Viser innlegg med etiketten sosialisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten sosialisme. Vis alle innlegg

torsdag 3. april 2008

To typer kulturrelativisme - en bra og en skadelig

"Kulturrelativistene blir beskyldt for å fortie negative sider ved det flerkulturelle og for ukritisk tolerere alt i innvandrernes religion og kultur. Men i Verdibørsen denne helgen slår de tilbake." Verdibørsen, P2, 15. Mars 2008
Intervjuet hadde sine svakheter, rent journalistisk. Jeg satt som lytter og manglet svar på noe vesentlig: Kultur- og verdirelativisme har nemlig to sider. Det ene er som en vitenskaplig måte å observere på, det andre er når verdirelativisme blir anvendt etikk. Thorbjørnsrud forsvarte den rent vitenskaplige relativismen som bare observerer, men den trenger ikke noe forsvar.
En slik distinksjon mellom en vitenskaplig observasjonsmåte og et syn på samfunnet kom altså ikke frem i programmet. Verdibørsen tar for seg mange interessante saker, men det virker for meg som om det er såpass monokulturelt i redaksjonen at helt åpenbare oppfølgingsspørsmål glemmes. Det er altfor forutsigbart hvem Verdibørsen heier på. Nå hadde de rett nok Jens Tomas Anfindsen på en dårlig telefonforbindelse helt til å begynne med, så de tok i det minste med en med andre meninger, men selve intervjuet ble jeg ikke noe klokere av.
Anfindsen sa noe i nærheten av at med kulturrelativisme, så blir nazistenes behandling av jødene akseptabelt. Det Thorbjørnsrud svarte med var at hvis hun skulle forske på nazister, ja så måtte hun sette seg inn i hvordan nazistene tenkte, og at dermed var kulturrelativisme nyttig. Men det var altså ikke dette Anfindsen snakket om. Han snakket om aksept. Hun snakket om en ren vitenskapelig forståelse. Hvem kan være mot vitenskaplig forståelse?

Bloggposten kunne ha sluttet her, men noen dager etter var jeg på Narvesen og kjøpte Samtiden 01.08 der Thorbjørnsrud hadde skrevet en artikkel om kulturrelativisme. Og der kom Thorbjørnsrud med den distinksjonen jeg ønsket meg:
”Kulturrelativisme kan i utgangspunktet defineres som læren om at ”ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå enkeltsamfunn uten å kjenne denne logikken”. Dette utgangspunktet kan utvikles i forskjellige retninger, men jeg vil argumentere for at hovedskillet går mellom normativ og metodisk relativisme. I følge normativ relativisme medfører dette at ingen samfunn (eller grupper) kan vurderes ut i fra andre normer og verdier enn sine egne. Med et slikt utgangspunkt kan man erklære alle verdier og alle handlinger for like verdifulle og derfor like akseptable. I sin ytterste konsekvens kan det medføre at det oppfattes som like akseptabelt å være rasist som antirasist. Ut fra en slik posisjon vil det alltid bli feil å intervenere i andres liv, og alt politisk reformarbeid vil være meningsløst. Metodisk relativisme innebærer derimot kun at man forsøkere å forstå andre på deres premisser, dvs. forstå deres utsagn og handlinger ut i fra deres verdier og deres livsstrategier ut ifra deres totale livssituasjon. Det medfører ikke at forskeren overtar verdisynet deres, og det betyr heller ikke at man aksepterer at alt de sier er sant og at handlingene deres er riktige. Men det er et metodisk grunnleggende begrep for å forstå andre som også krever vilje og evne til å se forbi egne verdier.”
Det er selvsagt den normative relativismen som kritiseres, fordi relativistisk argumentasjon benyttes da i politisk øyemed, dvs. som argumentasjon for hvordan noe bør være. Kort oppsummert går det som regel slik på sitt mest lettvinte: ”Deres kultur er slik og slik, derfor må de få gjøre slik og slik”. Mens den metodiske relativisten ville nøyd seg med første ledd, altså med å forklare hvordan deres kultur rent faktisk er og gjerne hvorfor, så ville den normative relativisten legge deres kultur til grunn for hvordan det bør være. Nå mener jeg at man må skille mellom normativ relativisme som antropologisk vurdering oppe i elfenbeinstårnet, og den mer politiske relativismen på venstresiden som er så alt for forståelsesfull for alle mulige resultater av kultur og som bruker en slik orientering som politisk argumentasjon. Det er der det er mye tåkeprat og inkonsekvens.
Dessverre bestod resten av artikkelen for en stor del av av et forsvar for den metodiske relativismen, som altså ikke trengs å forsvares, i stedet for å se på om muligens relativismekritikerne har et poeng i kritikken av normativ relativisme slik den utarter seg i samfunnsdebatten.

