Overdriver betydningen av religion

"– Mange islamforskere har en religionsvitenskapelig bakgrunn. Derfor synes vi religion er spennende og setter fokus på det framfor å se på innvandrernes ikke-religiøse sider.

- Når vi uttaler oss til mediene om forskningen vår, følger denne skjevheten med, sier Garbi Schmidt som er professor ved Roskilde Universitet.

[...]

Flere skandinaviske studier viser at religion ikke spiller så stor rolle for de fleste danske muslimer.

– Noen grupper er svært religiøse, og det finnes radikale elementer. Men vi ser igjen og igjen at mange innvandrere er lei av å bare bli oppfattet som muslimer, sier Schmidt.

[...]

– Det blir lett til at de religiøse blir mest synlige. Når forskere og medier vil ha fatt i en muslim eller innvandrer, går de ikke inn på kafeene.
– I stedet går man til de muslimske organisasjonene. I Danmark er det Muslimenes Fællesråd og Islamisk Trossamfund. Men på den måten skjer det en vektlegging av det religiøse; i noen tilfeller er det rimelig, andre ganger gir det et skjevt bilde, sier Schmidt.

På den måten blir det religiøse perspektivet overrepresentert i både mediene og innvandrerforskningen, mener hun."

Forskning.no, 05. oktober 2011

Se også Kristeligt Dagblad: "Mange danske muslimer er ikke særligt religiøse"

Humanismens problemer

"– Religionene er bedre i stand til å inspirere, skape fellesskap og mening. Det må vi humanister bare innse, sa filosofen Julian Baggini på landskonferansen til British Humanist Association i helga."

Fri Tanke 20.06.2011

Jeg tror dette muligens kan være et problem om man ser på humanisme som en religionserstatning. Det nytter rett og slett ikke å stjele klærne til de religiøse mens de bader. Til det har de for mange klær. Men jeg går ikke rundt og er humanist fordi det skal gi meg en mening med livet. Jeg er ateist fordi jeg ikke tror på guder og har sekundært funnet ut at jeg er enig med humanismen uten at dette blir noen rettesnor for meg.

Fellesskapet hos de religiøse blir trukket frem, men faktum er at vi lever i en stadig mer individualisert verden enten vi tror eller ikke tror. Det er nok for eksempel flere kristne i Norge enn det er kirkegjengere, og nyreligiøsiteten er jo et(eller snarere flere) «plukk og velg»-livssyn. I mer tradisjonelle samfunn er det fortsatt hardkjør på fellesskapet men det tror jeg vil endres i takt med en eventuell velstandsøkning og frihet. Dessuten kan for mye fellesskap være farlig, jfr. forrige århundre.

Når det er sagt er det ikke slik at den moderne verden er en verden uten fellesskap men at fellesskapene ofte kommer av interesser. Kristne drar på Skjærgårdsgospel mens andre drar på rockefestival. Er du aktivt med i en forening så har du minst like mye fellesskap som en gjennomsnittlig kirkegjenger. Baksiden er at det er ingen her som presser deg inn i fellesskap slik at du risikerer å falle utenom om du ikke aktivt tar et valg selv.

Uansett, det som er viktig for meg er hva som er sant. Hvis du bygger «meningen med livet» på noe som er usant, så lurer du deg selv. Jeg heller mot at det ikke finnes noen mening med livet annet enn den jeg skaper selv men det blir ikke dermed bedre å tufte meningen med livet på noe usant.

«– Det er kanskje litt underlig at det alltid er vi humanister som skal anklages for manglende ydmykhet. Vi påstår jo tross alt ikke at vi kjenner Guds vilje. Men til tross for dette, tror jeg religionene i større grad er i stand til å få folk til å se seg selv som en brikke i en større sammenheng. Dermed blir de også mer ydmyke. Jeg tror dette er et viktig samfunnsbidrag. Det er et problem at ydmykhet og takknemlighet i våre dager later til å ha blitt byttet ut med egoisme og kravmentalitet. Her tror jeg religionene bidrar positivt på en måte som humanismen ikke evner, sa Baggini.»

Når det gjelder det med ydmykhet så har jeg problemer med å se hvorfor de religiøse er så mye mer ydmyke enn meg. Det at jeg er i slekt med aper og fisk er mer ydmykt enn at jeg har en spesiell rolle i forhold til dyrene. Jeg er heller ikke en del av en større plan. Kloden jeg bor på er sannsynligvis ikke den eneste med liv på. Ingen gud lytter spesielt til meg om jeg snakker ut i løse luften. Jeg får ikke en velfortjent premie når jeg er ferdig med livet. Jeg følger ydmykt vitenskapen der den tar meg (når den er grundig kvalitetssikret).

Det er en selvmotsigelse å skryte av at man er ydmyk, men jeg synes ikke religiøses selvsentrerte livssyn kommer så mye bedre ut i alle fall. Og hva angår kravmentalitet er det bare å slå fast at jo mer religiøs du er, jo mer kravstor er du. Det er for eksempel mye lettere å leve med liberale religiøse enn med fundamentalister, så hele ydmykhetsargumentasjonen til Baggini faller bort.

Husker du Jesus?

"HUKOMMELSEN VÅR svekkes med tid, faktorer som ikke var så relevante forsvinner. Når etasjer, adresser og bilnummer plutselig blir viktig, og vi blir bedt om å huske, oppstår feil.

Vitnet påvirkes av omverden og kan inkorporere villedende informasjon fra andre kilder i egen hukommelse, som bilder fra hendelsen, omtale i media og informasjon fra andre personer. Sannsynligheten for at villedende informasjon korrumperer hukommelsen øker med tid.

- Vitner som plutselig får klare bilder bør man være skeptisk til, hukommelsen blir ikke bedre med tid, sier Wessel.

[...]

- Og om det er gått nesten 30 år?

- Det er så ufattelig mange påvirkningskilder, ikke minst media, alt vi har lest om de involverte vil påvirke forklaringene, det er åpenbart. Det kan komme mye informasjon som man ikke har mulighet til å kontrollere. Øyenvitner kan være pålitelige, men er også svært påvirkelige og mange vitneobservasjoner er dårlige. Andre vil også gjerne hjelpe til, men det vil kunne forvirre mer enn det hjelper, sier Wessel.

[...]

Minnene våre er under stadig oppdatering etter hvert som ny kunnskap kommer til. Desinformasjon puttes inn i hukommelsen, vitner aksepterer ny informasjon som en del av den opprinnelige hendelsen. Feilhukommelse kan være svært livaktig og oppstå ikke-bevisst og spontant. Folk kan huske hendelser som de i virkeligheten aldri har opplevd.

[...]

Falske minner kan utvikle seg når vitnene forteller historien mange ganger, i politiforklaringer, i rettssaker og privat. