Gretne gubber?

Klassekampen har laget seg statistikk over hvem som besøker islamkritiske sider på nettet. De har funnet ut at dette er gamle gubber, uten barn og med lav utdannelse. Det kan så være, men analyseverktøyet de har brukt er Alexa. Inntil april 2008 bygde Alexa seg all statistikk på at brukere installerte Alexa-toolbaren. Dette gav et skeivt bilde fordi ikke alle ønsker å installere spyware på maskina si. Se denne artikkelen på SlashDot.org. Men kanskje viktigst, spør deg selv om du noensinne har hatt eller har ønsket å ha Alexa-toolbaren.
I april 2008 gikk Alexa ut og sa at de nå hadde endret datagrunnlaget slik at de fikk inn data fra flere ulike sider på nettet. Men Wall Street Journal var ikke imponert:

"Niall O’Driscoll, vice president of Alexa, declined to tell me the new data sources and formula, calling that “proprietary information.” He said it’s all been verified: “We know the actual traffic figures for a number of different sites across the web and we check it against that.” But because actual traffic figures aren’t available for most sites, Alexa’s black-box rankings will remain subject to criticism."

Nå må det innskytes at det er to helt forskjellige ting å lage statistikk over antall hoder som besøker en side og å lage en demografisk oversikt med f.eks. utdannelse og barn. Hvis Alexa henter inn statistikk fra Google, så har jeg f.eks. ikke oppgitt utdannelse til dem og heller ikke hvor mange barn jeg har. Selv har jeg nå forøvrig slått av tredjeparts-cookies, så folk skal slippe å lage halvgod statistikk av min surfing.

Men det er nå så. Hva om vi tar Alexa-resultatene på alvor? Det ser nemlig ut til at også Klassekampen har en overvekt av eldre menn. Ikke i høyeste aldersgruppe riktig nok, men 55-64 er overrepresenterte og 18-24 er underrepresenterte. Og også Klassekampens lesere mangler barn.

Men rett skal være rett, de har høyere utdanning. Likevel, også Tundra Tabloids, Vladtepesblog, Brussel's Journal, Gates of Vienna og Islam Watch har en overvekt(i forhold til den generelle befolkningen på internett) av lesere som har graduate school. Legg merke til at tallene for Klassekampen og Green Arrow er low confidence (lav "svarprosent" antageligvis), mens de andre stort sett er medium confidence.

Her kan du se hvordan sidene som Klassekampen listet opp gjør det i Alexa-statistikken:
Gates Of Vienna
Jihad Watch
Brussel's Journal
Islam Watch
Atlas Shrugs
Tundra Tabloids
Vladtepesblog 
The Green Arrow (stengt september 2010)

Se også:
Klassekampen
Document.no

Moralen er i alle fall at det finnes en overvekt av gubber i alle leire.

Overdriver betydningen av religion

"– Mange islamforskere har en religionsvitenskapelig bakgrunn. Derfor synes vi religion er spennende og setter fokus på det framfor å se på innvandrernes ikke-religiøse sider.

- Når vi uttaler oss til mediene om forskningen vår, følger denne skjevheten med, sier Garbi Schmidt som er professor ved Roskilde Universitet.

[...]

Flere skandinaviske studier viser at religion ikke spiller så stor rolle for de fleste danske muslimer.

– Noen grupper er svært religiøse, og det finnes radikale elementer. Men vi ser igjen og igjen at mange innvandrere er lei av å bare bli oppfattet som muslimer, sier Schmidt.

[...]

– Det blir lett til at de religiøse blir mest synlige. Når forskere og medier vil ha fatt i en muslim eller innvandrer, går de ikke inn på kafeene.
– I stedet går man til de muslimske organisasjonene. I Danmark er det Muslimenes Fællesråd og Islamisk Trossamfund. Men på den måten skjer det en vektlegging av det religiøse; i noen tilfeller er det rimelig, andre ganger gir det et skjevt bilde, sier Schmidt.

På den måten blir det religiøse perspektivet overrepresentert i både mediene og innvandrerforskningen, mener hun."

Forskning.no, 05. oktober 2011

Se også Kristeligt Dagblad: "Mange danske muslimer er ikke særligt religiøse"

Dagens gode gjerning

Abid Raja er ikke helt overbevist om at folk vil gi penger til Pakistan - fordi vi ikke har empati med muslimer. Nå har i alle fall jeg sendt av gårde noen penger via NBGA/Leger uten grenser, og det vil jeg oppfordre alle andre til å gjøre også. Hvis vi legger manglende empati til side, så er det ganske rasjonelt å holde Taliban ute, så her er det ingen grunner til å tviholde på pengene.

Jeg synes det er bra at Richard Dawkins har satt i gang med Non-believers Giving Aid. I alt for lang tid har det blitt brukt mot ateister at vi ikke driver med veldedighet og at dette nærmest har vært et religiøst domene. Det som vel heller er tilfellet er at det har aldri vært noe stort behov for enda en organisasjon som i tillegg til å drive med hjelpearbeid også eksplisitt skal fronte ett eller annet budskap som ikke har noe med vann og medisiner å gjøre. Og når du har hatt vanskeligheter med å samle folk i en ateist-organisasjon i utgangspunktet blir det ikke så lett å få en bra hjelpeorganisasjon i tillegg. Det beste er egentlig om vi gir til relevante organisasjoner i stedet for å lage vår egen som skal bruke penger på administrasjon for at vi skal kunne sette ateist-stempel på nødhjelpspakker.
Men siden dette hele tiden brukes mot ateister (spesielt i USA) at ateister mangler moral og vi ikke driver med nok veldedighet, så synes jeg det kan være OK å synliggjøre at også vi bryr oss ved et vi samler inn penger til Leger uten grenser.

Så min oppfordring til alle ateister er å gi en skjerv!

Se ellers: Muslimske land gir lite til Pakistan

Forbud mot forbud er illiberalt?

"Å forby religiøse klesplagg er en grunnleggende illiberal og menneskerettsstridig idé [...]"

Dagbladet, andrelederen 02.02.2010

Det gjelder altså forslaget om burkaforbud fra Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen. Det er en klassisk liberal knipe, en sånn som gir liberale mennesker identitet på samme måte som synd og tvil for kristne, men som egentlig er veldig lett om man løfter blikket litt. Problemet med retorikken her er at de koker spørsmålet ned til et forbud mot et plagg. Omtrent som om man skulle forby dongeribukser eller t-skjorter fordi det er stygt.

Men burkaen er ikke kun et plagg, den et resultat av et religiøst påbud. Eller egentlig forbud. Formulert på en annen måte: forbudet mot å vise ansiktet sitt på offentlig plass. Det har aldri vært noen kjente instruksjoner fra Muhammed om hvordan de skulle gå kledt, derav de varierende klesskikkene, bare at de skulle dekke seg til, dvs hvordan de ikke skulle gå kledt. Det er dette det handler om.

Et eventuelt forbud mot burka o.l. er dermed et forbud mot at kvinner skal forbys å vise ansiktet sitt offentlig, og dermed burde det være en sak med tverrpolitisk enighet, snarere enn å resultere i anklager om illiberalitet.

Så kan man begynne å diskutere om disse kvinnene er selvstendige i forhold til familie, naboer osv. Jeg har mine tvil men det er irrelevant akkurat nå. Poenget er at det er et religiøst forbud som de føler seg bundet av, og når vi diskuterer illiberalitet er det det som er vesentlig, ikke om det er foreldrene, ektemannen, naboene, moralsnuten på Grønland eller Muhammed sjøl som står bak. Forbudet mot å vise ansiktet sitt offentlig er illiberalt uansett hvem som kom på det, og et motforbud vil dermed bare forsøke å demme opp mot det første forbudet.

Dette tilsvarer at man forbyr segregering. Segregering kan utarte seg som et forbud mot at noen mennesker får vise seg bestemte steder, og et motforbud vil da ikke være illiberalt, det er bare et forsøk på å rette opp igjen det som forbudet ødela. Så vil alltid noen klage og syte, men særlig illiberalt er det ikke.

Nå er det viktig for denne sakens vedkommende at det handler om noe så viktig som å skjule sitt ansikt. Islam har ganske sikkert flere forbud og påbud enn vi klarer å telle, og vi skal ikke forby folk å stappe i seg mat på nattestid under ramadan. Her handler det nemlig ikke bare om bæreren av burkaen, men om andre kvinner som kan føle seg presset til det, og oss andre som synes det er viktig å vite hvem vi har med å gjøre.

Indvandrerpolitikere vil forbyde Hizb-ut-Tahrir

"Mens Rigsadvokaten undersøger, om det kan lade sig gøre, er mange af landets byrådspolitikere med indvandrerbaggrund ikke i tvivl: Den yderliggående muslimske organisation Hizb-ut-Tahrir skal forbydes.
Det er meldingen fra halvdelen af indvandrerpolitikerne i landets byråd, viser en rundspørge fra Ritzau.
Samtidig er kun ni procent af politikerne positive over for Islamisk Trossamfund, der har fået kritik for at støtte Hizb-ut-Tahrir.

[...]

Rundspørgen blev udsendt til de 68 byrådspolitikere i Danmark fra ikkevestlige lande, som Ritzau har kendskab til. 35 har svaret, hvilket giver en svarprocent på 51."

Politiken.dk, 20. apr 2008

En svarprosent på 51 gir egentlig grunn til bekymring. Jeg skjønner heller ikke helt hvordan de har regnet. Er det halvparten av innvandrerpolitikerne(68/2), eller er det halvparten av de som svarte(35/2)? Sistnevnte er jo ikke noe å juble over.

Se ellers:
Afhopper advarer mod Hizb ut-Tahrir
S ønsker pengestrøm fra Hizb ut-Tahrir undersøgt

Muslimer som småsyskon

"När Lars Vilks publicerade sina Muhammedteckningar i somras talades det inte om något skadestånd. ­Vänsterifrån var resonemanget ändå detsamma som i turerna kring Wilders film. ”Hela världen verkar ha gått i barndom på sistone”, skrev exempelvis ­krönikören Nina Wähä (DN 1/10-07), och förklarade: ”Konstnärer som gömmer sig bakom yttrande­friheten, som storebror Lars Vilks som ritar hundar som han vet kommer göra hans lillebror ledsen.”
Muslimer är våra småsyskon, var budskapet, i alla fall i moralisk mening. Och med den logiken blir det ett ansvar för storasyskonen i Väst att inte utsätta sina småsyskon för fel stimuli. För då kan det gå illa.
Om det går illa för nederländska intressen efter Wilders film står det alltså redan nu klart att det finns de som kommer att hålla honom ansvarig. De företag som nu talar om skadestånd uttrycker sig kanske inte i lika uppenbart kolonialistiska ordalag som Nina Wähä i DN. Men när de gör en europeisk debattör ansvarig för muslimska konsumenters val, reduceras muslimer från moraliska subjekt till småsyskon. Ansvaret för deras handlingar förskjuts från dem själva till icke-muslimer i väst.
Därmed placeras muslimska bojkotter in i samma fack som skaderisker som vi annars – och vi må höra hemma i Holland, Sverige eller Danmark – har ­ansvaret för: oförståndiga barn, lösspringande ­hundar eller bollar i rullning. Men då har man också slutat att betrakta människor i muslimska länder som ­vuxna och jämlikar."

Paulina Neuding, svd.se, 14 april 2008

Dette er viktig å ha klart for seg. Hele denne retorikken om at "Du må ikke provosere dem, fordi du vet hvor gærne de blir" er knapt noen form for respekt.
Men det er en annen ting, som er verdt å tenke på. Hun nevner at noen rasler med sablene og vil saksøke om de taper penger på at folk benytter seg av sin konstitusjonelle ytringsfrihet. I prinsippet kunne det jo tenkes at man kunne saksøke dem for å bidra til å svekke våre friheter. Eller kanskje noe som er mye enklere: boikott. Tenk, en bedrift som allerede er svekket av muslimsk boikott, og tror at de skal tjene noen raske penger på å saksøke en som bare har brukt ytringsfriheten sin. Så blir de i tillegg boikottet av hjemlige forbrukere fordi de er så prinsippløse. Det kan umulig være bra for business.
(Av det jeg har lest var det uansett mange som sympati-kjøpte danske varer og at de totalt sett tjente på det. )

To typer kulturrelativisme - en bra og en skadelig

"Kulturrelativistene blir beskyldt for å fortie negative sider ved det flerkulturelle og for ukritisk tolerere alt i innvandrernes religion og kultur. Men i Verdibørsen denne helgen slår de tilbake." Verdibørsen, P2, 15. Mars 2008

Intervjuet hadde sine svakheter, rent journalistisk. Jeg satt som lytter og manglet svar på noe vesentlig: Kultur- og verdirelativisme har nemlig to sider. Det ene er som en vitenskaplig måte å observere på, det andre er når verdirelativisme blir anvendt etikk. Thorbjørnsrud forsvarte den rent vitenskaplige relativismen som bare observerer, men den trenger ikke noe forsvar.
En slik distinksjon mellom en vitenskaplig observasjonsmåte og et syn på samfunnet kom altså ikke frem i programmet. Verdibørsen tar for seg mange interessante saker, men det virker for meg som om det er såpass monokulturelt i redaksjonen at helt åpenbare oppfølgingsspørsmål glemmes. Det er altfor forutsigbart hvem Verdibørsen heier på. Nå hadde de rett nok Jens Tomas Anfindsen på en dårlig telefonforbindelse helt til å begynne med, så de tok i det minste med en med andre meninger, men selve intervjuet ble jeg ikke noe klokere av.
Anfindsen sa noe i nærheten av at med kulturrelativisme, så blir nazistenes behandling av jødene akseptabelt. Det Thorbjørnsrud svarte med var at hvis hun skulle forske på nazister, ja så måtte hun sette seg inn i hvordan nazistene tenkte, og at dermed var kulturrelativisme nyttig. Men det var altså ikke dette Anfindsen snakket om. Han snakket om aksept. Hun snakket om en ren vitenskapelig forståelse. Hvem kan være mot vitenskaplig forståelse?

