Dagens gode gjerning

Abid Raja er ikke helt overbevist om at folk vil gi penger til Pakistan - fordi vi ikke har empati med muslimer. Nå har i alle fall jeg sendt av gårde noen penger via NBGA/Leger uten grenser, og det vil jeg oppfordre alle andre til å gjøre også. Hvis vi legger manglende empati til side, så er det ganske rasjonelt å holde Taliban ute, så her er det ingen grunner til å tviholde på pengene.

Jeg synes det er bra at Richard Dawkins har satt i gang med Non-believers Giving Aid. I alt for lang tid har det blitt brukt mot ateister at vi ikke driver med veldedighet og at dette nærmest har vært et religiøst domene. Det som vel heller er tilfellet er at det har aldri vært noe stort behov for enda en organisasjon som i tillegg til å drive med hjelpearbeid også eksplisitt skal fronte ett eller annet budskap som ikke har noe med vann og medisiner å gjøre. Og når du har hatt vanskeligheter med å samle folk i en ateist-organisasjon i utgangspunktet blir det ikke så lett å få en bra hjelpeorganisasjon i tillegg. Det beste er egentlig om vi gir til relevante organisasjoner i stedet for å lage vår egen som skal bruke penger på administrasjon for at vi skal kunne sette ateist-stempel på nødhjelpspakker.
Men siden dette hele tiden brukes mot ateister (spesielt i USA) at ateister mangler moral og vi ikke driver med nok veldedighet, så synes jeg det kan være OK å synliggjøre at også vi bryr oss ved et vi samler inn penger til Leger uten grenser.

Så min oppfordring til alle ateister er å gi en skjerv!

Se ellers: Muslimske land gir lite til Pakistan

Inadvente humanister

"Etter min mening bør humanister betakke seg for å misjonere i NRK. Lisensbetalerne bør slippe å høre oss legge ut om egen fortreffelighet. Det er dessuten ikke humanisters oppgave å forsøke seg på omvendelse av religiøse mennesker." - Jens Brun-Pedersen, Dagbladet, 13.08.10

En ellers grei kronikk om skeivfordeling i rikskanalen skjemmes av det vanlige skuddet i foten, nemlig at humanisme ikke har noe å by på. Humanisme er ikke særlig fortreffelig, og det er ikke noe vi bør prøve å servere religiøse mennesker. Det er kort sagt verdiløst.

Tidligere i kronikken skrev Brun-Pedersen at "NRK bør behandle livssynsfloraen som partifloraen i norsk samfunnsliv. ", men ville noen i Arbeiderpartiet i fullt alvor sagt at "folk skal slippe å høre om vår egen fortreffelighet og at det ikke er vår oppgave å forsøke oss på overbevisning av høyrefolk"? Nei, det tror jeg ikke, og det er ikke fordi Arbeiderpartiet er fanatiske fundamentalister. Det er fordi de mener at de har noe å by på, og bruker sin demokratiske rett til å fronte det de oppfatter som viktige saker.

Kjernen i demokratiet er nemlig at folk mener noe og tar stilling. Så kommer noen og kritiserer dette, så tar vi en skikkelig debatt og så vil det beste argumentet forhåpentligvis seire til slutt. Brun-Pedersen priser selv livssynsdebatten lenger oppe, men hvilken debatt får vi om vi alle skal holde kjeft og sitte og vente på at folk ringer oss fra Marienlyst uten at vi selv aktivt går ut og mener noe? Det blir en dårlig debatt der bare enkelte av sidene blir hørt.

HEF har alltid en mening om det dreier seg om kristne priviligeier, som radioandakter ingen hører på. De plages mer av Statskirken som har mye mer pragmatiske medlemmer enn halvparten av organisasjonene i STL. Niqaben HEF forsvarer er helt sikkert på høyde med det meste av religiøs undertrykkelse mot kvinner i norsk historie.
Men HEF har ingen tro på at humanismen de forfekter egentlig er positiv for andre enn dem selv. For ellers ville de vel ha forsøkt å omvende én og annen. Jeg mener at hvis HEF ikke skal være noe annet enn et livssynsombud som skal passe på at alle får lik sendetid, så kan HEF like godt legge ned og overlate jobben til til Bente Sandvig og STL.

Denne antipatien mot misjon kommer ikke av intet. Den kommer av et langvarig traume, nemlig at ikke-religiøse har vært en minoritet som har blitt forsøkt konvertert i over tusen år. Av kristne, og gjerne på ganske brutalt vis. Veldig mange har misjon som sitt viktigste ankepunkt mot kristendom, og det er som om de har sverget en ed på at "Vi skal aldri bli som dem".

Akkurat det er det ingen fare for. Vi trenger ikke sette opp humanistiske søndagsskoler. Vi trenger ikke dra til Afrika og dele ut mat mens vi forteller om Darwin. Og jeg vil helst ikke at eks-narkomane skal gå rundt og være rusa på humanismen.

