Stiller du deg agnostisk til Holocaust?

Agnostisisme fremstilles ofte som den fornuftige middelvei, mellom fanatiske religiøse og bastante militante ateister. Men er agnostisisme noe mer enn en uforpliktende selskapslek?

Først og fremst er det viktig å presisere at da agnostikere ikke regnes som troende, så er de i følge mange egentlig å regne som ateister. I denne sammenheng må vi likevel ha et skille mellom agnostikere og ateister, så når agnostikere er ateister er de "svake ateister", og ateistene det er snakk om her er "sterke ateister".
Skjemaet under gir en god oversikt, selv om begrepsparene agnostisk/gnostisk irriterer meg grenseløst. Gnostiker har allerede en betydning, og jeg blir ikke gnostiker av at noen andre ikke klarer å konkludere.

Agnostikeren sier at det er umulig å vite om Gud eksisterer, og om man er uenig, så kan resultatet bli en del himling med øynene. Men jeg mener ikke med dette som sterk ateist å si at jeg vet om alt mellom himmel og jord(som ser ut til å være kravet), men at i den grad jeg vet noe som helst, så vet jeg at det ikke finnes noen guder.

Det jeg nemlig oppfatter som en klar svakhet med det agnostiske standpunkt er at det virker ganske inkonsekvent, fordi de begrenser tvilen sin til guder - av alle ting. En postmodernist vil kanskje si at vi ikke kan vite noe som helst. Dette kan være et litt umulig standpunkt, men det som de har litt rett i er at alt vi leser og alt vi hører om er formidlet av mennesker som tolker verden gjennom sine øyne, og så tolker vi litt selv også. Dette er det mye rett i så lenge man ikke anvender dette ukritisk. Dvs. at man ikke skiller mellom geologiske undersøkelser, historieskrivning, journalistikk og løse rykter. Noe er etterprøvbart, andre ting er ikke etterprøvbart. Det er som kjent forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet.
(Dette utelukker selvsagt ikke at noen agnostikere også er postmodernister.)

Historie er ikke etterprøvbart mens fysiske lover er etterprøvbare. 9. april 1940 skjedde bare én gang, mens tyngdekraften "skjer hver gang". Vi kan grave og intervjue folk om hva de mener skjedde 9. april 1940, men vi kan ikke i egentlig stand etterprøve det slik vi kan med et fysisk eksperiment som skjedde under gitte forutsetninger som vi så kan gjenta. Når agnostikere krever et logisk bevis for eller mot guder for å være fornøyde, så vil et lignende beviskrav kvele all historieskriving, selv når det gjelder ting vi vet ganske mye om.

Vanskelig å gjenta på laben: Senkningen av Blücher

Konseptet "gud" bryter med et x antall fysiske lover, og det er jo litt av poenget med å være en gud. Jeg antar det vanligste er at guder pleier å kunne ignorere tyngdekraften. Agnostikere mener at dette kan vi ikke vite noe om, på tross av at de fleste agnostikere mener at tyngdekraften er en realitet.

Guds egen kolibri

Så til overskriften: De færreste av oss hadde direkte kontakt med konsentrasjonsleire under krigen, og vi kjenner til holocaust utelukkende gjennom vitneutsagn, fotografier og at det fortsatt finnes konsentrasjonsleire. Dette er like fullt svakere beviser enn et fysisk eksperiment, fordi alle vet at både vitner og fotgrafier kan lyve. (Her er det vel tid for å si at jeg har ingen grunn til å tvile på disse vitneutsagnene.)

Poenget er bare dette: Agnostikere står ikke frem med en overbærende mine mot allmenn skråsikkerhet når det gjelder holocaust. De fleste av dem er antageligvis like skråsikre som meg, og akkurat denne middelveien er besynderlig lite brukt. Men det er større grunn til å avvise at naturlovene settes ut av spill enn det er til å avvise at vitner kan lyve. Folk lyver jo hver dag, men det er ikke hver dag at man kan gå på vannet og stå opp fra de døde.

David Irvings posisjon har alltid vært ytterst tvilsom, men han har så vidt jeg vet ikke påberopt seg gudommelig intervensjon. Kanskje hadde David Irvings påstander slått bedre an om han hadde sagt at jødiske trollmenn har fordreid hodene våre? Begrenser man seg til logikk slik agnostikere gjerne gjør så er det umulig å motbevise, og altså ville det oppfylle kravet for å ikke konkludere. En innvending vil kanskje være at Irving aldri har nevnt noe om trollmenn, men 10 av 10 agnostikere vil si at det fortsatt er logisk umulig å bevise at noe ikke eksisterer. Man burde i alle fall kunne si at hvis vi skal holde absolutt alle muligheter åpne for guder, så burde vi holde alle muligheter åpne for... alle ting.