Bloggposten kunne ha sluttet her, men noen dager etter var jeg på Narvesen og kjøpte Samtiden 01.08 der Thorbjørnsrud hadde skrevet en artikkel om kulturrelativisme. Og der kom Thorbjørnsrud med den distinksjonen jeg ønsket meg:

”Kulturrelativisme kan i utgangspunktet defineres som læren om at ”ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå enkeltsamfunn uten å kjenne denne logikken”. Dette utgangspunktet kan utvikles i forskjellige retninger, men jeg vil argumentere for at hovedskillet går mellom normativ og metodisk relativisme. I følge normativ relativisme medfører dette at ingen samfunn (eller grupper) kan vurderes ut i fra andre normer og verdier enn sine egne. Med et slikt utgangspunkt kan man erklære alle verdier og alle handlinger for like verdifulle og derfor like akseptable. I sin ytterste konsekvens kan det medføre at det oppfattes som like akseptabelt å være rasist som antirasist. Ut fra en slik posisjon vil det alltid bli feil å intervenere i andres liv, og alt politisk reformarbeid vil være meningsløst. Metodisk relativisme innebærer derimot kun at man forsøkere å forstå andre på deres premisser, dvs. forstå deres utsagn og handlinger ut i fra deres verdier og deres livsstrategier ut ifra deres totale livssituasjon. Det medfører ikke at forskeren overtar verdisynet deres, og det betyr heller ikke at man aksepterer at alt de sier er sant og at handlingene deres er riktige. Men det er et metodisk grunnleggende begrep for å forstå andre som også krever vilje og evne til å se forbi egne verdier.”

Det er selvsagt den normative relativismen som kritiseres, fordi relativistisk argumentasjon benyttes da i politisk øyemed, dvs. som argumentasjon for hvordan noe bør være. Kort oppsummert går det som regel slik på sitt mest lettvinte: ”Deres kultur er slik og slik, derfor må de få gjøre slik og slik”. Mens den metodiske relativisten ville nøyd seg med første ledd, altså med å forklare hvordan deres kultur rent faktisk er og gjerne hvorfor, så ville den normative relativisten legge deres kultur til grunn for hvordan det bør være. Nå mener jeg at man må skille mellom normativ relativisme som antropologisk vurdering oppe i elfenbeinstårnet, og den mer politiske relativismen på venstresiden som er så alt for forståelsesfull for alle mulige resultater av kultur og som bruker en slik orientering som politisk argumentasjon. Det er der det er mye tåkeprat og inkonsekvens.
Dessverre bestod resten av artikkelen for en stor del av av et forsvar for den metodiske relativismen, som altså ikke trengs å forsvares, i stedet for å se på om muligens relativismekritikerne har et poeng i kritikken av normativ relativisme slik den utarter seg i samfunnsdebatten.

Jeg tror vi alle vil vite hvorfor muslimer eller andre gjør slik og slik, sånn at vi kan finne ut hva som er uproblematisk, hva som er problematisk, og hva som er lett å gjøre noe med og hva som er vanskelig å gjøre noe med. Her er den metodiske relativismen utmerket som et analyseverktøy. Men om vi har som mål å få et samfunn som går noenlunde knirkefritt, da er normative kulturrelativister helt ubrukelige da de bare har som mål å konservere forskjeller, fordi disse forskjellene har en egenverdi, selv om de går på bekostning av samfunnet ellers. (I tillegg mener jeg at det er et vesentlig problem å operere med kulturer som ensartede størrelser. Et individ er en brukbar enhet, men en kultur er det ikke.)

Holdningene mine må sees på bakgrunn av at Norge har reformert seg selv ganske grundig de siste 200 årene, og at dette viser at forandring av gamle tradisjoner både er mulig og nyttig. Norske holdninger anno 1800 hadde ingen egenverdi som folk i dag savner og du må være bra romantisk anlagt for å ønske deg tilbake til 1820. Men hadde kulturrelativismen vært oppfunnet på 1800-tallet, hadde videre reformarbeid i Norge blitt sett på som, ikke bare meningsløst, men en krenkelse av den genuine norske kulturen.

Det som gjør det så irriterende med dagens kulturrelativister, er at de står i en rød/sosialistisk reform- og revolusjonsglad tradisjon, og det er nettopp sosialistene som har ivret mest på for reformer i Norge. Og jeg må si at mange av disse reformene har hatt noe for seg. Likestilling har for eksempel vært et ubetinget gode, og jeg ser gjerne at damene går i militæret attpåtil. All ære til mange av disse barrikadestormerne. Men hvorfor hører vi ikke relativistenes bekymring over at norske manngriser daglig forhindres i å utføre tradisjonell norsk kjønnsdiskriminering? Derom hører vi intet. Berit Thorbjørnsrud er en kvinnelig kulturrelativist som skal være takknemmelig for at folk før henne ikke var relativister, for ellers hadde hun (direkte eller indirekte) hatt problemer med å slippe til på universitetet da dette stred mot den "egentlige" norske kulturen. Dette perspektivet er det som mangler. I stedet hører vi bare om hvordan det vi har reformert oss bort fra de siste 100 årene nå plutselig er bevaringsverdig likevel. Kjønnsdiskrimineringen er altså på full fart inn igjen, så skal vi ikke like godt også ta inn rasismen i det gode selskap igjen?

Den politiske kulturrelativismen er i bunn og grunn bare knitrende konservativ. Selektivt konservativ kanskje, men fortsatt konservativ. Kjennetegnet på konservatisme er om du kan si dette: "If it's not broke, don't fix it." Kulturrelativister kan i høyden gå med på å jobbe mot omskjæring av jenter, fordi "it's broke". Flertallet av muslimer er antageligvis imot denne omskjæringen, så det er ikke spesielt kontroversielt å ville fikse litt på det. Men burka og niqab, det kan og må bevares fordi det er både tradisjon og religion. Mer konservativt får du det ikke. Høyre blir rene SV i forhold.

Forskningsetikk vs. troverdighet
Noe Thorbjørnsrud tok opp i Verdibørsen og Samtiden var det med forskningsetikk, og det er et godt poeng. Hun har intervjuet kvinner som er omskårne, og det oppstår da et tillitsforhold der. Her fra artikkelen i Samtiden:

"Forskerens ansvar er alltid størst: Det er alltid forskeren som har ansvaret for ikke å krenke sine informanters verdighet, og for at ikke forskeren skal kunne skade dem personlig. [...] Hun skal også formidle sin analyse, men forskeren kan aldri hoppe over forpliktelsen overfor sine informanter, og dermed forpliktelsen til å formidle at virkeligheten faktisk kan oppleves på ulike måter. Og da er vi tilbake ved relativismen."

Dette er jo menneskelige hensyn som jeg for all del vil at forskere skal ivareta. Spørsmålet er om vi kan stole på forskningen hvis det pågår en skjønnmaling for at informanter ikke skal føle seg støtt. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette skjer, men det er Thorbjørnsrud som selv bringer det på banen og det kan ikke forstås på annen måte enn at enkelte ting, det som er mest vanskelig, holdes unna offentligheten. Det er nok bra etikk, men dårlig forskning. Si hva du vil om klimaforskningen, men vi trenger ikke være redde for å støte ozonlaget.

