HEF bør forkynne

HEF har vunnet en seier. De har fått NRK til å oppheve "kristenmonopolet", og alle hjerter fryder seg når det eneste resultatet er at man får litt mer islam. HEF har ment at det helst ikke burde være forkynnelse på NRK i hele tatt, men sekundært at alle andre bør slippe til. Det er slik HEF er. HEF er en slags livssynenes svar på John Christian Elden eller et slags norsk ACLU. Som Jan Benj. Rødner, tidligere leder i Samarbeidsrådet for Tros og Livssynssamfunn sa det:

"Som leder for STL er det fint å se hvordan HEF forsvarer menneskerettighetene på et prinsipielt grunnlag, ikke bare når det gjelder HEF, men for alle! Her er noe vesentlig i HEFs moralske styrke. HEF har gjort seg sterkt og positivt bemerket ved konsekvent å kjempe for våre alles rettigheter, på tvers av tro- og livssyn."

Året etterpå, under ledelse av HEFs Bente Sandvig skrev hun under på at:

"et slikt pålegg [om å vie likekjønnede par] vil innebære et alvorlig brudd på religions- og livssynsfriheten og våre menneskerettslige forpliktelser."

Og nylig, da beboere på Opsahl mente at det ble for mye støy fra kirkeklokkene(jeg har bodd der og vet hva de snakker om), så hører vi fra HEF:

"Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund mener klokkeklang hører med til religionsfriheten, men at det burde bli slutt på kirkens særordning.
- Det er klart diskriminerende at enkelte trossamfunn har privilegier andre ikke har, og et eksempel på at vi er langt fra å takle religionsmangfoldet i Oslo, sier han."

Man må spørre om HEF har en sjel eller om det bare er sterilt paragrafrytteri i pluralismens navn?

Vi som driver med religionskritikk får innimellom vårt pass påskrevet. Noen mener at man bør fokusere mer på det humanistiske livssynet. Og det kan jeg være enig i, for slik det er i dag er det ikke noe livssyn i Norge. Ikke når hver eneste uttalelse fra HEF handler om juridiske spørsmål, og sekularistiske demarkasjonslinjer. Et livssyn sier for eksempel noe om hva som er bra eller dårlig moral - og hvorfor. I HEF er det for mye vifting med menneskerettigheter, som de nye ti bud, men alle som har tatt en kikk på dem vet at det er like mange konflikter der som i bibelen, og at de derfor må tolkes. Og vi vet at menneskerettighetene er et kompromiss mellom østblokken og vesten - to forskjellige syn i ett. Dermed kan litt tafsir være på sin plass.

Religionskritikerne av oss er opptatt av moral, fordi vi mener at religion leder galt av gårde, fordi vi mener at Gud og Allah er usympatiske osv. Nyateismens eksistensgrunnlag stammer fra umoral i religionens navn. Kall det gjerne ateistisk moralisme. Men det er ikke gymnasial bedrevitenskap, som f.eks. at man leker seg med å finne feil for moro skyld. Det gjorde jeg, nettopp i gymnas-alderen, men etter 11. september har det dukket opp helt andre perspektiver som jeg ikke ante noe om da jeg første gangen satte meg ned med en studieversjon av Matteus-evangeliet for å finne feil. (Det var rett nok ganske lærerikt, så det må ikke undervurderes)

Men tilbake til det humanistiske livssynet. Hva har humanismen å by på, rent positivt - utenom religionskritikk og sekularistisk jus? Det kunne kanskje ha vært noe å komme på lufta med i NRK. Religionskritikerne av oss har brukt mye tid på å undergrave religion, og sekularistene har brukt mye tid på å undergrave Statskirkens særrettigheter - men hva vil man? Finnes det noe mer enn relativisme? Jeg mener at ateister og religiøse (som har blitt kritisert sønder og sammen for sine etiske forslag) har krav på at HEF lever opp til begrepet livssynsorganisasjon og presenterer et livssyn. Hvis den eneste arven etter HEF skal være at de la åpen veien for islam, så tror jeg mange ville ha betakket seg. Kan det være så vanskelig å si noe om livet som på den ene siden kan vekke ateister og på den andre siden vise de andre livssynene at humanisme er noe mer enn et fravær og et påskudd?

Kristne har fått ufortjent mye pes på grunn av misjoneringen sin. Ikke alltid for hva de misjonerer, men for at de gjør det i hele tatt. Det er en negativ kritikk, for man kan både si noe bra og noe dårlig. Jeg tilhører ikke en fløy som mener at kristendommen har vært en ulykke. I mange tilfeller tror jeg at kristendommen på sikt har gjort ting bedre i forhold til hedenskapen (også den i Norge). Og på tross av en dårlig start er reformasjonen noe av det beste som har hendt. Kritikken nå kommer av at jeg mener vi har et bedre alternativ. Men denne antipatien mot kristen misjon henger også ved mange ateister som er redde for å gjøre det samme. Men jeg sier heller: Vær frimodige. Kom med forslag, og ta heller kritikk.

