Viser innlegg med etiketten Julian Baggini. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Julian Baggini. Vis alle innlegg

onsdag 22. juni 2011

Humanismens problemer

"– Religionene er bedre i stand til å inspirere, skape fellesskap og mening. Det må vi humanister bare innse, sa filosofen Julian Baggini på landskonferansen til British Humanist Association i helga."

Fri Tanke 20.06.2011


Jeg tror dette muligens kan være et problem om man ser på humanisme som en religionserstatning. Det nytter rett og slett ikke å stjele klærne til de religiøse mens de bader. Til det har de for mange klær. Men jeg går ikke rundt og er humanist fordi det skal gi meg en mening med livet. Jeg er ateist fordi jeg ikke tror på guder og har sekundært funnet ut at jeg er enig med humanismen uten at dette blir noen rettesnor for meg.

Fellesskapet hos de religiøse blir trukket frem, men faktum er at vi lever i en stadig mer individualisert verden enten vi tror eller ikke tror. Det er nok for eksempel flere kristne i Norge enn det er kirkegjengere, og nyreligiøsiteten er jo et(eller snarere flere) «plukk og velg»-livssyn. I mer tradisjonelle samfunn er det fortsatt hardkjør på fellesskapet men det tror jeg vil endres i takt med en eventuell velstandsøkning og frihet. Dessuten kan for mye fellesskap være farlig, jfr. forrige århundre.

Når det er sagt er det ikke slik at den moderne verden er en verden uten fellesskap men at fellesskapene ofte kommer av interesser. Kristne drar på Skjærgårdsgospel mens andre drar på rockefestival. Er du aktivt med i en forening så har du minst like mye fellesskap som en gjennomsnittlig kirkegjenger. Baksiden er at det er ingen her som presser deg inn i fellesskap slik at du risikerer å falle utenom om du ikke aktivt tar et valg selv.

Uansett, det som er viktig for meg er hva som er sant. Hvis du bygger «meningen med livet» på noe som er usant, så lurer du deg selv. Jeg heller mot at det ikke finnes noen mening med livet annet enn den jeg skaper selv men det blir ikke dermed bedre å tufte meningen med livet på noe usant.

«– Det er kanskje litt underlig at det alltid er vi humanister som skal anklages for manglende ydmykhet. Vi påstår jo tross alt ikke at vi kjenner Guds vilje. Men til tross for dette, tror jeg religionene i større grad er i stand til å få folk til å se seg selv som en brikke i en større sammenheng. Dermed blir de også mer ydmyke. Jeg tror dette er et viktig samfunnsbidrag. Det er et problem at ydmykhet og takknemlighet i våre dager later til å ha blitt byttet ut med egoisme og kravmentalitet. Her tror jeg religionene bidrar positivt på en måte som humanismen ikke evner, sa Baggini.»


Når det gjelder det med ydmykhet så har jeg problemer med å se hvorfor de religiøse er så mye mer ydmyke enn meg. Det at jeg er i slekt med aper og fisk er mer ydmykt enn at jeg har en spesiell rolle i forhold til dyrene. Jeg er heller ikke en del av en større plan. Kloden jeg bor på er sannsynligvis ikke den eneste med liv på. Ingen gud lytter spesielt til meg om jeg snakker ut i løse luften. Jeg får ikke en velfortjent premie når jeg er ferdig med livet. Jeg følger ydmykt vitenskapen der den tar meg (når den er grundig kvalitetssikret).

Det er en selvmotsigelse å skryte av at man er ydmyk, men jeg synes ikke religiøses selvsentrerte livssyn kommer så mye bedre ut i alle fall. Og hva angår kravmentalitet er det bare å slå fast at jo mer religiøs du er, jo mer kravstor er du. Det er for eksempel mye lettere å leve med liberale religiøse enn med fundamentalister, så hele ydmykhetsargumentasjonen til Baggini faller bort.

tirsdag 17. mars 2009

En kronikk som virker mot sin hensikt

Det er en forholdsvis vanlig øvelse å kritisere nyateistene Dawkins & co. Gjerne i form av bøker med mer eller mindre gode ordspill som titler. Men når nyeste Fri Tanke (1.2009) satte på trykk en kronikk av Julian Baggini, så tenkte jeg at her kommer det litt hardere (les: mer relevant) skyts enn det som vanligvis kommer fra religiøst hold. Men, Baggini slår umiddelbart fast at han ikke har lest verken Dawkins, Harris, Hitchens eller Dennet!
"Hvorfor skulle jeg bruke dyrebare lesetimer på bøker som stort sett forteller meg hva jeg allerede tror på?"
Er det da slik at Baggini allerede "tror på" Dawkins, Harris, Hitchens og Dennet? Dvs. at han ikke trenger å lese en hel bok om han allerede er enig? Nei, han er jo ikke enig. Det er det som er poenget med hele teksten. Ja, ok, han er ateist, men er det det samme som å tro på det samme som Dawkins & co?
Jeg var jo også allerede ateist, helt siden barndommen, og trengte formodentlig ikke mer input på dette området enn Baggini gjør. Men det ville jo være illusorisk å anta at jeg i kraft av å være ateist satt inne med all kunnskapen/meningene disse bøkene formidler om temaet.