Forståelse for omskjæring
I Verdibørsen hadde Berit Thorbjørnsrud litt lett for å forstå omskjæring av jenter. Hun var personlig i mot omskjæring, men etter å ha forsket på dette mente hun at kvinner som hadde blitt omskåret ikke hadde det så ille likevel.
Men når hun da sier at omskjæring av kvinner ikke er så ille, så har hun gått fra å prøve å forstå fenomenet (som er prisverdig) til å si at det er akseptabelt, selv om hun er mot det. Jeg vet at hun ikke sa hun aksepterte det, men det hun sa gav likevel den samme effekten. Ettersom hun konkluderer med at det ikke er så ille, så har hun brukt sin forskerstatus til å pynte på en skikk hun formodentlig ikke ville blitt utsatt for selv. Jeg er ikke vrang her, jeg skjønner hva hun vil frem til: at disse kvinnene ikke blir til vandrende zombier etterpå. Men la oss se bort fra omskjæring og la oss heller snakke om noe som mange nordmenn har blitt utsatt for, nemlig å ha knekt armer eller bein. Jeg har gjort det, og jeg har da klart meg. Mange andre har også gjort det og skaden er til å leve med når gipsen er av. Men om det foregikk rituell knekking av venstre underarm på gutter og jenter, så hadde slike vurderinger vært totalt irrelevante. Selv om armene ble lappet sammen på beste måte, så hadde handlingen vært et forferdelig overgrep. Derfor må vi nesten underkjenne slik argumentasjon.
Det er dette som er relativistenes ømme punkt, at de forstår så altfor godt den urett som ikke rammer dem selv. Folk med common sense derimot vil si "Auda, det der virket vondt. Dette vil jeg virkelig ikke utsette meg selv eller andre for." Dårlig forskning kanskje, og antageligvis ganske uopplyst, men mer brukbart moralsk jfr. den gyldne regel osv. Når omskjæring av jenter nå ser ut til å bli mindre gangbart i islam, så er ikke dette takket være kulturrelativister men idealister. Folk som kanskje mangler forståelse og innlevelse i kulturer, men som mener at grensen går et sted, f.eks. ved at man begynner å skjære i kroppen.

Man må gjerne bruke kulturrelativisme som en måte å forstå hvordan andre mennesker tikker, men overlat problemløsningen til folk som mener at problemer er til for å løses, ikke til å bevares for ettertiden.

Nyttig idiot snakket seg fra fatwa

"Islamistene følte seg provosert og lagde bråk, rev ned plakatene og ødela scenografien, forteller forfatter Erling Kittelsen, som sammen med regissøren fikk utstedt en fatwa over seg og ble hengt ut på al-Qaidas hjemmesider.

[...]

– Nei, jeg var ikke så redd så lenge jeg befant meg her i Norge. Regissøren hadde det langt verre, han måtte gå i dekning. Det jeg selv var mest redd for var å skade islamistenes sak ved å bidra til den ensidige framstillingen av dem – at jeg skulle bidra til å øke polariseringen mellom øst og vest ville for meg vært helt forferdelig. Derfor har jeg ikke ønsket å snakke om dette før nå når vi er kommet til en felles forståelse, sier Kittelsen.

[...]

Syke mennesker i himmelen, et bilde på at gud og engler også er syke. Dette ble oppfattet sterkt blasfemisk av islamistene.
– For dem er bildet av himmelen direkte knyttet til det guddommelige sfære i religionen. Det er hellige ord og begrep som kun benyttes religiøst, forklarer Kittelsen.
Han understreker at hans stykke overhodet ikke er islamkritisk, men snarere benytter paradiset som symbol på den himmelen som vestens innbyggere innbiller seg at de lever i.
– Det ble feiltolket, uten at jeg er helt sikker på om det var selve grunnteksten, oversettelsen eller regien som virket provoserende.

[...]

Kittelsen klarer ikke skjule at han ble mektig imponert og overrasket over islamistenes åpenhet og liberale holdning."

Dagsavisen, 25. mars 2008

Når man er en såpass nyttig idiot er det ikke rart man får fatwaen opphevet.

HEF & Religionskritikken

"Fri Tanke har nå publisert resultatene av medlemsundersøkelsen som ble gjort for litt siden. (Last ned Powerpoint-fil her) Resultatene er ikke så overraskende, men det er jo noe å kommentere.
På spørsmål om hvorfor folk meldte seg inn i HEF svarer 34,7% at det var på grunn av forbundets religionskritiske rolle.



Legg merke til kommentaren nedenfor der det står at flere valg var mulig, og at hvert medlem gjennomsnittlig krysset av fire alternativer.
Så er det spørsmål om hva man vil at HEF skal prioritere av fire alternativer. (Jeg la til tallene på skrå)

Det man først og fremst kan lese ut av denne er at HEF er en interesseorganisasjon, snarere enn et fellesskap, og det som prioriteres høyest er tradisjonell sekularisering. Religionskritikken står på en tredjeplass, men rett bak nummer to, som er seremonier.
Men mens halvparten svarte at religionskritikk var viktigst eller nest viktigst, og det var viktig for 34,7% å melde seg inn, ser det helt annerledes ut i grafen der man spør "Hvor viktig er det at forbundet jobber med følgende saker" Her var flere valg mulig, og jeg husker at jeg syntes at "alt" var like viktig nesten. I alle fall mer enn fire ting, som var gjennomsnittet for den første(men da ble det en naturlig prioritering).

Jeg dropper å kommentere så mye rundt dette, vil bare påpeke at selv om religionskritikk havner nederst her, er nederst veldig relativt når 74% gjerne vil ha religionskritikk. Jeg kunne ha ønsket meg et spørsmål med innslag av prioritering her også, slik at ikke "alt" ble like viktig. (På side 14 mener da også hele 66% at HEF bør ha ekteskapsrådgivning noe jeg aldri har hørt har blitt etterspurt.)

HEF har fått mange nye medlemmer de siste årene, og uten at jeg skal si at det er en sammenheng så sammenfaller dette med et økende religiøse anfektelser og en økning av religionskritikk generelt. Her hadde det vært artig å se om post-2001-medlemmene meldte seg inn av andre grunner, og har andre prioriteringer enn de som meldte seg inn i forrige århundre.

HEF er redde for å falle i en religionskritisk grøft og dermed støte fra seg en stor andel av seremoni-medlemmer m.m. Det forstår jeg godt. Men en undersøkelse av hva medlemmene mener er én ting. Noe annet er hva potensielle medlemmer mener. Hvilken gevinst er det å hente på de forskjellige satsingområder? Når den siste statistikken som Fri Tanke publiserte viser at 47% av alle menn og 36% av alle kvinner er ateister("avviser helt at en gud finnes") så er det et ganske stort antall, og dermed et stort potensiale for medlemskap. Det vet HEF alt for godt.
Selv meldte jeg meg ikke inn før etter 2003-4 eller noe (kunne juridisk ha meldt meg inn minst ti år før), og etter at jeg så at Lars Gule tok islam alvorlig. Så manglende og skeiv religionskritikk var noe av det som bremset meg.
Og jeg hører folk som kritiserer HEF for å være en kvasireligion, noe jeg også selv mente tidligere. Jeg har nyansert synet mitt nå, men oppfattet tidligere human-etikken som en slags pugging av menneskerettigheter, som om de var de nye Ti Bud.

I tillegg er det et problem med den skeive politiske fordelingen. Sosialister (SV og RV/Rødt)er overrepresenterte, og når det gjelder islam har de et habilitetsproblem fordi de har lagt ned så mye tid, energi og prestisje i multikulturell toleranse at de har vanskeligheter for å oppfatte at dette er gamle dager på nytt. Noen prøver, og all ære til dem, men det er på venstresiden gjenstridigheten er størst.

Hvis man altså skal tenke rent kynisk på medlemstall, så må man også bite seg merke i at SV for tiden har en oppslutning på 6,7% Høyresiden har tradisjonelt sett vært mer kristen, men når (sterke og svake) ateister har kommet i flertall i landet (Menn: 47+13 Kvinner: 36+12) er det grunn til å tro at dette også preger høyresiden.
Jeg vet ikke hvilket potensiale det er å hente, kanskje er høyresiden opptatt av andre ting, men det er ingen tvil om at den skeive behandlingen av kristendom vs. islam er noe som høyresiden stusser over. (Jeg vil likevel si at når sosialister faktisk kritiserer islam gjør de det med bedre argumenter enn FrPere.)
Det Sara Azmeh Rasmussen har etterlyst har jo uansett ikke vært at HEF skal bli en slags anti-islamsk kamporganisasjon, men at man er konsekvente.
(Kan noen se for seg Jens Brun-Pedersen si at Gelius eller Kvarme skriver "mye fornuftig"?)

I det siste nummeret av Fri Tanke på papir (eller PDF) tas religionskritikken opp over flere sider. Orker ikke gå inn på alt her, men Lars Gule er inne på noe viktig hva angår kompetanse på islam. Vi trenger mer av det, fordi vi er ikke født inn i det. Mye norsk islamdebatt preges av to sider: "worst case-scenario" og "best case-scenario", og begge deler er like ubrukelig.
Og Levi Fragell er inne på noe spennende som HEF kunne hatt utbytte av generelt, altså et slags HEF-institutt som jobber med "human-etisk apologetikk", herunder religionskritikk. Her har man mye å lære av amerikanske Center for Inquiry. Det Center for Inquiry holder på med er uoppnåelig i dag, men hva om HEF rett og slett starter med noen kurs? Altså, ikke noe konfirmantopplegg eller høytlesning av Sofies Verden, men kurs for folk som vil lære mer om Islam, for eksempel, slik at vi kan uttale oss med mer tyngde. Og med tid og stunder går det kanskje an å få en skikkelig tenketank som kan kritisere og forske på alt fra islam til pinsevenner til ouijabrett, mens HEF sentralt kan drive med medlemsarbeid og lobbyisme ellers.
(Som et apropos mener jeg at Sara Azmeh Rasmussens forslag om HEF-diskusjonsforum bør opprettes. På den måten kan HEF få innspill fra andre enn bloggere med alt for god tid og snevre interesseområder. Gjerne med en åpen og en lukket del.)

Indvandrerkvinder trodser arrangerede ægteskaber

"Der bliver stadig flere unge indvandrerkvinder, som ikke vil gifte sig med den mand, som deres forældre giver dem besked på at gifte sig med, skriver Kristeligt Dagblad. Udviklingen kan ses hos Landsorganisationen af Kvindekrisedentre (LOKK), hvor man sidste år modtog 350 henvendelser fra kvinder, der søgte hjælp til at undgå et arrangeret ægteskab. I 2006 var det tilsvarende tal på 200.
"Det er en voldsom stigning, men det er ikke vores indtryk, at udviklingen skyldes et større pres fra forældrene. Der er tværtimod tale om, at de unge etniske kvinder er blevet opmærksomme på deres rettigheder og muligheder og ikke længere vil indordne sig under forældrenes krav," siger Anne Mau, der er sekretariatsleder i LOKK, til Kristeligt Dagblad.

[...]

"Debatten om 24-års-reglen har haft stor betydning. Den er blevet diskuteret intenst i alle indvandrermiljøer, og det har oplyst mange unge kvinder og udstyret dem med juridiske argumenter mod de arrangerede ægteskaber," siger Esma Birdi.
Hun fortæller samtidig, at en stor del af de unge også er begyndt at henvise til tolkninger af Koranen, der viser, at tvangsægteskaber slet ikke er tilladt ifølge den islamiske tro."

180grader.dk, 8. mar 2008

Den navlebeskuende norske liberalitet i Aftenposten

Etter at Knut Olav Åmås har blitt pepret med mitraljøse av Hege Storhaug for å ha premiert Mohammed Usman Ranas kronikk måtte Harald Stanghelle ut og forsvare Aftenpostens ære i en kommentar 1. mars.

Han gjør det ved å gjenta mye av det Rana skriver, men selvsagt på en liberal måte, slik det passer seg.

Det er et litt schizofrent stykke, for mens han i midtpartiet sier at vi har vunnet over mørkemennene i Norge:

"Derfor har mange av dagens opinionsledere problemer med å se at gårsdagens trosmakt er blitt devaluert til eksempler på avmakt. Den samfunnsmessige definisjonsmakten tilhører i dag den liberale majoritet."

...er det på slutten snakk om at det kan bli veldig mye religion fremover:

"Rana-debatten [kan] vise seg å være et varsel om at det ikke er selvsagt at vår tids liberale tidsvindu blir stående vidåpent. Motreaksjonen kan komme fortere enn vi aner."

Ja, så da bør vi kanskje ikke premiere motreaksjonen, eller er det slik at Aftenposten ønsker motreaksjonen velkommen?

Men det er mer schizofrent enn som så. Jeg vet ikke om det var Stanghelle som skrev lederen i Aftenposten dagen før, 29. februar, men da kunne vi lese dette:

"OPPHISSEDE FOLKEMENGDER som krever at alle "fiender av islam" må bli drept, er et syn som vekker avsky og frykt. Når det aggressive budskapet blir illustrert med portretter av Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, får følelsen av uhygge et tillegg av det absurde."

Men det er ingen fare for Kokkvold, for vi har jo vunnet over mørkemennene i Norge! Det har Harald Stanghelle sagt.

Det Stanghelle øyensynlig ikke skjønner er at en gudløs, liberal triumf i lille Norge ikke akkurat er tonenangivende i verdenssammenheng. Og de med muslimsk bakgrunn som velger å bryte ut av forskjellige grunner lever ikke fullt så trygt, selv i vår gudløse og ekstremsekulære, liberale idyll.

Derfor er det ingen grunn til å høre på gråtekonen Rana, enten han er islamist eller et helt normalt eksempel på muslimer flest.
Det må forresten sies, jeg tror ikke han er et normalt eksempel på muslimer flest. Jeg kom tidligere med litt statistikk om norske innvandreres religiøsitet, og pakistanere og somaliere skiller seg ut som de mest religiøse:

Mohammed Usman Rana er pakistaner, men ikke nok med det, han er en pakistaner som engasjerer seg mer i religion enn mange andre pakistanere. Det burde plassere Rana øverst til høyre (i diagrammet til høyre). Altså må ikke hans klagesang tas som et symptom på den allmenne stemningen blant muslimer. Det er nemlig han som er ekstrem.
(Og hva angår krokodilletårene til den tidligere AKPeren Trond Ali Linstad, så kan vi sikkert plassere ham utenfor diagrammet en plass. Han passer nok også godt inn i denne statistikken.)