Å si noen ord på radio er svært langt fra den forkynnelsen folk har fått presset nedover ørene og som de hater. Si noe fint for all del. Men frels oss fra relativisme, for det er ikke noe livssyn, og det er i alle fall ikke i menneskerettighetenes ånd.

Hylland Eriksen Lem-lestet

"Hylland Eriksen har fanget opp at religion er blitt populært i hans kretser (andres religion, vel å merke), og blir kanskje derfor skarpere idet han avfeier et par ateister som bombastiske, skråsikre og intolerante – og blir akkurat det selv: «Religion er jo ikke årsaken til vold. Tvert imot har religion i alle år vært et middel til å dempe vold…»
Ikke en heks har blitt brent, eller et korstog eller en terroraksjon utført i religiøs glød? Men så garderer han seg lenger ut i boka: «Hvis religion kommer i veien for nestekjærlighet, er vi mange som vil betakke oss.»
Helvete og protestantisme misliker han, på bisetningsnivå. Han synes å være for arrangerte ekteskap: Indiske ekteskap blir bedre og bedre, motsatt vestlige. Vil noen for alvor ønske at frivillig ekteskapsinngåelse i Vesten erstattes av ekteskap der foreldrene velger partner? Nei da, så alvorlig er det aldri ment.

[...]

Han siterer mange, men ikke Friedrich Schiller som skriver at vi bør gjøre det riktige, ikke strebe etter lykken. Skal folk i Vesten - og først de rike - spørre: Får jeg og mine det enda bedre hvis vi hindrer en varmekatastrofe?
Noen vil mene at vi bør gjøre det som er nødvendig, riktig, uansett. Kanskje gir det litt mening og lykke også – hvis ikke den private lykkefølelsen blir motivet, for da glipper den."

Bokomtale av "Storeulvsyndromet" skrevet av Steinar Lem, Ny Tid, 11. april 2008.

Lem slår til! Artig å se ham riste Hylland Eriksen når han dysser ned problemer med religion i sin glatte relativistiske stil. (De av dere som ikke fikk med dere Bokprogrammet "Befri oss fra Gud" kan se det på Nett-TV her. Argumentene har vi hørt før, men kryssklippingen og kontrasten mellom godslige Dawkins og sinte Hylland Eriksen var verdt lisensen alene.)

Det siste avsnittet jeg har sitert er også noe som er viktig. Lem tenker selvsagt spesifikt på miljøet akkurat der, men det er et sentralt poeng uansett hva det gjelder. Det Hylland Eriksen argumenterer for er jo tydeligvis bare at uansett hva vi gjør er vi akkurat like langt - i forhold til lykke. Men vi bør prøve å gjøre det rette, og når vi noen ganger skjønner at det rette kanskje endte opp feil, så er ikke det bortkastet lærdom. Snarere tvert i mot. Det er bedre å få avkreftet en påstand enn å ikke ha gjort noe. Og noen ganger får vi attpåtil bekreftet ting, om man ikke går rundt i en relativistisk tåkeheim med en kartesiansk frykt for å bli lurt trill rundt av egen fornuft.

To typer kulturrelativisme - en bra og en skadelig

"Kulturrelativistene blir beskyldt for å fortie negative sider ved det flerkulturelle og for ukritisk tolerere alt i innvandrernes religion og kultur. Men i Verdibørsen denne helgen slår de tilbake." Verdibørsen, P2, 15. Mars 2008

Intervjuet hadde sine svakheter, rent journalistisk. Jeg satt som lytter og manglet svar på noe vesentlig: Kultur- og verdirelativisme har nemlig to sider. Det ene er som en vitenskaplig måte å observere på, det andre er når verdirelativisme blir anvendt etikk. Thorbjørnsrud forsvarte den rent vitenskaplige relativismen som bare observerer, men den trenger ikke noe forsvar.
En slik distinksjon mellom en vitenskaplig observasjonsmåte og et syn på samfunnet kom altså ikke frem i programmet. Verdibørsen tar for seg mange interessante saker, men det virker for meg som om det er såpass monokulturelt i redaksjonen at helt åpenbare oppfølgingsspørsmål glemmes. Det er altfor forutsigbart hvem Verdibørsen heier på. Nå hadde de rett nok Jens Tomas Anfindsen på en dårlig telefonforbindelse helt til å begynne med, så de tok i det minste med en med andre meninger, men selve intervjuet ble jeg ikke noe klokere av.
Anfindsen sa noe i nærheten av at med kulturrelativisme, så blir nazistenes behandling av jødene akseptabelt. Det Thorbjørnsrud svarte med var at hvis hun skulle forske på nazister, ja så måtte hun sette seg inn i hvordan nazistene tenkte, og at dermed var kulturrelativisme nyttig. Men det var altså ikke dette Anfindsen snakket om. Han snakket om aksept. Hun snakket om en ren vitenskapelig forståelse. Hvem kan være mot vitenskaplig forståelse?