Jeg tror vi alle vil vite hvorfor muslimer eller andre gjør slik og slik, sånn at vi kan finne ut hva som er uproblematisk, hva som er problematisk, og hva som er lett å gjøre noe med og hva som er vanskelig å gjøre noe med. Her er den metodiske relativismen utmerket som et analyseverktøy. Men om vi har som mål å få et samfunn som går noenlunde knirkefritt, da er normative kulturrelativister helt ubrukelige da de bare har som mål å konservere forskjeller, fordi disse forskjellene har en egenverdi, selv om de går på bekostning av samfunnet ellers. (I tillegg mener jeg at det er et vesentlig problem å operere med kulturer som ensartede størrelser. Et individ er en brukbar enhet, men en kultur er det ikke.)

Holdningene mine må sees på bakgrunn av at Norge har reformert seg selv ganske grundig de siste 200 årene, og at dette viser at forandring av gamle tradisjoner både er mulig og nyttig. Norske holdninger anno 1800 hadde ingen egenverdi som folk i dag savner og du må være bra romantisk anlagt for å ønske deg tilbake til 1820. Men hadde kulturrelativismen vært oppfunnet på 1800-tallet, hadde videre reformarbeid i Norge blitt sett på som, ikke bare meningsløst, men en krenkelse av den genuine norske kulturen.

Det som gjør det så irriterende med dagens kulturrelativister, er at de står i en rød/sosialistisk reform- og revolusjonsglad tradisjon, og det er nettopp sosialistene som har ivret mest på for reformer i Norge. Og jeg må si at mange av disse reformene har hatt noe for seg. Likestilling har for eksempel vært et ubetinget gode, og jeg ser gjerne at damene går i militæret attpåtil. All ære til mange av disse barrikadestormerne. Men hvorfor hører vi ikke relativistenes bekymring over at norske manngriser daglig forhindres i å utføre tradisjonell norsk kjønnsdiskriminering? Derom hører vi intet. Berit Thorbjørnsrud er en kvinnelig kulturrelativist som skal være takknemmelig for at folk før henne ikke var relativister, for ellers hadde hun (direkte eller indirekte) hatt problemer med å slippe til på universitetet da dette stred mot den "egentlige" norske kulturen. Dette perspektivet er det som mangler. I stedet hører vi bare om hvordan det vi har reformert oss bort fra de siste 100 årene nå plutselig er bevaringsverdig likevel. Kjønnsdiskrimineringen er altså på full fart inn igjen, så skal vi ikke like godt også ta inn rasismen i det gode selskap igjen?

Den politiske kulturrelativismen er i bunn og grunn bare knitrende konservativ. Selektivt konservativ kanskje, men fortsatt konservativ. Kjennetegnet på konservatisme er om du kan si dette: "If it's not broke, don't fix it." Kulturrelativister kan i høyden gå med på å jobbe mot omskjæring av jenter, fordi "it's broke". Flertallet av muslimer er antageligvis imot denne omskjæringen, så det er ikke spesielt kontroversielt å ville fikse litt på det. Men burka og niqab, det kan og bevares fordi det er både tradisjon og religion. Mer konservativt får du det ikke. Høyre blir rene SV i forhold.

Forskningsetikk vs. troverdighet
Noe Thorbjørnsrud tok opp i Verdibørsen og Samtiden var det med forskningsetikk, og det er et godt poeng. Hun har intervjuet kvinner som er omskårne, og det oppstår da et tillitsforhold der. Her fra artikkelen i Samtiden:
"Forskerens ansvar er alltid størst: Det er alltid forskeren som har ansvaret for ikke å krenke sine informanters verdighet, og for at ikke forskeren skal kunne skade dem personlig. [...] Hun skal også formidle sin analyse, men forskeren kan aldri hoppe over forpliktelsen overfor sine informanter, og dermed forpliktelsen til å formidle at virkeligheten faktisk kan oppleves på ulike måter. Og da er vi tilbake ved relativismen."
Dette er jo menneskelige hensyn som jeg for all del vil at forskere skal ivareta. Spørsmålet er om vi kan stole på forskningen hvis det pågår en skjønnmaling for at informanter ikke skal føle seg støtt. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette skjer, men det er Thorbjørnsrud som selv bringer det på banen og det kan ikke forstås på annen måte enn at enkelte ting, det som er mest vanskelig, holdes unna offentligheten. Det er nok bra etikk, men dårlig forskning. Si hva du vil om klimaforskningen, men vi trenger ikke være redde for å støte ozonlaget.

