateister", og ateistene det er snakk om her er "sterke ateister".
Skjemaet under gir en god oversikt, selv om begrepsparene agnostisk/gnostisk irriterer meg grenseløst. Gnostiker har allerede en betydning, og jeg blir ikke gnostiker av at noen andre ikke klarer å konkludere.

Agnostikeren sier at det er umulig å vite om Gud eksisterer, og om man er uenig, så kan resultatet bli en del himling med øynene. Men jeg mener ikke med dette som sterk ateist å si at jeg vet om alt mellom himmel og jord(som ser ut til å være kravet), men at i den grad jeg vet noe som helst, så vet jeg at det ikke finnes noen guder.

Det jeg nemlig oppfatter som en klar svakhet med det agnostiske standpunkt er at det virker ganske inkonsekvent, fordi de begrenser tvilen sin til guder - av alle ting. En postmodernist vil kanskje si at vi ikke kan vite noe som helst. Dette kan være et litt umulig standpunkt, men det som de har litt rett i er at alt vi leser og alt vi hører om er formidlet av mennesker som tolker verden gjennom sine øyne, og så tolker vi litt selv også. Dette er det mye rett i så lenge man ikke anvender dette ukritisk. Dvs. at man ikke skiller mellom geologiske undersøkelser, historieskrivning, journalistikk og løse rykter. Noe er etterprøvbart, andre ting er ikke etterprøvbart. Det er som kjent forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet.
(Dette utelukker selvsagt ikke at noen agnostikere også er postmodernister.)

Historie er ikke etterprøvbart mens fysiske lover er etterprøvbare. 9. april 1940 skjedde bare én gang, mens tyngdekraften "skjer hver gang". Vi kan grave og intervjue folk om hva de mener skjedde 9. april 1940, men vi kan ikke i egentlig stand etterprøve det slik vi kan med et fysisk eksperiment som skjedde under gitte forutsetninger som vi så kan gjenta. Når agnostikere krever et logisk bevis for eller mot guder for å være fornøyde, så vil et lignende beviskrav kvele all historieskriving, selv når det gjelder ting vi vet ganske mye om.

Vanskelig å gjenta på laben: Senkningen av Blücher

Konseptet "gud" bryter med et x antall fysiske lover, og det er jo litt av poenget med å være en gud. Jeg antar det vanligste er at guder pleier å kunne ignorere tyngdekraften. Agnostikere mener at dette kan vi ikke vite noe om, på tross av at de fleste agnostikere mener at tyngdekraften er en realitet.

Guds egen kolibri

Så til overskriften: De færreste av oss hadde direkte kontakt med konsentrasjonsleire under krigen, og vi kjenner til holocaust utelukkende gjennom vitneutsagn, fotografier og at det fortsatt finnes konsentrasjonsleire. Dette er like fullt svakere beviser enn et fysisk eksperiment, fordi alle vet at både vitner og fotgrafier kan lyve. (Her er det vel tid for å si at jeg har ingen grunn til å tvile på disse vitneutsagnene.)

Poenget er bare dette: Agnostikere står ikke frem med en overbærende mine mot allmenn skråsikkerhet når det gjelder holocaust. De fleste av dem er antageligvis like skråsikre som meg, og akkurat denne middelveien er besynderlig lite brukt. Men det er større grunn til å avvise at naturlovene settes ut av spill enn det er til å avvise at vitner kan lyve. Folk lyver jo hver dag, men det er ikke hver dag at man kan gå på vannet og stå opp fra de døde.

David Irvings posisjon har alltid vært ytterst tvilsom, men han har så vidt jeg vet ikke påberopt seg gudommelig intervensjon. Kanskje hadde David Irvings påstander slått bedre an om han hadde sagt at jødiske trollmenn har fordreid hodene våre? Begrenser man seg til logikk slik agnostikere gjerne gjør så er det umulig å motbevise, og altså ville det oppfylle kravet for å ikke konkludere. En innvending vil kanskje være at Irving aldri har nevnt noe om trollmenn, men 10 av 10 agnostikere vil si at det fortsatt er logisk umulig å bevise at noe ikke eksisterer. Man burde i alle fall kunne si at hvis vi skal holde absolutt alle muligheter åpne for guder, så burde vi holde alle muligheter åpne for... alle ting.

Dette er ikke en ny problemstilling, men det er nok ikke så ofte at Holocaust brukes som eksempel. Spaghettimonsteret, julenissen, enhjørninger og tannfeer er ofte brukt, men problemet er at dette er så åpenlyst fjas at ingen tror på det og vi slipper å tenke over hva det vil si å være i tvil om noe som er innlysende og viktig. Hva skjer med argumentasjonen om vi drar frem noe alvorlig som kun en forhatt minoritet vil forsvare? Er det fortsatt grunn til å være i tvil?

Kort sagt: agnostikere prioriterer bakvendt, og jeg tror dette er det rent emosjonelle grunner til. Ingen kan klandre dem for å ikke la Irving komme tvilen til gode, det er selvsagt ikke det det dreier seg om. Her er det nemlig "Gud" som er elefanten i rommet.

Det har neppe blitt forsket mye på hvorfor agnostikere er agnostikere, men for meg virker det til at for mange agnostikere er agnostisisme et stoppested på veien fra religiøsitet. I utallige historier om hvordan folk sluttet å være religiøse er det for dem ganske vanskelig å frigjøre seg fra tanken om at Gud ikke ser dem. Jeg har aldri opplevd dette selv siden jeg har vært ateist hele tiden, men jeg ser at det går igjen i mange slike historier. Selv årevis etter at en person har blitt ateist kan barndommens indoktrinering gjøre dem midlertidig usikre. En lignende psykologisk sperre er vanskelig å tenke seg andre veien. Jeg tror ikke nyfrelste eks-ateister plages av at "ingen ser deg likevel". De er i alle fall vanskelig å tenke seg moralske kvaler enn si redsel ved å gå fra å ikke tro på guder, til å faktisk si adjø til en helt bestemt gud.

Så jeg tror at agnostisisme er et midlertidig kompromiss basert på følelser snarere enn rasjonell tenkning. De sitter på gjerdet til det føles trygt å komme ned.

En tom grav fra eller til

2010-04-01T14:24:00.018+02:00

Siden det er påske og greier, og det er obligatorisk med litt graving i påskehistorien, så tenkte jeg at jeg skulle gjøre nettopp dette. Dette passer bra med at Espen Ottosen i Misjonsssambandet har skrevet en kronikk i Aftenposten i går kalt: "Sto han virkelig opp?", så jeg tar utgangspunkt i hva han skriver siden han oppsummer typisk kristen argumentasjon.

Først og fremst må vi ha med litt informasjon som Ottosen ikke nevner. Markus, Matteus og Lukas er de "synoptiske evangeliene". Markus er eldst, mens Matteus og Lukas ble skrevet senere og de har tatt med en god del av det Markus hadde, men så har de lagt til en del mer. I tillegg har de en annen felles kilde, Q, men Q sier ingenting om korsfestelsen eller oppstandelsen. Dermed er det Markus sin skildring av dette som er den eldste av evangeliene. Her er et diagram fra Wikipedia:

Matteus var jo en ivrig apologet og han brukte mye tid på å tette hullene som oppstod i Markus sin versjon. (Videre la han stor vekt på å vise at en del profetier i gamle testamentet faktisk gjaldt Jesus selv om det f.eks. gjerne stod Immanuel i gamle testamentet.)

Det største "hullet" i Markus er jo at det faktisk ikke var noen oppstandelse. Det var en ung mann i hvitt ved graven som sa at han hadde stått opp, men det var det hele. Slår du opp i en bibel, så er det gjerne en oppstandelse der, men dette er lagt til senere. Antageligvis da det ble åpenbart for alle og enhver at det ble en voldsom kontrast i forhold til de nyere evangeliene. Selv på bibelen.no står dette ved 16:9:

"Note : Versene mangler i de eldste håndskrifter. De er kjent av enkelte kirkefedre i siste halvdel av 100-tallet e.Kr. og finnes i yngre håndskrifter."

Resten av kapittelet står i klammer.

NIV-versjonen formulerer seg mindre forsikting:

"The most reliable early manuscripts and other ancient witnesses do not have Mark 16:9-20."

Man kan vanligvis ikke argumentere at siden noe ikke ble nevnt, så skjedde det ikke, men Markus sin historie er jo ganske annerledes når den ender med at panikkslagne kvinnelige fans springer fra graven:

Markus 16:8 Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

The end!

Snakk om påskekrim.

Ottosen stiller nå opp sine soldater:

«Fra første stund var det strid om Jesu oppstandelse. Soldatene som voktet Jesu grav fikk følgende beskjed fra sine overordnede da det viste seg at graven var tom: «Si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov» (Matteus 28,13).»

Matteus sin argumentasjon sier mye om hva som var en utbredt oppfatning hos jødene, dvs. at disiplene stjal liket. Da er det rart å høre fra moderne kristne at dette var "helt usannsynlig", når det har vært såpass sannsynlig at Matteus mente at dette måtte besvares.

Men over til Matteus sine soldater, eller Tordenskjolds soldater om du vil. Det er bare han som har med disse soldatene. The Oxford Bible Commentary har med en fin liste som viser hvordan Matteus aktivt imøtegår enhver rasjonell forklaring:

"The apologetic tale of the guard at the tomb (w. 62-6) refutes the criticism of 28:15, that is, rebuts Jewish slander against the disciples by showing that they could not have stolen Jesus' body—there was a guard and in any case they were nowhere around—and reinforces belief in Jesus' resurrection: given the guard the empty tomb is a very suggestive sign. One can imagine an exchange between Matthew and critical Jews.

Matthew: Jesus rose from the dead and his tomb was empty (28:6).
Opponent: did Jesus really die?
Matthew: a Roman guard kept watch over him; surely he was dead before his body was released (27:36).
Opponent: was there a mix-up in tombs?
Matthew: the women saw where Jesus was buried (v. 61).
Opponent: the disciples, seeking to confirm Jesus' prophecy of his resurrection after three days, stole the body.
Matthew: the disciples had fled, they were nowhere near (26:56).
Opponent: then someone else stole the body.
Matthew: a large stone was rolled before the tomb; it was sealed; and Roman soldiers kept watch (28:62—6).
Opponent: the soldiers fell asleep.
Matthew: they were bribed to say that (28:12-15)."
The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

For å være helt ærlig, så virker jo Matteus sine forklaringer mer som rene bortforklaringer. Når det eldste evangeliet ikke hadde hverken oppstandelse eller soldater, og så ca 20 år senere, så finner Matteus ut at jo, det var faktisk mange soldater rundt graven, så fester jeg ikke lit til det.

Et underliggende prinsipp for meg er jo at en tidligere, og mer nøktern skildring er mer å stole på enn en sen og utbrodert skildring. Dette er ikke nødvendigvis uangripelig, kanskje dukket det opp bedre informasjon senere, men Ottosen benytter seg av samme prinsipp senere når han kritiserer Dan Brown & co for deres besynderlige interesse for nyere evangelier:

"Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100)."

Det kan i den sammenheng nevnes at det bare er ett annet evangelium som har plassert soldater ved graven, og det er Peter-evangeliet. Dette ble antageligvis skrevet i andre halvdel av hundretallet. Soldatene i Peter-evangeliet blir forøvrig lamslåtte vitner til at et snakkende kors kommer ut av graven.

Det skal sies at teologen Raymond Brown mener at tradisjonen om soldatene i Peter-evangeliet er eldre enn Markus-evangeliet. Dette har jeg ikke fått sett så mye på, men så vidt jeg vet er dette et mindretallssyn, og det høres nesten ut til å være litt for bra til å være sant.

Teologen James D. G. Dunn oppsummerer uansett det med soldatene slik:

"15. Matt. 27.62-66; 28.4, 11-15. The story of the guard is generally regarded as an apologetic addition: the silence of the other Evangelists is hard to explain otherwise; the difficulty of integrating their presence with the earlier account of the women coming to the tomb is obvious in the sequence 28.2-5 (what were the guard doing during 28.5-10?); and the reason given for setting the guard (knowledge of Jesus' resurrection prediction and anticipation of the disciples' resurrection proclamation: 27.63-64) speaks more of later apologetic concern — perhaps to counter the alternative explanation (the disciples stole the body) already in circulation and still in play at the time of Matthew (28.15). See, e.g., Davies and Allison, Matthew 3.652-53."

Jesus Remembered. Christianity In The Making, Vol 1. - James D G Dunn

Så at det skulle være soldater der har jeg ikke så mye tro på. Men, siden det er 1. april i dag, så la oss si det var soldater der. Ville det ikke da være ganske usannsynlig at noen klarte å snike seg inn eller ut? Sannsynlig og sannsynlig fru Blom, Det er alltid en merkverdig opplevelse når religiøse skal argumentere rasjonelt for noe som er irrasjonelt.

For eksempel, i avsnittet under argumenterer Ottosen mot at Jesus evt. var skinndød (Jeg mener ikke at dette er det mest sannsynlige, men det er for så vidt irrelevant):

"For det første er det vanskelig å se for seg at en bevisstløs mann kvikner til i løpet av et par dager i en grav, klarer å dytte bort stein på hundrevis av kilo, og så overmanner soldatene som holder vakt ved graven."

Det som for Ottosen derimot er lett å seg for seg er "at en bevisstløs mann kvikner til i løpet av et par dager i en grav, går tvers igjennom en stein på hundrevis av kilo, og så forsvinner i løse luften"
Ottosen gir seg ikke med hva som er usannsynlig:

"For det andre viser medisinsk forskning at den som mister bevisstheten på korset, ganske raskt vil bli kvalt og dø."

Medisinsk forskning viser også at døde ikke våkner etter tre dager for så å forsvinne sporløst.

"Men teorien om at disiplene stjal Jesu lik, for så å proklamere en oppstandelse, er ikke særlig sannsynlig. For mye tyder på at disiplene, og de første kristne, var helt overbevist om at Jesus faktisk hadde stått opp. De fleste av dem ble henrettet på grunn av sin tro. Det er ikke så sannsynlig at mennesker går i døden for en tro de vet bygger på en løgn."

Men det er like fullt mer sannsynlig at folk gjør dumme ting enn at naturlovene settes til side for at Jesus skal få smette igjennom.

I hele tatt, kristen sannsynlighetsberegning er en oppvisning i special pleeding.

Ottosen tar oss innom en tur hos Paulus og det første brevet til Korinterne:

"I dette brevet skriver Paulus at Jesus sto opp etter tre dager i graven og etterpå møtte disiplene. Så legger han til: «Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.» (1 Korinterbrev 15,6)."

Her er det to ting som er verdt å peke på.

Det ene er at Paulus har en annen historie enn evangeliene:

"This creed constitutes our earliest literary evidence to belief in the resurrection of Christ, and it is often remarked that it makes no mention of the empty tomb or of the women who witnessed the scene (and the risen Christ) according to the stories in the gospels. That silence has suggested to some the late emergence of the story of the empty tomb (first attested in Mk 16, in the late 6os CE), though others consider the silence merely accidental. In any case, it is striking that Paul supports the notion of the resurrection of Jesus purely on the grounds of the resurrection appearances. Those appearances he lists are not all easily correlated with the gospel stories, which also differ among themselves, though the appearance to Cephas may correspond to Lk 24:34, and the appearance to 'the twelve' with stories in Lk 24 and Jn 20."
The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

Hele problematikken med tom grav og soldater forsvinner egentlig her. For alt vi vet var en tom grav ikke nødvendig for den type oppstandelse som Paulus tenkte seg. Ser du din nylig avdøde bestefar på gata spiller det jo uansett liten rolle om liket fortsatt er i graven. Men det ble kanskje lettere å selge historien senere om man kunne slå fast at graven faktisk var tom, og det var soldater og greier.

Det andre er at Paulus ser ut til å ta de 500 brødrene rett ut av løse luften for å understreke et poeng.

"If Paul had merely written 'he appeared to 500 brethren', the most natural interpretation would have been to understand it as a reference to a mass vision. Why, then, did he need to emphasize this point? The most obvious explanation is that he intended to underline the objectivity of the experience. A small group of close acquaintances might be accused of self-deception, but this is a much less plausible hypothesis when it is a question of a very large crowd. In this perspective Paul's purpose was apologetic, and this interpretation is confirmed by hoi pleiones menousin heös arti, for the point of this clause can only be that some of the witnesses are still available for questioning by those who might have doubts."

Keys To First Corinthians. Revisiting The Major Issues - Jerome Murphy O'Connor

"Murphy-O’Connor, following a suggestion of Wilckens (Missionsreden, 74), has argued plausibly that all of v. 6 has been added to the list by Paul himself, because his “purpose was apologetic” (“Tradition,” 585–86); he wanted to “underline the objectivity of the experience” and “to show that the resurrection could be verified” (ibid., 589). Hence, one has to rule out a purely internal experience of these recipients of the appearance"

First Corinthians (The Anchor Yale Bible Commentaries) - Joseph A. Fitzmyer

Det er uansett en klassisk apologetisk øvelse Ottosen gjør. Man tager en 3-4 bibelvers fra forskjellige kapitler og stiller dem opp som sammenfallende beviser, og unnlater å nevne at kapitlene ellers spriker ganske mye og ofte slår beina under hverandre. (Og jeg har enda ikke nevnt de fire versjonene av damene som kom til graven.)

For meg er det ikke så viktig å ha en bombesikker forklaring på nøyaktig hva som skjedde, for det blir fort mye spekulasjon med svakt faktagrunnlag. Det holder at det er rom for flere gode rasjonelle forklaringer, og de bør man som kjent foretrekke hvis alternativet er for fantastisk. Enten han var skinndød og spaserte ut, disiplene stjal ham for å vinne diskusjonen eller en landsbytulling gjorde det – så er de alle langt mer sannsynlige forklaringer enn at Jesus klarte å reversere rigor mortis for så å stige til himmels.

Men Ottosen skal få siste ordet:

"Dessuten mener jeg, som en troende kristen, at Paulus har helt rett: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Korinterbrev 14,13)."

Det kan vi være enige om!

God påske!

Se ellers:
NRK: Er Jesu oppstandelse er en myte?
Vårt Land: Én av tre tror på påskebudskapet
VG: Rike tror mindre på at Jesus sto opp fra de døde

Forbud mot forbud er illiberalt?

2010-02-02T19:40:00.004+01:00

"Å forby religiøse klesplagg er en grunnleggende illiberal og menneskerettsstridig idé [...]"

Dagbladet, andrelederen 02.02.2010

Det gjelder altså forslaget om burkaforbud fra Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen . Det er en klassisk liberal knipe, en sånn som gir liberale mennesker identitet på samme måte som synd og tvil for kristne, men som egentlig er veldig lett om man løfter blikket litt. Problemet med retorikken her er at de koker spørsmålet ned til et forbud mot et plagg. Omtrent som om man skulle forby dongeribukser eller t-skjorter fordi det er stygt.

Men burkaen er ikke kun et plagg, den et resultat av et religiøst påbud. Eller egentlig forbud. Formulert på en annen måte: forbudet mot å vise ansiktet sitt på offentlig plass. Det har aldri vært noen kjente instruksjoner fra Muhammed om hvordan de skulle gå kledt, derav de varierende klesskikkene, bare at de skulle dekke seg til, dvs hvordan de ikke skulle gå kledt. Det er dette det handler om.

Et eventuelt forbud mot burka o.l. er dermed et forbud mot at kvinner skal forbys å vise ansiktet sitt offentlig, og dermed burde det være en sak med tverrpolitisk enighet, snarere enn å resultere i anklager om illiberalitet.

Så kan man begynne å diskutere om disse kvinnene er selvstendige i forhold til familie, naboer osv. Jeg har mine tvil men det er irrelevant akkurat nå. Poenget er at det er et religiøst forbud som de føler seg bundet av, og når vi diskuterer illiberalitet er det det som er vesentlig, ikke om det er foreldrene, ektemannen, naboene, moralsnuten på Grønland eller Muhammed sjøl som står bak. Forbudet mot å vise ansiktet sitt offentlig er illiberalt uansett hvem som kom på det, og et motforbud vil dermed bare forsøke å demme opp mot det første forbudet.

Dette tilsvarer at man forbyr segregering. Segregering kan utarte seg som et forbud mot at noen mennesker får vise seg bestemte steder, og et motforbud vil da ikke være illiberalt, det er bare et forsøk på å rette opp igjen det som forbudet ødela. Så vil alltid noen klage og syte, men særlig illiberalt er det ikke.

Nå er det viktig for denne sakens vedkommende at det handler om noe så viktig som å skjule sitt ansikt. Islam har ganske sikkert flere forbud og påbud enn vi klarer å telle, og vi skal ikke forby folk å stappe i seg mat på nattestid under ramadan. Her handler det nemlig ikke bare om bæreren av burkaen, men om andre kvinner som kan føle seg presset til det, og oss andre som synes det er viktig å vite hvem vi har med å gjøre.

Litt pedagogikk

2009-08-09T10:43:00.009+02:00

"Selv tok Hjermann nest siste etappe da han tidligere i år fikk biskopene til å slå fast en gang for alle at det aldri hadde stått i Bibelen at man skulle rise barn. Samtidig tok de utvetydig avstand fra all vold mot barn, inkludert den som foregikk i hjemmet mot ulydige sønner og døtre. Man blir fristet til å spørre om hvor i helvete kommer da dette riset fra som prestene har pålagt oss foreldre å bruke gjennom århundrene? Det er en oversettelsesfeil, eller i hvert fall en fri oversettelse, av det greske ordet paideia til ordet «tukt», som teologiprofessor Ole Hallesby oversatte videre til foreldrene med ordet «ris». Det opprinnelige ordet paideia kan overhodet ikke tas til inntekt for det å slå. Hos Hallesby hadde tolkningen ikke bare gitt foreldre lov, det sto i Skriften at de skulle. Om de ikke gjorde det, elsket de ikke sitt barn. Dette er vår nære fortid. Det er nå vi får vite at paideia betyr opplæring, i slekt med ordet pedagogisk, det vil si at den som elsker sitt barn skal lære det opp tidlig og hele tiden. Skulle vi ha det nyoversatt til engelsk, ville ordet coaching, som er i ferd med å bli norsk, vært et godt valg."

Dagbladet 08.08.2009, Magne Raundalen, Barnepsykolog ved Senter for krisepsykologi

Noe som irriterer meg er når man ønsker å bekjempe en negativ religiøs praksis ved å si at bibelen, koranen etc. ikke sier dette i hele tatt eller i alle fall det motsatte. Koranen er plutselig alle kvinners venn, og jihad kan være å rake plenen. Og siden alle vet at homofile er ålreite, så står det ikke noe negativt om dem i bibelen heller og Helvete er en søppeldynge. Dette kan man skrive side opp og side ned om, og jeg har attpåtil skrevet denne posten før. Men jeg ønsker å gjengi noen av hovedpunktene.

Raundalen refererer ikke til et spesielt bibelvers, bare til ordet paideia. Her er antageligvis verset han tenker på

Hebreerne 12:5 Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser deg. 6 For Herren irettesetter [paideia]den han elsker, og straffer[mastigoo] hver sønn han tar seg av.

(Ref: Blueletterbible)
Det er altså ikke bare paideia her, men mastigoo også, og det har lite med moderne pedagogikk å gjøre. Mastigoo forekommer 7 steder i Nye testamentet:

Det dreier seg stort sett om pisking av Jesus. Ja og så barneoppdragelse da, i Hebreerne 12:6.

Jesus blir undervist i latin.

Det er altså ikke sant det Raundalen sier, at det ikke står i bibelen at man skal rise barn.

I den andre bloggposten tok jeg for meg at verset i Hebreerne igjen er en oversettelse av Salmenes bok 94:12, og at dette verset igjen ikke inneholder konkrete ord for pisking. Slik sett kan man jo dra noen konklusjoner, men da er det altså surprise-surprise bibelen det er et problem med, noe vi andre har sagt hele tiden.
Og tilbake til dette med paideia. Fordi om vi i dag forbinder pedagogikk med, vel, pedagogikk, så betyr ikke dette at ordet alltid har hatt en slik betydning, eller at det på noe vis utelukker fysisk avstraffelse. Paideia kan nemlig bety litt av hvert i bibelen.

Lukas 23:22 For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham piske[paideia] og så løslate ham.»

Er dette en feil også? Skulle det egentlig stått "Jeg vil derfor la ham coaches og så løslate ham"?

Jeg synes det er kjempeflott at Hjermann, Raundalen og alskens biskoper tar avstand fra religiøst betont barnemishandling, all ære til dem for det. Men å si at bibelen ikke oppfordrer til dette er tøys og tull.
Denne stadige omfortolkningen av bibelvers, slik at de skal høres mer moderne ut, er ikke noe annet enn simpel revisjonisme. Det står mye forferdelig i bibelen fordi den var skrevet på en tid da mye var forferdelig. Alt dette forferdelige trenger vi ikke ta med oss videre under dekke av at det egentlig er veldig progressivt. Gjør verden en tjeneste: kast av dere åket.

Få konfirmanter tror Gud skapte verden

2009-03-21T12:37:00.004+01:00

"En ny undersøkelse avslører sviktende gudstro blant dagens ungdom. Kun én av tre kirkelige konfirmanter tror det var Gud som skapte verden.[...] Undersøkelsen er foretatt blant konfirmanter i Norge, Danmark, Finland, Sverige, Sveits, Tyskland og Østerrike. Svarene fra de norske konfirmantene som valgte kirkelig konfirmasjon viser blant annet:

* 37 prosent tror Gud skapte verden.
* 38 prosent tror Jesus har stått opp fra de døde.
* 23 prosent mener troen på Gud hjelper dem i vanskelige situasjoner.
* 17 prosent føler de får hjelp når de ber.
* 8 prosent snakker ofte om Gud med andre mennesker

– Det ser ut som det er en kamp mellom religionen og naturvitenskapen. Kirken har et kjempestort formidlingsproblem, og bør spørre seg om hva Bibelen bidrar med i disse spørsmålene, sier Ida Marie Høegh.

Forsking.no / NTB, 20. mars 2009

Dessverre er det ikke så lett å finne hele undersøkelsen på Kifo.no, og det er heller ikke snakk om hva tittelen på undersøkelsen er så googling blir fort slitsomt.

Bortsett fra tallenes tale er det i alle fall interessant dette med at "kirken har et kjempestort formidlingsproblem". Det er som om alt kunne blitt annerledes med litt andre formuleringer. Høegh gir jo svaret selv: at man bør spørre seg om "hva Bibelen bidrar med" og det er vel antageligvis hva bibelen bidrar med som er problemet, ikke de velmente forsøkene på å pakke alt inn.

Se ellers en tilsvarende svensk statistikk fra i fjor.

(Ser ut som jeg kan bli ørlite mer aktiv om dagen enn jeg har vært, så her er noe Bloggurat-greier.)

En kronikk som virker mot sin hensikt

2009-03-17T21:02:00.008+01:00

Det er en forholdsvis vanlig øvelse å kritisere nyateistene Dawkins & co. Gjerne i form av bøker med mer eller mindre gode ordspill som titler. Men når nyeste Fri Tanke (1.2009) satte på trykk en kronikk av Julian Baggini, så tenkte jeg at her kommer det litt hardere (les: mer relevant) skyts enn det som vanligvis kommer fra religiøst hold. Men, Baggini slår umiddelbart fast at han ikke har lest verken Dawkins, Harris, Hitchens eller Dennet!

"Hvorfor skulle jeg bruke dyrebare lesetimer på bøker som stort sett forteller meg hva jeg allerede tror på?"

Er det da slik at Baggini allerede "tror på" Dawkins, Harris, Hitchens og Dennet? Dvs. at han ikke trenger å lese en hel bok om han allerede er enig? Nei, han er jo ikke enig. Det er det som er poenget med hele teksten. Ja, ok, han er ateist, men er det det samme som å tro på det samme som Dawkins & co?
Jeg var jo også allerede ateist, helt siden barndommen, og trengte formodentlig ikke mer input på dette området enn Baggini gjør. Men det ville jo være illusorisk å anta at jeg i kraft av å være ateist satt inne med all kunnskapen/meningene disse bøkene formidler om temaet.

Med Bagginis logikk er det nettopp fordi han ikke tror på Dawkins & co at han burde lese bøkene. Men siden han allerede er ateist, så trenger han jo ikke lese bøker. Da Baggini skrev Atheism: A Very Short Introduction, så brukte han sikkert ikke noen andre bøker som kilder, og derfor ble boka bare en introduksjon.

Det er ikke i seg selv noen helligbrøde å synse litt om bøker man ikke har lest. Livet er for kort til å lese absolutt alle bøker som diskuteres. Men når en filosof (med doktorgrad og greier, ikke bare en hverdagsfilosof) og forfatter kvesser kniven, så forventer jo i alle fall jeg mer trøkk enn det en gjennomsnittlig postmodernist i bakrus kan levere. Jeg tipper at en med Bagginis lesekapasitet antageligvis kunne lest alle fire bøkene på en uke eller to. Derfor blir det desto mer underlig med dette skrytet av at han ikke leser bøker han mener noe om.

Argumentene i artikkelen er av denne grunn ikke særlig nye, og heller ikke særlig etterrettelige. Når Bagginis fremste kilde til "nyateismen" er media, og medias oppgave nå om dagen er å spisse meninger, så blir det skeivt. Det er ikke noe omfattende problem at Dawkins blir feilsitert, men Dawkins bruker ca 370 sider i The God Delusion på å begrunne hvorfor han mener det han mener. Mon tro om noen av argumentene Baggini kommer med kunne blitt besvart der - om han hadde lest den, unnskyld, de bøkene han kritiserer?

Det eneste argumentet jeg derfor gidder å ta opp er det som går på det at også moderate religiøse er skyldige. Det er fordi jeg synes det er et artig og offensivt argument som stort sett alltid blir misforstått. Baggini sammenligner det med at demokratiske sosialister på en eller annen måte oppmuntrer kommunister, og dermed må man være mot demokratiske sosialister, men det blir ikke det samme. Altså, jeg tviler ikke på at en generell venstredreiing eller høyredreiing i samfunnet også kan oppmuntre ytterkantene, men det er ikke noe argument for at de moderate tar feil eller bør ti stille.
Det som moderate religiøse og fundamentalister har til felles er at de godtar at man kan underbygge påstander med "tro", dvs. ren metafysisk spekulasjon. De moderate forsvarer en dårlig metode. Hver eneste gang man bruker den metoden der, så får man et svar som er dårlig fundert.

Det blir litt som om et bokanmelderlaug hadde som metode at man ikke skulle lese bøkene man anmeldte, men skulle anmelde bøkene ut fra det man trodde om dem. Noen ville ut fra generell godvilje skrive positive anmeldelser, andre ville slaktet bøkene ut fra sine fordommer. Slik sett ville det ha vært store forskjeller på resultatene. Mange forfattere ville sikkert ha vært godt fornøyde med de positive anmeldelsene. Men ingen av anmeldelsene ville vært særlig verdifulle, for alt ville vært oppspinn fra ende til annen.

Det er denne bruken av dårlige metoder som gjør at alle fra Einar Gelius til Yusuf al-Qaradawi må kritiseres. Jeg husker ikke i farten om Dawkins brukte så mye tid på dette temaet i The God Delusion , men Sam Harris gjorde det i alle fall i The End of Faith. Han er også den som har banket det gjentatte ganger inn at man ikke automatisk kan sette forskjellige typer religiøse i samme bås, bl.a. med hans eksempel om den fundamentalistiske jainen, som ikke ville kunne drepe et insekt. Og man kan heller ikke si at kristne fundamentalister er like ille som muslimske fundamentalister, om man ser på utfallet av handlingene deres. Biskop Ole Christian Kvarme er faktisk ikke Satan heller.

Det er med andre ord mulig å ha to tanker i hodet samtidig:

1. Kritikk av metode: Alle mennesker som støtter et irrasjonelt tankesett sprer en dårlig idé og bør kritiseres for akkurat dette.
2. Kritikk av resultat: Utfallet av det irrasjonelle tankesettet er forskjellig fra tilfelle til tilfelle, og dermed må denne kritikken tilpasses.

Det er også en forutsetning for alle bøkene jeg har lest at vi lever i et demokratisk samfunn, og at ingen vurderer å sende Einar Gelius til Auschwitz. Man skulle jo av og til tro at dette var målet når man leser en del kritikk. Men det handler jo i bunn og grunn om at vi har tenkt å bruke vår selvfølgelige demokratiske rett til å kritisere, muntlig og skriftlig, de vi er uenige med.

Det kan være gode taktiske grunner til å samarbeide med moderate religiøse, men det trenger ikke nødvendigvis skje i en religiøs sammenheng. Jeg tviler ikke på at mange religiøse og ateister er medlemmer av Amnesty, Venstre, Norsk Jernbaneforbund, Fantometklubben osv. Det er bra samarbeid på tvers av religiøse skillelinjer, uten at man dermed går ut og gir indirekte støtte til noe man er uenig med. Det som ikke er så bra er når HEF altfor ofte kjører "Ateister for religion" og er våpendrager for ymse fundamentalister som f.eks. vil pakke inn politidamer.

Det er et samarbeid jeg klarer meg foruten.

Blasfemiparagrafen er død - leve blasfemiparagrafen?

2009-01-24T14:01:00.008+01:00

Blir lite tid til skriving om dagen, men siden andre har engasjert seg med en underskriftskampanje mot det mildt sagt idiotiske lovforslaget mot blasfemi, så får jeg i alle fall formidle linken og oppfordre alle anstendige mennesker om å skrive under!

opprop.info

Så vidt jeg vet vil ikke dette være aktuelt å stemnme over før 2011, så det er vel grunn til å tro at tullingene som kom på dette har blitt satt ettertrykkelig på plass innen den tid.

Å kalle folk med lang byråkratisk erfaring for tullinger kan virke litt overilt, men det er unektelig litt snodig at man først begrunner hvorfor blasfemiparagrafen bør ut:

"Dette har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi. Det som noen kan oppleve som saklig kritikk eller uskyldig spøk, kan andre anse som forhånelse eller blasfemi."

...for så å begrunne hvorfor noe tilsvarende bør inn:

"Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført."

Nissen blir med andre ord med på lasset!

Storberget sa det ellers ganske utmerket i en annen sak:

"Strafferetten er ikke løsningen for alt som er vondt og leit"

Saera Khan

2008-10-09T21:59:00.014+02:00

Det er interessant det som skjer rundt Saera Khan. Jeg stemmer ikke Arbeiderpartiet, og har mildest talt lite til overs for metafysisk spekulasjon, så man skulle tro at jeg opplevde en viss skadefryd, men det gjør jeg ikke. Kanskje er det fordi hun er den fineste politikeren på Tinget, men det er vel egentlig mest fordi jeg har likt mange av hennes utspill. Hun har etter mitt skjønn sagt mye fornuftig, så dermed er det en viss ironi over at hun muligens har vært talerør for noen spåkoner i Halden.
Det som gjør at jeg ikke akkurat fryder meg er at det er så klare paralleller til spillegalskap her og for den del alkoholisme, narkomani m.m. Dette handler ikke om grådighet, slik vi har sett fra andre politikere, men om avhengighet og naiv tro. Grådigheten her tilhører spåkonene, som ved å late som om de vet noe som helst om fremtiden, lurer naive mennesker til å kjøpe deres tjenester. Om Åslaug Haga hadde blitt lurt opp i stry pga. en lei stabbur-avhengighet skulle jeg hatt sympati for henne også. Så er det selvsagt ille at Saera Khan har løyet om dette, men det er igjen et fellestrekk hun deler med andre avhengige som lyver for å skjule avhengigheten de vet er feil.
Spåkonene Lillian Johansen og Elisabeth Vinje Andersen liker ikke løgn. De så seg nødt til å gå ut i VG i dag for å si at Saera Khan lyver. Hun lyver om fortiden - de lyver om framtiden. Hun lyver for å redde skinnet - de lyver for å tjene penger. Deres moralske pekefinger kan de stikke et sted der stjernenes posisjon ikke har noe å si.
Det var VG som avslørte denne saken, og all ære til dem for det. Jeg synes det er viktig å følge med på hvordan politikerne forvalter skattepengene våre og ikke minst hvordan de får innspill til politikken. Spåkonene må være blant de få her i landet som har fått betalt fra Stortinget for å være lobbyister. Jeg vet ikke hvor mye de har påvirket Khan, og hvor interesserte de er i rikspolitikk, men mange tvilsomme mennesker kunne nok ha tenkt seg å hatt makt over en politiker eller to. (Se bl.a: Rasputin.)
Dagbladet har sett seg nødt til å dekke saken også innimellom jævlig store annonser for spåtjenester:

Disse annonsene går vel hver dag eller noe, så det er store sjanser for at Dagbladet har tjent helt greit på Saera Khans misbruk av våre skattepenger. Da Dracula, unnskyld, Anne Aasheim, ble ansvarlig redaktør i Dagbladet var noe av det første som skjedde at telesex-annonsene røk ut:

"– Det er vel ikke uventet at en kvinnelig sjefredaktør fjerner dem, sier Anne Aasheim til Kampanje. [...] – Alle disse henvendelsene har satt en gjenklang i meg. Sexannonser fremstår i 2006 som gammelmodige, krenkende og provoserende for mange."

Men spåkoner er altså ikke gammelmodig?
Det hører med at hun spådde at de nå skulle få flere seriøse sponsorer, noe som aldri skjedde.
Uansett, kampen for å fjerne telesex-annonsene i Dagbladet har alltid vært en typisk kvinnesak, noe som Aasheim ikke legger skjul på, så da er det litt rart at de erstattet dette med dypt umoralske annonser som nettopp har kvinner som målgruppe. Før kunne kvinner irritere seg over sexannonser, og bla videre, mens dumme, enslige menn betalte for gildet. Men der mennene ved å ringe telesex fikk en prat og kanskje orgasme, og dermed fikk det de betalte for, betaler kvinner for løgn de tror er sannhet. Nå er det kvinnene som blir loppet for tusener av kroner pga. spåtjenester. Det er nemlig ikke tilfeldig at artikkelen i Dagens Næringsliv for en kort tid tilbake fortalte om «Anne Helene» som ringte for 100 000 kroner.

«Bare tre prosent av norske menn og 11 prosent av kvinnene mener astrologi - altså det å sette opp horoskoper og spå folk ut fra planetenes baner - er en vitenskap.»

Forsking.no 04. september 2007

Jeg har i en god del bloggposter tidligere postet statistikker om religion m.m. (Dagens Ateist og Daily Atheist) og har fått et OK innblikk i hvordan religiøsiteten og åndeligheten fordeler seg på planeten. Før jeg startet bloggingen trodde jeg at kvinner og menn var noenlunde like rasjonelle i hodet, men nå må jeg konstatere at kvinner faktisk er mye mer overtroiske enn menn. Som mann kan jeg selvsagt være ørlite selvgod, men det er litt for enkelt, og jeg løser heller ikke noe problem ved å flire av overtroiske kvinner.
Det må skytes inn at en gjennomsnittlig norsk kvinne er mye mindre overtroisk enn en gjennomsnittlig amerikansk mann, så kultur har mye å si. Men bortsett fra land vi ikke liker å sammenligne oss med, der nesten alle er veldig overtroiske er det slik i det mer rasjonelle vesten at det er kvinner som fortsatt er mest overtroiske. Heldigvis i mye mindre grad enn før. Denne posten, og medfølgende PDF, er veldig talende.

Enhver feminist er veldig flink til å påpeke hvordan skjulte mekanismer i samfunnet påvirker jenter og kvinner til å oppføre seg på bestemte måter samtidig som kvinnene til feministenes ergrelse tror dette er helt naturlig for dem.
Uten å gå inn i feministisk teori kan jeg i alle fall fort konstatere at dameblader renner over av spådamer som må ha en innvirkning på faste lesere. Jeg leser ikke særlig mye dameblader nå om dagen, men min mor leste Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fast, og jeg leste det meste jeg fant i huset. I damebladene var det stadig spådamer på ferde. Intervjuer med lurendreiere fra det ganske land og utland, ukentlige horoskoper, mega-artikler om hvert stjernetegn, bilag og bøker ved inngangen til hvert nye år som fortalte meg hvordan dette året skulle bli for akkurat mitt stjernetegn(dvs. for meg og 1/12 av kloden). Jeg husker fortsatt da jeg hørte om det «nye» stjernetegnet vannbæreren som skulle presses inn et sted i zodiacen, og informative artikler om kinesisk astrologi i rottens år. Faren min, derimot, leste Vi Menn, og der var det aldri spådamer, men historier om naziubåter på havets bunn og fjols til fjells i Himalaya. OK, det ble vel en UFO her og der, men det er forskjell på usannsynlig og umulig.
I dag er det bare når jeg leser Dagbladet at jeg merker noe til spådamer som Henning Lee Yang. Selv om menn også lar seg lure, er det bare kvinner som pepres med spådamer i alle kanaler. Sa jeg kanal? Her er dagens program(torsdag) i kvinnekanalen FEM:

18.30 Motejuryen (29:122)
19.00 Studio 5 (15)
19.30 En, to, tre - oppussing! (9:70)
20.30 Gatehypnose (8:15)
21.00 Paranormal State (8:20)
21.30 Studio 5 (16)
22.00 Synske barn (2:6)
23.00 Det spøker! (11:14)
23.55 The Closer (7:15)
00.45 Klarsynte etterforskere (9:10)
01.35 SLUTT

Her tidligere vurderte jeg en møysommelig gjennomgang av damebladenes husmorokkultisme, men det ble det aldri noe av, selv om et kort blikk på Narvesen den uka sa meg at det var en del å hente. Jeg kom vel frem til at jeg ikke gadd kjøpe masse blader til det formålet.

Faktum er i alle fall at selv om det nok er en viss forskjell på kvinner og menn rent biologisk når det gjelder hvordan vi forholder oss til rasjonalitet, så er det bare kvinner som blir døket ned i astrologi og overtro fra de er passelig gamle. "Flink pike" og "hore og madonna" har vi hørt om, men "overtroisk pike" bør også inn i det feministiske vokabularet. Det er en selvforsterkende stereotypi.
Det går en klar parallell til slankehysteri og motefiksering, som er mer utbredt hos kvinner enn menn, og det er damer som tilfeldigvis leser flest blader som har dette som spesialfelt. Også menn lar seg påvirke mer av slikt i dag enn før, og det kan nettopp spores tilbake til økt press fra sponsorer som øyner et nytt marked. Det fører til flere åndssvake artikler som forklarer hvordan menn skal trimme bikinilinja og bli selvbrune. Hvis manneblader kjørte like mange astrologi-annonser og tåke-historier som dameblader, så kunne vi nok sett en viss økning i antallet overtroiske menn også.

Derfor er det med en viss ydmykhet, snarere enn mannssjåvinistisk skadefryd, at jeg ofte påpeker dette skillet mellom kvinner og menn. Feminister bør se det som sin sak å bli kvitt spådomsdriten og overtroen, så vi får likestilling på dette området også.

Avslutningsvis håper jeg i det minste at Saera Khan blir kurert for all overtro, og ønsker henne tilbake i politikken i nærmeste framtid.

Meningen med livet

2008-08-24T20:23:00.006+02:00

Jeg har klart å irritere meg litt igjen. I kommentaren av Espen Grønlie i denne ukens Morgenbladet, Ateisme er nihilisme, der han tar for seg Jean-Luc Nancy dukker det opp en hel del forutsetninger som ikke henger på greip. (Hva som er Nancy og Grønlie er litt uklart, men det er for så vidt uvesentlig.)

"I fjorårets andreutgave av Harris’ verk skriver Dawkins et forord der han viser til en undersøkelse som indikerer at 53 prosent av den amerikanske befolkningen er kreasjonister: De tror altså at verden ble skapt for 6000 år siden. Dette er selvsagt kritisk. Men det spørs om ikke Dawkins og Harris hadde hatt godt av motstandere med et noe mer nyansert syn på hva gudstro kan innebære."

Man kan faktisk ikke abstrahere bort 53% av USA. Hvis Dawkins og Harris hadde hatt meningsmotstandere som er verdige nok for Grønlie, så hadde de ikke skrevet bøker i utgangspunktet. De har skrevet bøker om reelle forhold, ikke om ideelle forhold. Norge kunne også hatt bruk for motstandere under andre verdenskrig som hadde hatt et mer nyansert syn på hva utenrikspolitikk kan være. Men det hadde vi ikke.

"Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?"

Det er vanlig at mennesker elsker andre mennesker, derfor er det godt mulig at noen elsker oss. Vi kan selvsagt ta feil, men vi slutter altså fra noe vi har sett hos ett eller to mennesker til at det kan skje med andre. Hvis vi hadde sett én gud kunne det kanskje vært logisk å slutte at det også eksisterte andre guder, men siden guder ennå ikke er påvist slik som kjærlighet ettertrykkelig er, blir det en dårlig sammenligning. Jeg slutter derimot gjerne fra vår eksistens til at det sannsynligvis finnes vesener på andre planeter. Videre skulle jeg ha vært så raus at jeg skulle sluttet fra den kristne guds eksistens til at også Odin og Tor kanskje kan eksistere. Underlig nok gjør ikke kristne dette.

"Det store problemet med Dawkins’ analyse i Gud. En vrangforestilling er hans forestilling om at eksistensen av Gud er å regne som en hypotese, altså en påstand man skal ta stilling til."

Nei, det er ikke det som er problemet. Det store problemet med religioner er at vi må ta en stilling til eksistensen av deres guder. Hvis religioner ikke hadde angått andre enn de religiøse (kanskje på samme måte som drømmene til en som aldri snakker om sine drømmer - og som i alle fall ikke tolker for mye), hadde dette stemt. Men ettersom religion til stadig brukes som argument for lover, politikk og moral, og Guds eksistens brukes som argument for religionen igjen, blir dermed Guds eksistens en påstand man må ta stilling til. Ikke fordi man bryr seg om Guds eksistens, men fordi man bryr seg om hvordan landet og verden styres. Biologer skulle jo strengt tatt bare ha drevet med biologi, men når deres arbeid til stadig møter banale motargumenter fra religiøse mennesker, begrunnet med deres tro på Gud, blir Guds eksistens noe biologene må ta stilling til.

Religion er ikke en privatsak, og har aldri vært det. Når moral ofte begrunnes i religion, og moral har med hvordan mennesker omgås hverandre, blir det interessant for flere enn hvert enkelt religiøse menneske hva man selv tror på. Og omvendt. Jeg anerkjenner fullt ut religiøses rett til å bry seg med hva ateister mener. Vi trenger en offentlig debatt om moral.

"John F. Haught er inne på noe når han hevder at et forsøk på å fjerne den religiøse fanatismen i verden ved å fjerne religion som sådan, er jevngodt med å motarbeide seksuelt misbruk ved å prøve å avskaffe sex overhodet."

La oss tenke oss at man ved et under fikk avskaffet religion. Ikke med tvang, men ved at alle plutselig mistet interesse for religion. Det som hadde skjedd hadde vært at livet hadde fortsatt noenlunde som normalt, minus religiøse utflukter. Det er uansett ikke det interessante her. Det interessante er at uten sex hadde menneskeheten vært borte i løpet av hundre år. Ikke fordi sex gir oss sårt tiltrengt glede og moro, men fordi uten sex får vi ikke barn. Religion er og blir et tankemønster som folk fint klarer seg uten. Det er bare å se til ditt nærmeste ferieland. I Norge er vi velsignet med gode vilkår for ateister, og vi er relativt mange uten at det går noe dårligere med Norge av den grunn. Hadde vi vært uten sex, hadde fødselstallene stupt, noe de ikke gjør og ting hadde gått i dass. Jeg tror også jeg taler på vegne av mange når jeg sier at jeg vil heller være uten religion enn uten sex.
Så til det Haught "er inne på" så må man i alle fall spørre seg om hva man evt. har tenkt å oppnå, for det ene ønsket er menneskehetens undergang mens det andre er svært utbredt om man tar med alle de religiøse som ønsker at alle skal dele noen grunnleggende prinsipper med dem selv. Det er ikke feil av kristne og muslimer å ønske at alle andre skal dele deres tro, det er bare feil hvis de bruker skitne triks for å oppnå dette.
Og så er det slik at å "avskaffe" ditten og datten stort sett er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Det er ikke det det handler om, men om å prøve å gå rett vei skritt for skritt, snarere enn å dra i gang en eller annen omveltning.

"Og akkurat slik vi reagerer på enhver reduksjon av andre mennesker til rene objekter for vårt kjønnsorgan, kan vi spørre oss om ikke en kategorisk avvisning av enhver tro på noe transcendent ikke også innebærer å avvise enhver felles erfaring av noe annet enn rasjonell objektivering."

Felles erfaring? Hvis ordet "felles" skal bety noe, så må det være at det er noe som deles av alle. Bevis 1: ateister deler ikke denne troen på noe transcendentalt. OK, vi er foreløpig i et mindretall, så vi kan jo være skrullinger. Bevis 2: det finnes i følge Adherents.com 4200 forskjellige religioner. Hadde deres transcendentale erfaringer vært "felles" hadde de vært ca. 1 religion. Eller 2-3. I alle fall ikke 4200 forskjellige "sannheter" med et stort antall forskjeller innad. Derimot kan vi si at forståelsen av at gresset er grønt er en felles erfaring. Postmodernister kan spikke noen veldig små fliser på slikt, men innenfor feltet religion er det to ting som i alle fall er en felles erfaring: ingen har noe håndfast bevis, slik vi har bevis for klorofyll. Og alle ser at det spriker voldsomt religionene i mellom hva angår deres "erfaringer".

Påstanden om at ateisme er nihilisme så jeg ikke egentlig bli drøftet i noen særlig grad. Kanskje jeg bare var uoppmerksom, eller jeg må ha det inn med spiseskje, men for å si det jeg tror trengs å sies: ateisme er og blir bare at man mener det ikke finnes noen guder. Det er ikke noe av dette:

"noun: a revolutionary doctrine that advocates destruction of the social system for its own sake
noun: complete denial of all established authority and institutions
noun: the delusion that things (or everything, including the self) do not exist; a sense that everything is unreal"

Det hadde kanskje vært en fordel om Grønlie/Nancy først definerte nihilisme før de konstaterte at ateisme var akkurat dette. Det hadde nok også vært noe med litt faktagrunnlag, for filosofisk spekulering om hva ateisme leder til er og blir spekulasjon. "En undersøkelse viser at de fleste ateister blir nihilister" hadde i alle fall vært noe mer å tygge på enn løse påstander fra en teolog.

"Are you willing to risk madness? spør John F. Haught, og tilføyer: If not, then you are not really an atheist. Nietzsche, Camus, Sartre – de visste hvilken avgrunn som åpnet seg ved Guds død. Men de trodde likevel at ateismen var sann. De tok sjansen på å gjøre sine egne valg til sitt eget livs eneste verdigrunnlag – en slags galskap, egentlig, en megalomani; og samtidig en nødvendig respons på den nihilistiske erfaringen: følelsen av meningstap."

Kan man miste noe man aldri har hatt? Ikke at ateister aldri har hatt en følelse av at livet er meningsfullt, men ateister (muligens med unntak av Nancy) har ikke hatt en følelse av at Gudstro er det som gjør livet meningsfullt. Jeg har for eksempel vokst opp som ateist, og har gjennom livet aldri lengtet etter en mening utover det jeg til daglig erfarer. Jeg mangler gudstro på samme måte som en fisk mangler sykkel, eller for den del gudstro.
Hver gang en eller annen idiot (ja) spør om hva "meningen med livet er" så blir jeg egentlig bare satt litt ut. Det er ikke noe jeg tenker over at jeg trenger å ha. Jeg lever, og det er nok. Av og til hender det at jeg skulle ønske jeg levde på en annen måte, men denne eksistensielle grublingen er jeg fri for. Jeg vet ikke om dette ønsket om at livet skal ha en mening er noe som henger sammen med religiøs tro, eller behovet for en, for det er jo et velkjent spørsmål. Men én ting er sikkert: det at jeg i prinsippet er fornøyd med å leve, jobbe, elske og utfolde meg på forskjellige måter plasserer meg ikke i en eksistensiell avgrunn. Jeg skulle av og til ønske at jeg var flinkere med å holde meg på veien, men jeg sitter ikke og lurer på om det er noen vits å være på vei noe sted i hele tatt.

Jeg er fristet til å spørre om dette higet etter mening er en parallell til higet etter materielle verdier, prestisje eller sånne nymotens adrenalinkick. Det kan være en litt lei konklusjon, for det vil da kanskje være logisk å slutte at dette higet etter mening aldri vil forsvinne, men det virker til gjengjeld ikke til å være så utbredt. Å fundere litt over livet er jo ikke et problem i seg selv. Det virker faktisk som om de største eksistensielle grublerne ofte er religiøse søkere, og de er i klart mindretall. De fleste av oss slår oss banalt nok til ro med det vi har blitt fortalt hjemme, mens noen få er innom alt fra Hare Krishna til scientologi til islam i løpet av få år. (Den eneste religiøse vingleren jeg noensinne har kjent kom da også fra et svært religiøst hjem.) Dette er ikke et forsvar for å ukritisk sluke det dine foreldre har fortalt deg, men en konstatering av at angsten for at livet mangler en mening neppe er særlig utbredt.
Grublingen som ser ut til å følge med higet etter mening er nok ikke alltid av det gode, men på vegne av vanvittig mange ateister kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke opplever det slik. Dette tomrommet som alle de religiøse søkerne febrilsk prøver å fylle med en ny religion som er "sannere" enn den forrige er ukjent for meg. Jeg vil i alle fall ikke høre fra en religiøs tulling at jeg ikke er bra nok ateist fordi jeg ikke er sinnssvak.

Jeg kan til en viss grad forstå frykten som religiøse har for et liv uten religiøs tro, fordi det for dem nok er en skremmende tanke at det som de har definert som sitt eget livs fundament plutselig skal vise seg å være en illusjon. Men om jeg skal dømme etter hva jeg leser av tidligere religiøses erfaringer etter at de har "mistet" troen, så er nihilismen svært sjelden og i alle fall kortvarig. De fleste er altfor opptatte av å sette pris på livet, som det er, og se på det med nye øyne.
Det hender rett som det er at jeg misunner dem, for de har ikke tapt noen "mening" men vunnet forståelse.

Hvis det skulle være noen tvil:

What philosophy do you follow? (v1.03)
created with QuizFarm.com

You scored as Justice (Fairness)

Your life is guided by the concept of Fair Justice: Everyone, yourself included, should be rewarded and punished according to the help or harm they cause.

"He who does not punish evil commands it to be done."
--Leonardo da Vinci

"Though force can protect in emergency, only justice, fairness, consideration and cooperation can finally lead men to the dawn of eternal peace."
--Dwight D. Eisenhower

Justice (Fairness)

70%

Hedonism

65%

Existentialism

60%

Kantianism

55%

Utilitarianism

50%

Apathy

35%

Strong Egoism

30%

Nihilism

15%

Divine Command

Når det er bra i Norge er det bra i hele verden

2008-07-28T11:06:00.005+02:00

"Rundt 1980 var Hedningesamfunnet en aktiv kulturradikal kraft her i landet. Deres mål var å gjøre narr av kristendommen. Mange av oss syntes de hadde mye for seg. Vi hadde jo vokst opp i et samfunn der det nærmest var en plikt å være kristen, hvor forkynnende kristendom var en del av skolepensum, og hvor det var dristig og radikalt å drive gjøn med Gud og Jesus. Tegneseriebladet "Jesus Kristus & Co" stammer fra den perioden, og vi minnes det med vemod.
Nå er situasjonen en annen. [...] Kristendommens plass er nå i utkanten av kulturen, ikke i dens sentrum.[...]
For tida er det ikke de kristne som eksellerer i intoleransens og sneversynthetens kunst. Det kan nesten virke som om det er ateistene. I alle fall noen av dem.
Blant dem som bekjenner seg til darwinisme og annen vitenskap, er det mange som er hundre prosent sikre på at Gud ikke finnes. De vet med andre ord alt som er å vite om universet. Richard Dawkins er den viktigste profeten for denne evangeliske retningen.
Rollene er snudd på hodet. Nå er det i deler av vitenskapen at skråsikkerheten dominerer, mens mange tenksomme kristne uten blygsel tilkjennegir tvil, ambivalens og åpenhet. Tidligere har det vært motsatt"

Tvilens kunst, Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 26/08 2008

Hylland Eriksen er som vanlig ut på ateistjakt, men skyter et solid bomskudd. Først beskriver han en norsk virkelighet, som jeg ikke skal kritisere så alt for mye. Jeg svelger det ikke helt, men vi kan nok si at Norge er ett av de beste landene å være ateist i. Dernest mener han at Richard Dawkins er for knallhard for denne virkeligheten.
Men surprise-surprise, Richard Dawkins skrev ikke en bok om norsk intolerant kristendom. Han har i første rekke skrevet om kristenkonservative i USA, og om muslimer i Midtøsten. Hvis Hylland Eriksen mener at den amerikanske kristendommen er i utkanten av kulturen, så er han helt på bærtur. Og hvis han mener at islam i Midtøsten er på utkanten av kulturen, ja så er han på bærtur i ørkenen.
Norske ateister har lite å klage over når det gjelder norske forhold. Men vi er ikke representative for hvordan det står til med religion i resten av verden. Tvert i mot brukes Norge og Skandinavia ellers som eksempler på hvor bra det går i land med lite religion(stikk i strid med religiøses påstand om at det blir stalinisme).
Noe av det man merker veldig godt når man kommer i kontakt med ateister fra andre deler av verden, enten det er i Midtøsten eller Midtvesten er at de lever farlig. I Midtøsten kan du bli drept, i Midtvesten nøyer de seg med å ramponere bilen din eller fryse deg ut.

Didrik Søderlind i HEF har ikke vært en utpreget Dawkins-fan, men se forandringen etter at han deltok på humanistenes verdenskongress nylig:

"Jeg tror aldri jeg har forstått Richard Dawkins og Christopher Hitchens’ religionskritikk så godt som etter å ha møtt utenlandske humanister og hørt deres historier om religionsvesenet i deres hjemland. Religionskritikken har alltid vært en viktig sak for humanister. Det bør den fortsatt være, selv om skytset som brukes må kalibreres etter målet som skal rammes. Med opplyste og fornuftige religiøse mennesker (den norske normen) kan vi ha vennskapelige vannpistolkamper, og så samles om våre felles verdier etterpå. Men når vi møter undertrykkende, farlig religiøs praksis bør vi fremdeles rulle ut de store kanonene. Det er grenser for hva slags svineri folk skal få slippe unna med så lenge det kan kalles religion."

Kanskje kunne Hylland Eriksen skrevet noe mer meningsfullt om Dawkins hvis han tok en tur til Texas, på trygg avstand fra sosiologer og antropologer, og diskuterte litt religion med vanlige folk, og sa at han var ateist.
Jeg tror pipa ville fått en annen lyd når den tvilen han berømmer norske kristne for ble erstattet med fordømmelse, og spørsmål om hvordan Hylland Eriksen i hele tatt kan være til å stole på uten religion.

Gud på tjukken

2008-06-22T11:43:00.005+02:00

"Vi må ikke innskrenke Gud ved å bare omtale Gud som en far og mann, mener norsk teolog. I Det gamle testamentet omtales Gud på mange måter, både i kvinnelig og mannlig språk"

Forskning.no, 22. juni 2008

Det er interessant det forsker Hanne Løland har sett på, at språket i Jesaia omtaler Gud på en kvinnelig måte. Nærmere bestemt har hun funnet frem til Jesaia, 42:13-14, 46:3-4 og 49: 14-14, som nærleses i en avhandling.

"42:13 Herren drar ut som en helt, som en kriger vekker han sin stridslyst; han lar hærropet runge og viser sin styrke for fiendene: 14 I lange tider har jeg vært rolig, har tidd og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg fnyser og snapper etter været."

"49:14 Sion sier: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» 15 Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg."

Joda, artig er det. Problemet, som veldig tydelig kan leses ut fra Forskning.no-artikkelen (Hentet fra "Lys og Liv" står det) er at man bruker tre bibelvers til å mekke sitt eget narrativ. For all del, det uttales ikke direkte (det er en unnlatelsessynd). Om ikke Lølands, så journalistens. "Se her, kvinnelig språk om Gud!" Ikke "Se her, i et hav av misogyni, vold og syke fantasier fant vi et noenlunde brukbart vers."

Det er spesielt denne ordlyden jeg stusser over:

"Vi kan lære av GT som har en stor variasjon i sitt gudsspråk. Her brukes kvinnelige og mannlige bilder om hverandre."(Journalistens sitat)

I denne sammenhengen ser det ut som om det er nesten like mange observasjoner av mannlige og kvinnelige bilder, noe som selvsagt ikke er tilfelle. Likevel vil det være fristende for liberale teologer og diverse synsere å bruke dette i en videre kjønnsdebatt innen kirken for å underbygge at Gud ikke nødvendigvis er en mannlig kjiping. Og for dette formål kan man altså bruke Jesaia, av alle.

Men her følger et litt mer representativt utdrag, fra Jesaia 3:

Dom over Sions døtre
16 Herren har sagt:
Fordi Sions døtre er stolte
og går med kneisende nakke,
kaster lokkende blikk til siden,
går omkring og tripper
og klirrer med sine fotringer,
17 så vil Herren la Sions døtre
bli fulle av skurv i hodet
og gjøre dem snaue om pannen.

18 Den dagen skal Herren ta fra dem all deres stas: fotringene, solsmykkene og halvmånene, 19 øreringene, armbåndene og slørene, 20 hodepynten, fotkjedene og beltene, lukteflaskene og amulettene, 21 fingerringene og neseringene, 22 festklærne, kåpene, sjalene og veskene, 23 speilene, underkjolene, hodetørklærne og kastene.

24 Da blir det stank istedenfor vellukt,
rep istedenfor belte,
skallet hode for kunstige krøller,
strieplagg istedenfor stasklær
og brennemerke for skjønnhet."

Kvinne er kvinne verst?

Se også:

David Plotz - Blogging the Bible: The Complete Book of Isaiah

The Skeptic's Annotated Bible: Isaiah

Den kristne bin Laden?

2008-06-15T20:53:00.004+02:00

"I grove trekk er Joseph Kony en kristen Osama bin Laden. Han bruker religion selektivt og manipulativt, for å mobilisere til kamp for irrasjonelle politiske mål.

[...]

De som roper høyest om islams angivelige voldelighet, er de samme som like forenklende fremhever kristendommens angivelige kjærlighet og humanisme. Siden 2001 er denne konstruerte dikotomien blitt presentert i vestlige medier med større og større styrke, færre og færre nyanser, i flere og flere kanaler.
Kan det være at en kristen terrorist, like gal som og enda mer voldelig enn muslimske fanatikere, ikke passer inn i den verden som akkurat nå konstrueres rundt oss?"

Simen Sætre, Morgenbladet, 13. juni 2008

Simen Sætre påpeker noe viktig i artikkelen, at Joseph Kony og Herrens motstandshær ser ut til å unngå rampelyset og mye velfortjent kritikk(for ikke å si intervensjon). Men sammenligningen mellom Osama bin Laden og Joseph Kony holder likevel ikke mål, rett og slett fordi Kony er så mye verre. Se eksemplene fra Sætres artikkel. Osama bin Laden har meg bekjent aldri gjort tilsvarende. Betyr ikke dette at Sætre har rett?

Nei, for bin Laden kan i mye større grad representere en tendens innen for islamisme. Han er rett nok ekstrem innenfor sitt område, men de siste årene har vist oss at han ikke er en ensom svale. 911 har blitt repetert og forsøkt repetert av islamistiske fans fra hele verden.
Noe slikt kan ikke sies om Kony. Han er rett og slett for ekstrem. Det er liten grunn til å tro at det sitter en del kristne rundtomkring som innerst inne synes at det er greit å få sine soldater til å bite ihjel andre soldater "fordi det står i bibelen". Det blir rett og slett for sadistisk og for ekstremt til å vinne oppslutning. Bin Laden inspirerer mennesker, Kony skremmer vettet av folk. Bin Laden er mer en renskåren fanatiker, som ikke har direkte sadistiske motiver, men som benytter seg av død som virkemiddel. Det har mennesker gjort med god samvittighet til alle tider, men de rent sadistiske eksessene til folk som Kony er det lengre mellom. Det er som forskjellen på en torturist og en bøddel.

Derfor mener jeg at det blir feil å sette det opp slik at kristendommen på en måte er like problematisk som islam fordi Josephy Kony er verre enn Osama bin Laden. Hvis det var Konyer og kvasi-Konyer spredt over hele verden skulle jeg ha vært enig, men så lenge han er nokså alene er han ikke en kristen bin Laden. En annen ting er at selv om bin Laden plukker og velger fra sin religion (slik alle religiøse gjør) er det vanskelig for meg å vite hvor fra Kony for eksempel skulle ha plukket at det er greit å bite folk ihjel. Bin Laden sitt resonnement om jihad og at det er greit å drepe sivile føles ikke så uislamsk som det å bite mennesker ihjel føles både ukristelig, uislamsk og direkte umenneskelig.

Nå er det også klart at siden Kony ikke er en internasjonal trussel, så er han heller ikke på noens dagsorden. Isolerte kriger og borgerkriger som ikke forstyrrer fred og ro i verden forøvrig har dessverre en tendens til å bli glemt. Derfor får ikke Kony den oppmerksomhet han kanskje skulle hatt.
Men å trekke frem Kony som et symptomatisk problem for kristendommen, som fortjener like mye oppmerksomhet som bin Laden "for balansens skyld", det blir bare usaklig.

Derimot vil jeg si meg enig med Sætre i sluttpartiet om at den der dikotomien med humanistisk kristendom vs. voldelig islam (som to monolittiske størrelser) ikke henger på greip. Det humanistiske Vesten, den sivilisasjonen som jeg mener er verdt å forsvare (og spre fruktene av) er på ingen måte en gave fra kristendommen. Hver eneste frihet vi har har folk måttet kjempe for, og det svært ofte mot Kirken, og altså mot de samme kristenkonservative kreftene som i dag hevder de står på vår side. Men det er en annen diskusjon.

Har skrevet lite i det siste fordi jeg har hatt mindre tid og lyst til å pløye meg gjennom tonnevis med feeds. Er en del (positive) forandringer på gang i livet ellers også, så jeg får se hvordan den nye rytmen påvirker bloggingen. Men så lenge jeg klarer å irritere meg blir det vel ei råd!

Kongen og Douglas Coe

2008-04-24T20:11:00.004+02:00

Det er bra at Dagbladet følger med på hvem kongen møter når han for andre gang får besøk av Douglas Coe i The Fellowship. Dette har falt Lars Rise tungt for brystet. Ingen tror selvsagt at Douglas Coe = Adolf Hitler = Kongen. Det er ikke det det handler om, men om at det Coe står for ikke er særlig gangbart i Norge.
Først og fremst: Det kunne like godt ha vært Jerry Falwell, Ted Haggard, Pat Robertson eller hvemsomhelst andre av disse folkene i sine velmaktsdager. Det ville tatt seg dårlig ut for Kongen uansett. Glem statskirkeepisoden, dette er drøye folk i en norsk kristen kontekst.
Men Coe's referanser til Hitler, Lenin og Mao er i en annen klasse. Selv Finn Jarle Sæle ville bare brukt disse navnene mot ateister. Alle kan se at trekløveret hadde enkelte kvaliteter som sikret dem makt, og at å verdsette dette ikke er ensbetydende med å støtte antisemitisme for eksempel. Men når ett av deres viktigste fellestrekk er deres særdeles grådige behov for makt, så er nettopp denne presiseringen drepende snarere enn formildende. Det hadde vært annerledes om Douglas Coe hadde hyllet de tre for deres vektlegging av design i politikken(stort mer positivt finner jeg ikke å si om noen av dem). Han valgte derimot å hylle dem for deres vilje til makt.

"The sermons are little surprise to writer Jeff Sharlet. He lived among Coe's followers six years ago, and came out troubled by their secrecy and rhetoric.
“We were being taught the leadership lessons of Hitler, Lenin and Mao. And I would say, ‘Isn’t there a problem with that?’ And they seemed perplexed by the question. Hitler’s genocide wasn’t really an issue for them. It was the strength that he emulated,” said Sharlet, who is a Contributing Editor at Rolling Stone and is an Associate Research Scholar at the NYU Center for Religion and Media in New York."

NBC/Deep Background, April 03, 2008

Og Coe gjorde det med en utmerket referanse til Jesus:

"I've seen pictures of the young men in the Red Guard…they would bring in this young man’s mother…he would take an axe and cut her head off. They have to put the purposes of the Red Guard ahead of father, mother, brother sister and their own life. That was a covenant, a pledge. That's what Jesus said." (NBC)

"Matteus 10:37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd."

Kunne ikke sagt det bedre selv! Bedre enn Coe altså, ikke Jesus.
Det hevdes at Hillary Clinton har hatt en del med Coe å gjøre - og hun vil ikke innrømme det:
"Asked about Coe’s influence on Hillary Clinton, people close to her told NBC News that she does not consider him one of her leading spiritual advisors. They added that Senator Clinton has never contributed to Coe’s group, is not a member of The Fellowship and has never heard the sermons obtained by NBC News. And, they said, Doug Coe is not Hillary Clinton’s minister."(NBC)
Si hva du vil om Hillary Clinton, men jeg tror ikke hun tar helt feil når hun prøver å late som om hun ikke har hatt noe med ham å gjøre. Godt mulig det er etter pålegg fra Coe. Kongen derimot, fører det opp i journaler.

Men det må da være bra at Kongen holder kontakt med folk som er i en organisasjon som ble startet av en utvandret nordmann og greier? Kanskje Coe bare er en norgesvenn? Abraham Vereide, som startet organisasjoen må ha vært litt av en mann.
Generelt dukker alle slags konspirasjonssider opp om man søker på f.eks. Vereide Hitler. Det er kanskje ikke så rart at konspirasjonssider dukker opp da hemmelighold og mektige menn var Vereides oppskrift på hvordan man best kunne forandre samfunnet ved udemokratiske midler. Og Jesus da, selvsagt. Strengt tatt er dette nærmere Hitler's skremmebilde om jødenes verdenskonspirasjon enn nazisme, men skummelt er det likevel. Det er uansett ingen vits å kaste bort tiden på konspirasjonsteoretikere, så la oss høre det fra en med doktorat i teologi og politisk filosofi:

Terry Lane: We’re going to run out of time soon,and we have to get on to what is really the sinister theme in your book, one part of which is the role played by right-wing think-tanks in Australia to try to purge the mainstream churches of their sentimental radicalism, and the other is the intrusion of the American evangelicals into the Australian political scene by a program of recruiting influential people. Now tell us about The Family and what it does.
Marion Maddox: The Family is one of the names of an organisation that has existed since the 1930s, but it has had various different titles. One is The Family, one is The Fellowship, one is International Christian Leadership, one is the International Council for Christian Leadership, and right at the beginning when it was just American, it was called the National Council for Christian Leadership. And I just for convenience went with The Family as the most recent name that it goes by. It was founded in the 1930s by a Norwegian actually, immigrant to America called Abraham Vereide, and he started it because he was worried that Seattle, where he lived at the time, was at risk of Communist takeover, and the solution was prayer groups meeting with the most powerful men, it was in those days, to hold up the nation in prayer, and so he started what became the Prayer Breakfast Movement in America, meetings of politicians, business leaders, industrialists, meeting outside of a church context to pray together, read the Bible, and discuss their lives in the context of what they’ve read. I’ve just been reading Abraham Vereide’s biography and it’s full of testimonies about the effectiveness of this, like the time when a labour union leader came to one of the breakfasts and immediately was moved to confess to all the industrialists present how much he’d been a thorn in their side, and that he was going to go away and not disrupt production any more. So Abraham Vereide, although he talked about it in politically neutral terms, plainly saw his
movement as having a political goal.
[...] But the worrying aspect of it, as a number of American journalists who’ve investigated The Family have demonstrated, is that The Family itself as an organisation, has aspirations which are quite undemocratic. So Geoffrey Charlotte, an American journalist who lived in a house run by The Family, a training house, for some time, he quoted leaders of the organisation saying things like, ‘Everything you need to know about leadership you can see in the cross: it’s vertical, not horizontal. We elect our leaders but Jesus elects his, and what it means to be a leader elected by Jesus is that you can do anything you like and nobody can judge you, because you’ve got divine endorsement’. So in other words, the sorts of checks and balances on leaders that we normally assume to be an essential part of the democratic process, The Family sees as an obstacle to divine rule, and if the law comes from God, rather than from humans, then why wouldn’t you want to just impose it in quite a direct way. And The Family, in its discussions of its own goals does have quite a specific commitment to putting what it regards as Christian values, which of course are not what many Christians would regard as Christian values, into place through the law, regardless really of whether it’s endorsed by the majority of the people."

Intervju med Dr Marion Maddox (doktorater i teologi og politisk filosofi) på "National Interest" Radio National i Australia. Hun er Senior Lecturer, Religious Studies, Victoria University, Wellington New Zealand.

Den tidligere nevnte Jeffrey Sharlet skriver dette:

"In 1946, Vereide, too, toured the world, traveling with letters of introduction from a half dozen senators and representatives, and from Paul G. Hoffman, the director of the Marshall Plan. He traveled also with a mandate from General John Hildring, assistant secretary of state, to oversee the creation of a list of good Germans of “the predictable type” (many of whom, Vereide believed, were being held for having “the faintest connection” with the Nazi
regime), who could be released from prison “to be used, according to their ability in the tremendous task of reconstruction.” Vereide met with Jewish survivors and listened to their stories, but he nevertheless considered ex-Nazis well suited for the demands of “strong” government, so long as they were willing to worship Christ as they had Hitler."
Jeffrey Sharlet, Harper's Magazine, March 2003

På tross av at "Hitler-beundrer" kanskje er å strekke Coes beundring for Hitler litt langt har Dagbladet sitt på det tørre her. Vel. Kongen må gjerne møte Tore Tvedt for min del, for jeg har allerede blitt republikaner.

Lesestoff:
Say Hillary, What About The Religious "Family" You Have Chosen To Be Part Of?
Christian Right: Who's the Man Behind the Curtain?
The Christian Mafia: Rule By Divine Right
Showing Faith in Discretion
Meet 'The Family'

Flere personlig kristne – svakere likestilling

2008-04-23T09:52:00.006+02:00

"Hva hemmer og hva fremmer likestilling mellom kjønnene rundt om i landet? I denne kronikken skriver Dag Ellingsen at det kan tyde på at kristentro ikke akkurat styrker likestilling mellom kjønnene – og motsatt: Likestillingen er sterkest i fylker der kristentroen er svakere. Sterkest er utslagene der den religiøse oppslutningen er bredest – i Agderfylkene.

[...]

Det er mange av de samme fylkene som hele tiden har pekt seg ut som svake på likestilling. Vest-Agder har hvert eneste år kommet på sisteplass, mens Aust-Agder og Møre og Romsdal har vekslet på å ha nest siste og tredje siste plass blant fylkene. Rogaland og Østfold har også vært fylker som jevnt over har hatt svake plasseringer.

Det er også mulig å skille ut en klynge av kommuner som jevnt over skårer dårlig. Det går et belte av kommuner fra vest i Telemark til øst i Rogaland, med rundt 15 kommuner som jevnt over kommer dårlig ut.

