Religion giver mindre integration

"Undersøgelse af herboende vietnamesere viser, at religioner – især dem med strenge krav til de troende – mindsker integrationen. Religion påvirker til gengæld ikke efterkommeres integration.

[...]

Set ud fra et religiøst perspektiv er vietnameserne interessante, fordi knap halvdelen af de 13.878 vietnamesere i Danmark er katolikker, mens de resterende er buddhister.

[...]

Jørn Borup forventede, at de kristne vietnamesere ville være bedre integreret end de buddhistiske, da de har fælles religionsgrundlag med danskere.

»Men det viste sig at være stik modsat. Buddhisterne var mere kulturelt integrerede end katolikkerne. Det kan hænge sammen med, at den buddhistiske religion er meget løs i det. Mange af de vietnamesiske buddhister giver udtryk for, at buddhisme nærmere er en slags filosofisk retning,« siger Jørn Borup.

»Det står i modsætning til katolicismens krav, pligter og moralkodeks. Katolicismen er en mere ’streng’ og ekskluderende. Katolikker skal overholde ritualer og moralkodeks.

»Man kan sige, at katolicismens strenge regler fastholder vietnameserne i en tilknytning til deres oprindelseskultur,« siger Jørn Borup

[...]

Generelt er mindre religiøse vietnamesiske flygtninge mere kulturelt og socialt integreret i det danske samfund end mere religiøse.

»På den måde kan man konkludere, at der er en sammenhæng mellem religion og integration. Hvis man ser på integrationen ud fra et religionsperspektiv, så er det tydeligt, at hvis man er underlagt en religion med store krav som for eksempel katolicisme og islam, så er det sværere at blive kulturelt integreret i det danske samfund,« siger Jørn Borup.

Videnskab.dk, 16. januar 2012

Overdriver betydningen av religion

"– Mange islamforskere har en religionsvitenskapelig bakgrunn. Derfor synes vi religion er spennende og setter fokus på det framfor å se på innvandrernes ikke-religiøse sider.

- Når vi uttaler oss til mediene om forskningen vår, følger denne skjevheten med, sier Garbi Schmidt som er professor ved Roskilde Universitet.

[...]

Flere skandinaviske studier viser at religion ikke spiller så stor rolle for de fleste danske muslimer.

– Noen grupper er svært religiøse, og det finnes radikale elementer. Men vi ser igjen og igjen at mange innvandrere er lei av å bare bli oppfattet som muslimer, sier Schmidt.

[...]

– Det blir lett til at de religiøse blir mest synlige. Når forskere og medier vil ha fatt i en muslim eller innvandrer, går de ikke inn på kafeene.
– I stedet går man til de muslimske organisasjonene. I Danmark er det Muslimenes Fællesråd og Islamisk Trossamfund. Men på den måten skjer det en vektlegging av det religiøse; i noen tilfeller er det rimelig, andre ganger gir det et skjevt bilde, sier Schmidt.

På den måten blir det religiøse perspektivet overrepresentert i både mediene og innvandrerforskningen, mener hun."

Forskning.no, 05. oktober 2011

Se også Kristeligt Dagblad: "Mange danske muslimer er ikke særligt religiøse"

Humanismens problemer

"– Religionene er bedre i stand til å inspirere, skape fellesskap og mening. Det må vi humanister bare innse, sa filosofen Julian Baggini på landskonferansen til British Humanist Association i helga."

Fri Tanke 20.06.2011

Jeg tror dette muligens kan være et problem om man ser på humanisme som en religionserstatning. Det nytter rett og slett ikke å stjele klærne til de religiøse mens de bader. Til det har de for mange klær. Men jeg går ikke rundt og er humanist fordi det skal gi meg en mening med livet. Jeg er ateist fordi jeg ikke tror på guder og har sekundært funnet ut at jeg er enig med humanismen uten at dette blir noen rettesnor for meg.

Fellesskapet hos de religiøse blir trukket frem, men faktum er at vi lever i en stadig mer individualisert verden enten vi tror eller ikke tror. Det er nok for eksempel flere kristne i Norge enn det er kirkegjengere, og nyreligiøsiteten er jo et(eller snarere flere) «plukk og velg»-livssyn. I mer tradisjonelle samfunn er det fortsatt hardkjør på fellesskapet men det tror jeg vil endres i takt med en eventuell velstandsøkning og frihet. Dessuten kan for mye fellesskap være farlig, jfr. forrige århundre.