Men hvis vi skal frata oss selv retten til å forsøke å overbevise andre mennesker sånn generelt, så er det et langt skritt i retningen stagnerende mental pasifisme. Veldig mye av kritikken mot Dawkins & co går på at de driver og skal overbevise folk. De skriver bøker og innlegg, og reiser til og med rundt i verden for å delta i debatter og holde foredrag. Dette gjør dem i manges øyne automatisk til fundamentalister. I motsetning til kritikken av innholdet i bøkene er dette en veldig intolerant kritikk, og det er den samme intolerante kritikken som HEF ofte bruker mot kristne. Altså, ikke en kritikk av innhold men av at de våger seg til å forsøke å spre noe de synes er positivt. HEF-maksimen synes å være at du skal holde kjeft. Kristne skal holde kjeft, og vi skal holde kjeft. Og vi skal kjefte på alle som ikke holder kjeft.
Det virker som om sentrale HEF-folk har glemt hvor vi kommer i fra og hvorfor vi ikke er religiøse. I stedet for å ta livssynet på alvor og engasjere andre, så skal vi ha ritualer. Mange ritualer.

Et livssyn som er inadvent vil aldri utvikle seg, og utvikling får vi i debatt eller dialog om du vil, med andre. Så bruk heller tid på å diskutere viktige ting som moral, vitenskap, historie og religion fremfor enda en tørr henvisning til menneskerettighetene.

En kronikk som virker mot sin hensikt

Det er en forholdsvis vanlig øvelse å kritisere nyateistene Dawkins & co. Gjerne i form av bøker med mer eller mindre gode ordspill som titler. Men når nyeste Fri Tanke (1.2009) satte på trykk en kronikk av Julian Baggini, så tenkte jeg at her kommer det litt hardere (les: mer relevant) skyts enn det som vanligvis kommer fra religiøst hold. Men, Baggini slår umiddelbart fast at han ikke har lest verken Dawkins, Harris, Hitchens eller Dennet!

"Hvorfor skulle jeg bruke dyrebare lesetimer på bøker som stort sett forteller meg hva jeg allerede tror på?"

Er det da slik at Baggini allerede "tror på" Dawkins, Harris, Hitchens og Dennet? Dvs. at han ikke trenger å lese en hel bok om han allerede er enig? Nei, han er jo ikke enig. Det er det som er poenget med hele teksten. Ja, ok, han er ateist, men er det det samme som å tro på det samme som Dawkins & co?
Jeg var jo også allerede ateist, helt siden barndommen, og trengte formodentlig ikke mer input på dette området enn Baggini gjør. Men det ville jo være illusorisk å anta at jeg i kraft av å være ateist satt inne med all kunnskapen/meningene disse bøkene formidler om temaet.

Med Bagginis logikk er det nettopp fordi han ikke tror på Dawkins & co at han burde lese bøkene. Men siden han allerede er ateist, så trenger han jo ikke lese bøker. Da Baggini skrev Atheism: A Very Short Introduction, så brukte han sikkert ikke noen andre bøker som kilder, og derfor ble boka bare en introduksjon.

Det er ikke i seg selv noen helligbrøde å synse litt om bøker man ikke har lest. Livet er for kort til å lese absolutt alle bøker som diskuteres. Men når en filosof (med doktorgrad og greier, ikke bare en hverdagsfilosof) og forfatter kvesser kniven, så forventer jo i alle fall jeg mer trøkk enn det en gjennomsnittlig postmodernist i bakrus kan levere. Jeg tipper at en med Bagginis lesekapasitet antageligvis kunne lest alle fire bøkene på en uke eller to. Derfor blir det desto mer underlig med dette skrytet av at han ikke leser bøker han mener noe om.

Argumentene i artikkelen er av denne grunn ikke særlig nye, og heller ikke særlig etterrettelige. Når Bagginis fremste kilde til "nyateismen" er media, og medias oppgave nå om dagen er å spisse meninger, så blir det skeivt. Det er ikke noe omfattende problem at Dawkins blir feilsitert, men Dawkins bruker ca 370 sider i The God Delusion på å begrunne hvorfor han mener det han mener. Mon tro om noen av argumentene Baggini kommer med kunne blitt besvart der - om han hadde lest den, unnskyld, de bøkene han kritiserer?

Det eneste argumentet jeg derfor gidder å ta opp er det som går på det at også moderate religiøse er skyldige. Det er fordi jeg synes det er et artig og offensivt argument som stort sett alltid blir misforstått. Baggini sammenligner det med at demokratiske sosialister på en eller annen måte oppmuntrer kommunister, og dermed må man være mot demokratiske sosialister, men det blir ikke det samme. Altså, jeg tviler ikke på at en generell venstredreiing eller høyredreiing i samfunnet også kan oppmuntre ytterkantene, men det er ikke noe argument for at de moderate tar feil eller bør ti stille.
Det som moderate religiøse og fundamentalister har til felles er at de godtar at man kan underbygge påstander med "tro", dvs. ren metafysisk spekulasjon. De moderate forsvarer en dårlig metode. Hver eneste gang man bruker den metoden der, så får man et svar som er dårlig fundert.

Det blir litt som om et bokanmelderlaug hadde som metode at man ikke skulle lese bøkene man anmeldte, men skulle anmelde bøkene ut fra det man trodde om dem. Noen ville ut fra generell godvilje skrive positive anmeldelser, andre ville slaktet bøkene ut fra sine fordommer. Slik sett ville det ha vært store forskjeller på resultatene. Mange forfattere ville sikkert ha vært godt fornøyde med de positive anmeldelsene. Men ingen av anmeldelsene ville vært særlig verdifulle, for alt ville vært oppspinn fra ende til annen.

Det er denne bruken av dårlige metoder som gjør at alle fra Einar Gelius til Yusuf al-Qaradawi må kritiseres. Jeg husker ikke i farten om Dawkins brukte så mye tid på dette temaet i The God Delusion , men Sam Harris gjorde det i alle fall i The End of Faith. Han er også den som har banket det gjentatte ganger inn at man ikke automatisk kan sette forskjellige typer religiøse i samme bås, bl.a. med hans eksempel om den fundamentalistiske jainen, som ikke ville kunne drepe et insekt. Og man kan heller ikke si at kristne fundamentalister er like ille som muslimske fundamentalister, om man ser på utfallet av handlingene deres. Biskop Ole Christian Kvarme er faktisk ikke Satan heller.

Det er med andre ord mulig å ha to tanker i hodet samtidig:

1. Kritikk av metode: Alle mennesker som støtter et irrasjonelt tankesett sprer en dårlig idé og bør kritiseres for akkurat dette.
2. Kritikk av resultat: Utfallet av det irrasjonelle tankesettet er forskjellig fra tilfelle til tilfelle, og dermed må denne kritikken tilpasses.

Det er også en forutsetning for alle bøkene jeg har lest at vi lever i et demokratisk samfunn, og at ingen vurderer å sende Einar Gelius til Auschwitz. Man skulle jo av og til tro at dette var målet når man leser en del kritikk. Men det handler jo i bunn og grunn om at vi har tenkt å bruke vår selvfølgelige demokratiske rett til å kritisere, muntlig og skriftlig, de vi er uenige med.

Det kan være gode taktiske grunner til å samarbeide med moderate religiøse, men det trenger ikke nødvendigvis skje i en religiøs sammenheng. Jeg tviler ikke på at mange religiøse og ateister er medlemmer av Amnesty, Venstre, Norsk Jernbaneforbund, Fantometklubben osv. Det er bra samarbeid på tvers av religiøse skillelinjer, uten at man dermed går ut og gir indirekte støtte til noe man er uenig med. Det som ikke er så bra er når HEF altfor ofte kjører "Ateister for religion" og er våpendrager for ymse fundamentalister som f.eks. vil pakke inn politidamer.

Det er et samarbeid jeg klarer meg foruten.

Meningen med livet

Jeg har klart å irritere meg litt igjen. I kommentaren av Espen Grønlie i denne ukens Morgenbladet, Ateisme er nihilisme, der han tar for seg Jean-Luc Nancy dukker det opp en hel del forutsetninger som ikke henger på greip. (Hva som er Nancy og Grønlie er litt uklart, men det er for så vidt uvesentlig.)

"I fjorårets andreutgave av Harris’ verk skriver Dawkins et forord der han viser til en undersøkelse som indikerer at 53 prosent av den amerikanske befolkningen er kreasjonister: De tror altså at verden ble skapt for 6000 år siden. Dette er selvsagt kritisk. Men det spørs om ikke Dawkins og Harris hadde hatt godt av motstandere med et noe mer nyansert syn på hva gudstro kan innebære."

Man kan faktisk ikke abstrahere bort 53% av USA. Hvis Dawkins og Harris hadde hatt meningsmotstandere som er verdige nok for Grønlie, så hadde de ikke skrevet bøker i utgangspunktet. De har skrevet bøker om reelle forhold, ikke om ideelle forhold. Norge kunne også hatt bruk for motstandere under andre verdenskrig som hadde hatt et mer nyansert syn på hva utenrikspolitikk kan være. Men det hadde vi ikke.

"Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?"

Det er vanlig at mennesker elsker andre mennesker, derfor er det godt mulig at noen elsker oss. Vi kan selvsagt ta feil, men vi slutter altså fra noe vi har sett hos ett eller to mennesker til at det kan skje med andre. Hvis vi hadde sett én gud kunne det kanskje vært logisk å slutte at det også eksisterte andre guder, men siden guder ennå ikke er påvist slik som kjærlighet ettertrykkelig er, blir det en dårlig sammenligning. Jeg slutter derimot gjerne fra vår eksistens til at det sannsynligvis finnes vesener på andre planeter. Videre skulle jeg ha vært så raus at jeg skulle sluttet fra den kristne guds eksistens til at også Odin og Tor kanskje kan eksistere. Underlig nok gjør ikke kristne dette.

"Det store problemet med Dawkins’ analyse i Gud. En vrangforestilling er hans forestilling om at eksistensen av Gud er å regne som en hypotese, altså en påstand man skal ta stilling til."

Nei, det er ikke det som er problemet. Det store problemet med religioner er at vi må ta en stilling til eksistensen av deres guder. Hvis religioner ikke hadde angått andre enn de religiøse (kanskje på samme måte som drømmene til en som aldri snakker om sine drømmer - og som i alle fall ikke tolker for mye), hadde dette stemt. Men ettersom religion til stadig brukes som argument for lover, politikk og moral, og Guds eksistens brukes som argument for religionen igjen, blir dermed Guds eksistens en påstand man må ta stilling til. Ikke fordi man bryr seg om Guds eksistens, men fordi man bryr seg om hvordan landet og verden styres. Biologer skulle jo strengt tatt bare ha drevet med biologi, men når deres arbeid til stadig møter banale motargumenter fra religiøse mennesker, begrunnet med deres tro på Gud, blir Guds eksistens noe biologene må ta stilling til.

Religion er ikke en privatsak, og har aldri vært det. Når moral ofte begrunnes i religion, og moral har med hvordan mennesker omgås hverandre, blir det interessant for flere enn hvert enkelt religiøse menneske hva man selv tror på. Og omvendt. Jeg anerkjenner fullt ut religiøses rett til å bry seg med hva ateister mener. Vi trenger en offentlig debatt om moral.

"John F. Haught er inne på noe når han hevder at et forsøk på å fjerne den religiøse fanatismen i verden ved å fjerne religion som sådan, er jevngodt med å motarbeide seksuelt misbruk ved å prøve å avskaffe sex overhodet."

La oss tenke oss at man ved et under fikk avskaffet religion. Ikke med tvang, men ved at alle plutselig mistet interesse for religion. Det som hadde skjedd hadde vært at livet hadde fortsatt noenlunde som normalt, minus religiøse utflukter. Det er uansett ikke det interessante her. Det interessante er at uten sex hadde menneskeheten vært borte i løpet av hundre år. Ikke fordi sex gir oss sårt tiltrengt glede og moro, men fordi uten sex får vi ikke barn. Religion er og blir et tankemønster som folk fint klarer seg uten. Det er bare å se til ditt nærmeste ferieland. I Norge er vi velsignet med gode vilkår for ateister, og vi er relativt mange uten at det går noe dårligere med Norge av den grunn. Hadde vi vært uten sex, hadde fødselstallene stupt, noe de ikke gjør og ting hadde gått i dass. Jeg tror også jeg taler på vegne av mange når jeg sier at jeg vil heller være uten religion enn uten sex.
Så til det Haught "er inne på" så må man i alle fall spørre seg om hva man evt. har tenkt å oppnå, for det ene ønsket er menneskehetens undergang mens det andre er svært utbredt om man tar med alle de religiøse som ønsker at alle skal dele noen grunnleggende prinsipper med dem selv. Det er ikke feil av kristne og muslimer å ønske at alle andre skal dele deres tro, det er bare feil hvis de bruker skitne triks for å oppnå dette.
Og så er det slik at å "avskaffe" ditten og datten stort sett er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Det er ikke det det handler om, men om å prøve å gå rett vei skritt for skritt, snarere enn å dra i gang en eller annen omveltning.

"Og akkurat slik vi reagerer på enhver reduksjon av andre mennesker til rene objekter for vårt kjønnsorgan, kan vi spørre oss om ikke en kategorisk avvisning av enhver tro på noe transcendent ikke også innebærer å avvise enhver felles erfaring av noe annet enn rasjonell objektivering."

Felles erfaring? Hvis ordet "felles" skal bety noe, så må det være at det er noe som deles av alle. Bevis 1: ateister deler ikke denne troen på noe transcendentalt. OK, vi er foreløpig i et mindretall, så vi kan jo være skrullinger. Bevis 2: det finnes i følge Adherents.com 4200 forskjellige religioner. Hadde deres transcendentale erfaringer vært "felles" hadde de vært ca. 1 religion. Eller 2-3. I alle fall ikke 4200 forskjellige "sannheter" med et stort antall forskjeller innad. Derimot kan vi si at forståelsen av at gresset er grønt er en felles erfaring. Postmodernister kan spikke noen veldig små fliser på slikt, men innenfor feltet religion er det to ting som i alle fall er en felles erfaring: ingen har noe håndfast bevis, slik vi har bevis for klorofyll. Og alle ser at det spriker voldsomt religionene i mellom hva angår deres "erfaringer".

Påstanden om at ateisme er nihilisme så jeg ikke egentlig bli drøftet i noen særlig grad. Kanskje jeg bare var uoppmerksom, eller jeg må ha det inn med spiseskje, men for å si det jeg tror trengs å sies: ateisme er og blir bare at man mener det ikke finnes noen guder. Det er ikke noe av dette:

"noun: a revolutionary doctrine that advocates destruction of the social system for its own sake
noun: complete denial of all established authority and institutions
noun: the delusion that things (or everything, including the self) do not exist; a sense that everything is unreal"

Det hadde kanskje vært en fordel om Grønlie/Nancy først definerte nihilisme før de konstaterte at ateisme var akkurat dette. Det hadde nok også vært noe med litt faktagrunnlag, for filosofisk spekulering om hva ateisme leder til er og blir spekulasjon. "En undersøkelse viser at de fleste ateister blir nihilister" hadde i alle fall vært noe mer å tygge på enn løse påstander fra en teolog.