Dette er ikke en ny problemstilling, men det er nok ikke så ofte at Holocaust brukes som eksempel. Spaghettimonsteret, julenissen, enhjørninger og tannfeer er ofte brukt, men problemet er at dette er så åpenlyst fjas at ingen tror på det og vi slipper å tenke over hva det vil si å være i tvil om noe som er innlysende og viktig. Hva skjer med argumentasjonen om vi drar frem noe alvorlig som kun en forhatt minoritet vil forsvare? Er det fortsatt grunn til å være i tvil?



Kort sagt: agnostikere prioriterer bakvendt, og jeg tror dette er det rent emosjonelle grunner til. Ingen kan klandre dem for å ikke la Irving komme tvilen til gode, det er selvsagt ikke det det dreier seg om. Her er det nemlig "Gud" som er elefanten i rommet.

Det har neppe blitt forsket mye på hvorfor agnostikere er agnostikere, men for meg virker det til at for mange agnostikere er agnostisisme et stoppested på veien fra religiøsitet. I utallige historier om hvordan folk sluttet å være religiøse er det for dem ganske vanskelig å frigjøre seg fra tanken om at Gud ikke ser dem. Jeg har aldri opplevd dette selv siden jeg har vært ateist hele tiden, men jeg ser at det går igjen i mange slike historier. Selv årevis etter at en person har blitt ateist kan barndommens indoktrinering gjøre dem midlertidig usikre. En lignende psykologisk sperre er vanskelig å tenke seg andre veien. Jeg tror ikke nyfrelste eks-ateister plages av at "ingen ser deg likevel". De er i alle fall vanskelig å tenke seg moralske kvaler enn si redsel ved å gå fra å ikke tro på guder, til å faktisk si adjø til en helt bestemt gud.

Så jeg tror at agnostisisme er et midlertidig kompromiss basert på følelser snarere enn rasjonell tenkning. De sitter på gjerdet til det føles trygt å komme ned.

En tom grav fra eller til

Siden det er påske og greier, og det er obligatorisk med litt graving i påskehistorien, så tenkte jeg at jeg skulle gjøre nettopp dette. Dette passer bra med at Espen Ottosen i Misjonsssambandet har skrevet en kronikk i Aftenposten i går kalt: "Sto han virkelig opp?", så jeg tar utgangspunkt i hva han skriver siden han oppsummer typisk kristen argumentasjon.

Først og fremst må vi ha med litt informasjon som Ottosen ikke nevner. Markus, Matteus og Lukas er de "synoptiske evangeliene". Markus er eldst, mens Matteus og Lukas ble skrevet senere og de har tatt med en god del av det Markus hadde, men så har de lagt til en del mer. I tillegg har de en annen felles kilde, Q, men Q sier ingenting om korsfestelsen eller oppstandelsen. Dermed er det Markus sin skildring av dette som er den eldste av evangeliene. Her er et diagram fra Wikipedia:

Matteus var jo en ivrig apologet og han brukte mye tid på å tette hullene som oppstod i Markus sin versjon. (Videre la han stor vekt på å vise at en del profetier i gamle testamentet faktisk gjaldt Jesus selv om det f.eks. gjerne stod Immanuel i gamle testamentet.)

Det største "hullet" i Markus er jo at det faktisk ikke var noen oppstandelse. Det var en ung mann i hvitt ved graven som sa at han hadde stått opp, men det var det hele. Slår du opp i en bibel, så er det gjerne en oppstandelse der, men dette er lagt til senere. Antageligvis da det ble åpenbart for alle og enhver at det ble en voldsom kontrast i forhold til de nyere evangeliene. Selv på bibelen.no står dette ved 16:9:

"Note : Versene mangler i de eldste håndskrifter. De er kjent av enkelte kirkefedre i siste halvdel av 100-tallet e.Kr. og finnes i yngre håndskrifter."

Resten av kapittelet står i klammer.

NIV-versjonen formulerer seg mindre forsikting:

"The most reliable early manuscripts and other ancient witnesses do not have Mark 16:9-20."

Man kan vanligvis ikke argumentere at siden noe ikke ble nevnt, så skjedde det ikke, men Markus sin historie er jo ganske annerledes når den ender med at panikkslagne kvinnelige fans springer fra graven:

Markus 16:8 Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

The end!

Snakk om påskekrim.

Ottosen stiller nå opp sine soldater:

«Fra første stund var det strid om Jesu oppstandelse. Soldatene som voktet Jesu grav fikk følgende beskjed fra sine overordnede da det viste seg at graven var tom: «Si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov» (Matteus 28,13).»

Matteus sin argumentasjon sier mye om hva som var en utbredt oppfatning hos jødene, dvs. at disiplene stjal liket. Da er det rart å høre fra moderne kristne at dette var "helt usannsynlig", når det har vært såpass sannsynlig at Matteus mente at dette måtte besvares.

