Jeg har klart å irritere meg litt igjen. I kommentaren av Espen Grønlie i denne ukens Morgenbladet,
Ateisme er nihilisme, der han tar for seg Jean-Luc Nancy dukker det opp en hel del forutsetninger som ikke henger på greip. (Hva som er Nancy og Grønlie er litt uklart, men det er for så vidt uvesentlig.)
"I fjorårets andreutgave av Harris’ verk skriver Dawkins et forord der han viser til en undersøkelse som indikerer at 53 prosent av den amerikanske befolkningen er kreasjonister: De tror altså at verden ble skapt for 6000 år siden. Dette er selvsagt kritisk. Men det spørs om ikke Dawkins og Harris hadde hatt godt av motstandere med et noe mer nyansert syn på hva gudstro kan innebære."
Man kan faktisk ikke abstrahere bort 53% av USA. Hvis Dawkins og Harris hadde hatt meningsmotstandere som er verdige nok for Grønlie, så hadde de ikke skrevet bøker i utgangspunktet. De har skrevet bøker om reelle forhold, ikke om ideelle forhold. Norge kunne også hatt bruk for motstandere under andre verdenskrig som hadde hatt et mer nyansert syn på hva utenrikspolitikk kan være. Men det hadde vi ikke.
"Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?"
Det er vanlig at mennesker elsker andre mennesker, derfor er det godt mulig at noen elsker oss. Vi kan selvsagt ta feil, men vi slutter altså fra noe vi har sett hos ett eller to mennesker til at det kan skje med andre. Hvis vi hadde sett én gud kunne det kanskje vært logisk å slutte at det også eksisterte andre guder, men siden guder ennå ikke er påvist slik som kjærlighet ettertrykkelig er, blir det en dårlig sammenligning. Jeg slutter derimot gjerne fra vår eksistens til at det sannsynligvis finnes vesener på andre planeter. Videre skulle jeg ha vært så raus at jeg skulle sluttet fra den kristne guds eksistens til at også Odin og Tor kanskje kan eksistere. Underlig nok gjør ikke kristne dette.
"Det store problemet med Dawkins’ analyse i Gud. En vrangforestilling er hans forestilling om at eksistensen av Gud er å regne som en hypotese, altså en påstand man skal ta stilling til."
Nei, det er ikke det som er problemet. Det store problemet med
religioner er at vi må ta en stilling til eksistensen av deres guder. Hvis religioner ikke hadde angått andre enn de religiøse (kanskje på samme måte som drømmene til en som aldri snakker om sine drømmer - og som i alle fall ikke tolker for mye), hadde dette stemt. Men ettersom religion til stadig brukes som argument for lover, politikk og moral, og Guds eksistens brukes som argument for religionen igjen, blir dermed Guds eksistens en påstand man
må ta stilling til. Ikke fordi man bryr seg om Guds eksistens, men fordi man bryr seg om hvordan landet og verden styres. Biologer skulle jo strengt tatt bare ha drevet med biologi, men når deres arbeid til stadig møter banale motargumenter fra religiøse mennesker, begrunnet med deres tro på Gud, blir Guds eksistens noe biologene må ta stilling til.
Religion er ikke en privatsak, og har aldri vært det. Når moral ofte begrunnes i religion, og moral har med hvordan mennesker omgås hverandre, blir det interessant for flere enn hvert enkelt religiøse menneske hva man selv tror på. Og omvendt. Jeg anerkjenner fullt ut religiøses rett til å bry seg med hva ateister mener. Vi trenger en offentlig debatt om moral.
"John F. Haught er inne på noe når han hevder at et forsøk på å fjerne den religiøse fanatismen i verden ved å fjerne religion som sådan, er jevngodt med å motarbeide seksuelt misbruk ved å prøve å avskaffe sex overhodet."