Når det er sagt er det ikke slik at den moderne verden er en verden uten fellesskap men at fellesskapene ofte kommer av interesser. Kristne drar på Skjærgårdsgospel mens andre drar på rockefestival. Er du aktivt med i en forening så har du minst like mye fellesskap som en gjennomsnittlig kirkegjenger. Baksiden er at det er ingen her som presser deg inn i fellesskap slik at du risikerer å falle utenom om du ikke aktivt tar et valg selv.

Uansett, det som er viktig for meg er hva som er sant. Hvis du bygger «meningen med livet» på noe som er usant, så lurer du deg selv. Jeg heller mot at det ikke finnes noen mening med livet annet enn den jeg skaper selv men det blir ikke dermed bedre å tufte meningen med livet på noe usant.

«– Det er kanskje litt underlig at det alltid er vi humanister som skal anklages for manglende ydmykhet. Vi påstår jo tross alt ikke at vi kjenner Guds vilje. Men til tross for dette, tror jeg religionene i større grad er i stand til å få folk til å se seg selv som en brikke i en større sammenheng. Dermed blir de også mer ydmyke. Jeg tror dette er et viktig samfunnsbidrag. Det er et problem at ydmykhet og takknemlighet i våre dager later til å ha blitt byttet ut med egoisme og kravmentalitet. Her tror jeg religionene bidrar positivt på en måte som humanismen ikke evner, sa Baggini.»

Når det gjelder det med ydmykhet så har jeg problemer med å se hvorfor de religiøse er så mye mer ydmyke enn meg. Det at jeg er i slekt med aper og fisk er mer ydmykt enn at jeg har en spesiell rolle i forhold til dyrene. Jeg er heller ikke en del av en større plan. Kloden jeg bor på er sannsynligvis ikke den eneste med liv på. Ingen gud lytter spesielt til meg om jeg snakker ut i løse luften. Jeg får ikke en velfortjent premie når jeg er ferdig med livet. Jeg følger ydmykt vitenskapen der den tar meg (når den er grundig kvalitetssikret).

Det er en selvmotsigelse å skryte av at man er ydmyk, men jeg synes ikke religiøses selvsentrerte livssyn kommer så mye bedre ut i alle fall. Og hva angår kravmentalitet er det bare å slå fast at jo mer religiøs du er, jo mer kravstor er du. Det er for eksempel mye lettere å leve med liberale religiøse enn med fundamentalister, så hele ydmykhetsargumentasjonen til Baggini faller bort.

Husker du Jesus?

"HUKOMMELSEN VÅR svekkes med tid, faktorer som ikke var så relevante forsvinner. Når etasjer, adresser og bilnummer plutselig blir viktig, og vi blir bedt om å huske, oppstår feil.

Vitnet påvirkes av omverden og kan inkorporere villedende informasjon fra andre kilder i egen hukommelse, som bilder fra hendelsen, omtale i media og informasjon fra andre personer. Sannsynligheten for at villedende informasjon korrumperer hukommelsen øker med tid.

- Vitner som plutselig får klare bilder bør man være skeptisk til, hukommelsen blir ikke bedre med tid, sier Wessel.

[...]

- Og om det er gått nesten 30 år?

- Det er så ufattelig mange påvirkningskilder, ikke minst media, alt vi har lest om de involverte vil påvirke forklaringene, det er åpenbart. Det kan komme mye informasjon som man ikke har mulighet til å kontrollere. Øyenvitner kan være pålitelige, men er også svært påvirkelige og mange vitneobservasjoner er dårlige. Andre vil også gjerne hjelpe til, men det vil kunne forvirre mer enn det hjelper, sier Wessel.

[...]

Minnene våre er under stadig oppdatering etter hvert som ny kunnskap kommer til. Desinformasjon puttes inn i hukommelsen, vitner aksepterer ny informasjon som en del av den opprinnelige hendelsen. Feilhukommelse kan være svært livaktig og oppstå ikke-bevisst og spontant. Folk kan huske hendelser som de i virkeligheten aldri har opplevd.

[...]

Falske minner kan utvikle seg når vitnene forteller historien mange ganger, i politiforklaringer, i rettssaker og privat. Har forvekslingen først funnet sted, vil vitnet gjennom mange repetisjoner få minnet bekreftet og forsterket.

[...]

Forskningen viser at heller ikke dramatiske hendelsene er immune mot glemsel eller fordreining.

I en undersøkelse om Estonia-forliset ble informantene telefonintervjuet dagen etter forliset og et år etter. De ble blant annet spurt hvordan de fikk vite om forliset. Mange ga helt andre opplysninger enn ett år tidligere, men var fremdeles overbevist om at de husket rett."

