Forbud mot forbud er illiberalt?

"Å forby religiøse klesplagg er en grunnleggende illiberal og menneskerettsstridig idé [...]"

Dagbladet, andrelederen 02.02.2010

Det gjelder altså forslaget om burkaforbud fra Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen. Det er en klassisk liberal knipe, en sånn som gir liberale mennesker identitet på samme måte som synd og tvil for kristne, men som egentlig er veldig lett om man løfter blikket litt. Problemet med retorikken her er at de koker spørsmålet ned til et forbud mot et plagg. Omtrent som om man skulle forby dongeribukser eller t-skjorter fordi det er stygt.

Men burkaen er ikke kun et plagg, den et resultat av et religiøst påbud. Eller egentlig forbud. Formulert på en annen måte: forbudet mot å vise ansiktet sitt på offentlig plass. Det har aldri vært noen kjente instruksjoner fra Muhammed om hvordan de skulle gå kledt, derav de varierende klesskikkene, bare at de skulle dekke seg til, dvs hvordan de ikke skulle gå kledt. Det er dette det handler om.

Et eventuelt forbud mot burka o.l. er dermed et forbud mot at kvinner skal forbys å vise ansiktet sitt offentlig, og dermed burde det være en sak med tverrpolitisk enighet, snarere enn å resultere i anklager om illiberalitet.

Så kan man begynne å diskutere om disse kvinnene er selvstendige i forhold til familie, naboer osv. Jeg har mine tvil men det er irrelevant akkurat nå. Poenget er at det er et religiøst forbud som de føler seg bundet av, og når vi diskuterer illiberalitet er det det som er vesentlig, ikke om det er foreldrene, ektemannen, naboene, moralsnuten på Grønland eller Muhammed sjøl som står bak. Forbudet mot å vise ansiktet sitt offentlig er illiberalt uansett hvem som kom på det, og et motforbud vil dermed bare forsøke å demme opp mot det første forbudet.

Dette tilsvarer at man forbyr segregering. Segregering kan utarte seg som et forbud mot at noen mennesker får vise seg bestemte steder, og et motforbud vil da ikke være illiberalt, det er bare et forsøk på å rette opp igjen det som forbudet ødela. Så vil alltid noen klage og syte, men særlig illiberalt er det ikke.

Nå er det viktig for denne sakens vedkommende at det handler om noe så viktig som å skjule sitt ansikt. Islam har ganske sikkert flere forbud og påbud enn vi klarer å telle, og vi skal ikke forby folk å stappe i seg mat på nattestid under ramadan. Her handler det nemlig ikke bare om bæreren av burkaen, men om andre kvinner som kan føle seg presset til det, og oss andre som synes det er viktig å vite hvem vi har med å gjøre.

Litt pedagogikk

"Selv tok Hjermann nest siste etappe da han tidligere i år fikk biskopene til å slå fast en gang for alle at det aldri hadde stått i Bibelen at man skulle rise barn. Samtidig tok de utvetydig avstand fra all vold mot barn, inkludert den som foregikk i hjemmet mot ulydige sønner og døtre. Man blir fristet til å spørre om hvor i helvete kommer da dette riset fra som prestene har pålagt oss foreldre å bruke gjennom århundrene? Det er en oversettelsesfeil, eller i hvert fall en fri oversettelse, av det greske ordet paideia til ordet «tukt», som teologiprofessor Ole Hallesby oversatte videre til foreldrene med ordet «ris». Det opprinnelige ordet paideia kan overhodet ikke tas til inntekt for det å slå. Hos Hallesby hadde tolkningen ikke bare gitt foreldre lov, det sto i Skriften at de skulle. Om de ikke gjorde det, elsket de ikke sitt barn. Dette er vår nære fortid. Det er nå vi får vite at paideia betyr opplæring, i slekt med ordet pedagogisk, det vil si at den som elsker sitt barn skal lære det opp tidlig og hele tiden. Skulle vi ha det nyoversatt til engelsk, ville ordet coaching, som er i ferd med å bli norsk, vært et godt valg."

Dagbladet 08.08.2009, Magne Raundalen, Barnepsykolog ved Senter for krisepsykologi

Noe som irriterer meg er når man ønsker å bekjempe en negativ religiøs praksis ved å si at bibelen, koranen etc. ikke sier dette i hele tatt eller i alle fall det motsatte. Koranen er plutselig alle kvinners venn, og jihad kan være å rake plenen. Og siden alle vet at homofile er ålreite, så står det ikke noe negativt om dem i bibelen heller og Helvete er en søppeldynge. Dette kan man skrive side opp og side ned om, og jeg har attpåtil skrevet denne posten før. Men jeg ønsker å gjengi noen av hovedpunktene.