Bloggposten kunne ha sluttet her, men noen dager etter var jeg på Narvesen og kjøpte Samtiden 01.08 der Thorbjørnsrud hadde skrevet en artikkel om kulturrelativisme. Og der kom Thorbjørnsrud med den distinksjonen jeg ønsket meg:

”Kulturrelativisme kan i utgangspunktet defineres som læren om at ”ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå enkeltsamfunn uten å kjenne denne logikken”. Dette utgangspunktet kan utvikles i forskjellige retninger, men jeg vil argumentere for at hovedskillet går mellom normativ og metodisk relativisme. I følge normativ relativisme medfører dette at ingen samfunn (eller grupper) kan vurderes ut i fra andre normer og verdier enn sine egne. Med et slikt utgangspunkt kan man erklære alle verdier og alle handlinger for like verdifulle og derfor like akseptable. I sin ytterste konsekvens kan det medføre at det oppfattes som like akseptabelt å være rasist som antirasist. Ut fra en slik posisjon vil det alltid bli feil å intervenere i andres liv, og alt politisk reformarbeid vil være meningsløst. Metodisk relativisme innebærer derimot kun at man forsøkere å forstå andre på deres premisser, dvs. forstå deres utsagn og handlinger ut i fra deres verdier og deres livsstrategier ut ifra deres totale livssituasjon. Det medfører ikke at forskeren overtar verdisynet deres, og det betyr heller ikke at man aksepterer at alt de sier er sant og at handlingene deres er riktige. Men det er et metodisk grunnleggende begrep for å forstå andre som også krever vilje og evne til å se forbi egne verdier.”

Det er selvsagt den normative relativismen som kritiseres, fordi relativistisk argumentasjon benyttes da i politisk øyemed, dvs. som argumentasjon for hvordan noe bør være. Kort oppsummert går det som regel slik på sitt mest lettvinte: ”Deres kultur er slik og slik, derfor må de få gjøre slik og slik”. Mens den metodiske relativisten ville nøyd seg med første ledd, altså med å forklare hvordan deres kultur rent faktisk er og gjerne hvorfor, så ville den normative relativisten legge deres kultur til grunn for hvordan det bør være. Nå mener jeg at man må skille mellom normativ relativisme som antropologisk vurdering oppe i elfenbeinstårnet, og den mer politiske relativismen på venstresiden som er så alt for forståelsesfull for alle mulige resultater av kultur og som bruker en slik orientering som politisk argumentasjon. Det er der det er mye tåkeprat og inkonsekvens.
Dessverre bestod resten av artikkelen for en stor del av av et forsvar for den metodiske relativismen, som altså ikke trengs å forsvares, i stedet for å se på om muligens relativismekritikerne har et poeng i kritikken av normativ relativisme slik den utarter seg i samfunnsdebatten.

Jeg tror vi alle vil vite hvorfor muslimer eller andre gjør slik og slik, sånn at vi kan finne ut hva som er uproblematisk, hva som er problematisk, og hva som er lett å gjøre noe med og hva som er vanskelig å gjøre noe med. Her er den metodiske relativismen utmerket som et analyseverktøy. Men om vi har som mål å få et samfunn som går noenlunde knirkefritt, da er normative kulturrelativister helt ubrukelige da de bare har som mål å konservere forskjeller, fordi disse forskjellene har en egenverdi, selv om de går på bekostning av samfunnet ellers. (I tillegg mener jeg at det er et vesentlig problem å operere med kulturer som ensartede størrelser. Et individ er en brukbar enhet, men en kultur er det ikke.)

Holdningene mine må sees på bakgrunn av at Norge har reformert seg selv ganske grundig de siste 200 årene, og at dette viser at forandring av gamle tradisjoner både er mulig og nyttig. Norske holdninger anno 1800 hadde ingen egenverdi som folk i dag savner og du må være bra romantisk anlagt for å ønske deg tilbake til 1820. Men hadde kulturrelativismen vært oppfunnet på 1800-tallet, hadde videre reformarbeid i Norge blitt sett på som, ikke bare meningsløst, men en krenkelse av den genuine norske kulturen.

Det som gjør det så irriterende med dagens kulturrelativister, er at de står i en rød/sosialistisk reform- og revolusjonsglad tradisjon, og det er nettopp sosialistene som har ivret mest på for reformer i Norge. Og jeg må si at mange av disse reformene har hatt noe for seg. Likestilling har for eksempel vært et ubetinget gode, og jeg ser gjerne at damene går i militæret attpåtil. All ære til mange av disse barrikadestormerne. Men hvorfor hører vi ikke relativistenes bekymring over at norske manngriser daglig forhindres i å utføre tradisjonell norsk kjønnsdiskriminering? Derom hører vi intet. Berit Thorbjørnsrud er en kvinnelig kulturrelativist som skal være takknemmelig for at folk før henne ikke var relativister, for ellers hadde hun (direkte eller indirekte) hatt problemer med å slippe til på universitetet da dette stred mot den "egentlige" norske kulturen. Dette perspektivet er det som mangler. I stedet hører vi bare om hvordan det vi har reformert oss bort fra de siste 100 årene nå plutselig er bevaringsverdig likevel. Kjønnsdiskrimineringen er altså på full fart inn igjen, så skal vi ikke like godt også ta inn rasismen i det gode selskap igjen?

