Hvordan absolutteres liberale prinsipper? Det gjøres ved å motarbeide den intolerante toleransen.
Det finnes en nærliggende misforståelse av den «forvandling» Skjervheim skriver om her. Faktisk er det ikke tale om det liberale samfunns sårbarhet overfor hensynsløst antiliberale bevegelser som nazisme og islamisme. Hitler erobret makten på legalt vis, en politisk tragedie som var mulig på grunn av særlige omstendigheter i Tyskland. At en slik trussel ikke finnes, innebærer ikke at Skjervheims poeng blir uaktuelt. Han henviser nemlig til en mild og myk form for paternalisme. Den illiberalitet Skjervheim har i tankene, er den som i dag viser seg i tanken om mangfold som overordnet gode: Jo mer mangfoldig samfunnet er, desto bedre.
En stat preget av absolutterte liberale prinsipper, tåler ikke motstand mot sin vedtatte mangfoldspolitikk. Den ville oppfatte slik motstand som tegn på ... ja, nettopp, intolerant toleranse.
Men mangfold er ikke et gode i seg selv. Det avgjørende er hva som inngår i folden. Dersom antisemittisme hadde vært mer synlig i norsk offentlighet, ville vi hatt et mer mangfoldig samfunn. Mer mafia kan også gjøre oss mindre enfoldige.
Kjell Madsen, Morgenbladet, 07. mars 2008
Jeg kom til å tenke på dette begrepet "intolerant toleranse". Det blir kastet ut i hytt og pine om dagen og det ligger som et klebrig slim over all diskusjon om religion. Jeg tror det var Harald Stanghelle som introduserte det i 2004 her:
"Den intolerante toleransen
[...]For de fleste av oss virker det helt urimelig å ekskludere mennesker fra et trosfellesskap bare på grunn av seksuell legning. Det virker også merkelig at vi har en helseminister som uttaler seg om helbredelse ved bønn, men ikke kan si et ord om sin egen menighets praksis overfor homofile. Men om dette aldri så mye fortoner seg lettere absurd, virker den makt de intolerante tolerante ønsker å utøve overfor et lite trossamfunn skremmende.""
Harald Stanghelle, Aftenposten, 17.02.04
Han brukte igjen begrepet til gagns i
Det gudløses triumf om bråket rundt premie-islamisten Mohammed Usman Rana.
Stanghelles kritikk er en litt misforstått kritikk, for alle som tar på seg sin skinnende blanke rustning er ikke nødvendigvis ute etter å kjempe for
toleranse men for
rettferdighet - for eksempel. Jeg tror bl.a. det var rettferdighet Karita Bekkemellem ville ha for de homofile. Rettferdighet kan bety at man i stedet for å dele ut rundhåndet av sin toleranse i alle retninger enten de er nazister eller taggere aktivt velger side med den grupperingen man oppfatter som svakest, eller den som man har mest sympati med. Rettferdighet er heller ikke noe enkelt begrep. De som tror de er rettferdige eller har klokketro på egen vurderingsevne kan fort tusle rett inn i fanatismen. Veien til Helvete
er brolagt med gode forsetter, men toleranse er også et "godt forsett". Det er sjelden å høre folk som på ikke en eller annen måte argumenterer for sine hensikter med gode forsetter.
Forskjellen på de to typene er at den som er opptatt av rettferdighet, eller av hva som er rett og galt, foretar en etisk vurdering mens den tolerante ikke trenger å gjøre det. Ikke slik å forstå at tolerante mennesker ikke tenker etisk, men et argument basert på
toleranse alene er ikke fundert på noe etisk grunnlag annet enn "Dette går så bra så". Når jeg tolererer noe, så er det fordi jeg ikke bryr meg. Jeg tolererer dårlig kunst og musikk, og jeg tolererer trafikk inntil en viss grense men hvis jeg sier at jeg tolererer voldskriminalitet, så er ikke toleransen så sjarmerende lenger. Da er det bare
laissez faire.
I Stanghelles kommentar "Den intolerante toleransen" fra 2004 handler det om at Misjonsforbundet nektet åpent homofile og samboende heterofile medlemskap:
"Selve oppfatningen er riktignok ikke spesielt original - den deles av trossamfunn over store deler av verden - men det passer den norske tidsånden anno 2004 dårlig at en slik holdning formaliseres til organisasjonsmessig handling."