"Are you willing to risk madness? spør John F. Haught, og tilføyer: If not, then you are not really an atheist. Nietzsche, Camus, Sartre – de visste hvilken avgrunn som åpnet seg ved Guds død. Men de trodde likevel at ateismen var sann. De tok sjansen på å gjøre sine egne valg til sitt eget livs eneste verdigrunnlag – en slags galskap, egentlig, en megalomani; og samtidig en nødvendig respons på den nihilistiske erfaringen: følelsen av meningstap."

Kan man miste noe man aldri har hatt? Ikke at ateister aldri har hatt en følelse av at livet er meningsfullt, men ateister (muligens med unntak av Nancy) har ikke hatt en følelse av at Gudstro er det som gjør livet meningsfullt. Jeg har for eksempel vokst opp som ateist, og har gjennom livet aldri lengtet etter en mening utover det jeg til daglig erfarer. Jeg mangler gudstro på samme måte som en fisk mangler sykkel, eller for den del gudstro.
Hver gang en eller annen idiot (ja) spør om hva "meningen med livet er" så blir jeg egentlig bare satt litt ut. Det er ikke noe jeg tenker over at jeg trenger å ha. Jeg lever, og det er nok. Av og til hender det at jeg skulle ønske jeg levde på en annen måte, men denne eksistensielle grublingen er jeg fri for. Jeg vet ikke om dette ønsket om at livet skal ha en mening er noe som henger sammen med religiøs tro, eller behovet for en, for det er jo et velkjent spørsmål. Men én ting er sikkert: det at jeg i prinsippet er fornøyd med å leve, jobbe, elske og utfolde meg på forskjellige måter plasserer meg ikke i en eksistensiell avgrunn. Jeg skulle av og til ønske at jeg var flinkere med å holde meg på veien, men jeg sitter ikke og lurer på om det er noen vits å være på vei noe sted i hele tatt.

Jeg er fristet til å spørre om dette higet etter mening er en parallell til higet etter materielle verdier, prestisje eller sånne nymotens adrenalinkick. Det kan være en litt lei konklusjon, for det vil da kanskje være logisk å slutte at dette higet etter mening aldri vil forsvinne, men det virker til gjengjeld ikke til å være så utbredt. Å fundere litt over livet er jo ikke et problem i seg selv. Det virker faktisk som om de største eksistensielle grublerne ofte er religiøse søkere, og de er i klart mindretall. De fleste av oss slår oss banalt nok til ro med det vi har blitt fortalt hjemme, mens noen få er innom alt fra Hare Krishna til scientologi til islam i løpet av få år. (Den eneste religiøse vingleren jeg noensinne har kjent kom da også fra et svært religiøst hjem.) Dette er ikke et forsvar for å ukritisk sluke det dine foreldre har fortalt deg, men en konstatering av at angsten for at livet mangler en mening neppe er særlig utbredt.
Grublingen som ser ut til å følge med higet etter mening er nok ikke alltid av det gode, men på vegne av vanvittig mange ateister kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke opplever det slik. Dette tomrommet som alle de religiøse søkerne febrilsk prøver å fylle med en ny religion som er "sannere" enn den forrige er ukjent for meg. Jeg vil i alle fall ikke høre fra en religiøs tulling at jeg ikke er bra nok ateist fordi jeg ikke er sinnssvak.

Jeg kan til en viss grad forstå frykten som religiøse har for et liv uten religiøs tro, fordi det for dem nok er en skremmende tanke at det som de har definert som sitt eget livs fundament plutselig skal vise seg å være en illusjon. Men om jeg skal dømme etter hva jeg leser av tidligere religiøses erfaringer etter at de har "mistet" troen, så er nihilismen svært sjelden og i alle fall kortvarig. De fleste er altfor opptatte av å sette pris på livet, som det er, og se på det med nye øyne.
Det hender rett som det er at jeg misunner dem, for de har ikke tapt noen "mening" men vunnet forståelse.


Hvis det skulle være noen tvil:

What philosophy do you follow? (v1.03) created with QuizFarm.com

You scored as Justice (Fairness) Your life is guided by the concept of Fair Justice: Everyone, yourself included, should be rewarded and punished according to the help or harm they cause. "He who does not punish evil commands it to be done." --Leonardo da Vinci "Though force can protect in emergency, only justice, fairness, consideration and cooperation can finally lead men to the dawn of eternal peace." --Dwight D. Eisenhower Justice (Fairness) 70% Hedonism 65% Existentialism 60% Kantianism 55% Utilitarianism 50% Apathy 35% Strong Egoism 30% Nihilism 15% Divine Command 0%