Med Bagginis logikk er det nettopp fordi han ikke tror på Dawkins & co at han burde lese bøkene. Men siden han allerede er ateist, så trenger han jo ikke lese bøker. Da Baggini skrev Atheism: A Very Short Introduction, så brukte han sikkert ikke noen andre bøker som kilder, og derfor ble boka bare en introduksjon.

Det er ikke i seg selv noen helligbrøde å synse litt om bøker man ikke har lest. Livet er for kort til å lese absolutt alle bøker som diskuteres. Men når en filosof (med doktorgrad og greier, ikke bare en hverdagsfilosof) og forfatter kvesser kniven, så forventer jo i alle fall jeg mer trøkk enn det en gjennomsnittlig postmodernist i bakrus kan levere. Jeg tipper at en med Bagginis lesekapasitet antageligvis kunne lest alle fire bøkene på en uke eller to. Derfor blir det desto mer underlig med dette skrytet av at han ikke leser bøker han mener noe om.

Argumentene i artikkelen er av denne grunn ikke særlig nye, og heller ikke særlig etterrettelige. Når Bagginis fremste kilde til "nyateismen" er media, og medias oppgave nå om dagen er å spisse meninger, så blir det skeivt. Det er ikke noe omfattende problem at Dawkins blir feilsitert, men Dawkins bruker ca 370 sider i The God Delusion på å begrunne hvorfor han mener det han mener. Mon tro om noen av argumentene Baggini kommer med kunne blitt besvart der - om han hadde lest den, unnskyld, de bøkene han kritiserer?

Det eneste argumentet jeg derfor gidder å ta opp er det som går på det at også moderate religiøse er skyldige. Det er fordi jeg synes det er et artig og offensivt argument som stort sett alltid blir misforstått. Baggini sammenligner det med at demokratiske sosialister på en eller annen måte oppmuntrer kommunister, og dermed må man være mot demokratiske sosialister, men det blir ikke det samme. Altså, jeg tviler ikke på at en generell venstredreiing eller høyredreiing i samfunnet også kan oppmuntre ytterkantene, men det er ikke noe argument for at de moderate tar feil eller bør ti stille.
Det som moderate religiøse og fundamentalister har til felles er at de godtar at man kan underbygge påstander med "tro", dvs. ren metafysisk spekulasjon. De moderate forsvarer en dårlig metode. Hver eneste gang man bruker den metoden der, så får man et svar som er dårlig fundert.

Det blir litt som om et bokanmelderlaug hadde som metode at man ikke skulle lese bøkene man anmeldte, men skulle anmelde bøkene ut fra det man trodde om dem. Noen ville ut fra generell godvilje skrive positive anmeldelser, andre ville slaktet bøkene ut fra sine fordommer. Slik sett ville det ha vært store forskjeller på resultatene. Mange forfattere ville sikkert ha vært godt fornøyde med de positive anmeldelsene. Men ingen av anmeldelsene ville vært særlig verdifulle, for alt ville vært oppspinn fra ende til annen.

Det er denne bruken av dårlige metoder som gjør at alle fra Einar Gelius til Yusuf al-Qaradawi må kritiseres. Jeg husker ikke i farten om Dawkins brukte så mye tid på dette temaet i The God Delusion , men Sam Harris gjorde det i alle fall i The End of Faith. Han er også den som har banket det gjentatte ganger inn at man ikke automatisk kan sette forskjellige typer religiøse i samme bås, bl.a. med hans eksempel om den fundamentalistiske jainen, som ikke ville kunne drepe et insekt. Og man kan heller ikke si at kristne fundamentalister er like ille som muslimske fundamentalister, om man ser på utfallet av handlingene deres. Biskop Ole Christian Kvarme er faktisk ikke Satan heller.

Det er med andre ord mulig å ha to tanker i hodet samtidig:

1. Kritikk av metode: Alle mennesker som støtter et irrasjonelt tankesett sprer en dårlig idé og bør kritiseres for akkurat dette.
2. Kritikk av resultat: Utfallet av det irrasjonelle tankesettet er forskjellig fra tilfelle til tilfelle, og dermed må denne kritikken tilpasses.

Det er også en forutsetning for alle bøkene jeg har lest at vi lever i et demokratisk samfunn, og at ingen vurderer å sende Einar Gelius til Auschwitz. Man skulle jo av og til tro at dette var målet når man leser en del kritikk. Men det handler jo i bunn og grunn om at vi har tenkt å bruke vår selvfølgelige demokratiske rett til å kritisere, muntlig og skriftlig, de vi er uenige med.

Det kan være gode taktiske grunner til å samarbeide med moderate religiøse, men det trenger ikke nødvendigvis skje i en religiøs sammenheng. Jeg tviler ikke på at mange religiøse og ateister er medlemmer av Amnesty, Venstre, Norsk Jernbaneforbund, Fantometklubben osv. Det er bra samarbeid på tvers av religiøse skillelinjer, uten at man dermed går ut og gir indirekte støtte til noe man er uenig med. Det som ikke er så bra er når HEF altfor ofte kjører "Ateister for religion" og er våpendrager for ymse fundamentalister som f.eks. vil pakke inn politidamer.

Det er et samarbeid jeg klarer meg foruten.