Når det er bra i Norge er det bra i hele verden

"Rundt 1980 var Hedningesamfunnet en aktiv kulturradikal kraft her i landet. Deres mål var å gjøre narr av kristendommen. Mange av oss syntes de hadde mye for seg. Vi hadde jo vokst opp i et samfunn der det nærmest var en plikt å være kristen, hvor forkynnende kristendom var en del av skolepensum, og hvor det var dristig og radikalt å drive gjøn med Gud og Jesus. Tegneseriebladet "Jesus Kristus & Co" stammer fra den perioden, og vi minnes det med vemod.
Nå er situasjonen en annen. [...] Kristendommens plass er nå i utkanten av kulturen, ikke i dens sentrum.[...]
For tida er det ikke de kristne som eksellerer i intoleransens og sneversynthetens kunst. Det kan nesten virke som om det er ateistene. I alle fall noen av dem.
Blant dem som bekjenner seg til darwinisme og annen vitenskap, er det mange som er hundre prosent sikre på at Gud ikke finnes. De vet med andre ord alt som er å vite om universet. Richard Dawkins er den viktigste profeten for denne evangeliske retningen.
Rollene er snudd på hodet. Nå er det i deler av vitenskapen at skråsikkerheten dominerer, mens mange tenksomme kristne uten blygsel tilkjennegir tvil, ambivalens og åpenhet. Tidligere har det vært motsatt"

Tvilens kunst, Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 26/08 2008

Hylland Eriksen er som vanlig ut på ateistjakt, men skyter et solid bomskudd. Først beskriver han en norsk virkelighet, som jeg ikke skal kritisere så alt for mye. Jeg svelger det ikke helt, men vi kan nok si at Norge er ett av de beste landene å være ateist i. Dernest mener han at Richard Dawkins er for knallhard for denne virkeligheten.
Men surprise-surprise, Richard Dawkins skrev ikke en bok om norsk intolerant kristendom. Han har i første rekke skrevet om kristenkonservative i USA, og om muslimer i Midtøsten. Hvis Hylland Eriksen mener at den amerikanske kristendommen er i utkanten av kulturen, så er han helt på bærtur. Og hvis han mener at islam i Midtøsten er på utkanten av kulturen, ja så er han på bærtur i ørkenen.
Norske ateister har lite å klage over når det gjelder norske forhold. Men vi er ikke representative for hvordan det står til med religion i resten av verden. Tvert i mot brukes Norge og Skandinavia ellers som eksempler på hvor bra det går i land med lite religion(stikk i strid med religiøses påstand om at det blir stalinisme).
Noe av det man merker veldig godt når man kommer i kontakt med ateister fra andre deler av verden, enten det er i Midtøsten eller Midtvesten er at de lever farlig. I Midtøsten kan du bli drept, i Midtvesten nøyer de seg med å ramponere bilen din eller fryse deg ut.

Didrik Søderlind i HEF har ikke vært en utpreget Dawkins-fan, men se forandringen etter at han deltok på humanistenes verdenskongress nylig:

"Jeg tror aldri jeg har forstått Richard Dawkins og Christopher Hitchens’ religionskritikk så godt som etter å ha møtt utenlandske humanister og hørt deres historier om religionsvesenet i deres hjemland. Religionskritikken har alltid vært en viktig sak for humanister. Det bør den fortsatt være, selv om skytset som brukes må kalibreres etter målet som skal rammes. Med opplyste og fornuftige religiøse mennesker (den norske normen) kan vi ha vennskapelige vannpistolkamper, og så samles om våre felles verdier etterpå. Men når vi møter undertrykkende, farlig religiøs praksis bør vi fremdeles rulle ut de store kanonene. Det er grenser for hva slags svineri folk skal få slippe unna med så lenge det kan kalles religion."

Kanskje kunne Hylland Eriksen skrevet noe mer meningsfullt om Dawkins hvis han tok en tur til Texas, på trygg avstand fra sosiologer og antropologer, og diskuterte litt religion med vanlige folk, og sa at han var ateist.
Jeg tror pipa ville fått en annen lyd når den tvilen han berømmer norske kristne for ble erstattet med fordømmelse, og spørsmål om hvordan Hylland Eriksen i hele tatt kan være til å stole på uten religion.

Litt apartheid, Herr Statsråd

"De sis­te ukers re­li­gi­ons­de­batt har igjen satt re­li­gi­ons­fri­het på dags­or­den, som et «ver­di­kon­ser­va­tivt» opp­rør mot en sta­dig mer ag­gres­siv se­ku­la­ris­me. Støy­ni­vå­et er høyt, men pri­mært for­di de­bat­tan­te­ne frem­står som to alen av sam­me styk­ke. Både fideister (Rana, Ot­to­sen) og sekularister (Stor­haug, Bruun-Pe­der­sen) ap­pel­le­rer til blind tro på egne ver­di­er.

Den stør­ste re­el­le trus­se­len mot fri re­li­gi­ons­ut­øv­el­se i Nor­ge lig­ger imid­ler­tid på et an­net plan, nem­lig i Ar­bei­der­par­ti­ets ideo­lo­gis­ke over­sty­ring av kir­ken. Når KRL mø­ter be­ret­ti­get prin­si­pi­ell og ju­ri­disk mot­stand, er det ikke for­di fa­get er for kris­te­lig, men for­di man ideo­lo­gisk vil fast­hol­de et en­hets­sam­funn der det ikke len­ger fins noen re­li­gi­øs enig­het. I Tysk­land er re­li­gi­ons­un­der­vis­nin­gen kon­fe­sjo­nell – pro­te­stan­tisk, ka­tolsk, hu­man­etisk, et­ter hvert mus­limsk og så vi­de­re – men det fins selv­føl­ge­lig fri­taks­rett. Der­med unn­går man den tvang til tro som er då­rers verk, men også den re­li­gi­øse an­al­fa­be­tis­men som gir fritt spil­le­rom for blind tro – både kris­ten, mus­limsk og ate­is­tisk."

Marius Timmann Mjaaland, Postdoktor ved UiO, Morgenbladet, 11. april 2008

Som med Harald Stanghelles "intolerante toleranse" kan også den opprinnelige overskriften i dette innlegget, "Blind tro på egne verdier", dyttes rett tilbake på opphavsmannen, for Mjaaland har utvilsomt blind tro på egne verdier, nærmere bestemt sekularismen.

Sekularisme kan nemlig være så mangt, så han er upresis når han dytter Storhaug og Jens Brun-Pedersen inn i samme kategori og kaller den sekularisme uten å ta med seg selv. Snarere er det slik at mens Storhaug sitter i en Arbeiderparti-tradisjon der religion kan og bør reguleres vil nok Mjaaland oppdage at Jens Brun-Pedersen langt på vei vil være enig med seg selv i hvordan religion bør organiseres.

Sekularisme er altså ikke ensbetydende med avreligiøsifisering (eller hva man skal kalle det når det utmerkede ordet "avkristning" ikke er dekkende nok). Det er først og fremst en måte å organisere samfunnet på slik, at man unngår religionskonflikter, ved at religion blir privat. Dette har ingenting med ateisme å gjøre, men mye mer med kjøreregler å gjøre. Når det gjelder utdanning kan man f.eks. gjøre som i USA og fjerne religion fra skolen, og si at det får være opp til foreldrene å lære barna sin egen religion. Eller man kan ha religiøse privatskoler, eller slik Mjaaland foreslår: segregering i religionstimene slik at man ikke unødig forstyrrer elevene med andre ideer enn dem foreldrene bestemmer at de skal ha.