Når det er bra i Norge er det bra i hele verden

"Rundt 1980 var Hedningesamfunnet en aktiv kulturradikal kraft her i landet. Deres mål var å gjøre narr av kristendommen. Mange av oss syntes de hadde mye for seg. Vi hadde jo vokst opp i et samfunn der det nærmest var en plikt å være kristen, hvor forkynnende kristendom var en del av skolepensum, og hvor det var dristig og radikalt å drive gjøn med Gud og Jesus. Tegneseriebladet "Jesus Kristus & Co" stammer fra den perioden, og vi minnes det med vemod.
Nå er situasjonen en annen. [...] Kristendommens plass er nå i utkanten av kulturen, ikke i dens sentrum.[...]
For tida er det ikke de kristne som eksellerer i intoleransens og sneversynthetens kunst. Det kan nesten virke som om det er ateistene. I alle fall noen av dem.
Blant dem som bekjenner seg til darwinisme og annen vitenskap, er det mange som er hundre prosent sikre på at Gud ikke finnes. De vet med andre ord alt som er å vite om universet. Richard Dawkins er den viktigste profeten for denne evangeliske retningen.
Rollene er snudd på hodet. Nå er det i deler av vitenskapen at skråsikkerheten dominerer, mens mange tenksomme kristne uten blygsel tilkjennegir tvil, ambivalens og åpenhet. Tidligere har det vært motsatt"

Tvilens kunst, Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 26/08 2008

Hylland Eriksen er som vanlig ut på ateistjakt, men skyter et solid bomskudd. Først beskriver han en norsk virkelighet, som jeg ikke skal kritisere så alt for mye. Jeg svelger det ikke helt, men vi kan nok si at Norge er ett av de beste landene å være ateist i. Dernest mener han at Richard Dawkins er for knallhard for denne virkeligheten.
Men surprise-surprise, Richard Dawkins skrev ikke en bok om norsk intolerant kristendom. Han har i første rekke skrevet om kristenkonservative i USA, og om muslimer i Midtøsten. Hvis Hylland Eriksen mener at den amerikanske kristendommen er i utkanten av kulturen, så er han helt på bærtur. Og hvis han mener at islam i Midtøsten er på utkanten av kulturen, ja så er han på bærtur i ørkenen.
Norske ateister har lite å klage over når det gjelder norske forhold. Men vi er ikke representative for hvordan det står til med religion i resten av verden. Tvert i mot brukes Norge og Skandinavia ellers som eksempler på hvor bra det går i land med lite religion(stikk i strid med religiøses påstand om at det blir stalinisme).
Noe av det man merker veldig godt når man kommer i kontakt med ateister fra andre deler av verden, enten det er i Midtøsten eller Midtvesten er at de lever farlig. I Midtøsten kan du bli drept, i Midtvesten nøyer de seg med å ramponere bilen din eller fryse deg ut.

Didrik Søderlind i HEF har ikke vært en utpreget Dawkins-fan, men se forandringen etter at han deltok på humanistenes verdenskongress nylig:

"Jeg tror aldri jeg har forstått Richard Dawkins og Christopher Hitchens’ religionskritikk så godt som etter å ha møtt utenlandske humanister og hørt deres historier om religionsvesenet i deres hjemland. Religionskritikken har alltid vært en viktig sak for humanister. Det bør den fortsatt være, selv om skytset som brukes må kalibreres etter målet som skal rammes. Med opplyste og fornuftige religiøse mennesker (den norske normen) kan vi ha vennskapelige vannpistolkamper, og så samles om våre felles verdier etterpå. Men når vi møter undertrykkende, farlig religiøs praksis bør vi fremdeles rulle ut de store kanonene. Det er grenser for hva slags svineri folk skal få slippe unna med så lenge det kan kalles religion."

Kanskje kunne Hylland Eriksen skrevet noe mer meningsfullt om Dawkins hvis han tok en tur til Texas, på trygg avstand fra sosiologer og antropologer, og diskuterte litt religion med vanlige folk, og sa at han var ateist.
Jeg tror pipa ville fått en annen lyd når den tvilen han berømmer norske kristne for ble erstattet med fordømmelse, og spørsmål om hvordan Hylland Eriksen i hele tatt kan være til å stole på uten religion.

Hylland Eriksen Lem-lestet

"Hylland Eriksen har fanget opp at religion er blitt populært i hans kretser (andres religion, vel å merke), og blir kanskje derfor skarpere idet han avfeier et par ateister som bombastiske, skråsikre og intolerante – og blir akkurat det selv: «Religion er jo ikke årsaken til vold. Tvert imot har religion i alle år vært et middel til å dempe vold…»
Ikke en heks har blitt brent, eller et korstog eller en terroraksjon utført i religiøs glød? Men så garderer han seg lenger ut i boka: «Hvis religion kommer i veien for nestekjærlighet, er vi mange som vil betakke oss.»
Helvete og protestantisme misliker han, på bisetningsnivå. Han synes å være for arrangerte ekteskap: Indiske ekteskap blir bedre og bedre, motsatt vestlige. Vil noen for alvor ønske at frivillig ekteskapsinngåelse i Vesten erstattes av ekteskap der foreldrene velger partner? Nei da, så alvorlig er det aldri ment.