Den politiske kulturrelativismen er i bunn og grunn bare knitrende konservativ. Selektivt konservativ kanskje, men fortsatt konservativ. Kjennetegnet på konservatisme er om du kan si dette: "If it's not broke, don't fix it." Kulturrelativister kan i høyden gå med på å jobbe mot omskjæring av jenter, fordi "it's broke". Flertallet av muslimer er antageligvis imot denne omskjæringen, så det er ikke spesielt kontroversielt å ville fikse litt på det. Men burka og niqab, det kan og må bevares fordi det er både tradisjon og religion. Mer konservativt får du det ikke. Høyre blir rene SV i forhold.

Forskningsetikk vs. troverdighet
Noe Thorbjørnsrud tok opp i Verdibørsen og Samtiden var det med forskningsetikk, og det er et godt poeng. Hun har intervjuet kvinner som er omskårne, og det oppstår da et tillitsforhold der. Her fra artikkelen i Samtiden:

"Forskerens ansvar er alltid størst: Det er alltid forskeren som har ansvaret for ikke å krenke sine informanters verdighet, og for at ikke forskeren skal kunne skade dem personlig. [...] Hun skal også formidle sin analyse, men forskeren kan aldri hoppe over forpliktelsen overfor sine informanter, og dermed forpliktelsen til å formidle at virkeligheten faktisk kan oppleves på ulike måter. Og da er vi tilbake ved relativismen."

Dette er jo menneskelige hensyn som jeg for all del vil at forskere skal ivareta. Spørsmålet er om vi kan stole på forskningen hvis det pågår en skjønnmaling for at informanter ikke skal føle seg støtt. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette skjer, men det er Thorbjørnsrud som selv bringer det på banen og det kan ikke forstås på annen måte enn at enkelte ting, det som er mest vanskelig, holdes unna offentligheten. Det er nok bra etikk, men dårlig forskning. Si hva du vil om klimaforskningen, men vi trenger ikke være redde for å støte ozonlaget.

Forståelse for omskjæring
I Verdibørsen hadde Berit Thorbjørnsrud litt lett for å forstå omskjæring av jenter. Hun var personlig i mot omskjæring, men etter å ha forsket på dette mente hun at kvinner som hadde blitt omskåret ikke hadde det så ille likevel.
Men når hun da sier at omskjæring av kvinner ikke er så ille, så har hun gått fra å prøve å forstå fenomenet (som er prisverdig) til å si at det er akseptabelt, selv om hun er mot det. Jeg vet at hun ikke sa hun aksepterte det, men det hun sa gav likevel den samme effekten. Ettersom hun konkluderer med at det ikke er så ille, så har hun brukt sin forskerstatus til å pynte på en skikk hun formodentlig ikke ville blitt utsatt for selv. Jeg er ikke vrang her, jeg skjønner hva hun vil frem til: at disse kvinnene ikke blir til vandrende zombier etterpå. Men la oss se bort fra omskjæring og la oss heller snakke om noe som mange nordmenn har blitt utsatt for, nemlig å ha knekt armer eller bein. Jeg har gjort det, og jeg har da klart meg. Mange andre har også gjort det og skaden er til å leve med når gipsen er av. Men om det foregikk rituell knekking av venstre underarm på gutter og jenter, så hadde slike vurderinger vært totalt irrelevante. Selv om armene ble lappet sammen på beste måte, så hadde handlingen vært et forferdelig overgrep. Derfor må vi nesten underkjenne slik argumentasjon.
Det er dette som er relativistenes ømme punkt, at de forstår så altfor godt den urett som ikke rammer dem selv. Folk med common sense derimot vil si "Auda, det der virket vondt. Dette vil jeg virkelig ikke utsette meg selv eller andre for." Dårlig forskning kanskje, og antageligvis ganske uopplyst, men mer brukbart moralsk jfr. den gyldne regel osv. Når omskjæring av jenter nå ser ut til å bli mindre gangbart i islam, så er ikke dette takket være kulturrelativister men idealister. Folk som kanskje mangler forståelse og innlevelse i kulturer, men som mener at grensen går et sted, f.eks. ved at man begynner å skjære i kroppen.

Man må gjerne bruke kulturrelativisme som en måte å forstå hvordan andre mennesker tikker, men overlat problemløsningen til folk som mener at problemer er til for å løses, ikke til å bevares for ettertiden.

Kvinners rettigheter på veien mot et multikulturelt samfunn

"Et viktig aspekt ved likestillingen i Norge som i stor grad har vært neglisjert, og som dessverre mangler mye av det momentet og den kraften som har karakterisert norsk kvinnekamp, er kampen for solidaritet med og likestilling for innvandrerkvinner. Den første sosiale situasjonen som påvirker minoritetskvinner i Norge, og som vi vil ta opp til debatt, er altså forholdet mellom norske feminister og minoritetskvinner. Min erfaring er at en stor del etnisk norske kvinnerettsforkjempere blir passive i møtet med overgrep, vold og mangel på likestilling som rammer store grupper av minoritetskvinner. Det er nesten så man skulle tro at likestilling mellom kjønnene er noe som først og fremst ses som viktig for den etnisk norske delen av befolkningen. Én mulig forklaring er at det settes for mye lit til at staten skal løse minoritetskvinners problemer. Resultatet av dette er passivisering av den kvinnekampen som burde fortsette med uforminsket styrke i de sektorer av samfunnet der innsikter og praksis fra norsk kvinnekamp ennå ikke har vunnet innpass."