Raundalen refererer ikke til et spesielt bibelvers, bare til ordet paideia. Her er antageligvis verset han tenker på

Hebreerne 12:5 Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser deg. 6 For Herren irettesetter [paideia]den han elsker, og straffer[mastigoo] hver sønn han tar seg av.

(Ref: Blueletterbible)
Det er altså ikke bare paideia her, men mastigoo også, og det har lite med moderne pedagogikk å gjøre. Mastigoo forekommer 7 steder i Nye testamentet:

Det dreier seg stort sett om pisking av Jesus. Ja og så barneoppdragelse da, i Hebreerne 12:6.

Jesus blir undervist i latin.

Det er altså ikke sant det Raundalen sier, at det ikke står i bibelen at man skal rise barn.

I den andre bloggposten tok jeg for meg at verset i Hebreerne igjen er en oversettelse av Salmenes bok 94:12, og at dette verset igjen ikke inneholder konkrete ord for pisking. Slik sett kan man jo dra noen konklusjoner, men da er det altså surprise-surprise bibelen det er et problem med, noe vi andre har sagt hele tiden.
Og tilbake til dette med paideia. Fordi om vi i dag forbinder pedagogikk med, vel, pedagogikk, så betyr ikke dette at ordet alltid har hatt en slik betydning, eller at det på noe vis utelukker fysisk avstraffelse. Paideia kan nemlig bety litt av hvert i bibelen.

Lukas 23:22 For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham piske[paideia] og så løslate ham.»

Er dette en feil også? Skulle det egentlig stått "Jeg vil derfor la ham coaches og så løslate ham"?

Jeg synes det er kjempeflott at Hjermann, Raundalen og alskens biskoper tar avstand fra religiøst betont barnemishandling, all ære til dem for det. Men å si at bibelen ikke oppfordrer til dette er tøys og tull.
Denne stadige omfortolkningen av bibelvers, slik at de skal høres mer moderne ut, er ikke noe annet enn simpel revisjonisme. Det står mye forferdelig i bibelen fordi den var skrevet på en tid da mye var forferdelig. Alt dette forferdelige trenger vi ikke ta med oss videre under dekke av at det egentlig er veldig progressivt. Gjør verden en tjeneste: kast av dere åket.

Få konfirmanter tror Gud skapte verden

"En ny undersøkelse avslører sviktende gudstro blant dagens ungdom. Kun én av tre kirkelige konfirmanter tror det var Gud som skapte verden.[...] Undersøkelsen er foretatt blant konfirmanter i Norge, Danmark, Finland, Sverige, Sveits, Tyskland og Østerrike. Svarene fra de norske konfirmantene som valgte kirkelig konfirmasjon viser blant annet:

* 37 prosent tror Gud skapte verden.
* 38 prosent tror Jesus har stått opp fra de døde.
* 23 prosent mener troen på Gud hjelper dem i vanskelige situasjoner.
* 17 prosent føler de får hjelp når de ber.
* 8 prosent snakker ofte om Gud med andre mennesker

– Det ser ut som det er en kamp mellom religionen og naturvitenskapen. Kirken har et kjempestort formidlingsproblem, og bør spørre seg om hva Bibelen bidrar med i disse spørsmålene, sier Ida Marie Høegh.

Forsking.no / NTB, 20. mars 2009

Dessverre er det ikke så lett å finne hele undersøkelsen på Kifo.no, og det er heller ikke snakk om hva tittelen på undersøkelsen er så googling blir fort slitsomt.

Bortsett fra tallenes tale er det i alle fall interessant dette med at "kirken har et kjempestort formidlingsproblem". Det er som om alt kunne blitt annerledes med litt andre formuleringer. Høegh gir jo svaret selv: at man bør spørre seg om "hva Bibelen bidrar med" og det er vel antageligvis hva bibelen bidrar med som er problemet, ikke de velmente forsøkene på å pakke alt inn.

Se ellers en tilsvarende svensk statistikk fra i fjor.

(Ser ut som jeg kan bli ørlite mer aktiv om dagen enn jeg har vært, så her er noe Bloggurat-greier.)

En kronikk som virker mot sin hensikt

Det er en forholdsvis vanlig øvelse å kritisere nyateistene Dawkins & co. Gjerne i form av bøker med mer eller mindre gode ordspill som titler. Men når nyeste Fri Tanke (1.2009) satte på trykk en kronikk av Julian Baggini, så tenkte jeg at her kommer det litt hardere (les: mer relevant) skyts enn det som vanligvis kommer fra religiøst hold. Men, Baggini slår umiddelbart fast at han ikke har lest verken Dawkins, Harris, Hitchens eller Dennet!

"Hvorfor skulle jeg bruke dyrebare lesetimer på bøker som stort sett forteller meg hva jeg allerede tror på?"