Men tilbake til Stanghelle. Det var et annet stykke i kommentaren som interesserte meg:

"[M]ange av oss som sitter sentralt i dagens medier vokste opp i en tid da det som lett karikeres som "mørkemenn", virkelig hadde innflytelse her i landet. Vi husker stortingsdebatter om hva som ikke burde vises i NRK. Vi husker raseriet mot seksualundervisning, og vi husker svart fordømmelse av alt fra alenemødre til homofile"

Men ikke så godt at de klarer å gjenkjenne de samme holdningene i dag.

Stanghelle har helt rett i at kritikken mot "mørkemennene" i dagens KrF og Kirken har vært i overkant de siste årene, men den kritikken tror jeg han kan adressere til venstresiden som er de samme som er så tause overfor folk som nettopp... Rana!

Folk med litt sans for proporsjoner vil si at det man kan kritisere Kvarme for kan man multiplisere noen ganger før man kritiserer Rana. Jeg har for eksempel aldri hørt Kvarme, Høybråten eller Frelsesarmeen si dette:

"Jeg tar personlig avstand fra dødsstraff mot homofile, men vil ikke begi meg inn på diskusjoner om hva andre land gjør." (Universitas)

Hodeplagget som sier "ærbar"

"Men tross større frihet og relativt positive holdninger til likestilling hos både unge kvinner og unge menn, er kvinners ærbarhet fremdeles et særdeles viktig tema for de fleste av norsksomalierne Fangen har snakket med.
Yngre kvinner er opptatt av å beskytte ryktet sitt mot anklager om manglende ærbarhet. Den utbredte bruken av både hodeplagget hijab og mer dekkende typer slør, er delvis et utslag av dette behovet for å framstå som gode muslimske kvinner, ifølge Fangen:
– I visse tilfeller kan nok hijaben være et forsøk på å kompensere for brudd på de religiøse normene. Ved å dekke seg til, gjerne med lange skjørt i tillegg til hodeplagg, signaliserer kvinnene at de respekterer de muslimske normene for hvordan en god jente skal være, sier Fangen.
Flere av informantene påpeker at de blir møtt med mer respekt av eldre somaliere etter at de begynte å bruke hijab, selv om de fortsatt er den samme inni seg.
- Samtidig er det flere av de unge kvinnene som sier at de også må oppføre seg annerledes når de bærer hijab, det forplikter dem til en mer ansvarlig oppførsel. Fangen understreker at ønsket om å beskytte ryktet sitt bare er en av mange ulike begrunnelser for hijaben. Religiøsitet, protest mot det vestlige og mote er andre, fortsetter Fangen."

Forskning.no, 03.mar 2008

Ateist og evangelist i kamp mot kulturrelativisme

"I dag skriver Stefan Swärd från Claphaminstitutet tillsammans med Humanisternas ordförande Christer Sturmark om det som förenar dem. Vi är oense om mycket, men förenas i synen på individens rätt att välja livsåskådning och i kampen mot den kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna, skriver de.

"Att en frikyrklig ordförande för en kristen tankesmedja skriver en debattartikel tillsammans med en ateistisk ordförande för Humanisterna hör inte till vanligheterna. Vi är oense om mycket. Ändå finns det saker som är så viktiga att slå vakt om, att vi tillsammans och gemensamt vill arbeta för dem. Dit hör kampen för individens rätt att själv välja livsåskådning och kampen mot en kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna.

[...]

Under 80-talet agerade stora delar av världen mot Sydafrikas apartheidsystem. Det religiösa förtrycket i dag, inte minst mot kvinnor, är mer utbrett, grövre och våldsammare än apartheidregimens brott mot de mänskliga rättigheterna. Ändå reagerar världen med undfallenhet. Varför förmår inte internationella organisationer med politiska åtgärder reagera mer kraftfullt?

[...]

Det är dags att göra upp med den förödande kulturrelativism som länge hindrat ett sådant ställningstagande. Relativister i den akademiska och mediala debatten blundar för att tolerans i mångkulturalismens namn alltför ofta leder till förtryck i den faktiska monokultur som den enskilda individen tvingas uppleva. Detta gäller i särskilt hög grad kvinnor och barn, men även homosexuella och andra minoriteter. Vårt bejakande av mångkulturalismen får aldrig innebära att individers rättigheter åsidosätts. Vi kan inte kompromissa med människors grundläggande rätt till självbestämmande. Friheten för var och en att välja livsåskådning – och att ständigt kunna ompröva sitt val – är en omistlig aspekt av denna rätt."

Stefan Swärd
Styrelseordförande i Evangeliska Frikyrkan och i den nya kristna tankesmedjan Claphaminstitutet.

Christer Sturmark
ordförande i förbundet Humanisterna och chefredaktör för tidskriften Humanisten."

Expressen.se, 18 februari 2008

Intet mindre enn historisk, og det er en veldig god sak. Åndskampen mellom religiøse og ikke-religiøse vil gå så lenge det finnes religion, men den må skje demokratisk. Og om det er noe de utskjelte ny-ateistene er enige med kristne om (og for den del muslimer), så er det nettopp at det går ikke an å operere med kulturrelativisme og moralrelativisme. Moral og kultur kan være litt vanskelige størrelser, men alt er ikke tillatt, selv uten Gud. Når blodet flyter bør det ringe noen bjeller.

Se også Dagen.se: De slår ett gemensamt slag för religionsfriheten.

Webhost fjernet Muhammed-karikatur fra HRS-nettside

"Selskapet som leverer Internett-løsningen til Human Right Service, fjernet Muhammed-karikaturene fra kundens hjemmesider.
Leverandøren Imbera mente tegningen av Muhammed med bombe i turbanen var krenkende, og de fryktet aksjoner og sabotasje mot dataserverne sine.
- Driftsleverandøren overprøvde redaksjonen. De gikk inn, redigerte siden vår og slettet karikaturene av Muhammed, sier informasjonsansvarlig Hege Storhaug i Human Right Service.
Men ifølge e-handelsloven plikter Internett-leverandører å vurdere innholdet på sidene de styrer.
Dermed hadde Imbera sitt på det tørre, mener fageksperter.

[...]

Dette er uakseptabelt, mener generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.
- For meg er det viktigst at dette kan få ufattelige konsekvenser - også for redaksjoner som har eksterne Internett-leverandører, sier Kokkvold.
- Jussen er en ting, men dette føyer seg inn i mye av det vi ser rundt oss, at veggtavler, bilder og ytringer tas ned eller teaterforestillinger ikke tør vises i frykt for ekstremister, sier han."

Nrk.no, 21. Februar 2008

Vanviddet griper om seg..


Se også: Rights.no

Villy Søvndal (SF): Hizb-ut-Tahrir: I er gået forkert!

"Hizb-ut-Tahrir er ikke alene galt afmarcheret – de er simpelthen gået forkert. Hvis de er så fladpandede at de virkelig ønsker Kalifatet og Sharia indført, så er de simpelthen kommet til det forkerte land. De har intet at gøre i Danmark og de vil ikke opnå det de stræber efter.

[...]