Forståelse for omskjæring
I Verdibørsen hadde Berit Thorbjørnsrud litt lett for å forstå omskjæring av jenter. Hun var personlig i mot omskjæring, men etter å ha forsket på dette mente hun at kvinner som hadde blitt omskåret ikke hadde det så ille likevel.
Men når hun da sier at omskjæring av kvinner ikke er så ille, så har hun gått fra å prøve å forstå fenomenet (som er prisverdig) til å si at det er akseptabelt, selv om hun er mot det. Jeg vet at hun ikke sa hun aksepterte det, men det hun sa gav likevel den samme effekten. Ettersom hun konkluderer med at det ikke er så ille, så har hun brukt sin forskerstatus til å pynte på en skikk hun formodentlig ikke ville blitt utsatt for selv. Jeg er ikke vrang her, jeg skjønner hva hun vil frem til: at disse kvinnene ikke blir til vandrende zombier etterpå. Men la oss se bort fra omskjæring og la oss heller snakke om noe som mange nordmenn har blitt utsatt for, nemlig å ha knekt armer eller bein. Jeg har gjort det, og jeg har da klart meg. Mange andre har også gjort det og skaden er til å leve med når gipsen er av. Men om det foregikk rituell knekking av venstre underarm på gutter og jenter, så hadde slike vurderinger vært totalt irrelevante. Selv om armene ble lappet sammen på beste måte, så hadde handlingen vært et forferdelig overgrep. Derfor må vi nesten underkjenne slik argumentasjon.
Det er dette som er relativistenes ømme punkt, at de forstår så altfor godt den urett som ikke rammer dem selv. Folk med common sense derimot vil si "Auda, det der virket vondt. Dette vil jeg virkelig ikke utsette meg selv eller andre for." Dårlig forskning kanskje, og antageligvis ganske uopplyst, men mer brukbart moralsk jfr. den gyldne regel osv. Når omskjæring av jenter nå ser ut til å bli mindre gangbart i islam, så er ikke dette takket være kulturrelativister men idealister. Folk som kanskje mangler forståelse og innlevelse i kulturer, men som mener at grensen går et sted, f.eks. ved at man begynner å skjære i kroppen.

Man må gjerne bruke kulturrelativisme som en måte å forstå hvordan andre mennesker tikker, men overlat problemløsningen til folk som mener at problemer er til for å løses, ikke til å bevares for ettertiden.

fredag 21. desember 2007

Konvertitter er venstreorienterede

"Hver sjette dansker, der konverterer til Islam, er imod demokratiet, men det skyldes, at de er venstreorienterede, forklarer forsker. En ny undersøgelse blandt 130 danske konverterede til islam viser, at hver sjette ikke mener, at deres nyfundne religiøse overbevisninger kan forenes med demokratiet. Det skriver Nyhedsavisen.

[...]

Men selvom det kun er hver sjette, der er direkte modstander af demokratiet, er Islam stadigvæk mere central end demokratiet for mere end halvdelen af konvertitterne. Ifølge Kate Østergaard mener hver anden konvertit, at Islam skal styre samfundet. De mener, at demokrati er et islamisk princip, og at man derfor godt kan have et islamisk samfund, der bygger på eller har elementer af demokrati.

[...]

Medforfatter til bogen, antropolog Tina Gudrun Jensen, mener at den manglende demokratiopfattelse skyldes, at de fleste konvertitter er venstreorienterede. "Modstanden mod demokrati hænger for nogle sammen med, at de generelt er kritiske overfor det moderne kapitalistiske og materialistiske samfund," siger hun til Nyhedsavisen og uddyber: "Det er egentlig de samme holdninger, man så hos venstreorienterede grupper i 60'erne og 70'erne. Og faktisk er mange konvertitter meget venstreorienterede."

180grader.dk, 21. dec 2007
(Fra Document.no) Historien gjentar seg. Før var det Pol Pot og Mao. Nå er det Osama og Qaradawi.

Pål Steigan hilser på Pol Pot

søndag 9. desember 2007

Pupper, frivillighet og slikt

Jeg hørte på Ukeslutt for 01.12.07 på podcast. Saken det er snakk om er at Tove Lill Løite som er formann i FpU i Kristiansand og modell har kastet klærne foran kameraet. Det er jo hyggelig men ikke for Sosialistisk Ungdoms Kirsti Bergstø.
Intervjuet i Fedrelandsvennen er veldig kort, så jeg skrev ned et vesentlig parti av det hun sa i Ukeslutt:
"Alle blir jo påvirket av det samfunnet man lever i, og dessverre er det slik at jenter i ung alder får positiv oppmerksomhet på å kle av seg, på å være tilgjengelig og på å spille på pornoens og menns premisser. Det synes jeg er veldig trist. Men selv om hun gjør dette frivillig, så så tar hun valg som får konsekvenser for andre jenters liv. Fordi at andre jenter opplever i sin hverdag å bli klådd på og opplever seksuell trakassering og opplever å bli utsatt for et syn der man forventer at kvinner skal være tilgjengelig som objekt for menn og ikke bli tatt på alvor."
Dette er velkjent retorikk. Det som er interessant er at den samme retorikken forsvinner på venstresiden når det er snakk om hijab, niqab, burka eller hva det nå er. Da er det plutselig jentenes eget valg å gå med hijab, og det har ingen noe med.
Jeg må presisere med én gang at jeg ikke vet hva Kirsti Bergstø personlig mener om hijab. Det hender at også sosialister har motforestillinger. Men hun er leder for Sosialistisk Ungdom, og de har en stor banner på sidene sine som taler for seg selv.