Er det da slik at Baggini allerede "tror på" Dawkins, Harris, Hitchens og Dennet? Dvs. at han ikke trenger å lese en hel bok om han allerede er enig? Nei, han er jo ikke enig. Det er det som er poenget med hele teksten. Ja, ok, han er ateist, men er det det samme som å tro på det samme som Dawkins & co?
Jeg var jo også allerede ateist, helt siden barndommen, og trengte formodentlig ikke mer input på dette området enn Baggini gjør. Men det ville jo være illusorisk å anta at jeg i kraft av å være ateist satt inne med all kunnskapen/meningene disse bøkene formidler om temaet.

Med Bagginis logikk er det nettopp fordi han ikke tror på Dawkins & co at han burde lese bøkene. Men siden han allerede er ateist, så trenger han jo ikke lese bøker. Da Baggini skrev Atheism: A Very Short Introduction, så brukte han sikkert ikke noen andre bøker som kilder, og derfor ble boka bare en introduksjon.

Det er ikke i seg selv noen helligbrøde å synse litt om bøker man ikke har lest. Livet er for kort til å lese absolutt alle bøker som diskuteres. Men når en filosof (med doktorgrad og greier, ikke bare en hverdagsfilosof) og forfatter kvesser kniven, så forventer jo i alle fall jeg mer trøkk enn det en gjennomsnittlig postmodernist i bakrus kan levere. Jeg tipper at en med Bagginis lesekapasitet antageligvis kunne lest alle fire bøkene på en uke eller to. Derfor blir det desto mer underlig med dette skrytet av at han ikke leser bøker han mener noe om.

Argumentene i artikkelen er av denne grunn ikke særlig nye, og heller ikke særlig etterrettelige. Når Bagginis fremste kilde til "nyateismen" er media, og medias oppgave nå om dagen er å spisse meninger, så blir det skeivt. Det er ikke noe omfattende problem at Dawkins blir feilsitert, men Dawkins bruker ca 370 sider i The God Delusion på å begrunne hvorfor han mener det han mener. Mon tro om noen av argumentene Baggini kommer med kunne blitt besvart der - om han hadde lest den, unnskyld, de bøkene han kritiserer?

Det eneste argumentet jeg derfor gidder å ta opp er det som går på det at også moderate religiøse er skyldige. Det er fordi jeg synes det er et artig og offensivt argument som stort sett alltid blir misforstått. Baggini sammenligner det med at demokratiske sosialister på en eller annen måte oppmuntrer kommunister, og dermed må man være mot demokratiske sosialister, men det blir ikke det samme. Altså, jeg tviler ikke på at en generell venstredreiing eller høyredreiing i samfunnet også kan oppmuntre ytterkantene, men det er ikke noe argument for at de moderate tar feil eller bør ti stille.
Det som moderate religiøse og fundamentalister har til felles er at de godtar at man kan underbygge påstander med "tro", dvs. ren metafysisk spekulasjon. De moderate forsvarer en dårlig metode. Hver eneste gang man bruker den metoden der, så får man et svar som er dårlig fundert.

Det blir litt som om et bokanmelderlaug hadde som metode at man ikke skulle lese bøkene man anmeldte, men skulle anmelde bøkene ut fra det man trodde om dem. Noen ville ut fra generell godvilje skrive positive anmeldelser, andre ville slaktet bøkene ut fra sine fordommer. Slik sett ville det ha vært store forskjeller på resultatene. Mange forfattere ville sikkert ha vært godt fornøyde med de positive anmeldelsene. Men ingen av anmeldelsene ville vært særlig verdifulle, for alt ville vært oppspinn fra ende til annen.

Det er denne bruken av dårlige metoder som gjør at alle fra Einar Gelius til Yusuf al-Qaradawi må kritiseres. Jeg husker ikke i farten om Dawkins brukte så mye tid på dette temaet i The God Delusion , men Sam Harris gjorde det i alle fall i The End of Faith. Han er også den som har banket det gjentatte ganger inn at man ikke automatisk kan sette forskjellige typer religiøse i samme bås, bl.a. med hans eksempel om den fundamentalistiske jainen, som ikke ville kunne drepe et insekt. Og man kan heller ikke si at kristne fundamentalister er like ille som muslimske fundamentalister, om man ser på utfallet av handlingene deres. Biskop Ole Christian Kvarme er faktisk ikke Satan heller.

Det er med andre ord mulig å ha to tanker i hodet samtidig:

1. Kritikk av metode: Alle mennesker som støtter et irrasjonelt tankesett sprer en dårlig idé og bør kritiseres for akkurat dette.
2. Kritikk av resultat: Utfallet av det irrasjonelle tankesettet er forskjellig fra tilfelle til tilfelle, og dermed må denne kritikken tilpasses.

