Først og fremst er det viktig å presisere at da agnostikere ikke regnes som troende, så er de i følge mange egentlig å regne som ateister. I denne sammenheng må vi likevel ha et skille mellom agnostikere og ateister, så når agnostikere er ateister er de "svake ateister", og ateistene det er snakk om her er "sterke ateister".
Skjemaet under gir en god oversikt, selv om begrepsparene agnostisk/gnostisk irriterer meg grenseløst. Gnostiker har allerede en betydning, og jeg blir ikke gnostiker av at noen andre ikke klarer å konkludere.
Agnostikeren sier at det er umulig å vite om Gud eksisterer, og om man er uenig, så kan resultatet bli en del himling med øynene. Men jeg mener ikke med dette som sterk ateist å si at jeg vet om alt mellom himmel og jord(som ser ut til å være kravet), men at i den grad jeg vet noe som helst, så vet jeg at det ikke finnes noen guder.
Det jeg nemlig oppfatter som en klar svakhet med det agnostiske standpunkt er at det virker ganske inkonsekvent, fordi de begrenser tvilen sin til guder - av alle ting. En postmodernist vil kanskje si at vi ikke kan vite noe som helst. Dette kan være et litt umulig standpunkt, men det som de har litt rett i er at alt vi leser og alt vi hører om er formidlet av mennesker som tolker verden gjennom sine øyne, og så tolker vi litt selv også. Dette er det mye rett i så lenge man ikke anvender dette ukritisk. Dvs. at man ikke skiller mellom geologiske undersøkelser, historieskrivning, journalistikk og løse rykter. Noe er etterprøvbart, andre ting er ikke etterprøvbart. Det er som kjent forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet.
(Dette utelukker selvsagt ikke at noen agnostikere også er postmodernister.)
Historie er ikke etterprøvbart mens fysiske lover er etterprøvbare. 9. april 1940 skjedde bare én gang, mens tyngdekraften "skjer hver gang". Vi kan grave og intervjue folk om hva de mener skjedde 9. april 1940, men vi kan ikke i egentlig stand etterprøve det slik vi kan med et fysisk eksperiment som skjedde under gitte forutsetninger som vi så kan gjenta. Når agnostikere krever et logisk bevis for eller mot guder for å være fornøyde, så vil et lignende beviskrav kvele all historieskriving, selv når det gjelder ting vi vet ganske mye om.
Vanskelig å gjenta på laben: Senkningen av BlücherKonseptet "gud" bryter med et x antall fysiske lover, og det er jo litt av poenget med å være en gud. Jeg antar det vanligste er at guder pleier å kunne ignorere tyngdekraften. Agnostikere mener at dette kan vi ikke vite noe om, på tross av at de fleste agnostikere mener at tyngdekraften er en realitet.
Guds egen kolibriSå til overskriften: De færreste av oss hadde direkte kontakt med konsentrasjonsleire under krigen, og vi kjenner til holocaust utelukkende gjennom vitneutsagn, fotografier og at det fortsatt finnes konsentrasjonsleire. Dette er like fullt svakere beviser enn et fysisk eksperiment, fordi alle vet at både vitner og fotgrafier kan lyve. (Her er det vel tid for å si at jeg har ingen grunn til å tvile på disse vitneutsagnene.)
Poenget er bare dette: Agnostikere står ikke frem med en overbærende mine mot allmenn skråsikkerhet når det gjelder holocaust. De fleste av dem er antageligvis like skråsikre som meg, og akkurat denne middelveien er besynderlig lite brukt. Men det er større grunn til å avvise at naturlovene settes ut av spill enn det er til å avvise at vitner kan lyve. Folk lyver jo hver dag, men det er ikke hver dag at man kan gå på vannet og stå opp fra de døde.
David Irvings posisjon har alltid vært ytterst tvilsom, men han har så vidt jeg vet ikke påberopt seg gudommelig intervensjon. Kanskje hadde David Irvings påstander slått bedre an om han hadde sagt at jødiske trollmenn har fordreid hodene våre? Begrenser man seg til logikk slik agnostikere gjerne gjør så er det umulig å motbevise, og altså ville det oppfylle kravet for å ikke konkludere. En innvending vil kanskje være at Irving aldri har nevnt noe om trollmenn, men 10 av 10 agnostikere vil si at det fortsatt er logisk umulig å bevise at noe ikke eksisterer. Man burde i alle fall kunne si at hvis vi skal holde absolutt alle muligheter åpne for guder, så burde vi holde alle muligheter åpne for... alle ting.