Så la oss få dette helt klart:


OK, så det jeg har gjort nå er å si at begge deler er like mye eller like lite et personlig valg. Jeg har på den ene siden gitt Bergstø rett i at Tove Lill Løyte tar valg for andre, men på den andre siden må Bergstø akseptere at jenter som frivillig går med hijab ikke kan bruke frihetsretorikken, fordi det gjør det vanskeligere for andre jenter å slippe å gå med hijab hvis jentene i nabolaget gjør det.

Men så enkelt er det likevel ikke.
Tove Lill Løyte bryter konvensjoner. Bergstø kan si hva hun vil, men det er ikke noe konservativt ideal at jenter kaster klærne i hytt og pine. Man kan ikke anta at foreldrene og familien ellers til Løyte håpte at hun skulle bli nakenmodell. Det som virker til å være typisk reaksjonsmønster når nakenfotograferingen godtas er heller "Jaja, du får gjøre det du synes er best." I den grad familien aksepterer det er familien ytterst sjelden en pådriver for at jentene skal kaste klærne. Det er et selvstendig valg. Selvsagt har Bergstø rett i at de kan følge eksempler fra andre modeller, men familien, kirken, naboene, vennene og verdenskjente terrorister oppfordrer ikke jenter som Tove Lill Løyte til å kaste klærne. Ingen profet har sagt at kvinner skal la seg avbilde nakne.
Nå sier jeg igjen ikke at dette alltid er helt frivillig, for kjærester m.m. kan sikkert ofte være pådrivere. Og noen jenter gjør dårlige valg de angrer på. Det jeg snakker om er at graden av frivillighet er langt høyere enn den er for jenter i muslimske miljøer. Der må du være sterk for å stå i mot. Det finnes ikke noen land der kvinner er påbudt å kle seg naken foran kameraet. Ingen har det som "kultur" at nakenfotografering er en del av enhver skikkelig jentes liv.
Å stille opp som nakenmodell er og blir en litt vågal ting som jenter (og gutter) av mange slags grunner, men aldri for å passe inn.

Oppdatering:
To dager etter at dette ble skrevet dukket det opp en stygg sak fra Canada, der faren til en jente på 16 år gav henne så hard medfart at hun til slutt døde av skadene. Grunnen var at hun ikke ville gå med hijab.
"The girl’s 57-year-old father, Muhammad Parvez, has been charged with murder. Aqsa’s 26-year-old brother, Waqas Parvez, has been charged with obstructing police."

lørdag 24. november 2007

Det røde forræderiet

"Sosialisme og religion [...] Bjørgulv Braanen legitimerer dette synet og dette språket. Han sier det er greit. Andre ser at det å introdusere Allah som øverste prinsipp er å be om problemer, på mange plan. Folk er ikke dumme. De merker når de blir bedt om å sluke kameler store som hus. Braanen sa han var mot "ekstrem ateisme". En publikummer bet seg merke i og kommenterte at redaktøren i en sosialistisk avis sto og snakket om "ekstrem ateisme" som noe kritikkverdig. Storhaug forsøkte flere ganger å si noe om at sosialismen har stilt seg kritisk til religionen, og nå plutselig forstår og forsvarer den. Her begikk Braanen en intellektuell uredelighet: han sa at det ikke var religionen i seg selv, men hva slags. Selv mente han man måtte søke allianser med de progressive innen islam. Han benektet/ignorerte sosialismens sterke fiendskap til religion, både den filosofisk religionkritiske, den demokratiske kritikken og den bolsjevikiske som slo prestene ihjel. Å late som det ikke er en gapende kløft mellom sosialisme og islamisme er et krumspring man ikke kan slippe unna med. Det er intellektuelt løgn og bedrag. Men den oppvoksende slekt har ikke den historiske ballast som gjør at man forstår bedrageriet, selv om noen reagerer på instinkt: her er det noe som ikke stemmer. Skal en religion som segregerer kjønnene plutselig være en alliert?"
Document.no, Nov 17, 2007
Se hele saken for et sammendrag fra en debatt på Mono tidligere.
Om noen lurer på hvem som er dagens Pål Steigan, så er vedkommende antageligvis å finne i dette segmentet som hele tiden forsvarer undertrykkende religion stikk i strid med enhver rasjonell tolkning av sosialisme.
Se også denne saken: