Nazisme og islamisme i Algerie

Boualem Sansal er algerier, og bor i Alger. På en reise i de indre deler av landet kom han til en landsby som skilte seg ut. Han fikk høre at det skyldtes en tysker som hadde slått seg ned der og konvertert til islam. Tyskeren hadde vært SS-mann, men det var ingen hindring for populariteten. Tvert om. Sansal lar dette være utgangspunkt for sin nye roman Le Village d'Allemand, der to gutter finner ut om sin tyske fars fortid. Sansal oppdaget da han studerte nazismen at det finnees slående likheter mellom nazismen og den islamismen som idag brer seg i landene i Midtøsten. Det er likheter i styresett, i måten man undertrykker befolkningen på og måten man rasjonaliserer makten.

»Ingredienserne er de samme her og der: kun ét parti, landets militarisering, hjernevask, historieforfalskning, ophøjelsen af racen, manikæisk (sort/hvidt, red.) verdenssyn, tendens til offer-tænkning, konstant omtale af et komplot mod landet, ophøjelse af xenofobi, racisme og antisemitisme til dogmer, helte- og martyrdyrkelse, glorificering af den højeste ledelse, politiets allestedsnærvær, opflammende taler, organisering af disciplinerede masser, store forsamlinger, religiøs knippelsuppe, uophørlig propaganda, udbredelse af et stift sprog, der dræber tanken, faraoniske byggeprojekter, verbal aggression mod andre lande, gamle myter peppet op.« For den, der kender landene indefra, er afstanden ikke stor, mener Boualem Sansal: »Vi, som lever under et national-islamistisk regime og i en omgivelse præget af terrorismen, kan godt se, at grænsen mellem islamisme og nazisme er spinkel.« Sansal frygter, at hans fædreland er ved at blive irakiseret. »Algeriet vil ligesom Irak blive et område, hvor alverdens grupperinger og mafiaer konfronteres. Det har Al Qaida forstået og har installeret en filial her.«

Nouvel Observateur (09.01.2008) / Jyllandsposten / Document.no

Krenkelser for fred

Hovedproblemet med debatten er at den er polarisert og ikke-prinsipiell. På den ene siden har vi høyresidens frykt for det nye og fremmede, der iblant er en overdreven frykt for islam og forandringer i eget samfunn som ligger til grunn for hele argumentasjonen.
På den andre siden har vi venstreintellektuelle kulturrelativister som undervurderer faren ved islamisme og forsvarer retten til å være forskjellig. De forsøker å motarbeide en fordomsfull og rasistisk fremstilling av islam og muslimer, men ender opp med å forsvare inhumane og undertrykkende ideer og praksiser. De står for en overdreven reaksjon på høyresidens frykt.

[...]

Vi liberale og demokratiske muslimer befinner oss i en vanskelig situasjon i dag. I muslimske land er det så godt som umulig å ta opp kritiske spørsmål om islam. Vi blir enten tiet eller sendt i eksil. Her i Vesten møter vi to steile fronter, den postmodernistiske kulturrelativistiske på den ene siden, og tilhengerne av teorien om sivilisasjonens sammenstøt på den andre siden.

Sara Azmeh Rasmussen, Document.no, 19.09 2007

Skarp dame!
Det er ikke så mye å gjøre med den mest paranoide høyresiden, men venstresiden bør stikke fingeren i jorda.

Troens forsvarere

"GJENNOM MANGE hundre år er vi blitt fortalt at uten religion er vi bare egoistiske dyr som kjemper for vår egen del, vår eneste moral er en ulveflokks moral. Bare religion, blir det sagt, kan løfte oss opp på et høyere åndelig nivå. I dag, da religion blir kilden til morderisk vold verden over, lyder forsikringene om at kristne, muslimske eller hinduistiske fundamentalister bare misbruker og perverterer det ærverdige, åndelige budskapet til sin tro, mer og mer hult. Hva med å gjenreise ateismens verdighet, et av Europas flotteste arvestykker og kanskje vår eneste mulighet til fred?

[...]

Det vi kan lære av dagens terrorisme er at hvis Gud finnes, er alt tillatt, også å sprenge tusenvis av uskyldige mennesker i lufta. I hvert fall for dem som hevder at de handler direkte på Guds vegne, ettersom en direkte forbindelse til Gud klart rettferdiggjør bruddet på enhver kun menneskelig begrensning og ethvert menneskelig hensyn. Fundamentalistene har kort og godt ikke blitt noe annerledes enn de «gudløse» stalinistiske kommunistene, som kunne tillate seg alt, ettersom de anså seg selv som direkte instrumenter for sin guddom, Den historiske nødvendigheten av framskritt mot kommunismen."

Slavoj Zizek, Dagbladet, 17.03.2006