Det er også en forutsetning for alle bøkene jeg har lest at vi lever i et demokratisk samfunn, og at ingen vurderer å sende Einar Gelius til Auschwitz. Man skulle jo av og til tro at dette var målet når man leser en del kritikk. Men det handler jo i bunn og grunn om at vi har tenkt å bruke vår selvfølgelige demokratiske rett til å kritisere, muntlig og skriftlig, de vi er uenige med.

Det kan være gode taktiske grunner til å samarbeide med moderate religiøse, men det trenger ikke nødvendigvis skje i en religiøs sammenheng. Jeg tviler ikke på at mange religiøse og ateister er medlemmer av Amnesty, Venstre, Norsk Jernbaneforbund, Fantometklubben osv. Det er bra samarbeid på tvers av religiøse skillelinjer, uten at man dermed går ut og gir indirekte støtte til noe man er uenig med. Det som ikke er så bra er når HEF altfor ofte kjører "Ateister for religion" og er våpendrager for ymse fundamentalister som f.eks. vil pakke inn politidamer.

Det er et samarbeid jeg klarer meg foruten.

Blasfemiparagrafen er død - leve blasfemiparagrafen?

Blir lite tid til skriving om dagen, men siden andre har engasjert seg med en underskriftskampanje mot det mildt sagt idiotiske lovforslaget mot blasfemi, så får jeg i alle fall formidle linken og oppfordre alle anstendige mennesker om å skrive under!

opprop.info

Så vidt jeg vet vil ikke dette være aktuelt å stemnme over før 2011, så det er vel grunn til å tro at tullingene som kom på dette har blitt satt ettertrykkelig på plass innen den tid.

Å kalle folk med lang byråkratisk erfaring for tullinger kan virke litt overilt, men det er unektelig litt snodig at man først begrunner hvorfor blasfemiparagrafen bør ut:

"Dette har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi. Det som noen kan oppleve som saklig kritikk eller uskyldig spøk, kan andre anse som forhånelse eller blasfemi."

...for så å begrunne hvorfor noe tilsvarende bør inn:

"Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført."

Nissen blir med andre ord med på lasset!

Storberget sa det ellers ganske utmerket i en annen sak:

"Strafferetten er ikke løsningen for alt som er vondt og leit"

Saera Khan

Det er interessant det som skjer rundt Saera Khan. Jeg stemmer ikke Arbeiderpartiet, og har mildest talt lite til overs for metafysisk spekulasjon, så man skulle tro at jeg opplevde en viss skadefryd, men det gjør jeg ikke. Kanskje er det fordi hun er den fineste politikeren på Tinget, men det er vel egentlig mest fordi jeg har likt mange av hennes utspill. Hun har etter mitt skjønn sagt mye fornuftig, så dermed er det en viss ironi over at hun muligens har vært talerør for noen spåkoner i Halden.
Det som gjør at jeg ikke akkurat fryder meg er at det er så klare paralleller til spillegalskap her og for den del alkoholisme, narkomani m.m. Dette handler ikke om grådighet, slik vi har sett fra andre politikere, men om avhengighet og naiv tro. Grådigheten her tilhører spåkonene, som ved å late som om de vet noe som helst om fremtiden, lurer naive mennesker til å kjøpe deres tjenester. Om Åslaug Haga hadde blitt lurt opp i stry pga. en lei stabbur-avhengighet skulle jeg hatt sympati for henne også. Så er det selvsagt ille at Saera Khan har løyet om dette, men det er igjen et fellestrekk hun deler med andre avhengige som lyver for å skjule avhengigheten de vet er feil.
Spåkonene Lillian Johansen og Elisabeth Vinje Andersen liker ikke løgn. De så seg nødt til å gå ut i VG i dag for å si at Saera Khan lyver. Hun lyver om fortiden - de lyver om framtiden. Hun lyver for å redde skinnet - de lyver for å tjene penger. Deres moralske pekefinger kan de stikke et sted der stjernenes posisjon ikke har noe å si.
Det var VG som avslørte denne saken, og all ære til dem for det. Jeg synes det er viktig å følge med på hvordan politikerne forvalter skattepengene våre og ikke minst hvordan de får innspill til politikken. Spåkonene må være blant de få her i landet som har fått betalt fra Stortinget for å være lobbyister. Jeg vet ikke hvor mye de har påvirket Khan, og hvor interesserte de er i rikspolitikk, men mange tvilsomme mennesker kunne nok ha tenkt seg å hatt makt over en politiker eller to. (Se bl.a: Rasputin.)
Dagbladet har sett seg nødt til å dekke saken også innimellom jævlig store annonser for spåtjenester:



Disse annonsene går vel hver dag eller noe, så det er store sjanser for at Dagbladet har tjent helt greit på Saera Khans misbruk av våre skattepenger. Da Dracula, unnskyld, Anne Aasheim, ble ansvarlig redaktør i Dagbladet var noe av det første som skjedde at telesex-annonsene røk ut:

"– Det er vel ikke uventet at en kvinnelig sjefredaktør fjerner dem, sier Anne Aasheim til Kampanje. [...] – Alle disse henvendelsene har satt en gjenklang i meg. Sexannonser fremstår i 2006 som gammelmodige, krenkende og provoserende for mange."