Dagbladet Magasinet 13.01.2011

Enda en interessant artikkel i Dagbladet Magasinet. Artikkelen nevner ikke religion men jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan historiene om Jesus må ha ballet på seg før de til slutt ble nedskrevet førti år senere.
Tenk deg at historien om Arne Treholt ikke ble dokumentert i media eller andre steder. I løpet av de siste 30 årene hadde vi ikke lest noe som helst om saken som ble skrevet av vitner der og da. Vi forholdt oss kun til rykter - før plutselig en Treholt-sympatisør i dag skulle skrevet en liten bok eller pamflett om saken kalt "Godt nytt om Arne Treholt". Jeg tror det ville blitt en fantastisk bok.

I Jesus Interrupted tar Bart D. Ehrman for seg hvordan de muntlige overleveringene skjedde:

"There are reasons for thinking Mark was written first, so maybe he wrote around the time of the war with Rome, 70 CE. If Matthew and Luke both used Mark as a source, they must have been composed after Mark’s Gospel circulated for a time outside its own originating community—say, ten or fifteen years later, in 80 to 85 CE. John seems to be the most theologically developed Gospel, and so it was probably written later still, nearer the end of the first century, around 90 to 95 CE. These are rough guesses, but most scholars agree on them.
This means that our earliest surviving written accounts of Jesus’ life come from thirty-five to sixty-five years after his death.

[...]

But who was telling the stories about Jesus? In almost every instance, it was someone who had not known Jesus or known anyone else who had known Jesus. Let me illustrate with a hypothetical example. I’m a coppersmith who lives in Ephesus, in Asia Minor. A stranger comes to town and begins to preach about the miraculous life and death of Jesus. I hear all the stories he has to tell, and decide to give up my devotion to the local pagan divinity, Athena, and become a follower of the Jewish God and Jesus his son. I then convert my wife, based on the stories that I repeat. She tells the next-door neighbor, and she converts. This neighbor tells the stories to her husband, a merchant, and he converts. He goes on a business trip to the city of Smyrna and tells his business associate the stories. He converts, and then tells his wife, who also converts.
This woman who has now converted has heard all sorts of stories about Jesus. And from whom? One of the apostles? No, from her husband. Well, whom did he hear them from? His next-door neighbor, the merchant of Ephesus. Where did he hear them? His wife. And she? My wife. And she? From me. And where did I hear them from? An eyewitness? No, I heard them from the stranger who came to town.
This is how Christianity spread, year after year, decade after decade, until eventually someone wrote down the stories. What do you suppose happened to the stories over the years, as they were told and retold, not as disinterested news stories reported by eyewitnesses but as propaganda meant to convert people to faith, told by people who had themselves heard them fifth- or sixth- or nineteenth-hand?"

"Jesus, Interrupted. Revealing the Hidden Contradictions in the Bible. And Why We Don't Know About Them." - Bart D. Ehrman (side 145-147)

Hva får vi når vi leser om evangelienes tilblivelse i lys av Dagbladet-artikkelen om hukommelse? Og legg til begrenset kunnskap om natur og menneskerrundt årene 30-80. Jeg tror vi får at sannsynligheten er svært liten for at disse fantastiske hendelsene har skjedd.

Streng, undertrykkende, religiøs oppdragelse fører til sex-overgrep

"- Politiet sier av og til at en høy andel av sex-forbryterne har brukt pornografi. Dette er meningsløst siden de fleste menn på et tidspunkt har gjort det. Michael Goldstein og Harold Kant fant ut at i en fengselspopulasjon var det mer sannsynlig at voldtektsmenn var blitt straffet for å se på porno i ungdommen. Annen forskning har dessuten vist at ikke-voldtektsmenn har sett mer pornografi, også i en tidligere alder, enn voldtektsmenn. Det som henger nært sammen med sex-overgrep er en streng, undertrykkende, religiøs oppdragelse, skriver han."

Dagbladet Magasinet 12.01.2011

En interessant og grundig artikkel av Astrid Meland i Dagbladet.