Det siges undertiden at medlemmerne af Hizb-ut-Tahrir er dem blandt indvandrerne, der klarer sig bedst når det gælder uddannelse og job. Jeg ved det ikke – jeg er ikke sociolog. Men jeg kan konstatere, at de er rigtig dårligt kørende på alle andre områder. Og det er vel tragedien i det hele: At mennesker der er vokset op i frihed og har fået muligheder, som deres forældres hjemlande aldrig ville have kunnet give dem, alligevel ender som religiøse fantaster med et had, til det samfund de bor i.
Og til dem som føler sig tiltrukket af Hizb-ut-Tahrir, og som nok møder modstand i tilværelsen – nøjagtig som alle andre mennesker møder modstand i tilværelsen: Kom ud af offer-rollen. Kom ud af middelalderen. Hav modet til at betjene jer af jeres fornuft. Anerkend demokratiets historiske overlegenhed, anerkend kvinders myndighed og ligestilling, anerkend fornuft og viden som grundlag for at møde andre mennesker. Så skal det nok gå alt sammen.

Villy Søvndal (SF), Danmark, Februar 19, 2008

Det var rene ord for pengene. Nå gjelder det at flere sosialister tar et oppgjør med religiøse mørkemenn slik de gjorde før i tiden.

Innvandrere fra Iran minst religiøse

Undersøkelsen Levekår blant innvandrere i Norge 2005/2006 som nettopp er ute (altså i 2008) har en del interessante tall på hvor religiøse innvandrerne er. Jeg slenger opp tabellene her. De taler stort sett for seg selv. (Hvis du vil laste ned PDFen begynner religions-kapittelet på side 66.)

Tabell 8.1. Oppdratt til hvilken religiøs tro? Etter landbakgrunn. Prosent

Figur 8.3. Tilhører du denne religionen i dag? Etter landbakgrunn. Prosent
Figur 8.4. Rangering av hvor viktig religion er i livet ditt. 1 = Ingen betydning 10 = Svært viktig. Etter landbakgrunn og kjønnFigur 8.5. Hvor mange ganger har du i løpet av det siste året deltatt på religiøse møter / bønn arrangert av trossamfunn? Etter landbakgrunn og kjønn. Antall
Legg merke til at i 8.4 var kvinner jevnt over mer religiøse, mens i 8.5 er menn mest ivrige på å komme seg på religiøse møter.
Tabell 8.2. Vanskelig å utøve sin religion i Norge? Etter landbakgrunn. Prosent
Stor "Vet ikke"-andel hos iranere kan tyde på en viss distanse til problemstillingen.

"Et flertall av ikke-vestlige innvandrere heller mot at det er lett å praktisere sin religion i Norge. Blant innvandrere fra Pakistan, som er den største gruppen innvandrere i Norge, er det likevel nær 30 prosent som synes at det er vanskelig å praktisere sin religion."

Men som undersøkelsen viser er ikke de representative.

"8.6. Religiøsitet i hele befolkningen
Som tidligere nevnt er det ingen direkte sammenlignbar data om religionens betydning i ordinære levekårsundersøkelser som dekker hele befolkningen. For å finne en oversikt over religionens betydning for alle nordmenn kan vi bruke data fra Den europeiske samfunnsundersøkelsen (ESS). I ESS ble respondentene i 2006 spurt om å plassere seg på en skala fra 0-10 hvor 0 indikerte at de ikke var religiøse, mens verdien 10 indikerte at religion var svært viktig i livet sitt. Skalaen som ble brukt i ESS, skiller dermed litt fra skalaen som ble brukt i vår levekårsundersøkelse blant innvandrere, hvor minste verdi var 1. Undersøkelsen viste at om lag 15 prosent av det norske utvalget oppgav at de ikke var religiøse (verdien 0), og med en gjennomsnittsskår på 3,8 ble befolkningen i Norge rangert blant Europas minst religiøse. Tilsvarende skår i Sverige og Danmark var 3,6 og 4,3, mens Kypros og Polen lå øverst med henholdsvis 7,0 og 6,6 i gjennomsnittsskår. Vi fant et gjennomsnittsskår for de ti ikke-vestlige innvandrergruppene i vår undersøkelse på 6,9 prosent. Dette indikerer at religion i gjennomsnitt er viktigere i livet til ikke-vestlige innvandrere enn i befolkningen generelt."

Moralen er: Klem en iraner!

Religionsfrihet eller religions-o-frihet

"Behöver vi grundlagens skydd för religionsfriheten? Och behöver vi den alls när vi har mötesfrihet, yttrandefrihet och alla de andra friheterna i grundlagen som borde räcka även för religiöst bruk? För ska religiösa verkligen ha friheter som andra inte har? Inför grundlagsutredningen har frågan kommit upp till debatt.

[...]

Vid den tidpunkt då vi fick grundlagens skrivning om religionsfrihet, var syftet med texten lätt att förstå. Vi hade lämnat bakom oss en tusenårig tradition av att inte få välja religion fritt. Detta gällde inte bara valet av religion utan även tillhörigheten som sådan. Religion var ett tvingande obligatorium som vi inte kunde avsäga oss. Grundlagens skrivning om religionsfrihet var därför vid den tidpunkten glasklar i betydelsen frihet att välja, om vi ville, och vad vi ville, avseende religionstillhörighet. Efter 1952 kunde staten inte längre bestämma över våra religiösa val.
Idag har vi en ny situation där religionsfriheten allt oftare användas som ett argument för att inom sin religionstillhörighet fritt få göra som vi vill. Allt från halalslakt till omskärelse och hedersförtryck försvaras med hänvisning till den enskildes religionsfrihet och rätt att utöva sina religiösa sedvänjor. Därtill har allt oftare framförts synpunkten att religionsfrihet inte ska utläsas "frihet från religion"."

Ateistbloggen, 24 januari 2008

Trossamfunn får diskriminere

"Norge ratifiserte Kvinnekonvensjonen i 1981, men denne er ikke tatt med i Menneskerettsloven. Den er derimot tatt med i Likestillingsloven, men det har blitt gitt unntak for «indre forhold i trossamfunn». Dette har svekket rettighetene til kvinner som er med i diskriminerende trossamfunn. Norge har blitt kritisert av FN for å tillate dette unntaket, og i Soria Moria-erklæringen er det et uttalt mål å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i Menneskerettsloven. Det har fremdeles ikke blitt gjort.

[...]

En av de største utfordringene for oppfyllelsen av kvinners menneskerettigheter i det internasjonale samfunn er at mange stater har reservert seg mot sentrale artikler i FNs kvinnekonvensjon. De mest omfattende reservasjonene er lagt fram av stater som mener at konvensjonen strider mot tradisjonelle tolkninger av religiøse lover. Norge har tidligere uttalt i FN at reservasjonene må trekkes tilbake, fordi de undergraver hensikten ved Kvinnekonvensjonen. Konvensjonen retter seg mot fordommer, praksis og negative kulturelle eller tradisjonelle holdninger som svekker kvinners stilling. Skal Norge ha kredibilitet internasjonalt som et land med fokus på likestilling, må vi derfor selv fjerne unntaket for trossamfunn fra Likestillingsloven."

Line Begby, Dagbladet, 04.02.2008

Noe må forresten nevnes ang. diskriminering av homofile og kvinner i disse trossamfunnene. Det er et vanlig argument, og jeg har selv hatt denne innstillingen, at homofile og kvinner som melder seg inn i trossamfunn som diskriminerer ber om trøbbel. De burde kort sagt holde seg borte.