Men spåkoner er altså ikke gammelmodig?
Det hører med at hun spådde at de nå skulle få flere seriøse sponsorer, noe som aldri skjedde.
Uansett, kampen for å fjerne telesex-annonsene i Dagbladet har alltid vært en typisk kvinnesak, noe som Aasheim ikke legger skjul på, så da er det litt rart at de erstattet dette med dypt umoralske annonser som nettopp har kvinner som målgruppe. Før kunne kvinner irritere seg over sexannonser, og bla videre, mens dumme, enslige menn betalte for gildet. Men der mennene ved å ringe telesex fikk en prat og kanskje orgasme, og dermed fikk det de betalte for, betaler kvinner for løgn de tror er sannhet. Nå er det kvinnene som blir loppet for tusener av kroner pga. spåtjenester. Det er nemlig ikke tilfeldig at artikkelen i Dagens Næringsliv for en kort tid tilbake fortalte om «Anne Helene» som ringte for 100 000 kroner.

«Bare tre prosent av norske menn og 11 prosent av kvinnene mener astrologi - altså det å sette opp horoskoper og spå folk ut fra planetenes baner - er en vitenskap.»

Forsking.no 04. september 2007

Jeg har i en god del bloggposter tidligere postet statistikker om religion m.m. (Dagens Ateist og Daily Atheist) og har fått et OK innblikk i hvordan religiøsiteten og åndeligheten fordeler seg på planeten. Før jeg startet bloggingen trodde jeg at kvinner og menn var noenlunde like rasjonelle i hodet, men nå må jeg konstatere at kvinner faktisk er mye mer overtroiske enn menn. Som mann kan jeg selvsagt være ørlite selvgod, men det er litt for enkelt, og jeg løser heller ikke noe problem ved å flire av overtroiske kvinner.
Det må skytes inn at en gjennomsnittlig norsk kvinne er mye mindre overtroisk enn en gjennomsnittlig amerikansk mann, så kultur har mye å si. Men bortsett fra land vi ikke liker å sammenligne oss med, der nesten alle er veldig overtroiske er det slik i det mer rasjonelle vesten at det er kvinner som fortsatt er mest overtroiske. Heldigvis i mye mindre grad enn før. Denne posten, og medfølgende PDF, er veldig talende.

Enhver feminist er veldig flink til å påpeke hvordan skjulte mekanismer i samfunnet påvirker jenter og kvinner til å oppføre seg på bestemte måter samtidig som kvinnene til feministenes ergrelse tror dette er helt naturlig for dem.
Uten å gå inn i feministisk teori kan jeg i alle fall fort konstatere at dameblader renner over av spådamer som må ha en innvirkning på faste lesere. Jeg leser ikke særlig mye dameblader nå om dagen, men min mor leste Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fast, og jeg leste det meste jeg fant i huset. I damebladene var det stadig spådamer på ferde. Intervjuer med lurendreiere fra det ganske land og utland, ukentlige horoskoper, mega-artikler om hvert stjernetegn, bilag og bøker ved inngangen til hvert nye år som fortalte meg hvordan dette året skulle bli for akkurat mitt stjernetegn(dvs. for meg og 1/12 av kloden). Jeg husker fortsatt da jeg hørte om det «nye» stjernetegnet vannbæreren som skulle presses inn et sted i zodiacen, og informative artikler om kinesisk astrologi i rottens år. Faren min, derimot, leste Vi Menn, og der var det aldri spådamer, men historier om naziubåter på havets bunn og fjols til fjells i Himalaya. OK, det ble vel en UFO her og der, men det er forskjell på usannsynlig og umulig.
I dag er det bare når jeg leser Dagbladet at jeg merker noe til spådamer som Henning Lee Yang. Selv om menn også lar seg lure, er det bare kvinner som pepres med spådamer i alle kanaler. Sa jeg kanal? Her er dagens program(torsdag) i kvinnekanalen FEM:

18.30 Motejuryen (29:122)
19.00 Studio 5 (15)
19.30 En, to, tre - oppussing! (9:70)
20.30 Gatehypnose (8:15)
21.00 Paranormal State (8:20)
21.30 Studio 5 (16)
22.00 Synske barn (2:6)
23.00 Det spøker! (11:14)
23.55 The Closer (7:15)
00.45 Klarsynte etterforskere (9:10)
01.35 SLUTT

Her tidligere vurderte jeg en møysommelig gjennomgang av damebladenes husmorokkultisme, men det ble det aldri noe av, selv om et kort blikk på Narvesen den uka sa meg at det var en del å hente. Jeg kom vel frem til at jeg ikke gadd kjøpe masse blader til det formålet.