Jeg er svært uenig i en slik strategi. Det verste er selvsagt den amerikanske varianten, der folk har blitt mye mer intenst kristne enn nordmenn, men langt mindre opplyste om det de etter sigende tror på. At bare halvparten av amerikanerne kan nevne minst ett av evangeliene er jo krise, uansett tro. (Se: her, her og her)

Men religionssegregeringen til Mjaaland er heller ingen bra idé, rett og slett fordi det er segregering(og fritaksretten sender igjen tankene til USA og fritak fra informasjon). Han sier ikke nøyaktig hva han tenker på med "kon­fe­sjo­nell" undervisning, men er det slik at bare muslimer skal lære om islam? Er det veien å gå i dag? Og muslimer, skal de ikke lære om hvordan kristne og ateister tenker om etikk og religion? Skal vi ha sunni, shia, wahhabi, sufi, protestantisk, katolsk, bahai, ahmadiyya, humanistisk, objektivistisk, hindu... å ja, han glemte hinduene og antageligvis de fleste andre religioner. Hver unge må snart ha sin egen klasse.

Skal vi ikke bare lære om hverandres verdisett fra nyhetene kanskje?

I det homogene samfunnet som Norge var tidligere betød sekularisme at religion var en privatsak, og at ateistene skulle få fred fra religion av og til (noe som strengt tatt ikke skjedde). Da var sekularisme i teorien bra for ateister og dårlig for misjonerende kristne. Men i dag betyr en slik sekularisme religionsapartheid som i stedet for å forsøke å forminske forskjellene mellom kulturer vil øke dem. Det kan tenkes at i samfunn med store religionskonflikter vil et skille kunne dempe gemyttene, det var slik ideen ble unnfanget mener jeg, men det kan være like bra å forebygge.

"Når KRL mø­ter be­ret­ti­get prin­si­pi­ell og ju­ri­disk mot­stand, er det ikke for­di fa­get er for kris­te­lig, men for­di man ideo­lo­gisk vil fast­hol­de et en­hets­sam­funn der det ikke len­ger fins noen re­li­gi­øs enig­het."

Mjaaland konstaterer at det ikke finnes noen religiøs enighet, så hvorfor ikke like godt rendyrke uenigheten? Akkurat slik som Thomas Hylland Eriksen nå har gått over til å se på segregering som et gode? Lite ante jeg at det var slik man hadde tenkt å organisere landet når det kom flere innvandrere. Jeg trodde at man hadde en plan som innebar noe annet enn å slå et slag for "den lykkelige ghetto" slik Hylland Eriksen gjør.

Det finnes problemer med KRL, og HEF gjør rett i å henge på som en klegg. Men et felles fag har likevel en egenverdi fordi alle tvinges til å lære om hverandre - i sammen. Det er slik vi bygger ned konflikter uten bare å late som om de ikke eksisterer. Da er plutselig ikke Taqiyya så realistisk lengre, slik det fort kan bli om kristne og ateister bare lærer om egne retninger på skolen og bare hører om islam via Fitna.

Nå kan det kanskje synes paradoksalt at en som bruker så mye tid på å kritisere religion nå vil ha fellesskap i religionstimene, men det handler kort og godt om at alle er tjent med mer kunnskap. Det er det vi har skole for.

I stedet for å segregere elever på alle mulige måter etter hvordan deres foreldre foretrekker, foreslår jeg at man istedet oppretter noen homelands for de segregeringsglade på et sted med dårlig vær.

Hylland Eriksen Lem-lestet

"Hylland Eriksen har fanget opp at religion er blitt populært i hans kretser (andres religion, vel å merke), og blir kanskje derfor skarpere idet han avfeier et par ateister som bombastiske, skråsikre og intolerante – og blir akkurat det selv: «Religion er jo ikke årsaken til vold. Tvert imot har religion i alle år vært et middel til å dempe vold…»
Ikke en heks har blitt brent, eller et korstog eller en terroraksjon utført i religiøs glød? Men så garderer han seg lenger ut i boka: «Hvis religion kommer i veien for nestekjærlighet, er vi mange som vil betakke oss.»
Helvete og protestantisme misliker han, på bisetningsnivå. Han synes å være for arrangerte ekteskap: Indiske ekteskap blir bedre og bedre, motsatt vestlige. Vil noen for alvor ønske at frivillig ekteskapsinngåelse i Vesten erstattes av ekteskap der foreldrene velger partner? Nei da, så alvorlig er det aldri ment.

[...]

Han siterer mange, men ikke Friedrich Schiller som skriver at vi bør gjøre det riktige, ikke strebe etter lykken. Skal folk i Vesten - og først de rike - spørre: Får jeg og mine det enda bedre hvis vi hindrer en varmekatastrofe?
Noen vil mene at vi bør gjøre det som er nødvendig, riktig, uansett. Kanskje gir det litt mening og lykke også – hvis ikke den private lykkefølelsen blir motivet, for da glipper den."

Bokomtale av "Storeulvsyndromet" skrevet av Steinar Lem, Ny Tid, 11. april 2008.

Lem slår til! Artig å se ham riste Hylland Eriksen når han dysser ned problemer med religion i sin glatte relativistiske stil. (De av dere som ikke fikk med dere Bokprogrammet "Befri oss fra Gud" kan se det på Nett-TV her. Argumentene har vi hørt før, men kryssklippingen og kontrasten mellom godslige Dawkins og sinte Hylland Eriksen var verdt lisensen alene.)

Det siste avsnittet jeg har sitert er også noe som er viktig. Lem tenker selvsagt spesifikt på miljøet akkurat der, men det er et sentralt poeng uansett hva det gjelder. Det Hylland Eriksen argumenterer for er jo tydeligvis bare at uansett hva vi gjør er vi akkurat like langt - i forhold til lykke. Men vi bør prøve å gjøre det rette, og når vi noen ganger skjønner at det rette kanskje endte opp feil, så er ikke det bortkastet lærdom. Snarere tvert i mot. Det er bedre å få avkreftet en påstand enn å ikke ha gjort noe. Og noen ganger får vi attpåtil bekreftet ting, om man ikke går rundt i en relativistisk tåkeheim med en kartesiansk frykt for å bli lurt trill rundt av egen fornuft.

Bokprogrammet: Befri oss fra Gud & Dokumentaren "Det svider i hjärtat"

"Norsk litteraturserie. (8:8) Hva er grunnen til at det kommer så mange bøker som taler Gud midt i mot akkurat nå? Og hva er det forfatterne ønsker? Vi har samlet verdens fremste ateister i sesongens siste program og svaret er: befri oss fra Gud. Programleder: Hans Olav Brenner."

NRK2, onsdag 26.3. kl. 19.00

For de som ikke fikk med seg Bokprogrammet i går kan det sees her.

Det var et OK program med Michel Onfray, Richard Dawkins og en gammel engelsk dame som jeg ikke fikk med meg navnet på. Ja, og så var Thomas Hylland Eriksen med. Det var både klimaks og antiklimaks samtidig, fordi med tanke på hvordan Dawkins & co fremstilles som sinte og sure, så virket Thomas Hylland Eriksen direkte krakilsk da han fremført sin kritikk. Har aldri sett ham så oppspilt før. Dawkins derimot var i form.

Men det gikk mer på TV den kvelden. Flaks jeg hadde benket meg foran kassa. Et svensk program om svenskfødte muslimske fundamentalister.
Det var et tankevekkende program om den svenske islamisten Lennart og hans venner, unnskyld, brødre. Lennart var tidligere skinhead, og hadde slått ned en iraner, havnet i fengsel. Ettersom han var kristen og ganske religiøs begynte han å lese diverse religiøs litteratur, deriblant islamske bøker. Det passet skinheaden Lennart helt ypperlig. Islam var ikke så vag som kristendommen. Islam fortalte ham hvordan han skulle leve livet. "Från A til Ö." Just det.
Lennart virket jo trivelig nok, ja bortsett fra at han låste inn kona på soverommet mens kamerateamet var der. Men på en tur til Sarajevo ble det rett og slett pinlig å høre på hans klager over at damene der ikke gikk med hijab, og at muslimene i det hele tatt ikke var muslimske nok. Selv den bosniske tolken fikk gjennomgå. Hadde han et problem med skjegg og muslimer? Hæ? Ja og så ville han ikke ta damen på den svenske ambassaden i hånda. Se programmet her.