Men over til Matteus sine soldater, eller Tordenskjolds soldater om du vil. Det er bare han som har med disse soldatene. The Oxford Bible Commentary har med en fin liste som viser hvordan Matteus aktivt imøtegår enhver rasjonell forklaring:

"The apologetic tale of the guard at the tomb (w. 62-6) refutes the criticism of 28:15, that is, rebuts Jewish slander against the disciples by showing that they could not have stolen Jesus' body—there was a guard and in any case they were nowhere around—and reinforces belief in Jesus' resurrection: given the guard the empty tomb is a very suggestive sign. One can imagine an exchange between Matthew and critical Jews.

Matthew: Jesus rose from the dead and his tomb was empty (28:6).
Opponent: did Jesus really die?
Matthew: a Roman guard kept watch over him; surely he was dead before his body was released (27:36).
Opponent: was there a mix-up in tombs?
Matthew: the women saw where Jesus was buried (v. 61).
Opponent: the disciples, seeking to confirm Jesus' prophecy of his resurrection after three days, stole the body.
Matthew: the disciples had fled, they were nowhere near (26:56).
Opponent: then someone else stole the body.
Matthew: a large stone was rolled before the tomb; it was sealed; and Roman soldiers kept watch (28:62—6).
Opponent: the soldiers fell asleep.
Matthew: they were bribed to say that (28:12-15)."

The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

For å være helt ærlig, så virker jo Matteus sine forklaringer mer som rene bortforklaringer. Når det eldste evangeliet ikke hadde hverken oppstandelse eller soldater, og så ca 20 år senere, så finner Matteus ut at jo, det var faktisk mange soldater rundt graven, så fester jeg ikke lit til det.

Et underliggende prinsipp for meg er jo at en tidligere, og mer nøktern skildring er mer å stole på enn en sen og utbrodert skildring. Dette er ikke nødvendigvis uangripelig, kanskje dukket det opp bedre informasjon senere, men Ottosen benytter seg av samme prinsipp senere når han kritiserer Dan Brown & co for deres besynderlige interesse for nyere evangelier:

"Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100)."

Det kan i den sammenheng nevnes at det bare er ett annet evangelium som har plassert soldater ved graven, og det er Peter-evangeliet. Dette ble antageligvis skrevet i andre halvdel av hundretallet. Soldatene i Peter-evangeliet blir forøvrig lamslåtte vitner til at et snakkende kors kommer ut av graven.

Det skal sies at teologen Raymond Brown mener at tradisjonen om soldatene i Peter-evangeliet er eldre enn Markus-evangeliet. Dette har jeg ikke fått sett så mye på, men så vidt jeg vet er dette et mindretallssyn, og det høres nesten ut til å være litt for bra til å være sant.

Teologen James D. G. Dunn oppsummerer uansett det med soldatene slik:

"15. Matt. 27.62-66; 28.4, 11-15. The story of the guard is generally regarded as an apologetic addition: the silence of the other Evangelists is hard to explain otherwise; the difficulty of integrating their presence with the earlier account of the women coming to the tomb is obvious in the sequence 28.2-5 (what were the guard doing during 28.5-10?); and the reason given for setting the guard (knowledge of Jesus' resurrection prediction and anticipation of the disciples' resurrection proclamation: 27.63-64) speaks more of later apologetic concern — perhaps to counter the alternative explanation (the disciples stole the body) already in circulation and still in play at the time of Matthew (28.15). See, e.g., Davies and Allison, Matthew 3.652-53."

Jesus Remembered. Christianity In The Making, Vol 1. - James D G Dunn

Så at det skulle være soldater der har jeg ikke så mye tro på. Men, siden det er 1. april i dag, så la oss si det var soldater der. Ville det ikke da være ganske usannsynlig at noen klarte å snike seg inn eller ut? Sannsynlig og sannsynlig fru Blom, Det er alltid en merkverdig opplevelse når religiøse skal argumentere rasjonelt for noe som er irrasjonelt.

For eksempel, i avsnittet under argumenterer Ottosen mot at Jesus evt. var skinndød (Jeg mener ikke at dette er det mest sannsynlige, men det er for så vidt irrelevant):

"For det første er det vanskelig å se for seg at en bevisstløs mann kvikner til i løpet av et par dager i en grav, klarer å dytte bort stein på hundrevis av kilo, og så overmanner soldatene som holder vakt ved graven."

Det som for Ottosen derimot er lett å seg for seg er "at en bevisstløs mann kvikner til i løpet av et par dager i en grav, går tvers igjennom en stein på hundrevis av kilo, og så forsvinner i løse luften"
Ottosen gir seg ikke med hva som er usannsynlig:

"For det andre viser medisinsk forskning at den som mister bevisstheten på korset, ganske raskt vil bli kvalt og dø."