Erlinda Muñoz, Utrop, 06.03.08

Norske feminister har nok blitt veldig flinke til å tolerere den urett som ikke rammer dem selv. Det gjør vi kanskje alle i større eller mindre grad, men de er samtidig stolte av det.
Vi kan jo ellers se på årets paroler på kvinnedagen:

"Fant årets 8. mars-paroler, og de er jo like inspirerende som alltid. Jeg er fortsatt imponert over at internasjonal kvinnesolidaritet betyr å overlate afghanske kvinner til Taliban, også kjent for å kappe hodet av lærere bare fordi de lærer små jenter å lese.

[...]

Kriminaliser horekundene NÅ!
Hev kvinnelønna! Likelønn nå!
6-timers normalarbeisdag med full lønnskompensasjon!
Likestill skift og turnus nå!
Avtalefestet pensjon skal bestå! Det gir vi oss aldri på!
Befolkningsveksten begynner ikke alltid på soverommet - Ja til assistert befruktining for lesbiske!
Nei til abortregister! Forsvar abortloven!
Fred og trygghet for afghanske kvinner! Hent soldatene hjem!
Til kamp mot kjønnslemlestelse!
Ikke "bare flørting" - si nei til seksuell trakassering!
Kamp mot incest og seksuelle overgrep mot barn!
Rosa prinsesser og tøffe superhelter? Nei til snevre barndommer!
Full barnehagedekning! Flere førskolelærere!
Ja til likelønn! Veto mot EUs tjenestedirektiv!"

Vampus.blogspot.com, mars 03, 2008

Bortsett fra omskjæring (det skulle bare mangle) er det faktisk ikke noe som helst som går konkret på religion og kultur som undertrykkende mekanismer hos innvandrerbefolkningen. Dette hadde ikke vært så ille hvis det ikke tradisjonelt hadde vært en skyteskive for feministene. Men nå er det helt stille.

Jeg må understreke at refsen ikke handler om at høyresiden alltid har vært så mye bedre. Det er det ingen grunn til å tro. Både konservatisme og liberalisme har handikap i møte med religioner. Konservatismen pleier å like religioner, mens liberalismen, på tross av intellektuell kritikk av religion, tillater det aller meste.
Det det handler om er at venstresiden har vingeklippet seg selv på et sentralt område, og enda verre, kritikken av religion som undertrykkende mekanisme er et område der historien har gitt venstresiden rett.
Og så skal dette bare kastes vrak på.

Mohammad Usman Ranas pondus

Document.no har postet en kommentar som heter "Aftenposten premierer islamisme" der de tar for seg at Mohammad Usman Rana har vunnet en kronikk-konkurranse i Aftenposten.
Jeg orker ikke gå gjennom alt, les heller Document.no men i hans kronikk var det spesielt dette jeg reagerte på:

"Sara Azmeh Rasmussen har vært den mest aktive bidragsyter i det nasjonale prosjekt som skal "frigjøre", "moderere" og "sekularisere" muslimene. Likevel bærer hennes opptreden med hyppige identitetsbytter fra "muslim", "kulturell og sekulær muslim" til "tidligere kristen" og "styremedlem i Human-Etisk Forbund" preg av å forvirre mer enn å invitere til en realistisk meningsutveksling.
At hun skal ha noen relevans hva videreutvikling av islamsk teologi angår, er derfor ikke annet enn en illusjon. Rasmussen og hennes likesinnede, som Aftenpostens tendensiøse journalist Halvor Tjønn og sosialantropologen Unni Wikan, bør ha i mente at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien."

Først må jeg si at han skaper et vrengebilde av Sara Azmeh Rasmussen som en religiøs vingler. Hun er en som har hatt en helt naturlig progresjon fra islam som hun ikke fant seg til rette i, til den mer forlokkende kristendommen med nestekjærlighet og tilgivelse, og da hun bestemte seg for å lære mer om religion, ved å ta religionshistorie, lærte hun antageligvis for mye og ble ateist. Hun er ikke den første som har fått sin tro hardt prøvet på Religionshistorie, det er visstnok det vanlige. At hun kaller seg muslim er noe som jeg selv ikke ville ha gjort, men det er ikke lenge siden alle nordmenn ble definert som kristne i kraft av å være født i et "kristent land". Det er altså ikke noe forvirrende med dette.