La oss tenke oss at man ved et under fikk avskaffet religion. Ikke med tvang, men ved at alle plutselig mistet interesse for religion. Det som hadde skjedd hadde vært at livet hadde fortsatt noenlunde som normalt, minus religiøse utflukter. Det er uansett ikke det interessante her. Det interessante er at uten sex hadde menneskeheten vært borte i løpet av hundre år. Ikke fordi sex gir oss sårt tiltrengt glede og moro, men fordi uten sex får vi ikke barn. Religion er og blir et tankemønster som folk fint klarer seg uten. Det er bare å se til ditt nærmeste ferieland. I Norge er vi velsignet med gode vilkår for ateister, og vi er relativt mange uten at det går noe dårligere med Norge av den grunn. Hadde vi vært uten sex, hadde fødselstallene stupt, noe de ikke gjør og ting hadde gått i dass. Jeg tror også jeg taler på vegne av mange når jeg sier at jeg vil heller være uten religion enn uten sex.
Så til det Haught "er inne på" så må man i alle fall spørre seg om hva man evt. har tenkt å oppnå, for det ene ønsket er menneskehetens undergang mens det andre er svært utbredt om man tar med alle de religiøse som ønsker at alle skal dele noen grunnleggende prinsipper med dem selv. Det er ikke feil av kristne og muslimer å ønske at alle andre skal dele deres tro, det er bare feil hvis de bruker skitne triks for å oppnå dette.
Og så er det slik at å "avskaffe" ditten og datten stort sett er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Det er ikke det det handler om, men om å prøve å gå rett vei skritt for skritt, snarere enn å dra i gang en eller annen omveltning.
"Og akkurat slik vi reagerer på enhver reduksjon av andre mennesker til rene objekter for vårt kjønnsorgan, kan vi spørre oss om ikke en kategorisk avvisning av enhver tro på noe transcendent ikke også innebærer å avvise enhver felles erfaring av noe annet enn rasjonell objektivering."
Felles erfaring? Hvis ordet "felles" skal bety noe, så må det være at det er noe som deles av alle. Bevis 1: ateister deler ikke denne troen på noe transcendentalt. OK, vi er foreløpig i et mindretall, så vi kan jo være skrullinger. Bevis 2: det finnes i følge
Adherents.com 4200 forskjellige religioner. Hadde deres transcendentale erfaringer vært "felles" hadde de vært ca. 1 religion. Eller 2-3. I alle fall ikke 4200 forskjellige "sannheter" med et stort antall forskjeller innad. Derimot kan vi si at forståelsen av at gresset er grønt er en felles erfaring. Postmodernister kan spikke noen veldig små fliser på slikt, men innenfor feltet religion er det to ting som i alle fall er en felles erfaring: ingen har noe håndfast bevis, slik vi har bevis for klorofyll. Og alle ser at det spriker voldsomt religionene i mellom hva angår deres "erfaringer".
Påstanden om at ateisme er nihilisme så jeg ikke egentlig bli drøftet i noen særlig grad. Kanskje jeg bare var uoppmerksom, eller jeg må ha det inn med spiseskje, men for å si det jeg tror trengs å sies:
ateisme er og blir bare at man mener det ikke finnes noen guder. Det er
ikke noe av dette:
"noun: a revolutionary doctrine that advocates destruction of the social system for its own sake
noun: complete denial of all established authority and institutions
noun: the delusion that things (or everything, including the self) do not exist; a sense that everything is unreal"
Det hadde kanskje vært en fordel om Grønlie/Nancy først definerte nihilisme før de konstaterte at ateisme var akkurat dette. Det hadde nok også vært noe med litt faktagrunnlag, for filosofisk spekulering om hva ateisme leder til er og blir spekulasjon.
"En undersøkelse viser at de fleste ateister blir nihilister" hadde i alle fall vært noe mer å tygge på enn løse påstander fra en teolog.
"Are you willing to risk madness? spør John F. Haught, og tilføyer: If not, then you are not really an atheist. Nietzsche, Camus, Sartre – de visste hvilken avgrunn som åpnet seg ved Guds død. Men de trodde likevel at ateismen var sann. De tok sjansen på å gjøre sine egne valg til sitt eget livs eneste verdigrunnlag – en slags galskap, egentlig, en megalomani; og samtidig en nødvendig respons på den nihilistiske erfaringen: følelsen av meningstap."
