"– Religionene er bedre i stand til å inspirere, skape fellesskap og mening. Det må vi humanister bare innse, sa filosofen Julian Baggini på landskonferansen til British Humanist Association i helga."
Fri Tanke 20.06.2011
Jeg tror dette muligens kan være et problem om man ser på humanisme som en religionserstatning. Det nytter rett og slett ikke å stjele klærne til de religiøse mens de bader. Til det har de for mange klær. Men jeg går ikke rundt og er humanist fordi det skal gi meg en mening med livet. Jeg er ateist fordi jeg ikke tror på guder og har sekundært funnet ut at jeg er enig med humanismen uten at dette blir noen rettesnor for meg.
Fellesskapet hos de religiøse blir trukket frem, men faktum er at vi lever i en stadig mer individualisert verden enten vi tror eller ikke tror. Det er nok for eksempel flere kristne i Norge enn det er kirkegjengere, og nyreligiøsiteten er jo et(eller snarere flere) «plukk og velg»-livssyn. I mer tradisjonelle samfunn er det fortsatt hardkjør på fellesskapet men det tror jeg vil endres i takt med en eventuell velstandsøkning og frihet. Dessuten kan for mye fellesskap være farlig, jfr. forrige århundre.
Når det er sagt er det ikke slik at den moderne verden er en verden uten fellesskap men at fellesskapene ofte kommer av interesser. Kristne drar på Skjærgårdsgospel mens andre drar på rockefestival. Er du aktivt med i en forening så har du minst like mye fellesskap som en gjennomsnittlig kirkegjenger. Baksiden er at det er ingen her som presser deg inn i fellesskap slik at du risikerer å falle utenom om du ikke aktivt tar et valg selv.
Uansett, det som er viktig for meg er hva som er sant. Hvis du bygger «meningen med livet» på noe som er usant, så lurer du deg selv. Jeg heller mot at det ikke finnes noen mening med livet annet enn den jeg skaper selv men det blir ikke dermed bedre å tufte meningen med livet på noe usant.
«– Det er kanskje litt underlig at det alltid er vi humanister som skal anklages for manglende ydmykhet. Vi påstår jo tross alt ikke at vi kjenner Guds vilje. Men til tross for dette, tror jeg religionene i større grad er i stand til å få folk til å se seg selv som en brikke i en større sammenheng. Dermed blir de også mer ydmyke. Jeg tror dette er et viktig samfunnsbidrag. Det er et problem at ydmykhet og takknemlighet i våre dager later til å ha blitt byttet ut med egoisme og kravmentalitet. Her tror jeg religionene bidrar positivt på en måte som humanismen ikke evner, sa Baggini.»
Når det gjelder det med ydmykhet så har jeg problemer med å se hvorfor de religiøse er så mye mer ydmyke enn meg. Det at jeg er i slekt med aper og fisk er mer ydmykt enn at jeg har en spesiell rolle i forhold til dyrene. Jeg er heller ikke en del av en større plan. Kloden jeg bor på er sannsynligvis ikke den eneste med liv på. Ingen gud lytter spesielt til meg om jeg snakker ut i løse luften. Jeg får ikke en velfortjent premie når jeg er ferdig med livet. Jeg følger ydmykt vitenskapen der den tar meg (når den er grundig kvalitetssikret).
Det er en selvmotsigelse å skryte av at man er ydmyk, men jeg synes ikke religiøses selvsentrerte livssyn kommer så mye bedre ut i alle fall. Og hva angår kravmentalitet er det bare å slå fast at jo mer religiøs du er, jo mer kravstor er du. Det er for eksempel mye lettere å leve med liberale religiøse enn med fundamentalister, så hele ydmykhetsargumentasjonen til Baggini faller bort.