Dette er ikke en ny problemstilling, men det er nok ikke så ofte at Holocaust brukes som eksempel. Spaghettimonsteret, julenissen, enhjørninger og tannfeer er ofte brukt, men problemet er at dette er så åpenlyst fjas at ingen tror på det og vi slipper å tenke over hva det vil si å være i tvil om noe som er innlysende og viktig. Hva skjer med argumentasjonen om vi drar frem noe alvorlig som kun en forhatt minoritet vil forsvare? Er det fortsatt grunn til å være i tvil?
Kort sagt: agnostikere prioriterer bakvendt, og jeg tror dette er det rent emosjonelle grunner til. Ingen kan klandre dem for å ikke la Irving komme tvilen til gode, det er selvsagt ikke det det dreier seg om. Her er det nemlig "Gud" som er elefanten i rommet.
Det har neppe blitt forsket mye på hvorfor agnostikere er agnostikere, men for meg virker det til at for mange agnostikere er agnostisisme et stoppested på veien fra religiøsitet. I utallige historier om hvordan folk sluttet å være religiøse er det for dem ganske vanskelig å frigjøre seg fra tanken om at Gud ikke ser dem. Jeg har aldri opplevd dette selv siden jeg har vært ateist hele tiden, men jeg ser at det går igjen i mange slike historier. Selv årevis etter at en person har blitt ateist kan barndommens indoktrinering gjøre dem midlertidig usikre. En lignende psykologisk sperre er vanskelig å tenke seg andre veien. Jeg tror ikke nyfrelste eks-ateister plages av at "ingen ser deg likevel". De er i alle fall vanskelig å tenke seg moralske kvaler enn si redsel ved å gå fra å ikke tro på guder, til å faktisk si adjø til en helt bestemt gud.
Så jeg tror at agnostisisme er et midlertidig kompromiss basert på følelser snarere enn rasjonell tenkning. De sitter på gjerdet til det føles trygt å komme ned.
3 kommentarer:
Vel, jeg er uenig. (jeg er agnostiker, så det kan hende det er derfor ;) )
Jeg mener at vi ikke vet *noe* sikkert. Jeg kan ikke vite 100% sikkert at foten min ikke går gjennom gulvet neste gang den tråkker på det. All empiri tilsier at den ikke gjør det, men det er faktisk en teoretisk mulighet for at atomene posisjonerer seg sånn at foten min går gjennom. Skikkelig upraktisk hvis det skjer, og det har ikke skjedd ennå, men plutselig en dag skjer det, og da kan jeg flire av alle dere som nektet for at det var mulig.
Det er akkurat det samme med en eller annen gud. All empiri tilsier at det ikke finnes noen guder, men det er en teoretisk mulighet. Du viser til tyngdekraft, men for fem hundre år siden ante vi ikke at den eksisterte. Tror du kanskje at vi om fem hundre år har oppdaget nye ting, og at vi flirer av de idiotiske 2010-menneskene som trodde på det der våset? (Ikke nødvendigvis tyngdekraft, men noe annet. Folk trodde jo at jorda var flat...)
Så lenge du ikke greier å finne ett bevis på at det IKKE er mulig med noen gud, så insisterer jeg på at det er en teoretisk mulighet for at det eksisterer mellom en og uendelig mange. Jeg har nemlig ikke sett noe bevis. Jeg har sett mange argumenter, men ingen faktiske bevis som utelukker alt annet. Mange sammenlikninger og teorier, men ikke ett faktisk bevis.
Ja, men nå er du faktisk rimelig konsekvent, og det er jo det som er mitt hovedanliggende. Med ditt syn, så blir begrepet "agnostisisme" overflødig, fordi alt blir like umulig å vite noe om - ikke bare guder. Da mener du nok også at det er umulig å vite om Holocaust fant sted, og at det er umulig vite om griser kan fly og mer til. :)
Jeg er fortsatt uenig, men da setter du i allefall ikke guder i en særstilling.
Du har helt rett. All empiri og all erfaring peker mot at Holocaust har skjedd, men det er en teoretisk mulighet for at det ikke har skjedd. På samme måte har jeg aldri sett noen flygende griser, men plutselig en dag flyr det en forbi verandaen min. Det kan skje.
Jeg skjønner ikke helt poenget med å sette guder i en særstilling, når det er så mange andre ting i universet som er uavklart. Hva er "the great attractor", for eksempel? Det finnes mange teorier, akkurat på samme måte som det finnes teorier på guder. Interessante tankeesperiment begge to, men ingen av dem vil ha noen effekt på mitt liv, så jeg velger å ikke avgjøre noe fra eller til.
Ja, enkelte agnostikere er agnostikere fordi logikken tilsier at det ikke finnes noen guder, mens følelsene deres helst ser at det finnes. Dermed vil de ikke bestemme seg, for å unngå å såre seg selv eller noe. Det er teit, men hva er det folk gjør som ikke er teit?
Legg inn en kommentar