Ja, Misjonsforbundet er ingen minoritet med slike holdninger på verdensbasis. Sterke krefter presser på fra USA, til Russland, til Midtøsten, til Afrika og sikkert til Sør-Amerika for å få homoene inn i skapet igjen en gang for alle.
Så da spørs det, Stanghelle, om det er
rettferdighet eller
toleranse som skal være målet. Velger vi toleranse, må vi finne oss å bli kritisert fordi vi ikke er tolerante også mot de vi er uenige med. Det er en slags Catch 22. Du må gjerne være tolerant, men med en gang du jobber
mot intoleranse så er du ikke noe bedre selv. Anti-rasister gjorde den tabben tidligere at de hadde toleranse som slagord, uten at de egentlig var spesielt tolerante hvis de traff en rasist på gata. Det ble det en del dårlig publisitet av. Hadde de holdt seg til at de var mot rasisme
fordi rasisme er urettferdig, så hadde det vært noe helt annet. Jeg er mot rasisme. Det er ikke fordi jeg er tolerant. Jeg er mot rasisme fordi det er uvitenskapelig, det er urettferdig og det er dårlig for samfunnet.
Når jeg for eksempel tar homofiles side mot religion, så er ikke det fordi jeg er tolerant overfor homofile, men fordi jeg mener at det er det eneste rettferdige (i tillegg til at antipatien mot homofile heller ikke er spesielt vitenskapelig). Jeg gjør det ikke uforbeholdent, for jeg også mener at homofili og religion hører dårlig sammen, og jeg vil være mer lydhør overfor
seriøse vitenskapelig argumenter angående adopsjon (om de kommer) men det er ikke poenget her. Poenget er at jeg mener de homofile har den beste saken. Ikke nødvendigvis i forhold til å ha som krav å bli medlem i Misjonsforbundet, men i forhold til å være en minoritet som religiøse over hele verden hakker på om vi skal tro Stanghelles
argumentum ad populum.
Det er altså homofile som er underdogs internasjonalt, selv om vi har fått et fint og liberalt samfunn her hjemme der det er de homofobe som er underdogs og lider i sin ufrihet. Men ettersom verden er blitt en global landsby på mange måter er Norge gått fra å være et land med trygge grenser mot verdens uro til å være et nabolag i den globale landsbyen.
Verden påvirker oss og vi påvirker verden. Da er det å velge rett side hjemme det samme som "tenke globalt, handle lokalt".
Intolerant toleranse er mer Stanghelle (& co) sitt bord, der han er tolerant overfor islamister og helst ser at vi andre er like tolerante. For det er et Catch 22 for Stanghelle også: siden han er mot vår "intoleranse" er han intolerant for vår intoleranse. Det er som Madsen skriver øverst paternalistisk. Hadde vært mye enklere om Stanghelle bare kunne sagt om han var for eller mot at homofile fikk innpass i Misjonssambandet og om han var for eller mot det Mohammed Usman Rana skriver.
Et problem med toleranse som ideal er at det ikke informerer oss, fordi alle veier er like gyldige. Om ett standpunkt er fornuftig og ett er hårreisende er ikke den gyldne middelvei automatisk det beste standpunktet.
Det er også mer interessant å høre på religiøse innvendinger mot ateisme enn på snusfornuftig
"alt er like bra nå må du holde opp altså" fra andre ateister eller liberale religiøse. Det ene er argumenter man kan besvare, og kanskje bli enige om(det hender!), det andre er hersketeknikk og bare en invitt til å holde kjeft. (Faktisk, noe av det som går an å være enig med Rana i er jo hans kritikk av relativisme. Men da blir det selvmotsigende å ha pluralisme som et ideal. Antageligvis har han det heller ikke.)
Nå er jeg på ingen måte mot toleranse som så. Det er jo tross alt et liberalt samfunn jeg har lyst å leve i. Men toleranse kan være selvutslettende i møte med krefter som er gjennomsnittlig mer intolerante enn folk flest. Toleransen må derfor ikke være et absolutt og ufravikelig ideal. Man kan være mot vold selv om man er for selvforsvar.
"We have the right not to tolerate the intolerant. We should tolerate even them whenever we can do so without running a great risk; but the risk may become so great that we cannot allow ourselves the luxury.
-- Karl Popper, paraphrase by Richard Robinson, An Atheist's Values (page 215)
Jeg tolererer Vigrid. Det er fordi det ikke finnes 1 eller 2 milliarder av dem på verdensbasis. Men om Vigrid begynner å bli premiert i Aftenpostens spalter, ja da,
Herr Redaktør, da må jeg få protestere!