Faktum er i alle fall at selv om det nok er en viss forskjell på kvinner og menn rent biologisk når det gjelder hvordan vi forholder oss til rasjonalitet, så er det bare kvinner som blir døket ned i astrologi og overtro fra de er passelig gamle. "Flink pike" og "hore og madonna" har vi hørt om, men "overtroisk pike" bør også inn i det feministiske vokabularet. Det er en selvforsterkende stereotypi.
Det går en klar parallell til slankehysteri og motefiksering, som er mer utbredt hos kvinner enn menn, og det er damer som tilfeldigvis leser flest blader som har dette som spesialfelt. Også menn lar seg påvirke mer av slikt i dag enn før, og det kan nettopp spores tilbake til økt press fra sponsorer som øyner et nytt marked. Det fører til flere åndssvake artikler som forklarer hvordan menn skal trimme bikinilinja og bli selvbrune. Hvis manneblader kjørte like mange astrologi-annonser og tåke-historier som dameblader, så kunne vi nok sett en viss økning i antallet overtroiske menn også.

Derfor er det med en viss ydmykhet, snarere enn mannssjåvinistisk skadefryd, at jeg ofte påpeker dette skillet mellom kvinner og menn. Feminister bør se det som sin sak å bli kvitt spådomsdriten og overtroen, så vi får likestilling på dette området også.

Avslutningsvis håper jeg i det minste at Saera Khan blir kurert for all overtro, og ønsker henne tilbake i politikken i nærmeste framtid.

Meningen med livet

Jeg har klart å irritere meg litt igjen. I kommentaren av Espen Grønlie i denne ukens Morgenbladet, Ateisme er nihilisme, der han tar for seg Jean-Luc Nancy dukker det opp en hel del forutsetninger som ikke henger på greip. (Hva som er Nancy og Grønlie er litt uklart, men det er for så vidt uvesentlig.)

"I fjorårets andreutgave av Harris’ verk skriver Dawkins et forord der han viser til en undersøkelse som indikerer at 53 prosent av den amerikanske befolkningen er kreasjonister: De tror altså at verden ble skapt for 6000 år siden. Dette er selvsagt kritisk. Men det spørs om ikke Dawkins og Harris hadde hatt godt av motstandere med et noe mer nyansert syn på hva gudstro kan innebære."

Man kan faktisk ikke abstrahere bort 53% av USA. Hvis Dawkins og Harris hadde hatt meningsmotstandere som er verdige nok for Grønlie, så hadde de ikke skrevet bøker i utgangspunktet. De har skrevet bøker om reelle forhold, ikke om ideelle forhold. Norge kunne også hatt bruk for motstandere under andre verdenskrig som hadde hatt et mer nyansert syn på hva utenrikspolitikk kan være. Men det hadde vi ikke.

"Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?"

Det er vanlig at mennesker elsker andre mennesker, derfor er det godt mulig at noen elsker oss. Vi kan selvsagt ta feil, men vi slutter altså fra noe vi har sett hos ett eller to mennesker til at det kan skje med andre. Hvis vi hadde sett én gud kunne det kanskje vært logisk å slutte at det også eksisterte andre guder, men siden guder ennå ikke er påvist slik som kjærlighet ettertrykkelig er, blir det en dårlig sammenligning. Jeg slutter derimot gjerne fra vår eksistens til at det sannsynligvis finnes vesener på andre planeter. Videre skulle jeg ha vært så raus at jeg skulle sluttet fra den kristne guds eksistens til at også Odin og Tor kanskje kan eksistere. Underlig nok gjør ikke kristne dette.

"Det store problemet med Dawkins’ analyse i Gud. En vrangforestilling er hans forestilling om at eksistensen av Gud er å regne som en hypotese, altså en påstand man skal ta stilling til."

Nei, det er ikke det som er problemet. Det store problemet med religioner er at vi må ta en stilling til eksistensen av deres guder. Hvis religioner ikke hadde angått andre enn de religiøse (kanskje på samme måte som drømmene til en som aldri snakker om sine drømmer - og som i alle fall ikke tolker for mye), hadde dette stemt. Men ettersom religion til stadig brukes som argument for lover, politikk og moral, og Guds eksistens brukes som argument for religionen igjen, blir dermed Guds eksistens en påstand man må ta stilling til. Ikke fordi man bryr seg om Guds eksistens, men fordi man bryr seg om hvordan landet og verden styres. Biologer skulle jo strengt tatt bare ha drevet med biologi, men når deres arbeid til stadig møter banale motargumenter fra religiøse mennesker, begrunnet med deres tro på Gud, blir Guds eksistens noe biologene må ta stilling til.