Dette er for så vidt fortsatt sant, men folk flest melder seg ikke inn i trossamfunn etter å ha lest om dem i avisen. De vokser opp i trossamfunn. Dermed er ikke diskrimineringen valgt. Om en gutt er homofil, og vokser opp i et veldig religiøst miljø, så må han bli minst 16 år før han kan melde seg ut, og da har han allerede blitt preget av 16 år med religiøst betont homofobi. Dette er mer enn nok til å gi ham indre konflikter. Hans kombinasjon av å være homofil og kristen er selvsagt paradoksal og ulogisk, men hva gjør du etter å ha blitt indoktrinert med den rette lære i 16 år? De fleste, enten vi er ateister eller religiøse er på mange måter preget av vår oppvekst. Hvis begge mine foreldre var kristne er det ikke sikkert at jeg hadde vært ateist. Forskjellen er at de som vokser opp i et religiøst miljø der diskriminering er sentralt vil bli langt sterkere preget av dette enn de som vokse ropp i et miljø der du får lov til å velge.

Så om en 17-åring er veldig kristen og homofil, så kan man egentlig konstatere at han ikke har valgt noen av delene. Han ble født som homofil og oppdratt til å være kristen.

Det er noe helt annet enn en voksen homofil mann som plutselig blir frelst og bestemmer seg for å melde seg inn i en pinsemenighet. Han fortjener ikke bedre, men gutter og jenter fortjener en oppvekst der religion ikke brukes til å stenge for deres utvikling.

Det samme gjelder selvsagt kvinnespørsmålet.

Det er også en annen ting i vårt kjære sosial-demokratiske land der vi yter etter evne og får etter behov. En menighet kan tenkes å få rett til å diskriminere, men har menigheten dermed krav på statsstøtte? Vigrid har ytringsfrihet, og de får lov til å dyrke sin spesielle variant av åsatroen - dermed har de religionsfrihet. Men de får ikke penger fra Staten, fordi diskriminering er et sentralt prinsipp for Vigrid.

Skal de diskriminere får de betale gildet selv. Slik burde logikken være i forhold til menigheter ellers også.

Muslimers religiøsitet overdrives

"Muslimer er slet ikke så religiøse, som både medier og forskere fortæller os. Det er budskabet fra stud. mag i religionshistorie og minoritetsstudier Nadia Jeldtoft, der i sit speciale har undersøgt minoriteters religiøse identitet. Hun mener, at islamforskere er med til at bekræfte fordomme om muslimer, når de kun fokuserer på de 600-800 muslimske indvandrere, der er organiseret i foreninger og organisationer med religiøst fortegn, skriver Information.

"Analysen af interviewene i mit speciale viste, at interviewpersonerne slet ikke tillagde det religiøse en så afgørende betydning, som de fleste studier konkluderer. At være muslim betød for dem at være anderledes end majoriteten - det religiøse indhold var ikke nær så dominerende,""

180Grader.dk, 3. dec 2007

91 % av medieoppslagene om islam er negative

Jeg hørte på Verdibørsen (17.11.2007)i dag tidlig, på podcast. Dette var et av temaene:

"91 % av medieoppslagene om islam er negative, viser en ny britisk undersøkelse, der det også framgår at kun 4% av 352 avisartikler iløpet av det siste året var positive til islam…Hva fører det til? Og hvordan står det til med norske mediers islam-vinkling?"

Med seg i studio hadde de Hege Storhaug. Det ble en litt selsom seanse.

Det ligger i temaets natur at Verdibørsen mener at 91% er for mye og at dette er demonisering. Storhaug kom derimot med grunner for hvorfor islam fikk så mye dårlig mediedekning. Så begynte programlederne å pirke i at 91% var veldig mye, og så kom Storhaug med flere grunner for hvorfor muslimer i Storbritannia stort sett er bad news. Så gjentok programlederne at 91% var veeeldig mye, og om ikke dette kunne ha noen negative følger. Så parerte Storhaug med flere fakta om muslimer i Storbritannia.

Ja, det var en repeterende diskusjon, og det synes jeg er tragisk. Én ting er når folk er uenige, men her snakket de bare forbi hverandre. Det må være et nederlag for Storhaug å ikke forstå hva Verdibørsen ville frem til. Men det må også være et nederlag for journalister å ikke klare å formulere spørsmål skikkelig. De sa nemlig ikke rett ut det de antageligvis mente, nemlig at 91% negative medieoppslag skulle tilsi at 91% av muslimene er fanatikere eller deromkring. "Spør henne for faen om hun mener at 91% av alle muslimer er fanatikere!" tenkte jeg.

Om denne matematiske måten å vurdere nyheter på er bra eller dårlig er et annet spørsmål, men det som helt tydelig lå til grunn var at 91% var urettferdig mye. Jeg tror kanskje hun hadde klart å svare på dette hvis de hadde spurt henne konkret, og ikke bare tatt det for gitt at hun skulle være enig i at ingen fortjener så mye dårlig omtale.

Det sier seg selv at 91% negativ omtale ikke betyr at det faktisk er for mye, noe Storhaug helt tydelig ikke mente. Verdibørsen vil sikkert ikke si at nazismen får for mye negativ dekning. 91% er ikke automatisk mer feil enn 75%, 24% eller 18,5%. 18,5% negativ dekning er blodig urettferdig om du aldri har gjorte noe galt. Det er først når man sammeligner andre temaer dekkes i mediene at man kan si om 91% er uforholdsmessig mye.

Jeg vil anta at mengden negativ omtale akselererer etterhvert som negative hendelser øker i omfang (og la det være sagt at det står dårlig til i Storbritannia når det gjelder islam, og for så vidt også når det gjelder tabloide medieoppslag med eller uten islam som tema). La oss si at 10% av alle hendelser relatert til islam er negative. Og la oss videre si at dette fører til 12% negative oppslag. Så øker de negative hendelsene til 20%. Hvis man tenker lineært, skulle 24% av oppslagene være negative. Men ingen har sagt at journalistikken er lineær. Kanskje er det mer logisk med 20+8=28%, og den neste er 40+16=56%, 50+32=82% osv.

Ikke vet jeg, for dette var ikke noe Verdibørsen vurderte i hele tatt selv om det er det som burde ha vært tema hvis programlederne hadde gjort jobben sin. Står det i forhold, liksom? Var det ikke det de inviterte Storhaug til studio for å snakke om?

Det må selvsagt sies at 91% negative oppslag, selv om de er godt begrunnede kan ha en akselererende effekt på fanatismen. Altså at man av rent praktiske grunner burde underrapportere. Godt mulig, men mange ville vel føle at det ville bære feil avsted.


Her er forresten undersøkelsen det refereres til: Muslims 'demonised' by UK media

Enda en oppdatering:

"It pays – a lot – to look more closely at how this research was carried out. First, the random week selected by the researchers happened to be the week in which the government published its report on the 7/7 bombings. That report came out on Friday 12 May. Not surprisingly, there was a huge amount of press coverage, and not surprisingly most of it was ‘negative’, in the sense that it was about four British-born Muslims who blew up themselves and 52 others in London a year earlier; even individuals of an old Stalinist bent, such as those who stack’s Livingstone’s GLA, would find it hard to put a ‘positive’ spin on such a story. Of the study’s 352 newspaper stories related to Muslims, 69 – or 19.6 per cent – were about the 7/7 bombings (p26)."

Brendan O'Neill, Spiked, 15 November 2007

Lang tekst.