SSB har flere ganger kommentert dette funnet med karakteristikken "bibelbeltet". De større byene, med unntak av Drammen, befant seg alle over landsgjennomsnittet på indeksen i 2007. Kristiansand er den eneste storbyen som ligger i Agder. Med skåren 2,7 på likestillingsindeksen blir denne byen ”slått” av både Trondheim, Oslo, Stavanger og Bergen.

[...]

Statistisk sentralbyrå har ikke jevnlige undersøkelser for å kartlegge nordmenns religiøsitet. Det finnes data om medlemskap i statskirken som lar seg anvende på regionalt nivå, men dette sier relativt lite. Snarere er det slik at mange fylker med relativt lave andeler medlemmer av statskirken, kjennetegnes av høy tilslutning til frikirkene. Dette er for eksempel tydelig i Vest-Agder.

Det finnes flere andre kilder for å finne regionale fordelinger av religiøsitet i Norge. Vi finner størst grunn til å feste lit til undersøkelsen "Norsk Monitor", foretatt av Synovate MMI. Den har løpt hvert annet år helt siden 1985 med de samme spørsmålene om religiøsitet. Professor Ottar Hellevik er den faglige hovedansvarlige for undersøkelsen, og har gjort noen interessante spesialkjøringer:

Rundt to av ti av landets innbyggere regner seg som personlig kristne. I Vest-Agder er det fire av ti. I fylker som Hedmark og Nord-Trøndelag er det bare rundt 16 prosent personlig kristne. Det er bare i Agderfylkene at mer enn hver tiende innbygger går 10 ganger eller mer til gudstjeneste i året.

I Hedmark og flere av de nordligste fylkene er det bare 2-3 prosent som viser så stor religiøs interesse. Tidligere kunne man regne Sørlandet og Vestlandet som et slags religiøst fellesområde, slik er det ikke lenger: Sørlandet er alene om å skille seg ut.

Og den religiøse interessen blant egdene stopper ikke der. Mange er medlemmer i kirkesamfunn som ikke er del av Statskirken, og det gjenspeiler seg i hvor mange som deltar i religiøs møtevirksomhet utenfor kirken.

20 prosent av vestegdene går 10 ganger eller oftere på slike møter i året, i tillegg kommer 6 prosent som går 4-9 ganger. Igjen er austegdene noe mindre flittige, men langt flittigere enn i resten av landet. Motsatt er det under 2 prosent av Hedmarkingene som går 10 ganger eller mer på slike møter, og stort flere er det ikke i mange av de nordligste fylkene."

Dag Ellingsen, Forskning.no,21. april 2008

Kanskje ingen bombe akkurat, men det var interessant å se forskjellene tallfestet.
Les mer om beregningene i selve artikkelen.

Se også:

"Samboerforhold sprekker oftest på Sørlandet
Samboere med barn på Sørlandet er mer utsatt for samlivsbrudd enn i andre landsdeler, viser en ny studie.
Forskeren Turid Noack ved Statistisk Sentralbyrå (SSB) har kommet frem til denne konklusjonen etter å ha studert tallene, ifølge Fædrelandsvennen.
- Vi trodde at brudd i samboerskap også skulle ligge lavt på Sørlandet, siden skilsmissestatistikken er lav i denne regionen, sier hun.[...] - Da viste det seg at samboerskap i Agder-fylkene røk hyppigere enn ellers i landet.
Hun tror at en av grunnene til de hyppige bruddene, er at gruppen er i kraftig mindretall på "det blide sørlandet" som vanligvis forbindes med sterk kristen tro og tradisjonelle parforhold. [...]
Noack mener det kan være interessant å se på om det er en egen gruppe mennesker som inngår samboerskap i Agder."

DagenMagazinet, 22.04.2008

Kvinderne stormer frem i folkekirken

2008-04-23T01:51:00.003+02:00

"Kvinderne er i overtal på både teologi- og præsteuddannelsen, og det betyder ifølge uddannelserne selv, at tre ud af fire præster i fremtiden vil være kvinder. Dermed får præsten en helt ny rolle, vurderer flere
I fremtiden vil der være langt flere kvindelige end mandlige præster på prædikestolen end i dag, hvor knap halvdelen er kvinder. Nye tal fra de to pastoralseminarier, der uddanner præsterne, viser nemlig, at det er kvinderne, der vil have præstekraven på.
Tidligere var der overtal af mandlige studerende og mandlige præster, men på præsteuddannelsen, der strækker sig over et semester, er der de seneste 10 år uddannet 642 kvindelige præster mod kun 399 mandlige. Og de seneste år er det normalt, at der er to eller tre gange så mange kvinder som mænd på studiet. Der er endda semestre, hvor kun hver femte stol til undervisningen er optaget af en kommende mandlig præst.

[...]

– Der kommer en anden forventning til præsten, fordi det nu bliver et kvindefag. Der kommer en forrykning væk fra præsten som autoritetsperson og statens repræsentant i nærsamfundet til en omsorgspræst, der bliver en central moderskikkelse i sognet."

Kristeligt-dagblad.dk, 23. apr 2008

Her handler det ikke bare om at kvinner stormer frem, men at menn tydeligvis stormer ut. Godt nytt er det uansett, for en kirke full av omsorgspersoner blir litt mer grei. Det vil også gjøre noe med den videre rekrutteringen av menn.

Indvandrerpolitikere vil forbyde Hizb-ut-Tahrir

2008-04-22T03:10:00.005+02:00

"Mens Rigsadvokaten undersøger, om det kan lade sig gøre, er mange af landets byrådspolitikere med indvandrerbaggrund ikke i tvivl: Den yderliggående muslimske organisation Hizb-ut-Tahrir skal forbydes.
Det er meldingen fra halvdelen af indvandrerpolitikerne i landets byråd, viser en rundspørge fra Ritzau.
Samtidig er kun ni procent af politikerne positive over for Islamisk Trossamfund, der har fået kritik for at støtte Hizb-ut-Tahrir.

[...]

Rundspørgen blev udsendt til de 68 byrådspolitikere i Danmark fra ikkevestlige lande, som Ritzau har kendskab til. 35 har svaret, hvilket giver en svarprocent på 51."

Politiken.dk, 20. apr 2008

En svarprosent på 51 gir egentlig grunn til bekymring. Jeg skjønner heller ikke helt hvordan de har regnet. Er det halvparten av innvandrerpolitikerne(68/2), eller er det halvparten av de som svarte(35/2)? Sistnevnte er jo ikke noe å juble over.

Se ellers:
Afhopper advarer mod Hizb ut-Tahrir
S ønsker pengestrøm fra Hizb ut-Tahrir undersøgt

HEF bør forkynne

2008-04-19T17:58:00.004+02:00

HEF har vunnet en seier. De har fått NRK til å oppheve "kristenmonopolet", og alle hjerter fryder seg når det eneste resultatet er at man får litt mer islam. HEF har ment at det helst ikke burde være forkynnelse på NRK i hele tatt, men sekundært at alle andre bør slippe til. Det er slik HEF er. HEF er en slags livssynenes svar på John Christian Elden eller et slags norsk ACLU. Som Jan Benj. Rødner, tidligere leder i Samarbeidsrådet for Tros og Livssynssamfunn sa det:

"Som leder for STL er det fint å se hvordan HEF forsvarer menneskerettighetene på et prinsipielt grunnlag, ikke bare når det gjelder HEF, men for alle! Her er noe vesentlig i HEFs moralske styrke. HEF har gjort seg sterkt og positivt bemerket ved konsekvent å kjempe for våre alles rettigheter, på tvers av tro- og livssyn."

Året etterpå, under ledelse av HEFs Bente Sandvig skrev hun under på at:

"et slikt pålegg [om å vie likekjønnede par] vil innebære et alvorlig brudd på religions- og livssynsfriheten og våre menneskerettslige forpliktelser."

Og nylig, da beboere på Opsahl mente at det ble for mye støy fra kirkeklokkene(jeg har bodd der og vet hva de snakker om), så hører vi fra HEF:

"Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund mener klokkeklang hører med til religionsfriheten, men at det burde bli slutt på kirkens særordning.
- Det er klart diskriminerende at enkelte trossamfunn har privilegier andre ikke har, og et eksempel på at vi er langt fra å takle religionsmangfoldet i Oslo, sier han."

Man må spørre om HEF har en sjel eller om det bare er sterilt paragrafrytteri i pluralismens navn?

Vi som driver med religionskritikk får innimellom vårt pass påskrevet. Noen mener at man bør fokusere mer på det humanistiske livssynet. Og det kan jeg være enig i, for slik det er i dag er det ikke noe livssyn i Norge. Ikke når hver eneste uttalelse fra HEF handler om juridiske spørsmål, og sekularistiske demarkasjonslinjer. Et livssyn sier for eksempel noe om hva som er bra eller dårlig moral - og hvorfor. I HEF er det for mye vifting med menneskerettigheter, som de nye ti bud, men alle som har tatt en kikk på dem vet at det er like mange konflikter der som i bibelen, og at de derfor må tolkes. Og vi vet at menneskerettighetene er et kompromiss mellom østblokken og vesten - to forskjellige syn i ett. Dermed kan litt tafsir være på sin plass.

Religionskritikerne av oss er opptatt av moral, fordi vi mener at religion leder galt av gårde, fordi vi mener at Gud og Allah er usympatiske osv. Nyateismens eksistensgrunnlag stammer fra umoral i religionens navn. Kall det gjerne ateistisk moralisme. Men det er ikke gymnasial bedrevitenskap, som f.eks. at man leker seg med å finne feil for moro skyld. Det gjorde jeg, nettopp i gymnas-alderen, men etter 11. september har det dukket opp helt andre perspektiver som jeg ikke ante noe om da jeg første gangen satte meg ned med en studieversjon av Matteus-evangeliet for å finne feil. (Det var rett nok ganske lærerikt, så det må ikke undervurderes)

Men tilbake til det humanistiske livssynet. Hva har humanismen å by på, rent positivt - utenom religionskritikk og sekularistisk jus? Det kunne kanskje ha vært noe å komme på lufta med i NRK. Religionskritikerne av oss har brukt mye tid på å undergrave religion, og sekularistene har brukt mye tid på å undergrave Statskirkens særrettigheter - men hva vil man? Finnes det noe mer enn relativisme? Jeg mener at ateister og religiøse (som har blitt kritisert sønder og sammen for sine etiske forslag) har krav på at HEF lever opp til begrepet livssynsorganisasjon og presenterer et livssyn. Hvis den eneste arven etter HEF skal være at de la åpen veien for islam, så tror jeg mange ville ha betakket seg. Kan det være så vanskelig å si noe om livet som på den ene siden kan vekke ateister og på den andre siden vise de andre livssynene at humanisme er noe mer enn et fravær og et påskudd?

Kristne har fått ufortjent mye pes på grunn av misjoneringen sin. Ikke alltid for hva de misjonerer, men for at de gjør det i hele tatt. Det er en negativ kritikk, for man kan både si noe bra og noe dårlig. Jeg tilhører ikke en fløy som mener at kristendommen har vært en ulykke. I mange tilfeller tror jeg at kristendommen på sikt har gjort ting bedre i forhold til hedenskapen (også den i Norge). Og på tross av en dårlig start er reformasjonen noe av det beste som har hendt. Kritikken nå kommer av at jeg mener vi har et bedre alternativ. Men denne antipatien mot kristen misjon henger også ved mange ateister som er redde for å gjøre det samme. Men jeg sier heller: Vær frimodige. Kom med forslag, og ta heller kritikk.

Å si noen ord på radio er svært langt fra den forkynnelsen folk har fått presset nedover ørene og som de hater. Si noe fint for all del. Men frels oss fra relativisme, for det er ikke noe livssyn, og det er i alle fall ikke i menneskerettighetenes ånd.

Litt apartheid, Herr Statsråd

2008-04-17T03:23:00.008+02:00

"De siste ukers religionsdebatt har igjen satt religionsfrihet på dagsorden, som et «verdikonservativt» opprør mot en stadig mer aggressiv sekularisme. Støynivået er høyt, men primært fordi debattantene fremstår som to alen av samme stykke. Både fideister (Rana, Ottosen) og sekularister (Storhaug, Bruun-Pedersen) appellerer til blind tro på egne verdier.

Den største reelle trusselen mot fri religionsutøvelse i Norge ligger imidlertid på et annet plan, nemlig i Arbeiderpartiets ideologiske overstyring av kirken. Når KRL møter berettiget prinsipiell og juridisk motstand, er det ikke fordi faget er for kristelig, men fordi man ideologisk vil fastholde et enhetssamfunn der det ikke lenger fins noen religiøs enighet. I Tyskland er religionsundervisningen konfesjonell protestantisk, katolsk, humanetisk, etter hvert muslimsk og så videre men det fins selvfølgelig fritaksrett. Dermed unngår man den tvang til tro som er dårers verk, men også den religiøse analfabetismen som gir fritt spillerom for blind tro både kristen, muslimsk og ateistisk."

Marius Timmann Mjaaland, Postdoktor ved UiO, Morgenbladet, 11. april 2008

Som med Harald Stanghelles "intolerante toleranse" kan også den opprinnelige overskriften i dette innlegget, "Blind tro på egne verdier", dyttes rett tilbake på opphavsmannen, for Mjaaland har utvilsomt blind tro på egne verdier, nærmere bestemt sekularismen.

Sekularisme kan nemlig være så mangt, så han er upresis når han dytter Storhaug og Jens Brun-Pedersen inn i samme kategori og kaller den sekularisme uten å ta med seg selv. Snarere er det slik at mens Storhaug sitter i en Arbeiderparti-tradisjon der religion kan og bør reguleres vil nok Mjaaland oppdage at Jens Brun-Pedersen langt på vei vil være enig med seg selv i hvordan religion bør organiseres.

Sekularisme er altså ikke ensbetydende med avreligiøsifisering (eller hva man skal kalle det når det utmerkede ordet "avkristning" ikke er dekkende nok). Det er først og fremst en måte å organisere samfunnet på slik, at man unngår religionskonflikter, ved at religion blir privat. Dette har ingenting med ateisme å gjøre, men mye mer med kjøreregler å gjøre. Når det gjelder utdanning kan man f.eks. gjøre som i USA og fjerne religion fra skolen, og si at det får være opp til foreldrene å lære barna sin egen religion. Eller man kan ha religiøse privatskoler, eller slik Mjaaland foreslår: segregering i religionstimene slik at man ikke unødig forstyrrer elevene med andre ideer enn dem foreldrene bestemmer at de skal ha.

Jeg er svært uenig i en slik strategi. Det verste er selvsagt den amerikanske varianten, der folk har blitt mye mer intenst kristne enn nordmenn, men langt mindre opplyste om det de etter sigende tror på. At bare halvparten av amerikanerne kan nevne minst ett av evangeliene er jo krise, uansett tro. (Se: her, her og her)

Men religionssegregeringen til Mjaaland er heller ingen bra idé, rett og slett fordi det er segregering(og fritaksretten sender igjen tankene til USA og fritak fra informasjon). Han sier ikke nøyaktig hva han tenker på med "konfesjonell" undervisning, men er det slik at bare muslimer skal lære om islam? Er det veien å gå i dag? Og muslimer, skal de ikke lære om hvordan kristne og ateister tenker om etikk og religion? Skal vi ha sunni, shia, wahhabi, sufi, protestantisk, katolsk, bahai, ahmadiyya, humanistisk, objektivistisk, hindu... å ja, han glemte hinduene og antageligvis de fleste andre religioner. Hver unge må snart ha sin egen klasse.

Skal vi ikke bare lære om hverandres verdisett fra nyhetene kanskje?

I det homogene samfunnet som Norge var tidligere betød sekularisme at religion var en privatsak, og at ateistene skulle få fred fra religion av og til (noe som strengt tatt ikke skjedde). Da var sekularisme i teorien bra for ateister og dårlig for misjonerende kristne. Men i dag betyr en slik sekularisme religionsapartheid som i stedet for å forsøke å forminske forskjellene mellom kulturer vil øke dem. Det kan tenkes at i samfunn med store religionskonflikter vil et skille kunne dempe gemyttene, det var slik ideen ble unnfanget mener jeg, men det kan være like bra å forebygge.

"Når KRL møter berettiget prinsipiell og juridisk motstand, er det ikke fordi faget er for kristelig, men fordi man ideologisk vil fastholde et enhetssamfunn der det ikke lenger fins noen religiøs enighet."

Mjaaland konstaterer at det ikke finnes noen religiøs enighet, så hvorfor ikke like godt rendyrke uenigheten? Akkurat slik som Thomas Hylland Eriksen nå har gått over til å se på segregering som et gode? Lite ante jeg at det var slik man hadde tenkt å organisere landet når det kom flere innvandrere. Jeg trodde at man hadde en plan som innebar noe annet enn å slå et slag for "den lykkelige ghetto" slik Hylland Eriksen gjør.

Det finnes problemer med KRL, og HEF gjør rett i å henge på som en klegg. Men et felles fag har likevel en egenverdi fordi alle tvinges til å lære om hverandre - i sammen. Det er slik vi bygger ned konflikter uten bare å late som om de ikke eksisterer. Da er plutselig ikke Taqiyya så realistisk lengre, slik det fort kan bli om kristne og ateister bare lærer om egne retninger på skolen og bare hører om islam via Fitna.

Nå kan det kanskje synes paradoksalt at en som bruker så mye tid på å kritisere religion nå vil ha fellesskap i religionstimene, men det handler kort og godt om at alle er tjent med mer kunnskap. Det er det vi har skole for.

I stedet for å segregere elever på alle mulige måter etter hvordan deres foreldre foretrekker, foreslår jeg at man istedet oppretter noen homelands for de segregeringsglade på et sted med dårlig vær.

Tok livet av seg etter Scientologi-test

2008-04-15T09:25:00.003+02:00

"To timer etter at hun hadde tatt en personlighetstest i regi av Scientologikirken tok den 20 år gamle datteren til stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV) livet av seg.
Kaja Bordevich Ballo hoppet fra fjerde etasje i studenthjemmet hun bodde på i Nice i Frankrike 28. mars i år. Hun etterlot seg en lapp der hun ba om unnskyldning for at hun ikke klarte noen ting. Lappen lå sammen med skjemaet med de nedslående resultatene fra scientologenes personlighetstest. Hun fikk minus hundre poeng på en av testene og ble erklært ustabil, ifølge Dagbladet.
Knust av testen. – Alt tyder på at scientologisekten har spilt en direkte rolle for at Kaja valgte å ta sitt eget liv, mener Ballos partikollega, stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen."

Vårt Land, 15.04.2008

Jeg har ikke engasjert meg i scientologi-spørsmålet noe særlig men dette synes jeg var svært tragisk.

Konsekvensen av kristendom

2008-04-15T07:35:00.006+02:00

"Et år gjorde jeg skandale på julefesten, fordi jeg sa at hvis vi virkelig var kristne, ville vi gått ut og bedt de tyske soldatene inn på det vi hadde av mat. Da skjønte jeg at så kristne var ingen i den forsamlingen. Mamma snurpet munnen sammen. Far var nettopp kommet tilbake fra et opphold i fangeleir for å ha protestert mot Quisling, fortsetter hun."

Berit Ås, Vårt Land, 14.04.2008

Et herlig poeng!

Synd Den Hellige Ånd bare er byttet ut med Zeitgeist nå om dagen.

Muslimer som småsyskon

2008-04-14T07:31:00.004+02:00

"När Lars Vilks publicerade sina Muhammedteckningar i somras talades det inte om något skadestånd. Vänsterifrån var resonemanget ändå detsamma som i turerna kring Wilders film. ”Hela världen verkar ha gått i barndom på sistone”, skrev exempelvis krönikören Nina Wähä (DN 1/10-07), och förklarade: ”Konstnärer som gömmer sig bakom yttrandefriheten, som storebror Lars Vilks som ritar hundar som han vet kommer göra hans lillebror ledsen.”
Muslimer är våra småsyskon, var budskapet, i alla fall i moralisk mening. Och med den logiken blir det ett ansvar för storasyskonen i Väst att inte utsätta sina småsyskon för fel stimuli. För då kan det gå illa.
Om det går illa för nederländska intressen efter Wilders film står det alltså redan nu klart att det finns de som kommer att hålla honom ansvarig. De företag som nu talar om skadestånd uttrycker sig kanske inte i lika uppenbart kolonialistiska ordalag som Nina Wähä i DN. Men när de gör en europeisk debattör ansvarig för muslimska konsumenters val, reduceras muslimer från moraliska subjekt till småsyskon. Ansvaret för deras handlingar förskjuts från dem själva till icke-muslimer i väst.
Därmed placeras muslimska bojkotter in i samma fack som skaderisker som vi annars – och vi må höra hemma i Holland, Sverige eller Danmark – har ansvaret för: oförståndiga barn, lösspringande hundar eller bollar i rullning. Men då har man också slutat att betrakta människor i muslimska länder som vuxna och jämlikar."

Paulina Neuding, svd.se, 14 april 2008

Dette er viktig å ha klart for seg. Hele denne retorikken om at "Du må ikke provosere dem, fordi du vet hvor gærne de blir" er knapt noen form for respekt.
Men det er en annen ting, som er verdt å tenke på. Hun nevner at noen rasler med sablene og vil saksøke om de taper penger på at folk benytter seg av sin konstitusjonelle ytringsfrihet. I prinsippet kunne det jo tenkes at man kunne saksøke dem for å bidra til å svekke våre friheter. Eller kanskje noe som er mye enklere: boikott. Tenk, en bedrift som allerede er svekket av muslimsk boikott, og tror at de skal tjene noen raske penger på å saksøke en som bare har brukt ytringsfriheten sin. Så blir de i tillegg boikottet av hjemlige forbrukere fordi de er så prinsippløse. Det kan umulig være bra for business.
(Av det jeg har lest var det uansett mange som sympati-kjøpte danske varer og at de totalt sett tjente på det. )

Muslimsk fredsdialog plettet af had mod jøder?

2008-04-13T20:40:00.001+02:00

"Islam skal dominere verden, Israel skal fjernes fra verdenskortet, og muslimerne skal gøre Hitlers arbejde færdigt.

Det er ikke den slags holdninger, man normalt møder hos fortalere for fred og religiøs sameksistens. Men gennemgår man navnene på de 138 muslimske ledere, der sidste år skrev et åbent brev til verdens kristne, finder man en række personer, som i flere omgange har udtrykt støtte til krig, konflikt og forfølgelse af jøder.

På listen finder man blandt andre Tayseer Rajab Al-Tamimi, som er dommer ved en islamisk domstol i Palæstina. Han er samtidig en mand med meget skarpe holdninger til Israel og har ifølge flere nyhedsbureauer blandt andet udtalt, at "jøderne er dømt til at blive forfulgt, ydmyget og tortureret for altid, og det er en muslimsk pligt at sørge for, at de får som fortjent (...) hvor Hitler fejlede, må vi tage over".

Skarpe holdninger finder man også hos den tidligere pakistanske sharia-dommer Muhammad Taqi Usmani, som i den britiske avis The Times er citeret for at have sagt, at når der er muslimer nok i den vestlige verden, skal de "etablere islams overherredømme"."

Kristeligt Dagblad, 11. apr 2008

49% av journalister mot publisering av Muhammed-karikaturer, 36% for.

2008-04-13T02:48:00.004+02:00

"49 prosent av journalistene som har svart støtter redaktørenes avgjørelse om ikke å publisere Muhammed-karikaturer. 36 prosent mener tegningene bør publiseres, mens 16 prosent oppgir at de ikke vet."

Journalisten, 12.04.2008

Hylland Eriksen Lem-lestet

2008-04-12T22:51:00.005+02:00

"Hylland Eriksen har fanget opp at religion er blitt populært i hans kretser (andres religion, vel å merke), og blir kanskje derfor skarpere idet han avfeier et par ateister som bombastiske, skråsikre og intolerante og blir akkurat det selv: «Religion er jo ikke årsaken til vold. Tvert imot har religion i alle år vært et middel til å dempe vold»
Ikke en heks har blitt brent, eller et korstog eller en terroraksjon utført i religiøs glød? Men så garderer han seg lenger ut i boka: «Hvis religion kommer i veien for nestekjærlighet, er vi mange som vil betakke oss.»
Helvete og protestantisme misliker han, på bisetningsnivå. Han synes å være for arrangerte ekteskap: Indiske ekteskap blir bedre og bedre, motsatt vestlige. Vil noen for alvor ønske at frivillig ekteskapsinngåelse i Vesten erstattes av ekteskap der foreldrene velger partner? Nei da, så alvorlig er det aldri ment.

[...]

Han siterer mange, men ikke Friedrich Schiller som skriver at vi bør gjøre det riktige, ikke strebe etter lykken. Skal folk i Vesten - og først de rike - spørre: Får jeg og mine det enda bedre hvis vi hindrer en varmekatastrofe?
Noen vil mene at vi bør gjøre det som er nødvendig, riktig, uansett. Kanskje gir det litt mening og lykke også hvis ikke den private lykkefølelsen blir motivet, for da glipper den."

Bokomtale av "Storeulvsyndromet" skrevet av Steinar Lem, Ny Tid, 11. april 2008.

Lem slår til! Artig å se ham riste Hylland Eriksen når han dysser ned problemer med religion i sin glatte relativistiske stil. (De av dere som ikke fikk med dere Bokprogrammet "Befri oss fra Gud" kan se det på Nett-TV her. Argumentene har vi hørt før, men kryssklippingen og kontrasten mellom godslige Dawkins og sinte Hylland Eriksen var verdt lisensen alene.)

Det siste avsnittet jeg har sitert er også noe som er viktig. Lem tenker selvsagt spesifikt på miljøet akkurat der, men det er et sentralt poeng uansett hva det gjelder. Det Hylland Eriksen argumenterer for er jo tydeligvis bare at uansett hva vi gjør er vi akkurat like langt - i forhold til lykke. Men vi bør prøve å gjøre det rette, og når vi noen ganger skjønner at det rette kanskje endte opp feil, så er ikke det bortkastet lærdom. Snarere tvert i mot. Det er bedre å få avkreftet en påstand enn å ikke ha gjort noe. Og noen ganger får vi attpåtil bekreftet ting, om man ikke går rundt i en relativistisk tåkeheim med en kartesiansk frykt for å bli lurt trill rundt av egen fornuft.

Kleppe, Fitna og ytringsfriheten

2008-04-12T01:45:00.005+02:00

"Da formann for Demokratene Vidar Kleppe ville leie kinosal i Kristiansand for å vise den sterkt islamkritiske filmen «Fitna», fikk han nei fra kinosjefen.
I avslaget skriver kinosjef Petter Benestad i Kristiansand:

«I utgangspunktet skal Fønix kino være en arena som skal være åpen for de fleste typer filmatiske ytringer, men etter å ha sett den filmen dere ønsker å vise, er jeg kommet til at jeg ikke ønsker at denne filmen skal vises på Fønix kino.

Filmen kan etter min oppfatning virke både støtende og krenkende, og jeg ønsker ikke at Kristiansand Kino skal bli forbundet med denne type budskap».

[...]

Vidar Kleppe er betenkt over det han mener er sensur av ytringer.
- Vi har ytringsfrihet her i landet. Vi synes voksne folk selv burde få se filmen og gjøre seg opp en mening. Derfor ønsker vi å vise filmen på kinosaler over hele landet. Vi lar oss ikke tvinges i kne av kinosjefers personlige sensur, sier Kleppe til VG."

VG, 08.04.2008

Jeg legger merke til at mange bloggere og andre synsere har problemer med å engasjere seg om Fitna, nettopp fordi den er så dårlig at det eneste glupe man kan si noe om gjelder ytringsfriheten - og det har vi jo diskutert før, med mer verdige kandidater å forsvare.

Når Vidar Kleppe blander seg inn kan det umulig bli noe særlig bedre, men hans innblanding kan likevel belyse hva ytringsfriheten handler om og hva den ikke handler om. Og det kan videre belyse hva religionsfriheten handler om.

Et problem med kinosjef Benestads argumentasjon er at han skriver "Filmen kan etter min oppfatning virke både støtende og krenkende". Det er en dårlig begrunnelse. Mange filmer kan være både støtende og krenkende men likevel viktige. Dette er sidrumpet argumentasjon fra en som er mer opptatt av filmens effekt på troende mennesker enn av dens sannhetsgehalt.

Problemet med Fitna er nemlig at den gir et svært skjevt bilde av muslimer. Og siden Fitna gir seg ut for å være en dokumentarfilm er sannhetsgehalten det viktigste vi kan bry oss om. Men for å si det rett ut: hvis Fitna er en dokumentarfilm, så er Thomas Rocco Hansen en gravende journalist. Dette er en propagandafilm og den er rett og slett dårlig.

Som kinosjef har formodentlig Benestad redaktøransvar og kan ta beslutninger om hvilke filmer han skal vise på kinoene sine. Det er det som er sakens kjerne. Geert Wilders hadde rett til å lage filmen, han har rett til å få leve i fred etter å ha laget den, men han og Vidar Kleppe har ikke en positiv rett til at andre skal vise den. Det er nemlig Benestad som bestemmer hva kinoutstyret skal brukes til, og han har kanskje mest lyst å vise Lars and the Real Girl.

Slik er det ytringsfriheten fungerer. Du kan ytre deg til du blir blå i trynet, men du kan ikke forlange at andre skal bruke tid og ressurser på å hjelpe deg.

Og slik skal religionsfriheten fungere jfr. 9.2.

Satte Kongen foten ned i statskirkesaken?

2008-04-11T18:31:00.005+02:00

"Tillat meg: Når vi nå har fått bekreftet noe vi har hatt mistanke om lenge, at Kong Harald, i likhet med svenskekongen, har skapt vanskeligheter for politikerne med å insistere på fortsatt pliktmedlemskap i kirka, bør kanskje det kommende landsmøtet i HEF vurdere å gå inn for republikk? Uansett, Kongens intervenering gjør at den nye Grunnlovens § 4 stikker seg ut som et fremmedlegeme i nyordningen: ”Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.” På den annen side, det er ikke forbud mot selvpisking i vårt land, så vidt jeg vet."

Jens Brun-Pedersen, Fri Tanke, 11.4.2008

Statskirkesaken er blitt et eneste stort gjesp, men akkurat dette bet jeg meg merke i. Hvis Kongen har drevet og lagt kjepper i hjulene for politikerne i denne saken, så er det dags for republikk. Det angår selvsagt ikke bare ham selv, men Håkon og Ingrid Alexandra. Og det angår Norge ellers som betaler kalaset.
Ingenting ville hindret Kongen i å melde seg inn hvor som helst, så hvis det var politisk mulig å droppe religionsplikt for Kongen, så ville det vært et gode. I stedet har Kongen tydeligvis brukt makten sin til å jobbe for at en religion skal ha monopol.

I tillegg kommer alt maset med engler og salmer.
Totalbildet gjør at det for ateister er lite formålstjenlig med republikk hvis kongefamilien på forskjellig vis skal være gallionsfigurer for religiøs tro.

Konfirmasjonens historie

2008-04-11T15:34:00.006+02:00

"Tradisjonen med konfirmasjon kan spores helt tilbake til oldkirkens dager. Men i Norge fikk ordningen for alvor vind i seilene da konfirmasjon ble påbudt i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn.
Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk inngangsbillett til det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk."

Vårt Land, 11.04.2008

En interessant innføring i konfirmasjonens historie.

"Ordet «konfirmere» betyr «bekrefte». I Den norske kirke understrekes det at det er Gud som bekrefter sine løfter, ikke konfirmanten."

"Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. Ordet "konfirmere" betyr "bekrefte". I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten ses mer som objekt enn som subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten."

Hadde kanskje vært greiere å skifte navn på konfirmasjonen enn å tillegge Gud handlinger de ikke vet om Gud utfører. Det var meningsfullt for kristne tenåringer å bekrefte at de fortsatt var kristne og at dåpen ikke bare var bortkastet vann, men hvis hvis det nå bare er en forbønn, så kan de kanskje heller kalle det "Forbønn for unge kristne". I en bønn så ber man om at noe skal skje eller ikke skje. Kanskje ber de Gud om å bekrefte sitt løfte. Men når kirken bastant understreker at det er Gud som bekrefter sine løfter, da har de faktisk tatt bekreftelsen for gitt.
Og så er det jo slik at hvis nå Gud faktisk bekrefter løftet sitt, så bekrefter han samtidig sin eksistens, noe mange har ventet på. Jeg la aldri merke til noe slikt. Den eneste bekreftelsen jeg har fått fra kirkelig hold noensinne er at jeg er utmeldt.

Nei, har de skiftet teologisk innhold kan de like godt skifte navn.

Se også: Tror ikke på Gud - velger kirkelig konformasjon.

Vårt Land hadde forøvrig flere saker om konfirmasjon:
– Konfirmeres for pengenes skyld, sier Ketil Stokkan
Penger motiverer mest
– Sett opp et budsjett

Intet nytt det der. Press og penger var de to faktorene som gjorde utslaget for meg.

Hijab kom fra bysantinsk kristendom og fra zoroasterne

2008-04-11T12:52:00.005+02:00

"Tildekkingen av kvinner, som i dag forbindes med islam, er ikke en praksis som er grunnleggende eller opprinnelig for islam. Koranen berører ikke spørsmålet om kvinner bør dekke hodene sine, da det ikke var noen aktuell problemstilling på Muhammeds tid. Denne skikken startet først noen få generasjoner etter Muhammeds død. Skikken er et kulturelt lån fra bysantinsk kristendom og fra de persiske zoroasterne. Begge disse kulturene hadde lenge forlangt av sine kvinner at de skulle dekke seg til. I utgangspunktet ble tildekkingen ikke praktisert av alle kvinner, men kun av overklassens kvinner som statussymbol."

Harald Fleishcer, Fri Tanke (Debatt), 27.3.2008

Jeg har ikke fått sjekket dette, men denne tildekkingen er jo noe de har måttet tolke seg til, for Muhammed kom ikke med et påbud som sa at "dere skal dekke dere til slik og slik". Det var vel i utgangspunktet snakk om at de gikk veldig lettkledde på den tiden, og da Muhammed var blitt eldre var de en del menn som siklet på konene hans. Så sa han at de skulle dekke seg til, etter oppfordring fra en annen kar. Men det er jo forskjell på å dekke til kroppen, og å bruke hijab eller enda verre niqab og burka.

Så dette om at hijaben er kristen/zorastrisk var en interessant opplysning fra Harald Fleischer. Synd at storparten av innlegget er det reneste sludder:

"Striden om Muhammedkarikaturene oppfattes som en vestlig kamp for ytringsfriheten. For retten til å lage rasistiske tegninger av arabere og å tråkke på troende muslimer. Samtidig er det også en dansk kamp mot muslimers rett til å ytre seg kritisk i det offentlige rom. Plutselig ble blasfemi greit for våre hjemlige konservative kristne. Å tegne Muhammed med en bombe i turbanen ble en viktig frihet. Samtidig er det ingen som våger å tegne en Kristus med bombe i tornekransen eller en jøde med en bombe i kippaen. Det siste ville vært rasistiskt!"

Jeg tok utfordringen om Jesus:

På samme måte som med Muhammedkarikaturene er dette mer enn simpel blasfemi. Man kan selvsagt ikke si at kristendommen har like stort ansvar for Hiroshima og Nagsaki som islam har for islamistisk terror. Det går for vidt, for det ble ikke brukt noen religiøs begrunnelse for bombingen. Men om vi ser på USA som et kristent land, blir det jo annerledes. Dette er hva den baptistiske presidenten Truman sa etter han ble innviet:

"Boys, if you ever pray, pray for me now. I don't know if you fellas ever had a load of hay fall on you, but when they told me what happened yesterday, I felt like the moon, the stars, and all the planets had fallen on me."

Som et angrep på kristendommen ville dette vært en stråmann. Det går en parallell til den kommunistiske stråmannen kristne bruker mot ateisme, og dermed tar jeg selvsagt avstand fra den samme logikken når det gjelder USA (anno 1945) og kristendom. (Med Bush ville det stilt seg litt annerledes, men jeg ser for eksempel ikke på invasjonen i Irak som et religiøst korstog.)

Men selv om det er en stråmann er det like fullt er det en legitim ytring som fortjener å kunne trykkes. Man kan jo si at selv om USA i 1945 var et kristent land så kunne de likevel bruke atombomber så det viser at kristendom ikke er tilstrekkelig (og ateisme er heller ikke tilstrekkelig for å ha sagt det). Det er ikke en gang dårlig argumentasjon, men det er såpass selvfølgelig at ingen bruker noe tid på å diskutere det.

I alle fall, bildet overfor sier det samme som denne Muhammedkarikaturen. Man kan være enig eller uenig, men begge bildene er helt legitime. Men det er bare Muhammedkarikaturen du kan bli drept for. Av en eller annen grunn tror jeg altså ikke at jeg må gå under jorden etter dette.

Ja, nå har jeg ikke laget et bilde som viser en jøde med bombe i kippaen. Håper Fleischer kan være fornøyd med denne som jeg fant på internett.

To typer kulturrelativisme - en bra og en skadelig

2008-04-03T22:52:00.006+02:00

"Kulturrelativistene blir beskyldt for å fortie negative sider ved det flerkulturelle og for ukritisk tolerere alt i innvandrernes religion og kultur. Men i Verdibørsen denne helgen slår de tilbake." Verdibørsen, P2, 15. Mars 2008

Intervjuet hadde sine svakheter, rent journalistisk. Jeg satt som lytter og manglet svar på noe vesentlig: Kultur- og verdirelativisme har nemlig to sider. Det ene er som en vitenskaplig måte å observere på, det andre er når verdirelativisme blir anvendt etikk. Thorbjørnsrud forsvarte den rent vitenskaplige relativismen som bare observerer, men den trenger ikke noe forsvar.
En slik distinksjon mellom en vitenskaplig observasjonsmåte og et syn på samfunnet kom altså ikke frem i programmet. Verdibørsen tar for seg mange interessante saker, men det virker for meg som om det er såpass monokulturelt i redaksjonen at helt åpenbare oppfølgingsspørsmål glemmes. Det er altfor forutsigbart hvem Verdibørsen heier på. Nå hadde de rett nok Jens Tomas Anfindsen på en dårlig telefonforbindelse helt til å begynne med, så de tok i det minste med en med andre meninger, men selve intervjuet ble jeg ikke noe klokere av.
Anfindsen sa noe i nærheten av at med kulturrelativisme, så blir nazistenes behandling av jødene akseptabelt. Det Thorbjørnsrud svarte med var at hvis hun skulle forske på nazister, ja så måtte hun sette seg inn i hvordan nazistene tenkte, og at dermed var kulturrelativisme nyttig. Men det var altså ikke dette Anfindsen snakket om. Han snakket om aksept. Hun snakket om en ren vitenskapelig forståelse. Hvem kan være mot vitenskaplig forståelse?

Bloggposten kunne ha sluttet her, men noen dager etter var jeg på Narvesen og kjøpte Samtiden 01.08 der Thorbjørnsrud hadde skrevet en artikkel om kulturrelativisme. Og der kom Thorbjørnsrud med den distinksjonen jeg ønsket meg:

”Kulturrelativisme kan i utgangspunktet defineres som læren om at ”ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå enkeltsamfunn uten å kjenne denne logikken”. Dette utgangspunktet kan utvikles i forskjellige retninger, men jeg vil argumentere for at hovedskillet går mellom normativ og metodisk relativisme. I følge normativ relativisme medfører dette at ingen samfunn (eller grupper) kan vurderes ut i fra andre normer og verdier enn sine egne. Med et slikt utgangspunkt kan man erklære alle verdier og alle handlinger for like verdifulle og derfor like akseptable. I sin ytterste konsekvens kan det medføre at det oppfattes som like akseptabelt å være rasist som antirasist. Ut fra en slik posisjon vil det alltid bli feil å intervenere i andres liv, og alt politisk reformarbeid vil være meningsløst. Metodisk relativisme innebærer derimot kun at man forsøkere å forstå andre på deres premisser, dvs. forstå deres utsagn og handlinger ut i fra deres verdier og deres livsstrategier ut ifra deres totale livssituasjon. Det medfører ikke at forskeren overtar verdisynet deres, og det betyr heller ikke at man aksepterer at alt de sier er sant og at handlingene deres er riktige. Men det er et metodisk grunnleggende begrep for å forstå andre som også krever vilje og evne til å se forbi egne verdier.”

Det er selvsagt den normative relativismen som kritiseres, fordi relativistisk argumentasjon benyttes da i politisk øyemed, dvs. som argumentasjon for hvordan noe bør være. Kort oppsummert går det som regel slik på sitt mest lettvinte: ”Deres kultur er slik og slik, derfor må de få gjøre slik og slik”. Mens den metodiske relativisten ville nøyd seg med første ledd, altså med å forklare hvordan deres kultur rent faktisk er og gjerne hvorfor, så ville den normative relativisten legge deres kultur til grunn for hvordan det bør være. Nå mener jeg at man må skille mellom normativ relativisme som antropologisk vurdering oppe i elfenbeinstårnet, og den mer politiske relativismen på venstresiden som er så alt for forståelsesfull for alle mulige resultater av kultur og som bruker en slik orientering som politisk argumentasjon. Det er der det er mye tåkeprat og inkonsekvens.
Dessverre bestod resten av artikkelen for en stor del av av et forsvar for den metodiske relativismen, som altså ikke trengs å forsvares, i stedet for å se på om muligens relativismekritikerne har et poeng i kritikken av normativ relativisme slik den utarter seg i samfunnsdebatten.

Jeg tror vi alle vil vite hvorfor muslimer eller andre gjør slik og slik, sånn at vi kan finne ut hva som er uproblematisk, hva som er problematisk, og hva som er lett å gjøre noe med og hva som er vanskelig å gjøre noe med. Her er den metodiske relativismen utmerket som et analyseverktøy. Men om vi har som mål å få et samfunn som går noenlunde knirkefritt, da er normative kulturrelativister helt ubrukelige da de bare har som mål å konservere forskjeller, fordi disse forskjellene har en egenverdi, selv om de går på bekostning av samfunnet ellers. (I tillegg mener jeg at det er et vesentlig problem å operere med kulturer som ensartede størrelser. Et individ er en brukbar enhet, men en kultur er det ikke.)

Holdningene mine må sees på bakgrunn av at Norge har reformert seg selv ganske grundig de siste 200 årene, og at dette viser at forandring av gamle tradisjoner både er mulig og nyttig. Norske holdninger anno 1800 hadde ingen egenverdi som folk i dag savner og du må være bra romantisk anlagt for å ønske deg tilbake til 1820. Men hadde kulturrelativismen vært oppfunnet på 1800-tallet, hadde videre reformarbeid i Norge blitt sett på som, ikke bare meningsløst, men en krenkelse av den genuine norske kulturen.

Det som gjør det så irriterende med dagens kulturrelativister, er at de står i en rød/sosialistisk reform- og revolusjonsglad tradisjon, og det er nettopp sosialistene som har ivret mest på for reformer i Norge. Og jeg må si at mange av disse reformene har hatt noe for seg. Likestilling har for eksempel vært et ubetinget gode, og jeg ser gjerne at damene går i militæret attpåtil. All ære til mange av disse barrikadestormerne. Men hvorfor hører vi ikke relativistenes bekymring over at norske manngriser daglig forhindres i å utføre tradisjonell norsk kjønnsdiskriminering? Derom hører vi intet. Berit Thorbjørnsrud er en kvinnelig kulturrelativist som skal være takknemmelig for at folk før henne ikke var relativister, for ellers hadde hun (direkte eller indirekte) hatt problemer med å slippe til på universitetet da dette stred mot den "egentlige" norske kulturen. Dette perspektivet er det som mangler. I stedet hører vi bare om hvordan det vi har reformert oss bort fra de siste 100 årene nå plutselig er bevaringsverdig likevel. Kjønnsdiskrimineringen er altså på full fart inn igjen, så skal vi ikke like godt også ta inn rasismen i det gode selskap igjen?

Den politiske kulturrelativismen er i bunn og grunn bare knitrende konservativ. Selektivt konservativ kanskje, men fortsatt konservativ. Kjennetegnet på konservatisme er om du kan si dette: "If it's not broke, don't fix it." Kulturrelativister kan i høyden gå med på å jobbe mot omskjæring av jenter, fordi "it's broke". Flertallet av muslimer er antageligvis imot denne omskjæringen, så det er ikke spesielt kontroversielt å ville fikse litt på det. Men burka og niqab, det kan og må bevares fordi det er både tradisjon og religion. Mer konservativt får du det ikke. Høyre blir rene SV i forhold.

Forskningsetikk vs. troverdighet
Noe Thorbjørnsrud tok opp i Verdibørsen og Samtiden var det med forskningsetikk, og det er et godt poeng. Hun har intervjuet kvinner som er omskårne, og det oppstår da et tillitsforhold der. Her fra artikkelen i Samtiden:

"Forskerens ansvar er alltid størst: Det er alltid forskeren som har ansvaret for ikke å krenke sine informanters verdighet, og for at ikke forskeren skal kunne skade dem personlig. [...] Hun skal også formidle sin analyse, men forskeren kan aldri hoppe over forpliktelsen overfor sine informanter, og dermed forpliktelsen til å formidle at virkeligheten faktisk kan oppleves på ulike måter. Og da er vi tilbake ved relativismen."

Dette er jo menneskelige hensyn som jeg for all del vil at forskere skal ivareta. Spørsmålet er om vi kan stole på forskningen hvis det pågår en skjønnmaling for at informanter ikke skal føle seg støtt. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette skjer, men det er Thorbjørnsrud som selv bringer det på banen og det kan ikke forstås på annen måte enn at enkelte ting, det som er mest vanskelig, holdes unna offentligheten. Det er nok bra etikk, men dårlig forskning. Si hva du vil om klimaforskningen, men vi trenger ikke være redde for å støte ozonlaget.

Forståelse for omskjæring
I Verdibørsen hadde Berit Thorbjørnsrud litt lett for å forstå omskjæring av jenter. Hun var personlig i mot omskjæring, men etter å ha forsket på dette mente hun at kvinner som hadde blitt omskåret ikke hadde det så ille likevel.
Men når hun da sier at omskjæring av kvinner ikke er så ille, så har hun gått fra å prøve å forstå fenomenet (som er prisverdig) til å si at det er akseptabelt, selv om hun er mot det. Jeg vet at hun ikke sa hun aksepterte det, men det hun sa gav likevel den samme effekten. Ettersom hun konkluderer med at det ikke er så ille, så har hun brukt sin forskerstatus til å pynte på en skikk hun formodentlig ikke ville blitt utsatt for selv. Jeg er ikke vrang her, jeg skjønner hva hun vil frem til: at disse kvinnene ikke blir til vandrende zombier etterpå. Men la oss se bort fra omskjæring og la oss heller snakke om noe som mange nordmenn har blitt utsatt for, nemlig å ha knekt armer eller bein. Jeg har gjort det, og jeg har da klart meg. Mange andre har også gjort det og skaden er til å leve med når gipsen er av. Men om det foregikk rituell knekking av venstre underarm på gutter og jenter, så hadde slike vurderinger vært totalt irrelevante. Selv om armene ble lappet sammen på beste måte, så hadde handlingen vært et forferdelig overgrep. Derfor må vi nesten underkjenne slik argumentasjon.
Det er dette som er relativistenes ømme punkt, at de forstår så altfor godt den urett som ikke rammer dem selv. Folk med common sense derimot vil si "Auda, det der virket vondt. Dette vil jeg virkelig ikke utsette meg selv eller andre for." Dårlig forskning kanskje, og antageligvis ganske uopplyst, men mer brukbart moralsk jfr. den gyldne regel osv. Når omskjæring av jenter nå ser ut til å bli mindre gangbart i islam, så er ikke dette takket være kulturrelativister men idealister. Folk som kanskje mangler forståelse og innlevelse i kulturer, men som mener at grensen går et sted, f.eks. ved at man begynner å skjære i kroppen.

Man må gjerne bruke kulturrelativisme som en måte å forstå hvordan andre mennesker tikker, men overlat problemløsningen til folk som mener at problemer er til for å løses, ikke til å bevares for ettertiden.

Økende religiøs polarisering

2008-04-03T04:18:00.004+02:00

"Fra forrige gang, i 2005, til 2007 har det vært en beskjeden nedgang i andelen som tror på Gud. Prosenten er redusert fra 46 til 45. Men andelen som regner seg som kristne har gått opp fra 23 til 26 prosent.
Gudstjenestedeltakere som går minst fire ganger i året har økt fra 13 til 14 prosent. Og andelen som deltar på religiøse møter minst fire ganger i året har økt fra syv til ni prosent. Sammen danner disse tallene en klar økning i indeksen for religiøsitet.
– Disse endringene er så små at de kunne vært uttrykk for tilfeldigheter, men når en ser på litt lengre tendenser er det et mønster i retning av en slags religiøs polarisering. Yttergruppene øker, og de som befinner seg på midten skrumper i antall[sier Ottar Hellevik].
Nå er det flere enn før som svarer nei, eller at de er usikre, når de får spørsmål om de tror på Gud. Det tyder på at religionens plass har blitt svekket i det moderne samfunnet. Samtidig skjer det en slags mobilisering på motsatt side. Det er flere som har et sterkt forhold til religionen og som regner seg som personlig kristne."

DagenMagazinet, 02.04.2008

Legg merke til at overskriften DagenMagazinet valgte var "Materialisme tilbake – økt religiøsitet" men det er det jo ikke hold for.

For å illustrere at dette handler om materialisme har de brukt et fotografi av en bil, og de skriver i bildeteksten:
"Trenden viser at oppslutningen om materialistiske verdier svekkes." Akkurat det er det ingenting som tyder på - hverken hos materialister eller religiøse.

Bokprogrammet: Befri oss fra Gud & Dokumentaren "Det svider i hjärtat"

2008-03-27T00:43:00.005+01:00

"Norsk litteraturserie. (8:8) Hva er grunnen til at det kommer så mange bøker som taler Gud midt i mot akkurat nå? Og hva er det forfatterne ønsker? Vi har samlet verdens fremste ateister i sesongens siste program og svaret er: befri oss fra Gud. Programleder: Hans Olav Brenner."

NRK2, onsdag 26.3. kl. 19.00

For de som ikke fikk med seg Bokprogrammet i går kan det sees her.

Det var et OK program med Michel Onfray, Richard Dawkins og en gammel engelsk dame som jeg ikke fikk med meg navnet på. Ja, og så var Thomas Hylland Eriksen med. Det var både klimaks og antiklimaks samtidig, fordi med tanke på hvordan Dawkins & co fremstilles som sinte og sure, så virket Thomas Hylland Eriksen direkte krakilsk da han fremført sin kritikk. Har aldri sett ham så oppspilt før. Dawkins derimot var i form.

Men det gikk mer på TV den kvelden. Flaks jeg hadde benket meg foran kassa. Et svensk program om svenskfødte muslimske fundamentalister.
Det var et tankevekkende program om den svenske islamisten Lennart og hans venner, unnskyld, brødre. Lennart var tidligere skinhead, og hadde slått ned en iraner, havnet i fengsel. Ettersom han var kristen og ganske religiøs begynte han å lese diverse religiøs litteratur, deriblant islamske bøker. Det passet skinheaden Lennart helt ypperlig. Islam var ikke så vag som kristendommen. Islam fortalte ham hvordan han skulle leve livet. "Från A til Ö." Just det.
Lennart virket jo trivelig nok, ja bortsett fra at han låste inn kona på soverommet mens kamerateamet var der. Men på en tur til Sarajevo ble det rett og slett pinlig å høre på hans klager over at damene der ikke gikk med hijab, og at muslimene i det hele tatt ikke var muslimske nok. Selv den bosniske tolken fikk gjennomgå. Hadde han et problem med skjegg og muslimer? Hæ? Ja og så ville han ikke ta damen på den svenske ambassaden i hånda. Se programmet her.

Så den kvelden der fikk vi altså sett "ekstremister på begge sider" - av lotto-programmet. Først svenske islamister på besøk i et bosnisk fengsel, og så, etter lottoen, tre ateister i godlune som ikke trengte å besøke noen skjeggete terrorister i fengsel, og som ikke diskuterte de hundre nivåer etter døden som var tilgjengelig for en martyr.
Kontrasten var verdt lisensen alene.

Nyttig idiot snakket seg fra fatwa

2008-03-25T09:07:00.007+01:00

"Islamistene følte seg provosert og lagde bråk, rev ned plakatene og ødela scenografien, forteller forfatter Erling Kittelsen, som sammen med regissøren fikk utstedt en fatwa over seg og ble hengt ut på al-Qaidas hjemmesider.

[...]

– Nei, jeg var ikke så redd så lenge jeg befant meg her i Norge. Regissøren hadde det langt verre, han måtte gå i dekning. Det jeg selv var mest redd for var å skade islamistenes sak ved å bidra til den ensidige framstillingen av dem – at jeg skulle bidra til å øke polariseringen mellom øst og vest ville for meg vært helt forferdelig. Derfor har jeg ikke ønsket å snakke om dette før nå når vi er kommet til en felles forståelse, sier Kittelsen.

[...]

Syke mennesker i himmelen, et bilde på at gud og engler også er syke. Dette ble oppfattet sterkt blasfemisk av islamistene.
– For dem er bildet av himmelen direkte knyttet til det guddommelige sfære i religionen. Det er hellige ord og begrep som kun benyttes religiøst, forklarer Kittelsen.
Han understreker at hans stykke overhodet ikke er islamkritisk, men snarere benytter paradiset som symbol på den himmelen som vestens innbyggere innbiller seg at de lever i.
– Det ble feiltolket, uten at jeg er helt sikker på om det var selve grunnteksten, oversettelsen eller regien som virket provoserende.

[...]

Kittelsen klarer ikke skjule at han ble mektig imponert og overrasket over islamistenes åpenhet og liberale holdning."

Dagsavisen, 25. mars 2008

Når man er en såpass nyttig idiot er det ikke rart man får fatwaen opphevet.

Rot om menneskerettigheter

2008-03-24T21:07:00.002+01:00

"Myndighetene kan derimot beskjære religionsfriheten. Hvis så, kreves det at inngrepet er forankret i lov, at det søker å nå visse hensyn (som å "beskytte andres rettigheter og friheter") og at det er nødvendig i et demokratisk samfunn. Er disse vilkårene oppfylt, står staten fritt til å gjøre inngrep i denne rettigheten så lenge det ikke fører til urettmessig inngrep i andre rettigheter."

Njål Høstmælingen, Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo, Innlegg i Aftenposten, 16.03.08

Det refereres til diskusjonen rundt Matlarys innlegg om hvor religionsfrihetens grenser går.

Det er altså viktig at man ikke begrenser religionsfriheten bare for å gjøre det, men fordi det ligger en skjellig grunn til. Det jeg vil fram til er selvsagt ikke at man skal sette bremser på den typen religionsutøvelse som har vært akseptert og tillatt i Norge, men at folk ikke skal tro "at alt som er religion er tillatt". Det er nemlig slik mange helt ukritisk tolker religionsfriheten, og det kan bli farlig på sikt.
Man kan heller ikke si at ytringsfriheten gir deg rett til å ytre deg over alt 24/7 på hvilken som helst måte du vil og om hva som helst.

Toleransens grenser

2008-03-24T13:38:00.009+01:00

Hvordan absolutteres liberale prinsipper? Det gjøres ved å motarbeide den intolerante toleransen.
Det finnes en nærliggende misforståelse av den «forvandling» Skjervheim skriver om her. Faktisk er det ikke tale om det liberale samfunns sårbarhet overfor hensynsløst antiliberale bevegelser som nazisme og islamisme. Hitler erobret makten på legalt vis, en politisk tragedie som var mulig på grunn av særlige omstendigheter i Tyskland. At en slik trussel ikke finnes, innebærer ikke at Skjervheims poeng blir uaktuelt. Han henviser nemlig til en mild og myk form for paternalisme. Den illiberalitet Skjervheim har i tankene, er den som i dag viser seg i tanken om mangfold som overordnet gode: Jo mer mangfoldig samfunnet er, desto bedre.
En stat preget av absolutterte liberale prinsipper, tåler ikke motstand mot sin vedtatte mangfoldspolitikk. Den ville oppfatte slik motstand som tegn på ... ja, nettopp, intolerant toleranse.
Men mangfold er ikke et gode i seg selv. Det avgjørende er hva som inngår i folden. Dersom antisemittisme hadde vært mer synlig i norsk offentlighet, ville vi hatt et mer mangfoldig samfunn. Mer mafia kan også gjøre oss mindre enfoldige.

Kjell Madsen, Morgenbladet, 07. mars 2008

Jeg kom til å tenke på dette begrepet "intolerant toleranse". Det blir kastet ut i hytt og pine om dagen og det ligger som et klebrig slim over all diskusjon om religion. Jeg tror det var Harald Stanghelle som introduserte det i 2004 her:

"Den intolerante toleransen
[...]For de fleste av oss virker det helt urimelig å ekskludere mennesker fra et trosfellesskap bare på grunn av seksuell legning. Det virker også merkelig at vi har en helseminister som uttaler seg om helbredelse ved bønn, men ikke kan si et ord om sin egen menighets praksis overfor homofile. Men om dette aldri så mye fortoner seg lettere absurd, virker den makt de intolerante tolerante ønsker å utøve overfor et lite trossamfunn skremmende.""

Harald Stanghelle, Aftenposten, 17.02.04

Han brukte igjen begrepet til gagns i Det gudløses triumf om bråket rundt premie-islamisten Mohammed Usman Rana.

Stanghelles kritikk er en litt misforstått kritikk, for alle som tar på seg sin skinnende blanke rustning er ikke nødvendigvis ute etter å kjempe for toleranse men for rettferdighet - for eksempel. Jeg tror bl.a. det var rettferdighet Karita Bekkemellem ville ha for de homofile. Rettferdighet kan bety at man i stedet for å dele ut rundhåndet av sin toleranse i alle retninger enten de er nazister eller taggere aktivt velger side med den grupperingen man oppfatter som svakest, eller den som man har mest sympati med. Rettferdighet er heller ikke noe enkelt begrep. De som tror de er rettferdige eller har klokketro på egen vurderingsevne kan fort tusle rett inn i fanatismen. Veien til Helvete er brolagt med gode forsetter, men toleranse er også et "godt forsett". Det er sjelden å høre folk som på ikke en eller annen måte argumenterer for sine hensikter med gode forsetter.

Forskjellen på de to typene er at den som er opptatt av rettferdighet, eller av hva som er rett og galt, foretar en etisk vurdering mens den tolerante ikke trenger å gjøre det. Ikke slik å forstå at tolerante mennesker ikke tenker etisk, men et argument basert på toleranse alene er ikke fundert på noe etisk grunnlag annet enn "Dette går så bra så". Når jeg tolererer noe, så er det fordi jeg ikke bryr meg. Jeg tolererer dårlig kunst og musikk, og jeg tolererer trafikk inntil en viss grense men hvis jeg sier at jeg tolererer voldskriminalitet, så er ikke toleransen så sjarmerende lenger. Da er det bare laissez faire.

I Stanghelles kommentar "Den intolerante toleransen" fra 2004 handler det om at Misjonsforbundet nektet åpent homofile og samboende heterofile medlemskap:

"Selve oppfatningen er riktignok ikke spesielt original - den deles av trossamfunn over store deler av verden - men det passer den norske tidsånden anno 2004 dårlig at en slik holdning formaliseres til organisasjonsmessig handling."

Ja, Misjonsforbundet er ingen minoritet med slike holdninger på verdensbasis. Sterke krefter presser på fra USA, til Russland, til Midtøsten, til Afrika og sikkert til Sør-Amerika for å få homoene inn i skapet igjen en gang for alle.
Så da spørs det, Stanghelle, om det er rettferdighet eller toleranse som skal være målet. Velger vi toleranse, må vi finne oss å bli kritisert fordi vi ikke er tolerante også mot de vi er uenige med. Det er en slags Catch 22. Du må gjerne være tolerant, men med en gang du jobber mot intoleranse så er du ikke noe bedre selv. Anti-rasister gjorde den tabben tidligere at de hadde toleranse som slagord, uten at de egentlig var spesielt tolerante hvis de traff en rasist på gata. Det ble det en del dårlig publisitet av. Hadde de holdt seg til at de var mot rasisme fordi rasisme er urettferdig, så hadde det vært noe helt annet. Jeg er mot rasisme. Det er ikke fordi jeg er tolerant. Jeg er mot rasisme fordi det er uvitenskapelig, det er urettferdig og det er dårlig for samfunnet.

Når jeg for eksempel tar homofiles side mot religion, så er ikke det fordi jeg er tolerant overfor homofile, men fordi jeg mener at det er det eneste rettferdige (i tillegg til at antipatien mot homofile heller ikke er spesielt vitenskapelig). Jeg gjør det ikke uforbeholdent, for jeg også mener at homofili og religion hører dårlig sammen, og jeg vil være mer lydhør overfor seriøse vitenskapelig argumenter angående adopsjon (om de kommer) men det er ikke poenget her. Poenget er at jeg mener de homofile har den beste saken. Ikke nødvendigvis i forhold til å ha som krav å bli medlem i Misjonsforbundet, men i forhold til å være en minoritet som religiøse over hele verden hakker på om vi skal tro Stanghelles argumentum ad populum.
Det er altså homofile som er underdogs internasjonalt, selv om vi har fått et fint og liberalt samfunn her hjemme der det er de homofobe som er underdogs og lider i sin ufrihet. Men ettersom verden er blitt en global landsby på mange måter er Norge gått fra å være et land med trygge grenser mot verdens uro til å være et nabolag i den globale landsbyen. Verden påvirker oss og vi påvirker verden. Da er det å velge rett side hjemme det samme som "tenke globalt, handle lokalt".

Intolerant toleranse er mer Stanghelle (& co) sitt bord, der han er tolerant overfor islamister og helst ser at vi andre er like tolerante. For det er et Catch 22 for Stanghelle også: siden han er mot vår "intoleranse" er han intolerant for vår intoleranse. Det er som Madsen skriver øverst paternalistisk. Hadde vært mye enklere om Stanghelle bare kunne sagt om han var for eller mot at homofile fikk innpass i Misjonssambandet og om han var for eller mot det Mohammed Usman Rana skriver.

Et problem med toleranse som ideal er at det ikke informerer oss, fordi alle veier er like gyldige. Om ett standpunkt er fornuftig og ett er hårreisende er ikke den gyldne middelvei automatisk det beste standpunktet.
Det er også mer interessant å høre på religiøse innvendinger mot ateisme enn på snusfornuftig "alt er like bra nå må du holde opp altså" fra andre ateister eller liberale religiøse. Det ene er argumenter man kan besvare, og kanskje bli enige om(det hender!), det andre er hersketeknikk og bare en invitt til å holde kjeft. (Faktisk, noe av det som går an å være enig med Rana i er jo hans kritikk av relativisme. Men da blir det selvmotsigende å ha pluralisme som et ideal. Antageligvis har han det heller ikke.)

Nå er jeg på ingen måte mot toleranse som så. Det er jo tross alt et liberalt samfunn jeg har lyst å leve i. Men toleranse kan være selvutslettende i møte med krefter som er gjennomsnittlig mer intolerante enn folk flest. Toleransen må derfor ikke være et absolutt og ufravikelig ideal. Man kan være mot vold selv om man er for selvforsvar.

"We have the right not to tolerate the intolerant. We should tolerate even them whenever we can do so without running a great risk; but the risk may become so great that we cannot allow ourselves the luxury.

-- Karl Popper, paraphrase by Richard Robinson, An Atheist's Values (page 215)

Jeg tolererer Vigrid. Det er fordi det ikke finnes 1 eller 2 milliarder av dem på verdensbasis. Men om Vigrid begynner å bli premiert i Aftenpostens spalter, ja da, Herr Redaktør, da må jeg få protestere!

Nazisme og islamisme i Algerie

2008-03-23T14:32:00.003+01:00

Boualem Sansal er algerier, og bor i Alger. På en reise i de indre deler av landet kom han til en landsby som skilte seg ut. Han fikk høre at det skyldtes en tysker som hadde slått seg ned der og konvertert til islam. Tyskeren hadde vært SS-mann, men det var ingen hindring for populariteten. Tvert om. Sansal lar dette være utgangspunkt for sin nye roman Le Village d'Allemand, der to gutter finner ut om sin tyske fars fortid. Sansal oppdaget da han studerte nazismen at det finnees slående likheter mellom nazismen og den islamismen som idag brer seg i landene i Midtøsten. Det er likheter i styresett, i måten man undertrykker befolkningen på og måten man rasjonaliserer makten.

»Ingredienserne er de samme her og der: kun ét parti, landets militarisering, hjernevask, historieforfalskning, ophøjelsen af racen, manikæisk (sort/hvidt, red.) verdenssyn, tendens til offer-tænkning, konstant omtale af et komplot mod landet, ophøjelse af xenofobi, racisme og antisemitisme til dogmer, helte- og martyrdyrkelse, glorificering af den højeste ledelse, politiets allestedsnærvær, opflammende taler, organisering af disciplinerede masser, store forsamlinger, religiøs knippelsuppe, uophørlig propaganda, udbredelse af et stift sprog, der dræber tanken, faraoniske byggeprojekter, verbal aggression mod andre lande, gamle myter peppet op.« For den, der kender landene indefra, er afstanden ikke stor, mener Boualem Sansal: »Vi, som lever under et national-islamistisk regime og i en omgivelse præget af terrorismen, kan godt se, at grænsen mellem islamisme og nazisme er spinkel.« Sansal frygter, at hans fædreland er ved at blive irakiseret. »Algeriet vil ligesom Irak blive et område, hvor alverdens grupperinger og mafiaer konfronteres. Det har Al Qaida forstået og har installeret en filial her.«

Nouvel Observateur (09.01.2008) / Jyllandsposten / Document.no

Danske kvinder ser spøgelser

2008-03-22T01:55:00.005+01:00

"Det står sløjt til med danskernes tro. I hvert fald i gammeldags forstand. På trods af at religiøse emner og den såkaldte værdidebat fylder det offentlige rum mere og mere, går danskerne ikke i kirke.
Til gengæld trives overtroen i bedste velgående. Det viser den første Gallup-undersøgelse nogensinde af »danskernes tro på overtro«.
En god tredjedel af den voksne befolkning mener således, at spøgelser eller ånder lusker rundt iblandt os. En tredjedel mener, at såkaldte clairvoyante rent faktisk kan læse tanker og komme i kontakt med afdøde. Og en lille tredjedel mener, at horoskoper taler sandt. Endvidere bliver overraskende mange af de 1.022 repræsentativt udvalgte danskere, 23 pct., bekymrede ved synet af en sort kat, der går over vejen.
For kvinders vedkommende er andelen markant højere. Ja, faktisk er der flere kvinder, der tror på spøgelser og clairvoyante, end der er kvinder, som ikke gør.

[...]

I en ny undersøgelse fra Syddansk Universitet vurderes det, at hver femte af os har været til spirituel eller anden alternativ behandling på bare ét år - og en stor del af de 2.700 alternative behandlere er forholdsvis nystartede. Paranormalt Institut, der foretager spøgelsesuddrivelser[Ehm, gir seg ut får å gjøre det blogg.anm], har i årets første måneder haft 87 opgaver mod knap 200 hele sidste år. Og i Clairvoyantforeningen, der er en af hele 31 spirituelle og alternative danske brancheorganisationer, opleves en stor vækst i antallet af både kunder og medlemmer. Der er nu 160 registrerede clairvoyante, men op mod fem gange flere ikke-registrerede, mener formanden, Birgit Boye Friis.

[...]

»Det er oplysninger, som på én gang ryster mig og gør mig en smule skuffet på mit køns vegne,« siger astrofysikeren Anja C. Andersen fra Niels Bohr Institutet.[...]Den mindre pæne forklaring er mangel på bedre viden. At de ikke sætter sig ordentlig ind i tingene – eller, hvis jeg skal være lidt grov, læser for lidt Illustreret Videnskab og for meget Alt for Damerne."

Berlingske Tidende, 19. marts 2008

Tenkte på det akkurat i går om ikke disse damebladene har mye av skylda ved hele tiden å fore kvinner med husmor-New Age, uten å komme med noen som helst vitenskapelige motforestillinger. Mange av disse påstandene er ting som smyger seg inn gradvis, så 20 år med dameblader må antageligvis gjøre noe med deg.

Her er fremsider jeg gjerne vil se:
Hjemmet: Logikkspesial: Slik påpeker du feilslutninger hos lurendreiere
Allers: New Age kan ikke forklare alt. Faktisk ikke noe, sier forsker.
Norsk Ukeblad: Stjernenes posisjoner sier oss noe om farten på dem
Kvinner & Klær: En homøopats bekjennelser: Slik ble jeg rik på vann og sukkerpiller.

Og forresten, hva er dette nye tullete begrepet klarsynt? Ser de noe som helst som faktisk er klart? Klartenkt er nemlig et bra begrep på en som tenker logisk og rasjonelt. Klarsynt er jo helt motsatt.

Se også How alternative are youths and grown-ups?

Statens utbetalinger til religion har blitt doblet fra 1997

2008-03-19T02:28:00.003+01:00

"Vi kan glede oss over Fylkesmannens nylig offentliggjorte statistikk for statstilskudd til trossamfunn i Oslo og Akershus i 2007. Den viser at statens utbetalinger til religion har blitt doblet fra 1997 og frem til i dag. Ja, vi kan kanskje si at norske politikere anerkjenner at religion er dobbelt så viktig nå som for ti år siden. Hundre millioner kroner i året får vi tildelt, og det bare i disse to fylkene."

Havard Simensen/Contexploration, Mars 18, 2008

Har ikke sett tallene fra 1997, (og ser gjerne at de legges fram) men bloggen hans pleier å være etterrettelig.

Teologiprofessor spår kristen-muslimsk allianse

2008-03-18T11:18:00.005+01:00

"Konservative kristne og muslimer kommer til å samle seg i kampen mot et mer «ugudelig» samfunn, tror professor Oddbjørn Leirvik, som er en av Norges fremste islameksperter.
- Vi kommer til å se mye mer av det fremover. Alliansen kommer blant annet til å bestå av kristne og muslimer som vil forsvare felles familieverdier, sa professor Oddbjørn Leirvik under et foredrag på Universitetet i Agder på onsdag, skriver Fædrelandsvennen.

[...]

- Hvis du ser på Den norske kirke, så har den beveget seg i liberal retning i mange saker. Dette vil skape reaksjoner, og en del verdikonservative vil oppdage at de kan finne felles saker med muslimene, utdyper Leirvik overfor Fædrelandsvennen.[...]
Internasjonalt er slike allianser vanlige. I FN har katolikker og muslimer samlet seg i spørsmål om prevensjon, abort og kvinners rettigheter."

DagenMagazinet/NTB 18. mars 2008

Den siste delen bør folk merke seg. Og legg merke til ordlyden. Det er ikke for kvinners rettigheter om noen skulle tro det. Tipper feministen Marthe Michelet tar saken! Not!
Hvor realistisk dette er sånn generelt er ikke så godt å si. Har inntrykk av at de aller mest kritiske til islam nettopp er konservative kristne. FN er litt spesielt fordi det befolkes nok ellers av mer diplomatisk orienterte mennesker som inngår kompromisser. Ser virkelig for meg at Finn Jarle Sæle og Basim Ghozlan blir de nye Fundamentalistkameratene.

Ellers er det jo verdt å merke seg at Chris Hedges spår dette (om USA rett nok):

"I want to go back to what you see as the ultimate threat of the New Atheists and the Christian right. You voice concern in the book that these two groups of fundamentalists are going to gang up, "to call for a horrific bloodletting and apocalyptic acts of terror..."

It's a possibility. I mean, I covered al-Qaida for the New York Times. There wasn't an intelligence chief who I interviewed who didn't talk about another catastrophic attack on American soil as inevitable. They never used the word "if." They just used the word "when," and if this kind of rhetoric, which is racist, is allowed to infect the civil discourse -- whether it comes from the Christian right or the New Atheists -- toward Muslims, who are one-fifth of the world population, most of whom are not Arabs, then what I worry about is that in a moment of collective humiliation and fear, these two strands come together and call for an assault on Muslims, both outside our gates and on the 6 million Muslims who live within our borders. And that frightens me, that demonization of a people -- turning human beings into abstractions, so that they're not human anymore. They don't have hopes, dreams, aspirations, pains, sufferings. They represent an unmitigated evil that must be vanquished. That's very scary, and that is at the bedrock of the ideology of the New Atheists as it is with the Christian fundamentalists."

Hele intervjuet er et sammensurium av tullete påstander, men han har nå i alle fall bestemt seg for at ny-ateister og konservative kristne garantert vil samarbeide bra. 6 millioner blir jo et litt magisk tall her.

Men uavhengig av Hedges' rabling går det en skillelinje mellom de kristne som er opptatt av mest mulig autonomi koste hva det koste vil og de som er opptatt av demokrati og mot moralrelativisme. Førstnevnte kan godt tenkes å være samarbeidsvillige med muslimer, men vil være få. Når Janne Haaland Matlary etterlyser grenser for religionsfrihet, så er ikke det noe som umiddelbart støtter Leirvik. (Min kristne helt er forøvrig Vebjørn Selbekk, og alle som har lest boka hans vet at han er opptatt av demokrati og er langt fra noen fiende av muslimer.)

Uansett: Menneskene spår, Gud rår.

Human-Etisk tankesmie?

2008-03-16T20:13:00.005+01:00

"Human-Etisk Forbund vurderer å oppretta ei humanistisk tankesmie. - Slik kan vi takla utfordringane i det religionspluralistiske Noreg, meiner Lars Gule.
Framveksten av islam som den største minoritetsreligionen i Noreg har aktualisert religion og religionskritikk i offentleg debatt. Mellom dei mest profilerte humanetikarane er det ein stor og pågåande debatt om korleis humanistar skal gå fram i det religionspluralistiske Noreg. Ein del av Human-Etisk Forbund (HEF) sine medlemmer meiner religionskritikken er urimeleg underprioritert i høve til den humanistiske livssynsfordjupinga og ikkje minst seremonivesenet, dei tre elementa som utgjer grunnlaget for HEF. Og at dette plasserer HEF på sida av samfunnsdebatten.

[...]

Gule ser for seg at ei slik tankesmie skal vere ein akademisk, forskingsbasert organisasjon som bør vere organisatorisk åtskild frå HEF for å ha fagleg integritet. Den skal kunne gjera utgreiingar for HEF, like så vel som å samarbeida om forskingsbaserte utgreiingar saman med universitet og høgskulemiljø, til dømes via Forskingsrådet.
- Den bør også kunne levere etiske utgreiingar til offentlege forvalting. Mange store kommunar vil ha behov for slikt, så det finst ein marknad her også, hevdar Gule.

[...]

# Debatten har vorte aktualisert både av den internasjonale «ny-ateisme-bølgja» og at islam har vorte den store minoritetsreligionen i Noreg.
# HEF har dei siste åra fått kritikk frå humanistar for å legga for lite vekt på religionskritikken, og for å ikkje kritisere islam på like vilkår som kristendommen."

Klassekampen, 15. mars, 2008

HEF & Religionskritikken

2008-03-13T13:33:00.004+01:00

"Fri Tanke har nå publisert resultatene av medlemsundersøkelsen som ble gjort for litt siden. (Last ned Powerpoint-fil her) Resultatene er ikke så overraskende, men det er jo noe å kommentere.
På spørsmål om hvorfor folk meldte seg inn i HEF svarer 34,7% at det var på grunn av forbundets religionskritiske rolle.

Legg merke til kommentaren nedenfor der det står at flere valg var mulig, og at hvert medlem gjennomsnittlig krysset av fire alternativer.
Så er det spørsmål om hva man vil at HEF skal prioritere av fire alternativer. (Jeg la til tallene på skrå)

Det man først og fremst kan lese ut av denne er at HEF er en interesseorganisasjon, snarere enn et fellesskap, og det som prioriteres høyest er tradisjonell sekularisering. Religionskritikken står på en tredjeplass, men rett bak nummer to, som er seremonier.
Men mens halvparten svarte at religionskritikk var viktigst eller nest viktigst, og det var viktig for 34,7% å melde seg inn, ser det helt annerledes ut i grafen der man spør "Hvor viktig er det at forbundet jobber med følgende saker" Her var flere valg mulig, og jeg husker at jeg syntes at "alt" var like viktig nesten. I alle fall mer enn fire ting, som var gjennomsnittet for den første(men da ble det en naturlig prioritering).

Jeg dropper å kommentere så mye rundt dette, vil bare påpeke at selv om religionskritikk havner nederst her, er nederst veldig relativt når 74% gjerne vil ha religionskritikk. Jeg kunne ha ønsket meg et spørsmål med innslag av prioritering her også, slik at ikke "alt" ble like viktig. (På side 14 mener da også hele 66% at HEF bør ha ekteskapsrådgivning noe jeg aldri har hørt har blitt etterspurt.)

HEF har fått mange nye medlemmer de siste årene, og uten at jeg skal si at det er en sammenheng så sammenfaller dette med et økende religiøse anfektelser og en økning av religionskritikk generelt. Her hadde det vært artig å se om post-2001-medlemmene meldte seg inn av andre grunner, og har andre prioriteringer enn de som meldte seg inn i forrige århundre.

HEF er redde for å falle i en religionskritisk grøft og dermed støte fra seg en stor andel av seremoni-medlemmer m.m. Det forstår jeg godt. Men en undersøkelse av hva medlemmene mener er én ting. Noe annet er hva potensielle medlemmer mener. Hvilken gevinst er det å hente på de forskjellige satsingområder? Når den siste statistikken som Fri Tanke publiserte viser at 47% av alle menn og 36% av alle kvinner er ateister("avviser helt at en gud finnes") så er det et ganske stort antall, og dermed et stort potensiale for medlemskap. Det vet HEF alt for godt.
Selv meldte jeg meg ikke inn før etter 2003-4 eller noe (kunne juridisk ha meldt meg inn minst ti år før), og etter at jeg så at Lars Gule tok islam alvorlig. Så manglende og skeiv religionskritikk var noe av det som bremset meg.
Og jeg hører folk som kritiserer HEF for å være en kvasireligion, noe jeg også selv mente tidligere. Jeg har nyansert synet mitt nå, men oppfattet tidligere human-etikken som en slags pugging av menneskerettigheter, som om de var de nye Ti Bud.

I tillegg er det et problem med den skeive politiske fordelingen. Sosialister (SV og RV/Rødt)er overrepresenterte, og når det gjelder islam har de et habilitetsproblem fordi de har lagt ned så mye tid, energi og prestisje i multikulturell toleranse at de har vanskeligheter for å oppfatte at dette er gamle dager på nytt. Noen prøver, og all ære til dem, men det er på venstresiden gjenstridigheten er størst.

Hvis man altså skal tenke rent kynisk på medlemstall, så må man også bite seg merke i at SV for tiden har en oppslutning på 6,7% Høyresiden har tradisjonelt sett vært mer kristen, men når (sterke og svake) ateister har kommet i flertall i landet (Menn: 47+13 Kvinner: 36+12) er det grunn til å tro at dette også preger høyresiden.
Jeg vet ikke hvilket potensiale det er å hente, kanskje er høyresiden opptatt av andre ting, men det er ingen tvil om at den skeive behandlingen av kristendom vs. islam er noe som høyresiden stusser over. (Jeg vil likevel si at når sosialister faktisk kritiserer islam gjør de det med bedre argumenter enn FrPere.)
Det Sara Azmeh Rasmussen har etterlyst har jo uansett ikke vært at HEF skal bli en slags anti-islamsk kamporganisasjon, men at man er konsekvente.
(Kan noen se for seg Jens Brun-Pedersen si at Gelius eller Kvarme skriver "mye fornuftig"?)

I det siste nummeret av Fri Tanke på papir (eller PDF) tas religionskritikken opp over flere sider. Orker ikke gå inn på alt her, men Lars Gule er inne på noe viktig hva angår kompetanse på islam. Vi trenger mer av det, fordi vi er ikke født inn i det. Mye norsk islamdebatt preges av to sider: "worst case-scenario" og "best case-scenario", og begge deler er like ubrukelig.
Og Levi Fragell er inne på noe spennende som HEF kunne hatt utbytte av generelt, altså et slags HEF-institutt som jobber med "human-etisk apologetikk", herunder religionskritikk. Her har man mye å lære av amerikanske Center for Inquiry. Det Center for Inquiry holder på med er uoppnåelig i dag, men hva om HEF rett og slett starter med noen kurs? Altså, ikke noe konfirmantopplegg eller høytlesning av Sofies Verden, men kurs for folk som vil lære mer om Islam, for eksempel, slik at vi kan uttale oss med mer tyngde. Og med tid og stunder går det kanskje an å få en skikkelig tenketank som kan kritisere og forske på alt fra islam til pinsevenner til ouijabrett, mens HEF sentralt kan drive med medlemsarbeid og lobbyisme ellers.
(Som et apropos mener jeg at Sara Azmeh Rasmussens forslag om HEF-diskusjonsforum bør opprettes. På den måten kan HEF få innspill fra andre enn bloggere med alt for god tid og snevre interesseområder. Gjerne med en åpen og en lukket del.)

47 prosent av alle norske menn er ateister

2008-03-13T13:16:00.005+01:00

"47 prosent av alle menn er helt uenige i at ”Gud eller noen annen guddommelig skaperkraft” står bak livet på jorda. Ytterligere 13 prosent er ”delvis uenig” i påstanden. Tilsvarende tall for kvinner er 36 prosent ”helt uenig” og 12 prosent ”delvis uenig”.
Samlet for menn og kvinner er det 54 prosent som er helt (41%) eller delvis (13%) uenig i at ”Gud eller noen annen guddommelig skaperkraft” står bak livet på jorda.
Den motsatte sida samler færre stemmer. Her oppgir 21 prosent å være helt enig i påstanden om ”Gud eller noen annen guddommelig skaperkraft” står bak livet på jorda, mens 18 prosent er delvis enig. Samlet blir dette 39 prosent, med en langt større andel er usikre. Sju prosent svarer ”vet ikke”. Det er ingen vesentlige utslag når det gjelder utdannelse, men når det gjelder alder later det til at det er litt flere ateister blant yngre.
Undersøkelsen er utført av Norstat på oppdrag fra NRK-programmet Schrødingers katt. Grunnlaget er telefonintervjuer med et representativt utvalg på 1000 personer."

Fri Tanke, 13.3.2008

Flotte greier!

Oppdatering: NRK.no hadde en fin graf

Kvinner mer gudfryktige enn menn
Tror du på Gud, er du mest sannsynlig kvinne. Kvinner tror i mindre grad på evolusjonslæren enn menn og er langt mer skeptiske til forskning på kunstig liv viser en undersøkelse utført for NRK.

Gud eller noen annen guddommelig skaperkraft står bak livet her på jorda. Er du helt enig, enig, delvis, enig eller vet du ikke?

Se også:

1 av 10 tror ikke på evolusjonen

Lav utdanning gir evolusjonsnekt

Jeg så en graf om evolusjonen et annet sted, og Norge ligger bak Storbritannia, Sverige, Danmark, Japan, Island. Spesielt er det for dårlig å ligge bak Storbritannia.
På tide med litt flere mannlige lærere i skolen kanskje?

Til Helvete med Helvete?

2008-03-10T12:27:00.004+01:00

Det er ikke bare tukt og jomfruer det tukles med om dagen. Nå vil Odd Bondevik (styreleder i Bibelselskapet) ha ut Helvete også.

"– På den ene siden har vi disse fryktelige forestillingene om et middelaldersk inferno, og på den andre siden er ordet utsatt for en banalisering som har tappet det for meningsinnhold. I militæret snakker man for eksempel om en «helvetesuke».

[...]

– Noen ganger har vi fått en ny innsikt i hva et ord betyr for eksempel på hebraisk. Dessuten er det norske språk i kontinuerlig utvikling. Ord får ny betydning ettersom tiden går. Vi må bruke ord som mest mulig presist formidler Bibelens budskap, sier han."

Det er helt klart at det ble overdrevet en del i middelalderen, men hva skjer om vi bytter ut Helvete med noe annet, f.eks. Gehenna? Blir inntrykket noe bedre? For Jesus brukte jo ikke bare Helvete/Gehenna som et abstrakt begrep, han beskrev sånn ca. hvordan det ville bli å havne der:

Matteus
5 (Bergprekenen)
21 Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ' Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.' 22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: 'Din idiot!' skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: 'Din ugudelige narr!' skal være skyldig til Gehennas ild.

29 Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen blir kastet i Gehenna. 30 Og om din høyre hånd lokker deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste én kroppsdel enn at hele kroppen kommer til Gehenna.

10:28 Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i Gehenna.

18:6 Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.
7 Ve denne verden som lokker til fall! Slike forførelser må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!
8 Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. 9 Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i Gehennas ild.

23:15
15 Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere drar land og strand rundt for å vinne en eneste proselytt, og når dere lykkes, gjør dere ham til en som fortjener Gehenna dobbelt så mye som dere selv.
23:33 Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til Gehenna?

Markus 9:43-44, 9:45, 9:47-48,
43 Om hånden din lokker deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå inn til livet med bare én hånd enn å ha begge hender og komme til Gehenna, 44 *der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner†. 45 Og om foten din lokker deg til fall, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå halt inn til livet enn å ha begge føtter og bli kastet i Gehenna, 46 *der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner†. 47 Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i Gehenna, 48 der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner. 49 For hvert menneske skal saltes med ild, *og ethvert offer skal saltes med salt.† 50 Salt er en god ting. Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan kan dere da gjøre det salt igjen? Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre!»

Lukas 12:5
4 Til dere, mine venner, sier jeg: Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer. 5 Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i Gehenna. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!

Vi lærer altså av Jesus at Gehenna har en ild som aldri slukkes. At vår kropper og sjeler blir ødelagt der. At det er mark som spiser oss. At det er bedre å være lemlestet på alle mulige måter i dette livet enn å havne i Gehenna det neste. At vi heller burde ønske å bli kastet på havets bunn med en kvernstein rundt halsen. Og at vi skal frykte han som har makt til å kaste oss i Gehenna.
Rene kjærlighetsbudskapet!

At Helvete er blitt banalisert skal jeg gi Bondevik rett i. Det er kanskje mest fordi Helvete har mistet sin kraft i takt med sekulariseringen. På samme måte har Valhall blitt redusert til en bra pub. Men selv om man stryker alle disse demonene(og Gud vet hva) fra bildet, så er Gehenna fortsatt ingen trivelig plass. Det er mer enn en lokal søppeldynge, for sett fra et materialistisk perspektiv: hvis jeg dør og noen kaster meg på Grønmo, så er det definitivt ikke verre enn å bli lemlestet og senket i havet. At de ordene Jesus brukte er metaforer spiller forøvrig ingen rolle, for han brukte metaforene for å forklare hvor ille Gehenna var.
Gehenna er fortsatt et helvete. Og det reflekterer fortsatt veldig dårlig på både Gud og Jesus.

Se ellers Helvetesprofeten Jesus

Indvandrerkvinder trodser arrangerede ægteskaber

2008-03-08T21:02:00.003+01:00

"Der bliver stadig flere unge indvandrerkvinder, som ikke vil gifte sig med den mand, som deres forældre giver dem besked på at gifte sig med, skriver Kristeligt Dagblad. Udviklingen kan ses hos Landsorganisationen af Kvindekrisedentre (LOKK), hvor man sidste år modtog 350 henvendelser fra kvinder, der søgte hjælp til at undgå et arrangeret ægteskab. I 2006 var det tilsvarende tal på 200.
"Det er en voldsom stigning, men det er ikke vores indtryk, at udviklingen skyldes et større pres fra forældrene. Der er tværtimod tale om, at de unge etniske kvinder er blevet opmærksomme på deres rettigheder og muligheder og ikke længere vil indordne sig under forældrenes krav," siger Anne Mau, der er sekretariatsleder i LOKK, til Kristeligt Dagblad.

[...]

"Debatten om 24-års-reglen har haft stor betydning. Den er blevet diskuteret intenst i alle indvandrermiljøer, og det har oplyst mange unge kvinder og udstyret dem med juridiske argumenter mod de arrangerede ægteskaber," siger Esma Birdi.
Hun fortæller samtidig, at en stor del af de unge også er begyndt at henvise til tolkninger af Koranen, der viser, at tvangsægteskaber slet ikke er tilladt ifølge den islamiske tro."

180grader.dk, 8. mar 2008

Kvinners rettigheter på veien mot et multikulturelt samfunn

2008-03-07T12:47:00.004+01:00

"Et viktig aspekt ved likestillingen i Norge som i stor grad har vært neglisjert, og som dessverre mangler mye av det momentet og den kraften som har karakterisert norsk kvinnekamp, er kampen for solidaritet med og likestilling for innvandrerkvinner. Den første sosiale situasjonen som påvirker minoritetskvinner i Norge, og som vi vil ta opp til debatt, er altså forholdet mellom norske feminister og minoritetskvinner. Min erfaring er at en stor del etnisk norske kvinnerettsforkjempere blir passive i møtet med overgrep, vold og mangel på likestilling som rammer store grupper av minoritetskvinner. Det er nesten så man skulle tro at likestilling mellom kjønnene er noe som først og fremst ses som viktig for den etnisk norske delen av befolkningen. Én mulig forklaring er at det settes for mye lit til at staten skal løse minoritetskvinners problemer. Resultatet av dette er passivisering av den kvinnekampen som burde fortsette med uforminsket styrke i de sektorer av samfunnet der innsikter og praksis fra norsk kvinnekamp ennå ikke har vunnet innpass."

Erlinda Muñoz, Utrop, 06.03.08

Norske feminister har nok blitt veldig flinke til å tolerere den urett som ikke rammer dem selv. Det gjør vi kanskje alle i større eller mindre grad, men de er samtidig stolte av det.
Vi kan jo ellers se på årets paroler på kvinnedagen:

"Fant årets 8. mars-paroler, og de er jo like inspirerende som alltid. Jeg er fortsatt imponert over at internasjonal kvinnesolidaritet betyr å overlate afghanske kvinner til Taliban, også kjent for å kappe hodet av lærere bare fordi de lærer små jenter å lese.

[...]

Kriminaliser horekundene NÅ!
Hev kvinnelønna! Likelønn nå!
6-timers normalarbeisdag med full lønnskompensasjon!
Likestill skift og turnus nå!
Avtalefestet pensjon skal bestå! Det gir vi oss aldri på!
Befolkningsveksten begynner ikke alltid på soverommet - Ja til assistert befruktining for lesbiske!
Nei til abortregister! Forsvar abortloven!
Fred og trygghet for afghanske kvinner! Hent soldatene hjem!
Til kamp mot kjønnslemlestelse!
Ikke "bare flørting" - si nei til seksuell trakassering!
Kamp mot incest og seksuelle overgrep mot barn!
Rosa prinsesser og tøffe superhelter? Nei til snevre barndommer!
Full barnehagedekning! Flere førskolelærere!
Ja til likelønn! Veto mot EUs tjenestedirektiv!"

Vampus.blogspot.com, mars 03, 2008

Bortsett fra omskjæring (det skulle bare mangle) er det faktisk ikke noe som helst som går konkret på religion og kultur som undertrykkende mekanismer hos innvandrerbefolkningen. Dette hadde ikke vært så ille hvis det ikke tradisjonelt hadde vært en skyteskive for feministene. Men nå er det helt stille.

Jeg må understreke at refsen ikke handler om at høyresiden alltid har vært så mye bedre. Det er det ingen grunn til å tro. Både konservatisme og liberalisme har handikap i møte med religioner. Konservatismen pleier å like religioner, mens liberalismen, på tross av intellektuell kritikk av religion, tillater det aller meste.
Det det handler om er at venstresiden har vingeklippet seg selv på et sentralt område, og enda verre, kritikken av religion som undertrykkende mekanisme er et område der historien har gitt venstresiden rett.
Og så skal dette bare kastes vrak på.

Varannan kvinnlig präst utsatt för diskriminering

2008-03-06T13:55:00.001+01:00

"Mer än hälften av Svenska kyrkans kvinnliga präster uppger att de utsatts för diskriminering eller negativ behandling.
Nästan alla upplevts sig diskriminerade (nära 60 procent) på grund av att de är kvinnor säger att detta hänt mer än en gång, en av tre att det hänt mer än tio gånger under karriären. Uppgifterna kommer från en enkät gjord av Kyrkans tidning.
Värst utsatta är kyrkoherdarna, 73 procent har upplevt diskriminering och/eller negativ behandling.
Hela 60 procent av dem som svarat uppger att de blivit diskriminerade av en prästkollega. Vanligast, 19 procent, är att en prästkollega inte vill samarbeta med kvinnan eller ta emot nattvard från henne. "Min handledare tog inte emot nattvarden av mig under mitt pastorsadjunktsår", skriver en kvinna i enkätsvaret.
Näst efter prästkollegerna är det chefer, kyrkorådsledamöter respektive icke prästvigd kollega som var en och stod för ungefär 40 procent av diskrimineringsfallen.

[...]

16 procent berättar att de fått negativa kommentarer, 11 procent upplevde mobbning. Ett fåtal har blivit fysisk trakasserade. 12 procent upplevde att tjänster trots bättre eller likvärdiga meriter gått till manliga sökande."

Dagen.se, 2008-03-06

Janne Haaland Matlary: Hvor går religionsfrihetens grenser?

2008-03-05T11:40:00.003+01:00

"Hvis religionsfriheten er så stor, hvordan kan dette stoppes? Her minner professor Asbjørn Aarnes oss om etikken, eller det han kaller humanismen, i et innlegg forleden: Enhver religion må underkaste seg humanismens prøve: Er det man lærer, forenlig med menneskeverd og det gode?

[...]

Religionsfriheten, som andre menneskerettigheter, er del av et hele. Dette hele forutsetter ett bestemt politisk system: det pluralistiske demokrati, skille mellom religion og politikk og en rettsstat basert på statens lover.
Religionsfriheten eksisterer ikke i et vakuum. Det vil nesten alltid være permanente uenigheter mellom en stat og trossamfunn om etiske spørsmål. Denne uenigheten er naturlig, krever respekt og toleranse og beriker et demokrati fordi slikt mangfold er demokratiets kjennetegn.
Men alt er ikke tillatt i religionens navn, og alle har et etisk ansvar for at religionsfriheten ikke blir noe den ikke er."

Janne Haaland Matlary, Aftenposten, 04.03.08

Jeg er ikke veldig ofte enig med Janne Haaland Matlary om religion men det bør mane til ettertanke at en rådgiver for Paven mener man bør sette grenser for religionsutøvelse. Det vil si, antageligvis, når den blir veldig fysisk og åpenbart plagsom for omgivelsene.
Å lage et fiktivt skille mellom ekte og uekte religion går ikke, men det er ikke så vanskelig å lage et skille mellom hva som kan aksepteres i Norge og hva som ikke kan aksepteres.

Hvorfor tukt trygt kan erstattes med irettesette

2008-03-05T08:51:00.005+01:00

""Herren tukter den han elsker" , står i det i Salomos ordspråk i dag, men i forslaget til nytt vers vil Gud bare irettesette. - Grunnbetydningen av det hebraiske ordet er den positive tilrettevisning; det en far eller mor gjør med barnet sitt. Tukt er ikke ute i alle sammenhenger, men i de sammenhenger der ordet kan misforstås med kroppslig straff, er det ut, forteller Mørk."

Aftenposten, 02.03.08

Debatten om tukting putrer i avisene, men det er et annet interessant element som mange ikke har fått med seg, kanskje fordi det har blitt redigert bort i tidligere oversettelser. Det er ikke bare i Salomos ordspråk det står at Herren tukter den han elsker.

3:12 For Herren tukter den han elsker, som en far refser den sønn han har kjær.

Det står noe lignende i Hebreerne:

12:6 For Herren irettesetter den han elsker, og straffer hver sønn han tar seg av.

Her er tukting allerede erstattet med irettesetter, og det er ikke noen dårlig oversettelse fra gresk paideuō. Så langt, alt vel. Men det er et annet ord: "straffer". Går man tilbake til 1930-versjonen begynner man å ane hva det er snakk om:

12:6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.

For å forstå omfanget kan vi se på det greske ordet som var i bruk. Det var "mastigoō". Jeg er ikke vel bevandret i gresk, for det er gresk for meg. Men ordet er ikke brukt mange steder i Nye Testamentet, og vi kan kjapt se på hvor ordet er brukt:

Hva blir vel litt tukt i forhold til å bli pisket som Jesus? Hva Hebreerne sier er det altså ikke noe tvil om, men til oversetternes forsvar skal det sies at det i fotnotene til Hebreerne 12:6 henvises det til Salmenes bok 94:12. Der står det:

94:12 Salig er den du tukter, Herre, den du gir lærdom ved din lov.

Det hebraiske ordet som har blitt brukt for "tukte" her er yacar, men kanskje viktigst: det finnes ikke noen pisking. Og de andre versene i Gamle Testamentet der yacar brukes er det heller ikke brukt sammen med pisking, slik som i Hebreerne 12:6. Så forfatteren av dette brevet har nok smurt litt ekstra på.
Det må nevnes at han tok utgangspunkt i den ikke helt korrekte greske OT-oversettelsen Septuaginta, fra 300-200 år før Kristus, så det er fullt mulig at det har vært noe feil der. Eller så har han bare vært en sadist.

Fundamentalistene kan altså ta det med ro hva angår tukting og irettesetting, men er man en bibelfundamentalist som insisterer på ordrett lesing, så spørs det om de kan være fornøyde med dagens versjon av Hebreerne 12:6 likevel.
Men fundamentalistene bør forresten passe seg. Jeg har skrevet om dette temaet nylig, på engelsk, med utgangspunkt i at Spanking Kids Increases Risk Of Sexual Problems As Adults.

Så det så.

Til sist et herlig vers jeg nettopp fant:

Ordspråkene 9:7 Den som advarer en spotter, får skam, den som refser en gudløs, lider skade.

Den navlebeskuende norske liberalitet i Aftenposten

2008-03-04T13:48:00.001+01:00

Etter at Knut Olav Åmås har blitt pepret med mitraljøse av Hege Storhaug for å ha premiert Mohammed Usman Ranas kronikk måtte Harald Stanghelle ut og forsvare Aftenpostens ære i en kommentar 1. mars.

Han gjør det ved å gjenta mye av det Rana skriver, men selvsagt på en liberal måte, slik det passer seg.

Det er et litt schizofrent stykke, for mens han i midtpartiet sier at vi har vunnet over mørkemennene i Norge:
"Derfor har mange av dagens opinionsledere problemer med å se at gårsdagens trosmakt er blitt devaluert til eksempler på avmakt. Den samfunnsmessige definisjonsmakten tilhører i dag den liberale majoritet."
...er det på slutten snakk om at det kan bli veldig mye religion fremover:
"Rana-debatten [kan] vise seg å være et varsel om at det ikke er selvsagt at vår tids liberale tidsvindu blir stående vidåpent. Motreaksjonen kan komme fortere enn vi aner."

Ja, så da bør vi kanskje ikke premiere motreaksjonen, eller er det slik at Aftenposten ønsker motreaksjonen velkommen?

Men det er mer schizofrent enn som så. Jeg vet ikke om det var Stanghelle som skrev lederen i Aftenposten dagen før, 29. februar, men da kunne vi lese dette:

"OPPHISSEDE FOLKEMENGDER som krever at alle "fiender av islam" må bli drept, er et syn som vekker avsky og frykt. Når det aggressive budskapet blir illustrert med portretter av Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, får følelsen av uhygge et tillegg av det absurde."

Men det er ingen fare for Kokkvold, for vi har jo vunnet over mørkemennene i Norge! Det har Harald Stanghelle sagt.

Det Stanghelle øyensynlig ikke skjønner er at en gudløs, liberal triumf i lille Norge ikke akkurat er tonenangivende i verdenssammenheng. Og de med muslimsk bakgrunn som velger å bryte ut av forskjellige grunner lever ikke fullt så trygt, selv i vår gudløse og ekstremsekulære, liberale idyll.

Derfor er det ingen grunn til å høre på gråtekonen Rana, enten han er islamist eller et helt normalt eksempel på muslimer flest.
Det må forresten sies, jeg tror ikke han er et normalt eksempel på muslimer flest. Jeg kom tidligere med litt statistikk om norske innvandreres religiøsitet, og pakistanere og somaliere skiller seg ut som de mest religiøse:

Mohammed Usman Rana er pakistaner, men ikke nok med det, han er en pakistaner som engasjerer seg mer i religion enn mange andre pakistanere. Det burde plassere Rana øverst til høyre (i diagrammet til høyre). Altså må ikke hans klagesang tas som et symptom på den allmenne stemningen blant muslimer. Det er nemlig han som er ekstrem.
(Og hva angår krokodilletårene til den tidligere AKPeren Trond Ali Linstad, så kan vi sikkert plassere ham utenfor diagrammet en plass. Han passer nok også godt inn i denne statistikken.)