Men det var Ranas pondus som var hovedanliggendet her. Han forlanger at Rasmussen, Tjønn og Wikan bør ha adekvat akademisk pondus m.m. for å bidra til tolkning av teologien. Det sier legestudenten Mohammed Usman Rana (22). Rasmussen som om ikke annet har gått på religionshistorie har nok en litt større akademisk pondus på feltet religion enn det 22-åringen Rana har rukket å få seg. Det tror jeg sant å si Unni Wikan har også.
Men det er ikke bare innenfor religion man kan ha pondus. Det Rana tar for seg er samfunnskritikk. Han mener det norske samfunnet er preget av en sekulær ekstremisme. Han sier mye rart om samfunnet og hvordan staten bør styres eller kanskje mest ikke styres. Men har Mohammed Usman Rana den adekvate statsvitenskapelige pondus til å si at samfunnet er ute og kjører? Nei, det har han neppe.
Tør jeg anbefale at Rana tar et år på religionshistorie og et år på statsvitenskap før neste kronikk der han prøver å kneble kritikk av islam fra utenforstående uten akademisk pondus?

En ting til:

"Den økende sekulære ensrettingen i Norge kjennetegnes av at kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme velvillig ris i spørsmål knyttet til moral og familie, mens de settes på stallen i møte med mennesker som tidvis baserer personlige og politiske valg på sin gudstro."

Hva skal man si? Don't bite the hand that feed you?
Det er toleranse og ytringsfrihet som gjør at Rana slipper til i spaltene.
Det er relativismen som gjør at Rana vinner en kronikk-konkurranse med en tekst som bare Finn Jarle Sæle kunne ha skrevet om det var en kristen. Og han hadde aldri vunnet noen som helst konkurranse i Aftenposten.

Ateist og evangelist i kamp mot kulturrelativisme

"I dag skriver Stefan Swärd från Claphaminstitutet tillsammans med Humanisternas ordförande Christer Sturmark om det som förenar dem. Vi är oense om mycket, men förenas i synen på individens rätt att välja livsåskådning och i kampen mot den kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna, skriver de.

"Att en frikyrklig ordförande för en kristen tankesmedja skriver en debattartikel tillsammans med en ateistisk ordförande för Humanisterna hör inte till vanligheterna. Vi är oense om mycket. Ändå finns det saker som är så viktiga att slå vakt om, att vi tillsammans och gemensamt vill arbeta för dem. Dit hör kampen för individens rätt att själv välja livsåskådning och kampen mot en kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna.

[...]

Under 80-talet agerade stora delar av världen mot Sydafrikas apartheidsystem. Det religiösa förtrycket i dag, inte minst mot kvinnor, är mer utbrett, grövre och våldsammare än apartheidregimens brott mot de mänskliga rättigheterna. Ändå reagerar världen med undfallenhet. Varför förmår inte internationella organisationer med politiska åtgärder reagera mer kraftfullt?

[...]

Det är dags att göra upp med den förödande kulturrelativism som länge hindrat ett sådant ställningstagande. Relativister i den akademiska och mediala debatten blundar för att tolerans i mångkulturalismens namn alltför ofta leder till förtryck i den faktiska monokultur som den enskilda individen tvingas uppleva. Detta gäller i särskilt hög grad kvinnor och barn, men även homosexuella och andra minoriteter. Vårt bejakande av mångkulturalismen får aldrig innebära att individers rättigheter åsidosätts. Vi kan inte kompromissa med människors grundläggande rätt till självbestämmande. Friheten för var och en att välja livsåskådning – och att ständigt kunna ompröva sitt val – är en omistlig aspekt av denna rätt."

Stefan Swärd
Styrelseordförande i Evangeliska Frikyrkan och i den nya kristna tankesmedjan Claphaminstitutet.

Christer Sturmark
ordförande i förbundet Humanisterna och chefredaktör för tidskriften Humanisten."

Expressen.se, 18 februari 2008

Intet mindre enn historisk, og det er en veldig god sak. Åndskampen mellom religiøse og ikke-religiøse vil gå så lenge det finnes religion, men den må skje demokratisk. Og om det er noe de utskjelte ny-ateistene er enige med kristne om (og for den del muslimer), så er det nettopp at det går ikke an å operere med kulturrelativisme og moralrelativisme. Moral og kultur kan være litt vanskelige størrelser, men alt er ikke tillatt, selv uten Gud. Når blodet flyter bør det ringe noen bjeller.

Se også Dagen.se: De slår ett gemensamt slag för religionsfriheten.

Islam som skalkeskjul

Både erkebiskopen og multikulturalistene snur etter mitt skjønn problemstillingen på hodet. Pluralismens utvikling rokker ikke ved de sekulære lovene. Det var nettopp på grunn av at samfunnet var pluralistisk og fragmentert at det vokste frem behov for sekulære, universelle lover.