Lettprest. (Omtale av "Sex i Bibelen" av Einar Gelius)

Jeg var innom Einar Gelius' bok «Sex i Bibelen» i forrige post. Etter litt om og men endte jeg opp med å kjøpe boka, og fyrer løs en omtale av den. Hovedgrunnen er at det har vært mye skrik og lite ull i debatten. Det vil si, det har vært mange ytringer om mediekjøret, men lite konkret om boka og bibelen.
Først det som er bra, nemlig en bok om dette temaet. Med så mye fokus på sex som det er og har vært i kirken(e) så er selve temaet like aktuelt som før. Hvis man tar boka som en slags lettlest bibelsk sex-indeks, så har den nytteverdi. Teksten flyter dessuten bra, så lesingen var unnagjort på en søndag(!). Mange ser derimot ut til å få en dårlig smak i munnen av praten om sædsmak og våtsex, og det kunne han muligens ha spart seg. Vi trenger ikke få det inn med spiseskje. Når det er sagt, så er det ingen grunn til moralsk panikk. Jeg synes jo det er litt artig at Espen Ottosen bekymrer seg over umoralen som brettes ut fra bibelen, (f.eks. David som gjør et overgrep mot Batseba). Med fare for å høres ut som Carl I. Hagen: det har vi ateister sagt i alle år. Det er derfor vi ikke synes at bibelen er en god styrepinne i moralske spørsmål.
Så denne dyneløftingen til Gelius synes jeg har noe for seg. Problemet er at Gelius gjør det veldig enkelt for seg. Når du først dundrer inn på et så ømtålelig område, og du vet at sjefen din skal lese boka, så kan det være greit med solide kildehenvisninger. Gelius har seks bøker og mange avisartikler på lista men ingen fotnoter, og det er jo å be om bråk når bibelens eufemismer skal drøftes. Gelius skriver: «Og sex blir da også i Bibelen beskrevet med ord som får de mest erotiske moderne tekster til å blekne». Dette er jo direkte feil, med mindre du har en fetisj for subtile omskrivninger som bl.a. har lurt kristne og jøder til å tro at Høysangen egentlig handler om Gud/Jesus og Israel/de kristne.
Et annet problem, og kanskje det som irriterer både ateister og teister mest er at Gelius kan gå rett til en tekst der noen har sex, og tolke dette som en blankfullmakt. Finner man litt homosex her og der, ja så overstyrer dette plutselig Paulus' moralisme. Liberale kristne er ivrige på å avvise rigide regler i «den gamle pakten», men hvis «den gamle pakten» handler om sex, ja så er det gode greier. Han skriver: «Mitt utgangspunkt er at Bibelen er for sex. Den sier at sex er et herlig og naturlig ønske og en deilig opplevelse.» Her må bibelens terreng bare føye seg etter Gelius sitt kart. Mitt utgangspunkt er at bibelen er skrevet av mange forskjellige forfattere som ofte driver og diskuterer med seg selv og hverandre. Å finne ett syn på sex i bibelen er umulig, men det vi kan si er at når det gjelder formaninger, lover og regler, så er bibelen stort sett restriktiv. Så har du historier som Ester med litt sex og mye vold der Gelius plukker ut haremssexen som normativ mens volden ikke er normativ.
Jaja. Boka har i alle fall skapt mye debatt i kristen-Norge, og det er jo noe!

Matteus 7:7 Let, så skal dere finne.
En gjennomgang av enkelte bibelsteder som er tatt med:

Matteus 5:27 "Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. 28 Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte."

Gelius skriver om dette: «Jesus beskriver her en idealverden for oss, hvor det verken finnes ekteskapsbrudd eller utroskap. Men vi lever ikke i en slik idealverden, derfor kan vi ikke heller bruke denne teksten som normgivende.»
Så herlig enkelt. Presten Gelius drar teppet under Jesus og konstaterer at det er denne verdenen som teller. Han følger samme linja når det gjelder Markus 10:2-9, der Jesus sine holdninger er «problematiske» og det er en «fundamentalistisk bibelforståelse» som får skylda for at ekteskap preget av vold mm har fått fortsette.
«Mange forskere sår tvil om at dette er en autentisk uttalelse fra Jesus»
Her hadde det vært fint med kilder. Jeg fant ikke noe som tilsa at dette ikke er Jesus, men at teksten kan være en tradisjon som er limt inn av Markus selv:

«In sum, there are many who would echo the judgment of W. G. Kümmel that (with the qualified exception of the passion narrative) `we cannot go beyond declaring that Mk is probably based on no extensive written sources, but that more likely the evangelist has woven together small collections of individual traditions and detailed bits of tradition into a more or less coherent presentation'.» The Theology Of The Gospel Of Mark - W. R. Telford, s. 20

«The [....] section is somewhat loosely appended and might appear a little out of place in a wider context dealing with specifically Christian discipleship.» The Oxford Bible Commentary

Jeg drar frem dette fordi at når Gelius tar for seg Johannes 8:1-11, så er han mindre interessert i tekstkritikk. Dette er den velkjente «Gå bort og synd ikke mer»-passasjen.