Så den kvelden der fikk vi altså sett "ekstremister på begge sider" - av lotto-programmet. Først svenske islamister på besøk i et bosnisk fengsel, og så, etter lottoen, tre ateister i godlune som ikke trengte å besøke noen skjeggete terrorister i fengsel, og som ikke diskuterte de hundre nivåer etter døden som var tilgjengelig for en martyr.
Kontrasten var verdt lisensen alene.

Sløret eller livet

"Akademikerne og media svikter de muslimske kvinnene, skriver Hege Storhaug. [...]
[Hennes nye bok heter] Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme. På over 150 sider fører islamkritikeren argumenter for et forbud mot slør i det offentlige rom, på skoler og i det offentlige arbeidslivet. Sløret markerer kvinnefiendtlighet og undertrykkelse, og må forstås som et resultat av, og som en katalysator for, politisering og radikalisering av islam, mener Storhaug.
[...]
Flere akademikere og journalister blir kraftig kritisert i boka, spesielt Tore Lindholm, Ingvill Thorson Plesner og Martine Aurdal, som alle ifølge Storhaug har sammenliknet hijab med det tradisjonelle norske skautet.
En slik sammenligning er naiv, hevder Hege Storhaug. Hun hevder at skaut ble brukt av hygieniske og praktisk årsaker, og ikke var ment å skulle segregere kvinner fra menn. Meningen med skautet var heller ikke at kvinner hadde et ansvar for å ikke vekke mennenes begjær, eller at hun var religiøst eller rettighetsmessig underordnet mannen. Skautet har heller aldri vært brukt som et religionspolitisk emblem, mener Storhaug."

Dagbladet, 4. oktober 2007

Et sammendrag av boka i artikkelen.

Se også:

Kast sløret av Chahdortt Djavann, i information.dk (2006)
"At nogle voksne kvinder ønsker at bære slør er deres egen sag. Men i de offentlige institutioner skal alle være underlagt de samme verdslige love og ikke være underlagt den ene eller den anden religions dogmer og forskrifter"

Forresten, se også:
Dagbladet ute etter Hege Storhaugs skalp

Det har kommet et motinnlegg fra en muslimnsk kvinne. At hun er uenig er ikke så overraskende, men her er et sitat å bite seg merke i:

"Jeg er enig med Storhaug i en ting, og det er det er feil å sammenlikne hijaben med det norske skautet. Det er mer riktig å sammenlikne det med nonnens hodeplagg.
Den eneste forskjellen mellom nonner og norske muslimske kvinner, er at vi går litt mindre tildekket. I likhet med hijaben er nonnedrakten et religiøst plagg. Storhaug kan gjerne argumentere for at hijaben er et politisk og ikke religiøst symbol."

Med andre ord er det klart at norske kulturrelativister som drar helt vilkårlige sammenligninger mellom hijab og skaut pga. overfladisk likhet altså er ute og kjører.

Hvordan skal vi forsvare mangfoldet?

"Under fjorårets karikaturstrid utmerket antropolog Thomas Hylland Eriksen seg med å påpeke hvor viktig det var å holde tilbake provoserende ytringer. Han skrev en artikkel og en bok hvor han tok opp dette. I teksten The cartoon controversy and the possibility of cosmopolitanism mente han at Salman Rushdies roman Sataniske Vers ikke burde utgis i India. Den kunne jo provosere noen, og i et moderne samfunn bør man manøvrere slik at man ikke provoserer."

Contexploration.net, September 18, 2007

En bra kommentar til militante relativister som Thomas Hylland Eriksen.