Religion er ikke en privatsak, og har aldri vært det. Når moral ofte begrunnes i religion, og moral har med hvordan mennesker omgås hverandre, blir det interessant for flere enn hvert enkelt religiøse menneske hva man selv tror på. Og omvendt. Jeg anerkjenner fullt ut religiøses rett til å bry seg med hva ateister mener. Vi trenger en offentlig debatt om moral.

"John F. Haught er inne på noe når han hevder at et forsøk på å fjerne den religiøse fanatismen i verden ved å fjerne religion som sådan, er jevngodt med å motarbeide seksuelt misbruk ved å prøve å avskaffe sex overhodet."

La oss tenke oss at man ved et under fikk avskaffet religion. Ikke med tvang, men ved at alle plutselig mistet interesse for religion. Det som hadde skjedd hadde vært at livet hadde fortsatt noenlunde som normalt, minus religiøse utflukter. Det er uansett ikke det interessante her. Det interessante er at uten sex hadde menneskeheten vært borte i løpet av hundre år. Ikke fordi sex gir oss sårt tiltrengt glede og moro, men fordi uten sex får vi ikke barn. Religion er og blir et tankemønster som folk fint klarer seg uten. Det er bare å se til ditt nærmeste ferieland. I Norge er vi velsignet med gode vilkår for ateister, og vi er relativt mange uten at det går noe dårligere med Norge av den grunn. Hadde vi vært uten sex, hadde fødselstallene stupt, noe de ikke gjør og ting hadde gått i dass. Jeg tror også jeg taler på vegne av mange når jeg sier at jeg vil heller være uten religion enn uten sex.
Så til det Haught "er inne på" så må man i alle fall spørre seg om hva man evt. har tenkt å oppnå, for det ene ønsket er menneskehetens undergang mens det andre er svært utbredt om man tar med alle de religiøse som ønsker at alle skal dele noen grunnleggende prinsipper med dem selv. Det er ikke feil av kristne og muslimer å ønske at alle andre skal dele deres tro, det er bare feil hvis de bruker skitne triks for å oppnå dette.
Og så er det slik at å "avskaffe" ditten og datten stort sett er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Det er ikke det det handler om, men om å prøve å gå rett vei skritt for skritt, snarere enn å dra i gang en eller annen omveltning.

"Og akkurat slik vi reagerer på enhver reduksjon av andre mennesker til rene objekter for vårt kjønnsorgan, kan vi spørre oss om ikke en kategorisk avvisning av enhver tro på noe transcendent ikke også innebærer å avvise enhver felles erfaring av noe annet enn rasjonell objektivering."

Felles erfaring? Hvis ordet "felles" skal bety noe, så må det være at det er noe som deles av alle. Bevis 1: ateister deler ikke denne troen på noe transcendentalt. OK, vi er foreløpig i et mindretall, så vi kan jo være skrullinger. Bevis 2: det finnes i følge Adherents.com 4200 forskjellige religioner. Hadde deres transcendentale erfaringer vært "felles" hadde de vært ca. 1 religion. Eller 2-3. I alle fall ikke 4200 forskjellige "sannheter" med et stort antall forskjeller innad. Derimot kan vi si at forståelsen av at gresset er grønt er en felles erfaring. Postmodernister kan spikke noen veldig små fliser på slikt, men innenfor feltet religion er det to ting som i alle fall er en felles erfaring: ingen har noe håndfast bevis, slik vi har bevis for klorofyll. Og alle ser at det spriker voldsomt religionene i mellom hva angår deres "erfaringer".

Påstanden om at ateisme er nihilisme så jeg ikke egentlig bli drøftet i noen særlig grad. Kanskje jeg bare var uoppmerksom, eller jeg må ha det inn med spiseskje, men for å si det jeg tror trengs å sies: ateisme er og blir bare at man mener det ikke finnes noen guder. Det er ikke noe av dette:

"noun: a revolutionary doctrine that advocates destruction of the social system for its own sake
noun: complete denial of all established authority and institutions
noun: the delusion that things (or everything, including the self) do not exist; a sense that everything is unreal"

Det hadde kanskje vært en fordel om Grønlie/Nancy først definerte nihilisme før de konstaterte at ateisme var akkurat dette. Det hadde nok også vært noe med litt faktagrunnlag, for filosofisk spekulering om hva ateisme leder til er og blir spekulasjon. "En undersøkelse viser at de fleste ateister blir nihilister" hadde i alle fall vært noe mer å tygge på enn løse påstander fra en teolog.