Men tilbake til Stanghelle. Det var et annet stykke i kommentaren som interesserte meg:

"[M]ange av oss som sitter sentralt i dagens medier vokste opp i en tid da det som lett karikeres som "mørkemenn", virkelig hadde innflytelse her i landet. Vi husker stortingsdebatter om hva som ikke burde vises i NRK. Vi husker raseriet mot seksualundervisning, og vi husker svart fordømmelse av alt fra alenemødre til homofile"
Men ikke så godt at de klarer å gjenkjenne de samme holdningene i dag.

Stanghelle har helt rett i at kritikken mot "mørkemennene" i dagens KrF og Kirken har vært i overkant de siste årene, men den kritikken tror jeg han kan adressere til venstresiden som er de samme som er så tause overfor folk som nettopp... Rana!

Folk med litt sans for proporsjoner vil si at det man kan kritisere Kvarme for kan man multiplisere noen ganger før man kritiserer Rana. Jeg har for eksempel aldri hørt Kvarme, Høybråten eller Frelsesarmeen si dette:

"Jeg tar personlig avstand fra dødsstraff mot homofile, men vil ikke begi meg inn på diskusjoner om hva andre land gjør." (Universitas)

Religion er ikke noget problem på jobbet

2008-03-04T11:35:00.002+01:00

"Bederum, tørklæder og muslimske helligdage er ikke noget problem på de danske arbejdspladser, viser rapport.

[...]

Undersøgelsen omfatter 45 af landet største virksomheder med hundredvis af underafdelinger og titusinder af ansatte, bl.a. ISS, TDC, DSB, Falck, Coop Danmark, Dansk Supermarked, Arla, 3x34 og Jysk.

[...]

Dog er der grænser for tolerancen. Hele 95 pct. af virksomhederne vil ikke acceptere kvindelige medarbejdere, der bærer den såkaldte niqab, hvor kun øjnene er synlige. Endvidere står et massivt flertal af virksomheder fast på, at traditioner som julefrokoster, sociale arrangementer og lignende skal fastholdes, og flertallet fastholder retten til at være en ”dansk” arbejdsplads med ”danske” traditioner."

Epn.dk, 02.02.08

HEFs retning

2008-03-03T14:28:00.004+01:00

"– Vi har nylig fått resultatene fra en stor medlemsundersøkelse, og denne viser at forbundets livssynspolitiske engasjement blir vurdert som viktigst av medlemmene. Det vil si arbeidet mot statskirkeordningen, KRL-faget og formålsparagrafene. Religionskritikk, og da ikke bare islamkritikk, blir også vurdert som viktig, men kommer nederst av de viktigste tingene medlemmene synes forbundet bør drive med, forteller Mile."

Fri Tanke, 3.3.2008

Ser frem til en nærmere presentering av tallene. Det er klart at det er visse grenser for hva man skal forvente av HEF på religionskritikk-fronten, men det er noe veldig 90-talls over mange av kampsakene som vil bli prioritert.

Det er forøvrig trist å se at det er masse trøbbel i styret til HEF. Kanskje er Sara Azmeh Rasmussen for mye solospiller med for mye temperament til å sitte i et dannet styre med en tradisjonell innstilling til hva som skal kritiseres.
Sara Azmeh Rasmussen er uansett en veldig viktig stemme, så for min del må hun heller skrive og engasjere seg i samfunnsdebatten som flink solospiller enn å sitte i noe styre. Jeg tror KRL-saken passer seg selv.

Se ellers statskirke-diskusjonen

Hodeplagget som sier "ærbar"

2008-03-03T11:43:00.002+01:00

"Men tross større frihet og relativt positive holdninger til likestilling hos både unge kvinner og unge menn, er kvinners ærbarhet fremdeles et særdeles viktig tema for de fleste av norsksomalierne Fangen har snakket med.
Yngre kvinner er opptatt av å beskytte ryktet sitt mot anklager om manglende ærbarhet. Den utbredte bruken av både hodeplagget hijab og mer dekkende typer slør, er delvis et utslag av dette behovet for å framstå som gode muslimske kvinner, ifølge Fangen:
– I visse tilfeller kan nok hijaben være et forsøk på å kompensere for brudd på de religiøse normene. Ved å dekke seg til, gjerne med lange skjørt i tillegg til hodeplagg, signaliserer kvinnene at de respekterer de muslimske normene for hvordan en god jente skal være, sier Fangen.
Flere av informantene påpeker at de blir møtt med mer respekt av eldre somaliere etter at de begynte å bruke hijab, selv om de fortsatt er den samme inni seg.
- Samtidig er det flere av de unge kvinnene som sier at de også må oppføre seg annerledes når de bærer hijab, det forplikter dem til en mer ansvarlig oppførsel. Fangen understreker at ønsket om å beskytte ryktet sitt bare er en av mange ulike begrunnelser for hijaben. Religiøsitet, protest mot det vestlige og mote er andre, fortsetter Fangen."

Forskning.no, 03.mar 2008

NAV brukte sharialoven - setter likestillingen tilbake 100 år

2008-02-27T14:36:00.008+01:00

Det er ikke bare svenskene som har brukt sharialoven. Også norske NAV har gjort det. Som det går frem av artikkelen fra Aftenposten i dag (onsdag 27. februar 2008) har en separert somalisk kvinne ikke fått det hun har krav på fordi NAV ville ha en attest fra imamer. Men imamene, som ikke brydde seg om at hennes eksmann var voldelig mot henne og har sittet et år i fengsel, har ikke villet gi henne en slik attest da hennes eks-mann ikke ville gå med på en skilsmisse i henhold til sharia.

Dette viser helt tydelig hvem som er den tapende parten her, og hvordan det blir å leke med sharia. Slik sett bør vi egentlig takke NAV - før de ansvarlige tar sin hatt og går.

Det er grunn til å minne om at for norske kvinner var ikke alltid skilsmisse noen selvfølge:

Skilsmisse
I det før-industrielle samfunnet var det gjerne slik at en mann lett kunne få skilsmisse fra konen sin, mens hun vanskelig eller ikke kunne få det. Dersom en kvinne trass hindringene klarte å gå fra mannen sin, satt han gjerne igjen med ungene og eiendommen deres, mens alt hun hadde var skam.
I 1909 fikk Norge en ny skilsmisselov som styrket kvinnenes rettigheter, og gav de to ektefellene lik rett til å ta ut skilsmisse.

Fra artikkelen "Kvinnebevegelsen" i Wikipedia

NAV er altså villig til å sette likestillingen tilbake 100 år, og de som heier mest er stort sett sosialister.

Oppdatering: Aftenposten har nå en artikkel på nett.

"Saken ble først kjent i VG i november i fjor. Ifølge avisen har kvinnen flere ganger bedt mannen om skilsmisse, men han nekter. Hun har vært i to moskéer i Oslo, men begge steder sier imamen at han ikke kan gi henne skilsmisse om ikke mannen møter opp og gir sitt samtykke."

Mohammad Usman Ranas pondus

2008-02-25T13:53:00.007+01:00

Document.no har postet en kommentar som heter "Aftenposten premierer islamisme" der de tar for seg at Mohammad Usman Rana har vunnet en kronikk-konkurranse i Aftenposten.
Jeg orker ikke gå gjennom alt, les heller Document.no men i hans kronikk var det spesielt dette jeg reagerte på:

"Sara Azmeh Rasmussen har vært den mest aktive bidragsyter i det nasjonale prosjekt som skal "frigjøre", "moderere" og "sekularisere" muslimene. Likevel bærer hennes opptreden med hyppige identitetsbytter fra "muslim", "kulturell og sekulær muslim" til "tidligere kristen" og "styremedlem i Human-Etisk Forbund" preg av å forvirre mer enn å invitere til en realistisk meningsutveksling.
At hun skal ha noen relevans hva videreutvikling av islamsk teologi angår, er derfor ikke annet enn en illusjon. Rasmussen og hennes likesinnede, som Aftenpostens tendensiøse journalist Halvor Tjønn og sosialantropologen Unni Wikan, bør ha i mente at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien."

Først må jeg si at han skaper et vrengebilde av Sara Azmeh Rasmussen som en religiøs vingler. Hun er en som har hatt en helt naturlig progresjon fra islam som hun ikke fant seg til rette i, til den mer forlokkende kristendommen med nestekjærlighet og tilgivelse, og da hun bestemte seg for å lære mer om religion, ved å ta religionshistorie, lærte hun antageligvis for mye og ble ateist. Hun er ikke den første som har fått sin tro hardt prøvet på Religionshistorie, det er visstnok det vanlige. At hun kaller seg muslim er noe som jeg selv ikke ville ha gjort, men det er ikke lenge siden alle nordmenn ble definert som kristne i kraft av å være født i et "kristent land". Det er altså ikke noe forvirrende med dette.

Men det var Ranas pondus som var hovedanliggendet her. Han forlanger at Rasmussen, Tjønn og Wikan bør ha adekvat akademisk pondus m.m. for å bidra til tolkning av teologien. Det sier legestudenten Mohammed Usman Rana (22). Rasmussen som om ikke annet har gått på religionshistorie har nok en litt større akademisk pondus på feltet religion enn det 22-åringen Rana har rukket å få seg. Det tror jeg sant å si Unni Wikan har også.
Men det er ikke bare innenfor religion man kan ha pondus. Det Rana tar for seg er samfunnskritikk. Han mener det norske samfunnet er preget av en sekulær ekstremisme. Han sier mye rart om samfunnet og hvordan staten bør styres eller kanskje mest ikke styres. Men har Mohammed Usman Rana den adekvate statsvitenskapelige pondus til å si at samfunnet er ute og kjører? Nei, det har han neppe.
Tør jeg anbefale at Rana tar et år på religionshistorie og et år på statsvitenskap før neste kronikk der han prøver å kneble kritikk av islam fra utenforstående uten akademisk pondus?

En ting til:

"Den økende sekulære ensrettingen i Norge kjennetegnes av at kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme velvillig ris i spørsmål knyttet til moral og familie, mens de settes på stallen i møte med mennesker som tidvis baserer personlige og politiske valg på sin gudstro."

Hva skal man si? Don't bite the hand that feed you?
Det er toleranse og ytringsfrihet som gjør at Rana slipper til i spaltene.
Det er relativismen som gjør at Rana vinner en kronikk-konkurranse med en tekst som bare Finn Jarle Sæle kunne ha skrevet om det var en kristen. Og han hadde aldri vunnet noen som helst konkurranse i Aftenposten.

Dropper kirkekrav for statsråder - beholder statskirke

2008-02-23T00:43:00.008+01:00

"Notatet viser at Giske trolig legger de fleste anbefalingene [fra Gjønnes-utvalget] i skuffen. Ett av unntakene er det omstridte kravet i Grunnloven om at halvparten av statsrådene skal være medlemmer i Kirken. Dette blir trolig opphevet. [...] Regjeringen beholder også makten til å utnevne biskoper. Giske har tidligere signalisert at oppslutningen om de kirkelige organene er for svak til at de kan få ansvaret for å utnevne biskoper selv.
Da Gjønnes-utvalget la fram sin innstilling, mente et flertall at det var på tide å avvikle statskirken. Det har også nær sagt alle andre trossamfunn og ikke minst Human-Etisk Forbund ivret for lenge. I det fortrolige notatet antydes det imidlertid en grunnlovstekst der Kirken fortsatt gis en særstilling, og at statens ansvar for å finansiere
Regjeringen sier dermed også nei til et av de mest omstridte forslagene fra Gjønnes-utvalget, som ønsket å innføre en medlemskontingent for statskirkemedlemmer.
Men Human-Etisk Forbund får gjennomslag for et annet viktig krav. I notatet antydes det at såkalte livssynsnøytrale seremonirom lovfestes, til bruk ved gravferd og ekteskapsinngåelse. [...] Kong Harald har derimot ikke noe valg. Landets monark må fortsatt bekjenne seg til den lutherske tro. [...]
Trond Giske påpeker overfor VG at ingen endelige beslutninger er tatt, og at mye kan endres fram til regjeringen legger fram sin stortingsmelding helt i slutten av mars."

VG, 22.02.2008

Tidene forandrer seg. Hadde nok blitt både sint og frustrert tidligere, men de siste ti årene har vist at det finnes viktigere ting enn offisielle bindinger mellom stat og kirke. Norge er ett av de minst religiøse landene i verden. Mange land har færre bindinger mellom stat og kirke enn det vi har, men er langt mer religiøse. Kanskje er dette delvis på grunn av den modererende effekten en stor statskirke har. (se også den gledelige utviklingen i den største kirken i USA) Når halvparten av biskopene nylig gikk inn for homofile prester viser det at om vi ikke har klart å legge ned statskirken har samfunnet preget den ettertrykkelig. Dermed er den et mye mindre problem enn "livssynsminoritetene" som er der du virkelig finner mørkemannsholdninger, enten de er frikirkelige eller noe annet.
Selvsagt, mange kristne har for lengst begynt å melde seg ut(det var da jeg begynte å lure på om jeg hadde tatt feil), så det er ikke gitt at statskirken holder sammen uansett. Kanskje blir den borte, og jeg er for så vidt likegyldig. Men en ting er sikkert, og det er at åndskampen er langt viktigere på dette stadiet. USA er mer sekularisert offisielt sett enn det Norge er, men det er der du du må være skapateist, det er der alle slags livssynsminoriteter skal ha et ord med i laget for hver jævla bokside som skal brukes i undervisningen på skolen, det er der lærere ikke tør forelese om evolusjon og religionens rolle i slaveri fordi det blir bråk, det er der du som åpen ateist ikke kan bli president - så annonsefaksimilen i Fri Tanke der Norge sammenlignes med Iran, Libya osv. er skeiv. Faktisk er Danmark med også, og det er danskene som har klart å erte på seg den über-religiøse verden den siste uka. Danskene er meg bekjent ørlite mer ateistiske enn det vi er, og det kan de være på tross av statskirke. Derimot er det livssynsminoriteten Hizb ut-Tahrir som går amok i gatene på grunn av "blasfemi" mot noe annet enn "statens offisielle religion". (Jeg skulle seriøst foretrukket at noen tok seg bryet med å kristne Hizb ut-Tahrir. Lykke til.)

Ateister har langt viktigere ting å bekymre seg for enn tradisjonell statskirke, nemlig påtrengende religiøsitet. Og den finner vi utenfor statskirken. Det er dermed der kampen står i 2008 og i overskuelig framtid. Skulle statskirken igjen bli en påtrengende religiøs institusjon, så er det på grunn av økende religiøsitet - ikke på grunn av eldgamle offisielle bånd til staten. Igjen til USA (der alle verdens livssynsminoriteter samlet seg): det konstitusjonelle skillet mellom stat og religion har vært truet i lang tid på grunn av en økende religiøsitet. (Dette ser heldigvis ut til å snu)
Det hjelper altså ikke om statskirken oppheves om folk uansett har tenkt å være like religiøse som før.

At kravet om regjeringsmedlemmers medlemsskap oppheves er forresten meget bra. Synes også Kongen kunne ha sluppet, men det ble vel for tungvint. Er sikkert lettere å legge om til republikk enn å trekke ham ut av Statskirken.

Ateist og evangelist i kamp mot kulturrelativisme

2008-02-21T10:58:00.004+01:00

"I dag skriver Stefan Swärd från Claphaminstitutet tillsammans med Humanisternas ordförande Christer Sturmark om det som förenar dem. Vi är oense om mycket, men förenas i synen på individens rätt att välja livsåskådning och i kampen mot den kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna, skriver de.

"Att en frikyrklig ordförande för en kristen tankesmedja skriver en debattartikel tillsammans med en ateistisk ordförande för Humanisterna hör inte till vanligheterna. Vi är oense om mycket. Ändå finns det saker som är så viktiga att slå vakt om, att vi tillsammans och gemensamt vill arbeta för dem. Dit hör kampen för individens rätt att själv välja livsåskådning och kampen mot en kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna.

[...]

Under 80-talet agerade stora delar av världen mot Sydafrikas apartheidsystem. Det religiösa förtrycket i dag, inte minst mot kvinnor, är mer utbrett, grövre och våldsammare än apartheidregimens brott mot de mänskliga rättigheterna. Ändå reagerar världen med undfallenhet. Varför förmår inte internationella organisationer med politiska åtgärder reagera mer kraftfullt?

[...]

Det är dags att göra upp med den förödande kulturrelativism som länge hindrat ett sådant ställningstagande. Relativister i den akademiska och mediala debatten blundar för att tolerans i mångkulturalismens namn alltför ofta leder till förtryck i den faktiska monokultur som den enskilda individen tvingas uppleva. Detta gäller i särskilt hög grad kvinnor och barn, men även homosexuella och andra minoriteter. Vårt bejakande av mångkulturalismen får aldrig innebära att individers rättigheter åsidosätts. Vi kan inte kompromissa med människors grundläggande rätt till självbestämmande. Friheten för var och en att välja livsåskådning – och att ständigt kunna ompröva sitt val – är en omistlig aspekt av denna rätt."

Stefan Swärd
Styrelseordförande i Evangeliska Frikyrkan och i den nya kristna tankesmedjan Claphaminstitutet.

Christer Sturmark
ordförande i förbundet Humanisterna och chefredaktör för tidskriften Humanisten."

Expressen.se, 18 februari 2008

Intet mindre enn historisk, og det er en veldig god sak. Åndskampen mellom religiøse og ikke-religiøse vil gå så lenge det finnes religion, men den må skje demokratisk. Og om det er noe de utskjelte ny-ateistene er enige med kristne om (og for den del muslimer), så er det nettopp at det går ikke an å operere med kulturrelativisme og moralrelativisme. Moral og kultur kan være litt vanskelige størrelser, men alt er ikke tillatt, selv uten Gud. Når blodet flyter bør det ringe noen bjeller.

Se også Dagen.se: De slår ett gemensamt slag för religionsfriheten.

Webhost fjernet Muhammed-karikatur fra HRS-nettside

2008-02-21T10:20:00.006+01:00

"Selskapet som leverer Internett-løsningen til Human Right Service, fjernet Muhammed-karikaturene fra kundens hjemmesider.
Leverandøren Imbera mente tegningen av Muhammed med bombe i turbanen var krenkende, og de fryktet aksjoner og sabotasje mot dataserverne sine.
- Driftsleverandøren overprøvde redaksjonen. De gikk inn, redigerte siden vår og slettet karikaturene av Muhammed, sier informasjonsansvarlig Hege Storhaug i Human Right Service.
Men ifølge e-handelsloven plikter Internett-leverandører å vurdere innholdet på sidene de styrer.
Dermed hadde Imbera sitt på det tørre, mener fageksperter.

[...]

Dette er uakseptabelt, mener generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.
- For meg er det viktigst at dette kan få ufattelige konsekvenser - også for redaksjoner som har eksterne Internett-leverandører, sier Kokkvold.
- Jussen er en ting, men dette føyer seg inn i mye av det vi ser rundt oss, at veggtavler, bilder og ytringer tas ned eller teaterforestillinger ikke tør vises i frykt for ekstremister, sier han."

Nrk.no, 21. Februar 2008

Vanviddet griper om seg..

Se også: Rights.no

Islam som skalkeskjul

2008-02-20T05:15:00.005+01:00

Både erkebiskopen og multikulturalistene snur etter mitt skjønn problemstillingen på hodet. Pluralismens utvikling rokker ikke ved de sekulære lovene. Det var nettopp på grunn av at samfunnet var pluralistisk og fragmentert at det vokste frem behov for sekulære, universelle lover.

Kenan Malik, Bergens Tidende, 14. feb. 2008

Så kort og konsist kan det sies!
Resten av artikkelen er også bra. Man kan irritere seg mye over islam i disse dager, men erkebiskopens shariaforslag er svært så vikarierende argumenter:

"En understrømning i talen hans er et argument for en ny pakt mellom troen og staten, et argument som først og fremst er drevet frem av krisen i den anglikanske kirken. I det britiske samfunnet har kirken en privilegert plass. For eksempel må monarken være anglikansk. De anglikanske ritualene, som bryllupsseremonien, har en lovmessig autoritet som ritualer i andre religioner ikke har. Den anglikanske kirkens påvirkningskraft er imidlertid sterkt svekket – det er i øyeblikket flere praktiserende katolikker enn anglikanere i Storbritannia – og det er går dyp kløft mellom liberalister og tradisjonalister i kirken.
Autoritetskrisen gjør det nødvendig for Kirken å klynge seg til sine privilegier. Det blir stadig vanskeligere. Istedenfor å argumentere for å gi religionen en større plass i lovverket, tar erkebiskopen i bruk språket til den sekulære pluralismen. Og i stedet for å argumentere for å opprettholde kirkens privilegier, kommer han islam i møte. Konsekvensen av denne moralske feigheten har forsterket krisen i den anglikanske kirken ytterligere."

Se ellers: Kenanmalik.com

Villy Søvndal (SF): Hizb-ut-Tahrir: I er gået forkert!

2008-02-20T00:45:00.004+01:00

"Hizb-ut-Tahrir er ikke alene galt afmarcheret de er simpelthen gået forkert. Hvis de er så fladpandede at de virkelig ønsker Kalifatet og Sharia indført, så er de simpelthen kommet til det forkerte land. De har intet at gøre i Danmark og de vil ikke opnå det de stræber efter.

[...]

Det siges undertiden at medlemmerne af Hizb-ut-Tahrir er dem blandt indvandrerne, der klarer sig bedst når det gælder uddannelse og job. Jeg ved det ikke jeg er ikke sociolog. Men jeg kan konstatere, at de er rigtig dårligt kørende på alle andre områder. Og det er vel tragedien i det hele: At mennesker der er vokset op i frihed og har fået muligheder, som deres forældres hjemlande aldrig ville have kunnet give dem, alligevel ender som religiøse fantaster med et had, til det samfund de bor i.
Og til dem som føler sig tiltrukket af Hizb-ut-Tahrir, og som nok møder modstand i tilværelsen nøjagtig som alle andre mennesker møder modstand i tilværelsen: Kom ud af offer-rollen. Kom ud af middelalderen. Hav modet til at betjene jer af jeres fornuft. Anerkend demokratiets historiske overlegenhed, anerkend kvinders myndighed og ligestilling, anerkend fornuft og viden som grundlag for at møde andre mennesker. Så skal det nok gå alt sammen.

Villy Søvndal (SF), Danmark, Februar 19, 2008

Det var rene ord for pengene. Nå gjelder det at flere sosialister tar et oppgjør med religiøse mørkemenn slik de gjorde før i tiden.

Tror ikke på Gud – velger kirkelig konfirmasjon

2008-02-11T20:20:00.001+01:00

Vårt Land rapporterte om en svensk undersøkelse (Konfirmant 2007) som viste at svenske konfirmanter stort sett ikke konfirmerte seg på grunn av at de trodde på Gud. Tabellen ovenfor taler klart nok. Det handler bare om å passe inn og få presanger, pluss at det er sosialt. Spesielt trist er det med den store andelen av gutter som blir presset av familien: 5850 av 15918 respondenter.
Ser man i resten av undersøkelsen, så er det mye som tyder på at konfirmantene likevel har et utbytte av konfirmasjonen, men spørsmålet er om de ikke hadde hatt like mye utbytte av f.eks. humanistisk konfirmasjon. Det vil si at selve kjernen i konfirmasjonen, at man bekrefter dåpen, og lærer om kristendom er det som fungerer dårligst, mens det sikkert fungerer veldig bra å prate om liv og død.
Som vanlig er det forresten store kjønnsforskjeller.

I alle fall bør konfirmasjonen kanskje endre navn til introduksjonen for her er det ingen som konfirmerer noe som helst.

Ateisme og bevis

2008-02-10T20:37:00.000+01:00

"Trenger ikke ateisten bevise noe som helst?" spør journalist Dag Erlandsen i VG (04.02) Svaret på det er: Nei.
Bevisbyrdeprinsippet innen logikk sier at det er den som fremmer en påstand om at noe eksisterer som har bevisbyrden på sin side. Det er derfor den religiøses oppgave å bevise at det finnes høyere makter, ikke ateistens oppgave å bevise at Gud ikke finnes.
Hvis noe finnes så setter det spor etter seg. Som ledd i en bevisførsel kan man derfor peke på vise fakta som understøtter en påstand om at X finnes. Men ateisten kan ikke bevise ikke-eksistensen av noe (Gud), som der ikke finnes bevis for.
I en rettssal er det aktors oppgave å bevise at tiltalte er skyldig. Hvis aktor ikke har noe bevis, har heller ikke tiltalte noe å motbevise. Alle "bevis" for Guds eksistens som gjennom historien er fremført, er for lengst grundig gjendrevet. Ateisten har derfor ikke noe å motbevise. Bevisbyrden hviler fortsatt på de som hevder at det finnes høyere makter."

Trond Rasmussen, filosof og journalist, VG Replikk, (papiravisen), 10. februar, 2008