Medisinsk forskning viser også at døde ikke våkner etter tre dager for så å forsvinne sporløst.

"Men teorien om at disiplene stjal Jesu lik, for så å proklamere en oppstandelse, er ikke særlig sannsynlig. For mye tyder på at disiplene, og de første kristne, var helt overbevist om at Jesus faktisk hadde stått opp. De fleste av dem ble henrettet på grunn av sin tro. Det er ikke så sannsynlig at mennesker går i døden for en tro de vet bygger på en løgn."

Men det er like fullt mer sannsynlig at folk gjør dumme ting enn at naturlovene settes til side for at Jesus skal få smette igjennom.

I hele tatt, kristen sannsynlighetsberegning er en oppvisning i special pleeding.

Ottosen tar oss innom en tur hos Paulus og det første brevet til Korinterne:

"I dette brevet skriver Paulus at Jesus sto opp etter tre dager i graven og etterpå møtte disiplene. Så legger han til: «Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.» (1 Korinterbrev 15,6)."

Her er det to ting som er verdt å peke på.

Det ene er at Paulus har en annen historie enn evangeliene:

"This creed constitutes our earliest literary evidence to belief in the resurrection of Christ, and it is often remarked that it makes no mention of the empty tomb or of the women who witnessed the scene (and the risen Christ) according to the stories in the gospels. That silence has suggested to some the late emergence of the story of the empty tomb (first attested in Mk 16, in the late 6os CE), though others consider the silence merely accidental. In any case, it is striking that Paul supports the notion of the resurrection of Jesus purely on the grounds of the resurrection appearances. Those appearances he lists are not all easily correlated with the gospel stories, which also differ among themselves, though the appearance to Cephas may correspond to Lk 24:34, and the appearance to 'the twelve' with stories in Lk 24 and Jn 20."

The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

Hele problematikken med tom grav og soldater forsvinner egentlig her. For alt vi vet var en tom grav ikke nødvendig for den type oppstandelse som Paulus tenkte seg. Ser du din nylig avdøde bestefar på gata spiller det jo uansett liten rolle om liket fortsatt er i graven. Men det ble kanskje lettere å selge historien senere om man kunne slå fast at graven faktisk var tom, og det var soldater og greier.

Det andre er at Paulus ser ut til å ta de 500 brødrene rett ut av løse luften for å understreke et poeng.

"If Paul had merely written 'he appeared to 500 brethren', the most natural interpretation would have been to understand it as a reference to a mass vision. Why, then, did he need to emphasize this point? The most obvious explanation is that he intended to underline the objectivity of the experience. A small group of close acquaintances might be accused of self-deception, but this is a much less plausible hypothesis when it is a question of a very large crowd. In this perspective Paul's purpose was apologetic, and this interpretation is confirmed by hoi pleiones menousin heös arti, for the point of this clause can only be that some of the witnesses are still available for questioning by those who might have doubts."

Keys To First Corinthians. Revisiting The Major Issues - Jerome Murphy O'Connor

"Murphy-O’Connor, following a suggestion of Wilckens (Missionsreden, 74), has argued plausibly that all of v. 6 has been added to the list by Paul himself, because his “purpose was apologetic” (“Tradition,” 585–86); he wanted to “underline the objectivity of the experience” and “to show that the resurrection could be verified” (ibid., 589). Hence, one has to rule out a purely internal experience of these recipients of the appearance"

First Corinthians (The Anchor Yale Bible Commentaries) - Joseph A. Fitzmyer

Det er uansett en klassisk apologetisk øvelse Ottosen gjør. Man tager en 3-4 bibelvers fra forskjellige kapitler og stiller dem opp som sammenfallende beviser, og unnlater å nevne at kapitlene ellers spriker ganske mye og ofte slår beina under hverandre. (Og jeg har enda ikke nevnt de fire versjonene av damene som kom til graven.)

For meg er det ikke så viktig å ha en bombesikker forklaring på nøyaktig hva som skjedde, for det blir fort mye spekulasjon med svakt faktagrunnlag. Det holder at det er rom for flere gode rasjonelle forklaringer, og de bør man som kjent foretrekke hvis alternativet er for fantastisk. Enten han var skinndød og spaserte ut, disiplene stjal ham for å vinne diskusjonen eller en landsbytulling gjorde det – så er de alle langt mer sannsynlige forklaringer enn at Jesus klarte å reversere rigor mortis for så å stige til himmels.

Men Ottosen skal få siste ordet:

"Dessuten mener jeg, som en troende kristen, at Paulus har helt rett: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Korinterbrev 14,13)."

Det kan vi være enige om!

God påske!

Se ellers:

NRK: Er Jesu oppstandelse er en myte?
Vårt Land: Én av tre tror på påskebudskapet
VG: Rike tror mindre på at Jesus sto opp fra de døde