"Are you willing to risk madness? spør John F. Haught, og tilføyer: If not, then you are not really an atheist. Nietzsche, Camus, Sartre – de visste hvilken avgrunn som åpnet seg ved Guds død. Men de trodde likevel at ateismen var sann. De tok sjansen på å gjøre sine egne valg til sitt eget livs eneste verdigrunnlag – en slags galskap, egentlig, en megalomani; og samtidig en nødvendig respons på den nihilistiske erfaringen: følelsen av meningstap."

Kan man miste noe man aldri har hatt? Ikke at ateister aldri har hatt en følelse av at livet er meningsfullt, men ateister (muligens med unntak av Nancy) har ikke hatt en følelse av at Gudstro er det som gjør livet meningsfullt. Jeg har for eksempel vokst opp som ateist, og har gjennom livet aldri lengtet etter en mening utover det jeg til daglig erfarer. Jeg mangler gudstro på samme måte som en fisk mangler sykkel, eller for den del gudstro.
Hver gang en eller annen idiot (ja) spør om hva "meningen med livet er" så blir jeg egentlig bare satt litt ut. Det er ikke noe jeg tenker over at jeg trenger å ha. Jeg lever, og det er nok. Av og til hender det at jeg skulle ønske jeg levde på en annen måte, men denne eksistensielle grublingen er jeg fri for. Jeg vet ikke om dette ønsket om at livet skal ha en mening er noe som henger sammen med religiøs tro, eller behovet for en, for det er jo et velkjent spørsmål. Men én ting er sikkert: det at jeg i prinsippet er fornøyd med å leve, jobbe, elske og utfolde meg på forskjellige måter plasserer meg ikke i en eksistensiell avgrunn. Jeg skulle av og til ønske at jeg var flinkere med å holde meg på veien, men jeg sitter ikke og lurer på om det er noen vits å være på vei noe sted i hele tatt.

Jeg er fristet til å spørre om dette higet etter mening er en parallell til higet etter materielle verdier, prestisje eller sånne nymotens adrenalinkick. Det kan være en litt lei konklusjon, for det vil da kanskje være logisk å slutte at dette higet etter mening aldri vil forsvinne, men det virker til gjengjeld ikke til å være så utbredt. Å fundere litt over livet er jo ikke et problem i seg selv. Det virker faktisk som om de største eksistensielle grublerne ofte er religiøse søkere, og de er i klart mindretall. De fleste av oss slår oss banalt nok til ro med det vi har blitt fortalt hjemme, mens noen få er innom alt fra Hare Krishna til scientologi til islam i løpet av få år. (Den eneste religiøse vingleren jeg noensinne har kjent kom da også fra et svært religiøst hjem.) Dette er ikke et forsvar for å ukritisk sluke det dine foreldre har fortalt deg, men en konstatering av at angsten for at livet mangler en mening neppe er særlig utbredt.
Grublingen som ser ut til å følge med higet etter mening er nok ikke alltid av det gode, men på vegne av vanvittig mange ateister kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke opplever det slik. Dette tomrommet som alle de religiøse søkerne febrilsk prøver å fylle med en ny religion som er "sannere" enn den forrige er ukjent for meg. Jeg vil i alle fall ikke høre fra en religiøs tulling at jeg ikke er bra nok ateist fordi jeg ikke er sinnssvak.

Jeg kan til en viss grad forstå frykten som religiøse har for et liv uten religiøs tro, fordi det for dem nok er en skremmende tanke at det som de har definert som sitt eget livs fundament plutselig skal vise seg å være en illusjon. Men om jeg skal dømme etter hva jeg leser av tidligere religiøses erfaringer etter at de har "mistet" troen, så er nihilismen svært sjelden og i alle fall kortvarig. De fleste er altfor opptatte av å sette pris på livet, som det er, og se på det med nye øyne.
Det hender rett som det er at jeg misunner dem, for de har ikke tapt noen "mening" men vunnet forståelse.


Hvis det skulle være noen tvil:

What philosophy do you follow? (v1.03) created with QuizFarm.com

You scored as Justice (Fairness) Your life is guided by the concept of Fair Justice: Everyone, yourself included, should be rewarded and punished according to the help or harm they cause. "He who does not punish evil commands it to be done." --Leonardo da Vinci "Though force can protect in emergency, only justice, fairness, consideration and cooperation can finally lead men to the dawn of eternal peace." --Dwight D. Eisenhower Justice (Fairness) 70% Hedonism 65% Existentialism 60% Kantianism 55% Utilitarianism 50% Apathy 35% Strong Egoism 30% Nihilism 15% Divine Command 0%