[...]

Han siterer mange, men ikke Friedrich Schiller som skriver at vi bør gjøre det riktige, ikke strebe etter lykken. Skal folk i Vesten - og først de rike - spørre: Får jeg og mine det enda bedre hvis vi hindrer en varmekatastrofe?
Noen vil mene at vi bør gjøre det som er nødvendig, riktig, uansett. Kanskje gir det litt mening og lykke også – hvis ikke den private lykkefølelsen blir motivet, for da glipper den."

Bokomtale av "Storeulvsyndromet" skrevet av Steinar Lem, Ny Tid, 11. april 2008.

Lem slår til! Artig å se ham riste Hylland Eriksen når han dysser ned problemer med religion i sin glatte relativistiske stil. (De av dere som ikke fikk med dere Bokprogrammet "Befri oss fra Gud" kan se det på Nett-TV her. Argumentene har vi hørt før, men kryssklippingen og kontrasten mellom godslige Dawkins og sinte Hylland Eriksen var verdt lisensen alene.)

Det siste avsnittet jeg har sitert er også noe som er viktig. Lem tenker selvsagt spesifikt på miljøet akkurat der, men det er et sentralt poeng uansett hva det gjelder. Det Hylland Eriksen argumenterer for er jo tydeligvis bare at uansett hva vi gjør er vi akkurat like langt - i forhold til lykke. Men vi bør prøve å gjøre det rette, og når vi noen ganger skjønner at det rette kanskje endte opp feil, så er ikke det bortkastet lærdom. Snarere tvert i mot. Det er bedre å få avkreftet en påstand enn å ikke ha gjort noe. Og noen ganger får vi attpåtil bekreftet ting, om man ikke går rundt i en relativistisk tåkeheim med en kartesiansk frykt for å bli lurt trill rundt av egen fornuft.

Bokprogrammet: Befri oss fra Gud & Dokumentaren "Det svider i hjärtat"

"Norsk litteraturserie. (8:8) Hva er grunnen til at det kommer så mange bøker som taler Gud midt i mot akkurat nå? Og hva er det forfatterne ønsker? Vi har samlet verdens fremste ateister i sesongens siste program og svaret er: befri oss fra Gud. Programleder: Hans Olav Brenner."

NRK2, onsdag 26.3. kl. 19.00

For de som ikke fikk med seg Bokprogrammet i går kan det sees her.

Det var et OK program med Michel Onfray, Richard Dawkins og en gammel engelsk dame som jeg ikke fikk med meg navnet på. Ja, og så var Thomas Hylland Eriksen med. Det var både klimaks og antiklimaks samtidig, fordi med tanke på hvordan Dawkins & co fremstilles som sinte og sure, så virket Thomas Hylland Eriksen direkte krakilsk da han fremført sin kritikk. Har aldri sett ham så oppspilt før. Dawkins derimot var i form.

Men det gikk mer på TV den kvelden. Flaks jeg hadde benket meg foran kassa. Et svensk program om svenskfødte muslimske fundamentalister.
Det var et tankevekkende program om den svenske islamisten Lennart og hans venner, unnskyld, brødre. Lennart var tidligere skinhead, og hadde slått ned en iraner, havnet i fengsel. Ettersom han var kristen og ganske religiøs begynte han å lese diverse religiøs litteratur, deriblant islamske bøker. Det passet skinheaden Lennart helt ypperlig. Islam var ikke så vag som kristendommen. Islam fortalte ham hvordan han skulle leve livet. "Från A til Ö." Just det.
Lennart virket jo trivelig nok, ja bortsett fra at han låste inn kona på soverommet mens kamerateamet var der. Men på en tur til Sarajevo ble det rett og slett pinlig å høre på hans klager over at damene der ikke gikk med hijab, og at muslimene i det hele tatt ikke var muslimske nok. Selv den bosniske tolken fikk gjennomgå. Hadde han et problem med skjegg og muslimer? Hæ? Ja og så ville han ikke ta damen på den svenske ambassaden i hånda. Se programmet her.

Så den kvelden der fikk vi altså sett "ekstremister på begge sider" - av lotto-programmet. Først svenske islamister på besøk i et bosnisk fengsel, og så, etter lottoen, tre ateister i godlune som ikke trengte å besøke noen skjeggete terrorister i fengsel, og som ikke diskuterte de hundre nivåer etter døden som var tilgjengelig for en martyr.
Kontrasten var verdt lisensen alene.

Stærke ateister ruster sig til kamp mod religion

"I bogen "Gudløs", som snart udkommer, har religionssociolog Peter Lüchau, Københavns Universitet, ud fra en stor europæisk værdiundersøgelse set nærmere på ateisterne. Og ifølge ham er det ikke mindst ateisternes profil, der har sikret dem en stor gennemslagskraft i debatten i den vestlige verden.

– Ateister er ikke normale mennesker. Statistikken viser, at de er bedre uddannede, er mere venstreorienterede og er markant mere politisk engagerede end den gennemsnitlige europæer. De er vant til at handle, når de er utilfredse, og så har de ikke mindst ressourcerne og evnerne til at komme i medierne, siger Peter Lüchau.