Kenan Malik, Bergens Tidende, 14. feb. 2008

Så kort og konsist kan det sies!
Resten av artikkelen er også bra. Man kan irritere seg mye over islam i disse dager, men erkebiskopens shariaforslag er svært så vikarierende argumenter:

"En understrømning i talen hans er et argument for en ny pakt mellom troen og staten, et argument som først og fremst er drevet frem av krisen i den anglikanske kirken. I det britiske samfunnet har kirken en privilegert plass. For eksempel må monarken være anglikansk. De anglikanske ritualene, som bryllupsseremonien, har en lovmessig autoritet som ritualer i andre religioner ikke har. Den anglikanske kirkens påvirkningskraft er imidlertid sterkt svekket – det er i øyeblikket flere praktiserende katolikker enn anglikanere i Storbritannia – og det er går dyp kløft mellom liberalister og tradisjonalister i kirken.
Autoritetskrisen gjør det nødvendig for Kirken å klynge seg til sine privilegier. Det blir stadig vanskeligere. Istedenfor å argumentere for å gi religionen en større plass i lovverket, tar erkebiskopen i bruk språket til den sekulære pluralismen. Og i stedet for å argumentere for å opprettholde kirkens privilegier, kommer han islam i møte. Konsekvensen av denne moralske feigheten har forsterket krisen i den anglikanske kirken ytterligere."

Se ellers: Kenanmalik.com

Pupper, frivillighet og slikt

Jeg hørte på Ukeslutt for 01.12.07 på podcast. Saken det er snakk om er at Tove Lill Løite som er formann i FpU i Kristiansand og modell har kastet klærne foran kameraet. Det er jo hyggelig men ikke for Sosialistisk Ungdoms Kirsti Bergstø.
Intervjuet i Fedrelandsvennen er veldig kort, så jeg skrev ned et vesentlig parti av det hun sa i Ukeslutt:

"Alle blir jo påvirket av det samfunnet man lever i, og dessverre er det slik at jenter i ung alder får positiv oppmerksomhet på å kle av seg, på å være tilgjengelig og på å spille på pornoens og menns premisser. Det synes jeg er veldig trist. Men selv om hun gjør dette frivillig, så så tar hun valg som får konsekvenser for andre jenters liv. Fordi at andre jenter opplever i sin hverdag å bli klådd på og opplever seksuell trakassering og opplever å bli utsatt for et syn der man forventer at kvinner skal være tilgjengelig som objekt for menn og ikke bli tatt på alvor."

Dette er velkjent retorikk. Det som er interessant er at den samme retorikken forsvinner på venstresiden når det er snakk om hijab, niqab, burka eller hva det nå er. Da er det plutselig jentenes eget valg å gå med hijab, og det har ingen noe med.
Jeg må presisere med én gang at jeg ikke vet hva Kirsti Bergstø personlig mener om hijab. Det hender at også sosialister har motforestillinger. Men hun er leder for Sosialistisk Ungdom, og de har en stor banner på sidene sine som taler for seg selv.

Så la oss få dette helt klart:


OK, så det jeg har gjort nå er å si at begge deler er like mye eller like lite et personlig valg. Jeg har på den ene siden gitt Bergstø rett i at Tove Lill Løyte tar valg for andre, men på den andre siden må Bergstø akseptere at jenter som frivillig går med hijab ikke kan bruke frihetsretorikken, fordi det gjør det vanskeligere for andre jenter å slippe å gå med hijab hvis jentene i nabolaget gjør det.

Men så enkelt er det likevel ikke.
Tove Lill Løyte bryter konvensjoner. Bergstø kan si hva hun vil, men det er ikke noe konservativt ideal at jenter kaster klærne i hytt og pine. Man kan ikke anta at foreldrene og familien ellers til Løyte håpte at hun skulle bli nakenmodell. Det som virker til å være typisk reaksjonsmønster når nakenfotograferingen godtas er heller "Jaja, du får gjøre det du synes er best." I den grad familien aksepterer det er familien ytterst sjelden en pådriver for at jentene skal kaste klærne. Det er et selvstendig valg. Selvsagt har Bergstø rett i at de kan følge eksempler fra andre modeller, men familien, kirken, naboene, vennene og verdenskjente terrorister oppfordrer ikke jenter som Tove Lill Løyte til å kaste klærne. Ingen profet har sagt at kvinner skal la seg avbilde nakne.
Nå sier jeg igjen ikke at dette alltid er helt frivillig, for kjærester m.m. kan sikkert ofte være pådrivere. Og noen jenter gjør dårlige valg de angrer på. Det jeg snakker om er at graden av frivillighet er langt høyere enn den er for jenter i muslimske miljøer. Der må du være sterk for å stå i mot. Det finnes ikke noen land der kvinner er påbudt å kle seg naken foran kameraet. Ingen har det som "kultur" at nakenfotografering er en del av enhver skikkelig jentes liv.
Å stille opp som nakenmodell er og blir en litt vågal ting som jenter (og gutter) av mange slags grunner, men aldri for å passe inn.

Oppdatering:
To dager etter at dette ble skrevet dukket det opp en stygg sak fra Canada, der faren til en jente på 16 år gav henne så hard medfart at hun til slutt døde av skadene. Grunnen var at hun ikke ville gå med hijab.

"The girl’s 57-year-old father, Muhammad Parvez, has been charged with murder. Aqsa’s 26-year-old brother, Waqas Parvez, has been charged with obstructing police."