Kan man miste noe man aldri har hatt? Ikke at ateister aldri har hatt en følelse av at livet er meningsfullt, men ateister (muligens med unntak av Nancy) har ikke hatt en
følelse av at Gudstro er det som gjør livet meningsfullt. Jeg har for eksempel vokst opp som ateist, og har gjennom livet aldri lengtet etter en mening utover det jeg til daglig erfarer. Jeg mangler gudstro på samme måte som en fisk mangler sykkel, eller for den del gudstro.
Hver gang en eller annen idiot (ja) spør om hva "meningen med livet er" så blir jeg egentlig bare satt litt ut. Det er ikke noe jeg tenker over at jeg trenger å ha. Jeg lever, og det er nok. Av og til hender det at jeg skulle ønske jeg levde på en annen måte, men denne eksistensielle grublingen er jeg fri for. Jeg vet ikke om dette ønsket om at livet
skal ha en mening er noe som henger sammen med religiøs tro, eller behovet for en, for det er jo et velkjent spørsmål. Men én ting er sikkert: det at jeg i prinsippet er fornøyd med å leve, jobbe, elske og utfolde meg på forskjellige måter plasserer meg ikke i en eksistensiell avgrunn. Jeg skulle av og til ønske at jeg var flinkere med å holde meg på veien, men jeg sitter ikke og lurer på om det er noen vits å være på vei noe sted i hele tatt.
Jeg er fristet til å spørre om dette higet etter mening er en parallell til higet etter materielle verdier, prestisje eller sånne nymotens adrenalinkick. Det kan være en litt lei konklusjon, for det vil da kanskje være logisk å slutte at dette higet etter mening aldri vil forsvinne, men det virker til gjengjeld ikke til å være
så utbredt. Å fundere litt over livet er jo ikke et problem i seg selv. Det virker faktisk som om de største eksistensielle grublerne ofte er religiøse søkere, og de er i klart mindretall. De fleste av oss slår oss banalt nok til ro med det vi har blitt fortalt hjemme, mens noen få er innom alt fra Hare Krishna til scientologi til islam i løpet av få år. (Den eneste religiøse vingleren jeg noensinne har kjent kom da også fra et svært religiøst hjem.) Dette er ikke et forsvar for å ukritisk sluke det dine foreldre har fortalt deg, men en konstatering av at angsten for at livet mangler en mening neppe er særlig utbredt.
Grublingen som ser ut til å følge med higet etter mening er nok ikke alltid av det gode, men på vegne av vanvittig mange ateister kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke opplever det slik. Dette tomrommet som alle de religiøse søkerne febrilsk prøver å fylle med en ny religion som er "sannere" enn den forrige er ukjent for meg. Jeg vil i alle fall ikke høre fra en religiøs tulling at jeg ikke er bra nok ateist fordi jeg ikke er sinnssvak.
Jeg kan til en viss grad forstå frykten som religiøse har for et liv uten religiøs tro, fordi det for dem nok er en skremmende tanke at det som de har
definert som sitt eget livs fundament plutselig skal vise seg å være en illusjon. Men om jeg skal dømme etter hva jeg leser av
tidligere religiøses erfaringer etter at de har "mistet" troen, så er nihilismen svært sjelden og i alle fall kortvarig. De fleste er altfor opptatte av å sette pris på livet, som det er, og se på det med nye øyne.
Det hender rett som det er at jeg misunner dem, for de har ikke tapt noen "mening" men vunnet
forståelse.
Hvis det skulle være noen tvil:
|
What philosophy do you follow? (v1.03)
created with QuizFarm.com |
| You scored as Justice (Fairness) Your life is guided by the concept of Fair Justice: Everyone, yourself included, should be rewarded and punished according to the help or harm they cause.
"He who does not punish evil commands it to be done."
--Leonardo da Vinci
"Though force can protect in emergency, only justice, fairness, consideration and cooperation can finally lead men to the dawn of eternal peace."
--Dwight D. Eisenhower
Justice (Fairness) |
| 70% | Hedonism |
| 65% | Existentialism |
| 60% | Kantianism |
| 55% | Utilitarianism |
| 50% | Apathy |
| 35% | Strong Egoism |
| 30% | Nihilism |
| 15% | Divine Command |
| 0% |
|