Markante ateister som Richard Dawkins og Sam Harris har desuden præget bestsellerlisterne med deres bøger, som under titler som "Illusionen om Gud" og "Troens fallit" går direkte til angreb mod religion. Og med en stigende omtale følger en stigende interesse, lyder det fra Morten Warmind, religionssociolog ved Københavns Universitet."

Kristeligt Dagblad, 05. jan 2008

Den ateistiska provokationen

"Svansföringen har blivit högre. Det finns en ateistisk provokation att ta ställning till för de religiösa. En provokation som många av dessa religiösa menar bara är just en provokation; att själva religionskritiken är tom och innehållslös. Ateisterna å sin sida menar att provokationen är själva religionen. Man pekar på förnuftsföraktet, på den religiösa intoleransen, religionens absurda syn på sexualitet, de fysiska och psykiska övergreppen mot generation efter generation av barn. Samtidigt blottar man självmotsägelserna i de heliga skrifterna, i gudsbilden och i de religiösa verklighetsuppfattningarna."

Mikael R. Karlsson, Borås Tidning, 2008-01-03

En bra artikkel som gir en kort og god innsikt i ateismen. Den skal komme i tre deler, så det er enda to deler til i vente. Bra bilde.

(H/T: Ateistbloggen)

Gud er stor - Han er den største konspirasjonsteorien

"For de som vi i dag kaller konspirasjonsteoretikere kan det virke urettferdig at vårt samfunn tilgodeser visse myter fremfor andre. I Norge inviteres en håndfull, høyprioriterte religiøse ledere til statsseremonier og gallamiddager. Den evangelisk-lutherske tro er statens offisielle religion. Norske trossamfunn mottar hvert år millioner av kroner i statsstøtte. Vi har en okkult stat som finansierer religiøse sekter over en lav sko. Grunnskolen er pålagt å gi alle barn opplæring i kristendom, islam og jødedom. Hvorfor tilkjennegis ikke de godlynte UFO-entusiastene de samme privilegiene? De har da også sine teorier om overnaturlige vesener, apokalypse og et nytt liv hinsides denne verden?"

Contexploration.net, 30. oktober 2007

Et generelt bra innlegg som fortjener å bli lest i sin helhet.

Hvordan skal vi forsvare mangfoldet?

"Under fjorårets karikaturstrid utmerket antropolog Thomas Hylland Eriksen seg med å påpeke hvor viktig det var å holde tilbake provoserende ytringer. Han skrev en artikkel og en bok hvor han tok opp dette. I teksten The cartoon controversy and the possibility of cosmopolitanism mente han at Salman Rushdies roman Sataniske Vers ikke burde utgis i India. Den kunne jo provosere noen, og i et moderne samfunn bør man manøvrere slik at man ikke provoserer."

Contexploration.net, September 18, 2007

En bra kommentar til militante relativister som Thomas Hylland Eriksen.

Barrikadestormere og brobyggere

"Her danner det seg altså på mange måter et bilde av to [ateistiske] grupperinger ["nyateister" og "moderate"] som fyller ulike roller. Dette er slett ikke uvanlig innenfor politiske og ideologiske bevegelser. Noen tilegner seg rollen som barrikadestormere, mens andre kommer inn i ettertid og bygger broer. I mange sammenhenger brukes denne rolledelingen helt bevisst. Avhørsstrategien "good cop/bad cop" kjenner vi fra krimserier på tv. Politiske partier og kommunikasjonsstrateger spiller rått på denne rolledelingen, som forøvrig også har sin parallell innenfor god gammeldags krigføring. Noen er barrikadestormere, mens andre sitter lenger bak og bygger allianser. Begge parter er avhengig av hverandre hvis tyngdepunktet skal flyttes i ønsket retning."

Fri Tanke, 24.8.2007

Ateismen er blitt stueren

Hva man enn måtte mene om Richard Dawkins` bok The God Delusion, er det mye som tyder på at denne boka vil stå som symbolet for en ny etappe i fritenkeriets moderne historie. Den vil ryste sin samtid på samme vis som Thomas Paines "The Age of Reason" gjorde det i 1776, og Bertrand Russels "Why I am not a Christian" i 1937.

[...]

Når jeg tillater meg å bruke litt store ord om det som nå skjer, er det fordi Dawkins' religionskritikk representerer en trend som kan minne litt om protest- og kulturbølgene på 60- og 70-tallet. Den gang hadde protesten utspring fra USAs vestkyst. Nå er det USAs østkyst som er arnestedet, til tross for at Dawkins er fra Storbritannia. Igjen er det universistetsmiljøene som fører an.

[...]

Når betegnelsen ateist er ferd med å bli stueren blant intellektuelle i flere land, henger det sammen med det faktum at verdenskjente og høyt respekterte akademikere har fratatt religiøse agitatorer eneretten til å definere gudsbegrepets innhold så vel som betydningen av ordet ateisme.

Fri Tanke 14.5.2007