Det røde forræderiet

"Sosialisme og religion [...] Bjørgulv Braanen legitimerer dette synet og dette språket. Han sier det er greit. Andre ser at det å introdusere Allah som øverste prinsipp er å be om problemer, på mange plan. Folk er ikke dumme. De merker når de blir bedt om å sluke kameler store som hus. Braanen sa han var mot "ekstrem ateisme". En publikummer bet seg merke i og kommenterte at redaktøren i en sosialistisk avis sto og snakket om "ekstrem ateisme" som noe kritikkverdig. Storhaug forsøkte flere ganger å si noe om at sosialismen har stilt seg kritisk til religionen, og nå plutselig forstår og forsvarer den. Her begikk Braanen en intellektuell uredelighet: han sa at det ikke var religionen i seg selv, men hva slags. Selv mente han man måtte søke allianser med de progressive innen islam. Han benektet/ignorerte sosialismens sterke fiendskap til religion, både den filosofisk religionkritiske, den demokratiske kritikken og den bolsjevikiske som slo prestene ihjel. Å late som det ikke er en gapende kløft mellom sosialisme og islamisme er et krumspring man ikke kan slippe unna med. Det er intellektuelt løgn og bedrag. Men den oppvoksende slekt har ikke den historiske ballast som gjør at man forstår bedrageriet, selv om noen reagerer på instinkt: her er det noe som ikke stemmer. Skal en religion som segregerer kjønnene plutselig være en alliert?"

Document.no, Nov 17, 2007

Se hele saken for et sammendrag fra en debatt på Mono tidligere.

Om noen lurer på hvem som er dagens Pål Steigan, så er vedkommende antageligvis å finne i dette segmentet som hele tiden forsvarer undertrykkende religion stikk i strid med enhver rasjonell tolkning av sosialisme.

Se også denne saken:

Klassekampen tegner og forteller

Krenkelser for fred

Hovedproblemet med debatten er at den er polarisert og ikke-prinsipiell. På den ene siden har vi høyresidens frykt for det nye og fremmede, der iblant er en overdreven frykt for islam og forandringer i eget samfunn som ligger til grunn for hele argumentasjonen.
På den andre siden har vi venstreintellektuelle kulturrelativister som undervurderer faren ved islamisme og forsvarer retten til å være forskjellig. De forsøker å motarbeide en fordomsfull og rasistisk fremstilling av islam og muslimer, men ender opp med å forsvare inhumane og undertrykkende ideer og praksiser. De står for en overdreven reaksjon på høyresidens frykt.

[...]

Vi liberale og demokratiske muslimer befinner oss i en vanskelig situasjon i dag. I muslimske land er det så godt som umulig å ta opp kritiske spørsmål om islam. Vi blir enten tiet eller sendt i eksil. Her i Vesten møter vi to steile fronter, den postmodernistiske kulturrelativistiske på den ene siden, og tilhengerne av teorien om sivilisasjonens sammenstøt på den andre siden.

Sara Azmeh Rasmussen, Document.no, 19.09 2007

Skarp dame!
Det er ikke så mye å gjøre med den mest paranoide høyresiden, men venstresiden bør stikke fingeren i jorda.

Slakter innsatsen mot omskjæring

"Helsevesenet rapporterer ikke om omskjæring, og ennå er ingen blitt dømt.
– Feighet og ensidig fokus på dialog har gått på bekostning av jentene, sier Saynab som siden 2000 – da hun sto fram i TV2 – har vært en offentlig frontfigur i kampen mot kjønnslemlestelse.

[...]

– Hver gang det kommer et nyttig tiltak som kanskje kan redde norske jenter fra kjønnslemlestelse, kommer Hallelujah-gjenger som roper om stigmatisering og «nei, det kan vi ikke gjøre. Nei, det er diskriminerende». Disse gjengene består av kulturrelativister som har inngått en usalig forening med noen av de mest konservative kreftene i innvandrermiljøene. Dette har nesten fått et nyreligiøst preg, sier [Gerd] Fleischer, som forventer at den nye handlingsplanen virkelig skal ha tiltak som avverger overgrep mot jenter i Norge."

Dagsavisen, 23. juni 2007

Nei, dette må vi nesten ha en dialog om!

[Intervju] Kadras tilstand

"- Kulturrelativistene kunne jeg fint ha sendt til Bagdad. Jeg har kjempet nok kamper og ønsket endelig å leve et normalt liv. Derfor gikk jeg under jorda.
Kadra snakker om omskjæringsdebatten som herjet for sju år siden. Med skjult mikrofon avslørte hun i tv-programmet Rikets Tilstand imamenes holdning til omskjæring. Kadra fikk mye støtte. Hun ble tildelt Fritt Ords honnørpris, og ble kåret til Årets navn i VG i 2000. Men noen antropologer skrev artikler om at omskjæring var en kulturell begivenhet og beskyldte Kadra for kulturimperialisme.
En sosiolog sammenlignet omskjæring med piercing, som om det var et slags kulturelt fenomen."

Where2.go.no 2. april 2007

Et lengre intervju som ble gjort med Kadra Yusuf noen uker før hun ble slått ned.