«Appendix: 7:53-8:11 This passage, though canonical, does not properly belong to the Gospel of John, since it is missing in the oldest textual witnesses (e.g. P66, P75, Sinaiticus, Vaticanus, old translations).» The Oxford Bible Commentary

Grunnen til at Gelius er mindre kritisk her, panegyrisk faktisk, er vel fordi den innlimte Jesus er riktig liberal og lite dømmende.

En runde i høysangen
Gelius sin tolkning av Høysangen er nok det som mest har satt sinnene i kok. Jeg har kikket på to av bøkene som han har oppgitt i litteraturhenvisningen: The Erotic Word Sexuality, Spirituality, And The Bible av David M. Carr og Sex In The Bible. A New Consideration av J. Harold Ellens.
Carr er ganske avmålt:

«Last we saw (in Song of Songs 2:7), the lovers were in each other's arms ("his left arm under my head,/ His right arm embraces me"), and their love is so powerful that the lead singer tells the women to beware of ever awakening such a force prematurely. This is about as explicit as the Song ever gets. [...] We do not know exactly why the Song and many like it in the ancient Near East do not get more explicit. Some ancient Near Eastern art certainly does. Perhaps the decorum of a banquet setting dictated against more explicit description. Or perhaps the poet simply wished to focus more on longing than on consummation.»(s 115-116)

Ellens derimot er omtrent like entusiastisk som Gelius:

«There follows a shower of erotic metaphors in which vineyard, pasture, and nard are euphemisms for the lover’s pubic hair, vagina, and vaginal lubrication. The beloved’s genitals are “a bag of myrrh” which lies between her breasts, and a bundle of “blooming stalks” which is in her “vineyard.”»(s 62)

En annen ting som skiller Carr fra Ellens er at Carr skilter med ørti fotnoter, og Ellens har som Gelius ingen. Det betyr ikke at Ellens tar feil. Litt av greia med Høysangen er jo at den er tvetydig. Men jeg har for øvrig ikke sett Ellens skli ut med våtsex.

Potifars kone (1. Mosebok 39:7-18) er «en annen sterk kvinne» i følge Gelius. Men hun er jo en skikkelig bitch. Når Josef ikke vil ligge med henne, så skriker hun voldtekt, og Josef havner i fengsel.

«I Ordspråkene beskrives en kvinne som tar initiativ til sex» skriver Gelius. Det er kapittel 7, men dette menes ikke positivt. Det er en ganske malende advarsel om at utroskap (hun er gift) fører til død:

25 La deg ikke lokke til å velge
den fremmede kvinnes veier,
forvill deg ikke inn på hennes stier!
26 For mange har hun gitt banesår,
tallrike er de hun har felt.
27 Det går veier til dødsriket fra hennes hus,
de fører til dødens mørke rom.

I kapittel 6 er det en lignende advarsel, som går ut på at mannen hennes vil drepe deg og at du heller kan få en hore for en brødleiv.

Gelius finner mer våtsex i Ordspråkene 5:15: «Drikk av din egen brønn, rennende vann fra din egen kilde!» Men her kan han virke overivrig:

«vv. 15-21 address the married man. They counsel that the best way of avoiding the temptation of the seductress is that he remain in love with his wife and derive sexual satisfaction from her. Drawing on imagery of water and its sources (cf Song 4:15), v. 15 expresses the pleasure which a man should obtain through sexual intercourse with his wife.» The Oxford Bible Commentary

«We are then offered, in 5: 15–17, an admonition based around water imagery, which is obscure, but which is probably to be interpreted, in line with what has preceded it, as advice to keep one’s efforts for those who are one’s own, and not for strangers.» Instruction And Imagery In Proverbs 1-9 - Stuart Weeks, s. 85

Om homofili.
I kapittelet om homofili trekker Gelius frem David og Jonatan som eksempel på positiv behandling av temaet:

«2. Samuel 1:26 Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet.»

Hverken Ellens eller Carr nevner dette verset i sammenheng med homoseksualitet. Det var ellers vanskelig å finne bøker som gjorde det, men det er tydelig at Gelius ikke er den eneste som tolker det slik:

«Sometimes it is alleged that this friendship was in fact a homosexual relationship. However, since the Mosaic Law condemns homosexuality, it cannot have been the intention of the writer to give this impression.» Critical Companion To The Bible. A Literary Reference - Martin H. Manser, David Barratt, Pieter J. Lalleman, Julius Steinberg, s. 351

Denne avvisningen virker lite troverdig: «Siden homofili er forbudt vil ingen skrive om det»
Det kan vel nevnes at Nobelprisvinneren André Gide har skrevet om det også:

«In modern literature the friendship of David and Jonathan takes a new turn, being used for the exploration of homosexual relationships. The most notable work is that of Nobel Prize-winning French writer André Gide, whose Saul (1922) suggests a homosexual triangle between David, Saul, and Jonathan.» 1 & 2 Samuel. Smyth & Helwys Publishing - Tony W. Cartledge

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men vi har et ord for menn som elsker menn mer enn kvinner, og det er «homofil». Eller bifil evt.

Et par ord om Espen Ottosens omtale:
I hans omtale skriver han: «Gelius skriver for eksempel at det er helt greit å bli stimulert seksuelt av fortellingen fra Sodoma av Gomorra – en fortelling som altså handler om at en gruppe menn forlanger sex med gjestene til Lot.» Det finner ikke jeg i den passasjen som omhandler episoden. Han introduserer den derimot slik: «Historiene som her er referert, er i sannhet merkelige. Men den historien vi nå skal se nærmere på skaper kanskje enda mer undring.»

Ottosen skriver også: «For det første forkaster Einar Gelius kjernen i det kristne budskapet – budskapet om tilgivelse for synd.» Dette er også noe som i alle fall gikk meg hus forbi. Det som kanskje derimot er tilfelle er at han mener at sex ikke skal være syndig. Jeg formoder at løgn og vold fortsatt er synd i Gelius' øyne og at det er mulig med tilgivelse.

Ottosen skriver videre: «I 1 Mosebok 26,8 står det at Abimelek «fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka». Det betyr visst at de to «tar seg tid til å elske sammen».
Og det stemmer

"The word 'making sport' [metzahek] bears only one meaning, namely, fornicating"' (Teubal's emphases) (1990: 184 n. 26).36 (36. 'Making sport' is a translation of letzaheq, the term Potiphar's wife uses in Gen. 39.17 when she accuses Joseph: 'The Hebrew servant .. . came in unto me to mock me'. The NJV translation is The Hebrew slave. . . came to me to dally with me'. Teubal cites Westermann 1985: 339.) World Of Genesis. Persons, Places, Perspectives jsot - Philip R. Davies, David J. A. Clines (OT)

R. Crumb: The book of Genesis. Isaac and Rebekah

Esther, Ruth og Einar Gelius

"På pressekonferansen fortalte han at han nylig har gått gjennom kirkeårets bibeltekster og har kommet til at de er for lite erotiske. – Det er i overkant 300 tekster som leses over to år. Ikke én av disse er fra Høysangen, som er det viktigste erotiske skriftet i Bibelen. Det er heller ikke én fra Esters bok, som er et kjempeerotisk skrift om kong Xerxes som prøvde ut nye dronningemner blant mange kvinner. Jeg fant én tekst fra Ruts bok, men den handlet overhodet ikke om den seksuelle historien mellom Rut og Boas. Kirken fortier disse positive historiene, hevdet han. Han mener årsaken er at sex handler om makt. – Det er stort sett menn som har styrt kirken. De har lagt listen for hva kirken skal mene og tro. Og menn er opptatt av den rette læren. En del av oss andre er opptatt av at religion også handler om følelser, opplevelser, om å bli berørt."

Vårt Land, 20. oktober 2010

Einar Gelius kan dette med å lage oppstyr. Nå er det Gelius-mania og Kvarme-harme, fordi Einar Gelius har skrevet en bok om sex i Bibelen. Jon Rognlien i Dagbladet har slaktet boka ettertrykkelig for alt fra fyllekjøring mellom bibelens bud til bildebruk. Men nettopp Rognliens omtale fikk meg til å tenke at det er noe i det Gelius sier. Ikke mye, men noe. Rognlien sier bare "Hæ?" til historien om Ruth og Boas, der Ruth legger seg ved føttene til Boas. Hva er seksuelt med det? Vel, noe er det i alle fall. Jeg har fisket fram The Oxford Bible Commentary av John Barton og John Muddiman mfl.

"(3:6—14) This dramatic scene is couched in tantalizingly obscure language, perhaps deliberately so. It is unclear whether the expression 'uncover his feet' (w. 4, 8) implies sexual intercourse. That a threshing floor with its piles of grain afforded considerable privacy is evident from its use as a haunt of prostitutes (Hos 9:1). Moreover the word 'feet' (raglaim) occurs in some instances as a euphemism for 'genitals' (cf. Isa 6:2). Yet the word used here signifies rather 'the place of his feet' (margelot', see v. 14), hence the REB rendering, 'the covering at his feet', is to be preferred to the NRSV. Nevertheless, sexual overtones are undoubtedly present both in the repeated use of the verb 'lie' (sakab, w. 4, 7, 8, 13, 14) and in Ruth's request, 'spread your skirt [literally "wings"; cf. 2:12] over your servant', a highly unconventional proposal of marriage (cf. Deut 22:30; 27:20; Ezek 16:8)." The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

Så Gelius finner jo ikke dette opp. Dette er, eller burde være, allment kjent. Men den osende sexen her virker jo relativt uskyldig. Det mest sjokkerende er egentlig at det er utenom ekteskapet, og at hun byr seg fram. Historien om Ruth ender jo ellers bra med at hun blir gift med Boas og blir stammor til David selv.

Over til Høysangen. Jeg må innrømme at Høysangen får det til å vrenge seg i magen på meg. Jeg orker rett og slett ikke erotiske dikt med et lass metaforer. Jeg gir uansett Gelius rett i at dette er ment å være erotikk. Dette kan best kalles en antologi med erotiske dikt. Spørsmålet er kanskje mer: hva har dette med kristendommen å gjøre? Mens Ruth i alle fall er gudfryktig, så måtte jødene virkelig vri seg for å få noe religiøsitet ut av det:

"There are no direct references to religious, ethical, or national values. YHWH is never mentioned

[...] Discussions in Jewish sources (m. Yad. 3:5; 'Abot R. Nat. i; t. Yad. 2:4; Sank. 12:10; b. B. Bat. 14-15; Sanh. loia) show that acceptance of the Song as a sacred text was problematic and largely conditioned by two factors: its acceptance by Rabbi Aqiba and the Hillel school; and its understanding not as secular erotic lyrics, but as an allegory of the historical love between God and his people, the Jewish nation. This allegorical understanding, which completely disregards God's absence from the Song by way of positing it as its hidden but true subject[...]

The Oxford Bible Commentary

Altså, siden Gud ikke er nevnt, så er Gud der. Kristne har fortsatt med samme typen løsrevne tolkning, men som Gelius påpeker: de leser den ikke i kirken nei.

Ester er også et fullstendig gudløst stykke bibel, og er i tillegg ganske underholdende. Men når Gelius sier at det "er et kjempeerotisk skrift om kong Xerxes som prøvde ut nye dronningemner blant mange kvinner" så lurer jeg sannelig på om presten har lest bibelen. Joda, dette er set-upen, men historien er mer interessant enn som så.



Boken er ren fiksjon, med jødenes diaspora som bakteppe. De blir styrt av kong Xerxes. Kona hans nekter å vise seg fram for gjestene hans i et syv dager langt fyllekalas, og han kaster henne på dør og lyser ut stilling som dronning. Jøden Mordekai (en skikkelig edderkopp) anbefaler Ester å søke, og hun havner i haremet til Xerxes. Når Xerxes prøver henne ut blir han fornøyd og hun blir dronning. Modekai avverger også et komplott mot kongen. Xerxes gir senere en kar ved navn Haman den høyeste posisjonen blant alle småkongene, men når Mordekai nekter å bøye seg for Haman, så blir Haman sint på jødene:

3:13 Så ble skrivet sendt med ilbud til alle kongens provinser, med ordre om at alle jøder skulle utryddes, drepes og utslettes, både unge og gamle, småbarn og kvinner. Alle skulle drepes på én dag, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar. Og alt de eide, skulle plyndres.

Men, Mordekai har jo allerede på forhånd plassert Ester hos kongen og får henne til å hjelpe. Uavhengig av dette finner Xerxes på å hedre Mordekai for å ha avverget komplottet tidligere. Ester inviterer Xerxes og Haman til middag og så klager hun sin nød til kongen for at noen vil utrydde hennes folk. Men hvem er så dette, spør kongen. Jo, det er Haman. Og da ble Haman hengt i galgen han selv hadde fått laget for Mordekai.



Faren var likevel ikke avverget, og Xerxes gir Mordekai bokstavelig talt en blankofullmakt:

8:9 Straks ble kongens skrivere kalt sammen. Det var den tjuetredje dagen i den tredje måneden, den måneden som kalles sivan. De skrev slik som Mordekai bød, til jødene og til satrapene, stattholderne og styresmennene i provinsene, fra India til Nubia, 127 provinser i alt. Brevet ble sendt til hver provins i den skrift de brukte der, og til hvert folk på det språk de talte. Også jødene fikk dette brevet i sin egen skrift og på sitt eget språk. 10 Mordekai skrev i kong Xerxes’ navn og forseglet brevet med kongens seglring. Så sendte han det av sted med ilbud som red på travere fra kongens egne staller. 11 I brevet stod det at kongen gav jødene i hver by lov til å slå seg sammen og verge sitt liv. De kunne ødelegge, drepe og utrydde hver væpnet flokk som gikk til angrep på dem. De kunne også drepe deres småbarn og kvinner og plyndre deres eiendommer. Dette skulle gjelde i alle folk og provinser. 12 Alt skulle skje på en og samme dag i alle kong Xerxes’ provinser, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar.

Drepe småbarn ja, nå begynner det å minne om Gamle Testamentet.

9:12 Da sa [Xerxes] til dronning Ester: «I borgen Susa har jødene drept og gjort ende på fem hundre mann foruten Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i de andre provinsene mine? Er det mer du vil be om, skal du få det. Og er det mer du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» 13 Ester svarte: «Hvis kongen så synes, så la jødene i Susa også i morgen få lov til å gjøre som i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen.» 14 Kongen bød da at dette skulle gjøres, og han utstedte en forordning om det i Susa. De ti sønnene til Haman ble hengt. 15 Jødene i Susa samlet seg også den fjortende dagen i måneden adar og drepte tre hundre mann i byen. Men eiendommene deres rørte de ikke. 16 De andre jødene i kongens provinser slo seg også sammen for å verge livet og få fred for sine motstandere. De drepte syttifem tusen av sine fiender. Men eiendommene deres rørte de ikke.

Og som i Asterix må man ha en real fest.

9:31 De skulle gjøre det til en plikt å feire disse purim-dagene til fastsatt tid, som jøden Mordekai og dronning Ester hadde bestemt, og som de selv hadde vedtatt for seg og sine etterkommere, med påbud om faste og klagerop på de dagene. 32 Så ble da disse forskrifter om purim-festen lovfestet på Esters bud, og det ble skrevet opp i en bok.

10:3 For jøden Mordekai var nest etter kong Xerxes i makt. Han var høyt æret blant jødene og avholdt av alle sine landsmenn. Han sørget stadig for sitt folks beste og talte til gagn for hele sin ætt.

Ja, jeg syntes dette var en av de mer spennende bøkene jeg har lest i Bibelen, men av en annen grunn enn den Gelius har nevnt. Mon tro hvorfor ikke Kirken ønsker å bruke mye tid på Ester? Kanskje fordi det er en bok om manipulasjon, hat og hevn.

"Yet the book's historicity, as well as its legitimacy as a part of both the Jewish and Christian canon, have been the subject of serious disagreement since antiquity. [...] Its absence from the corpus of Dead Sea scrolls attests to the difficulty it had in reaching canonical status in early Judiasm; and the fact that the Western Fathers merely mention it while the Eastern Church did not accept it as part of the canon until the eighth century CE is indicative of its controversial nature in early Christianity. For both Jews and Christians, the most prominent reason for its disputed status is its lack of explicit religiosity. God is never once mentioned, nor are basic biblical concepts such as covenant, Torah, and temple. Also absent are standard elements of Jewish piety such as dietary laws, sacrifice, and prayer; and virtues such as mercy and forgiveness are not present. [...] Not only are its deficiencies troubling but so also are some of its features, such as the apparent vindictiveness with which the Jews avenge those who would have destroyed them." The Oxford Bible Commentary

Hovedprobloemet med Gelius sin tolkning og som går som en rød tråd gjennom hele hans medievirke er denne fyllekjøringen i bibelen. Når det gjelder Ester, så vil han gjerne at vi skal få med oss at hun har sex. Men folkemordet er det ikke så farlig med. Kristne er godt vante med å plukke ut vers her og der og se bort fra resten, men det blir i alle fall en veldig selektiv lesning av Ester. Jeg tror uansett vi skal være glade for at Esther ikke har blitt gjort til noe forbilde av kirken.

Det jeg likevel synes er bra med at Gelius har gitt ut boken er at folk kanskje får øynene opp for at bibelen inneholder mye rart og at ikke alt henger sammen med alt. Jeg skulle også ønske at debatten eller mediekjøret hadde litt mer fokus på bibelen. Det er kanskje for mye å vente når Gelius virkelig pisser på vepsebolet, men synes i alle fall at Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, har en god kommentar her. Også denne artikkelen på TV2 om trusler gir jo rom for ettertanke.
Selv teller jeg på knappene om jeg skal kjøpe boka men ønsker nok å ta en kikk på den først.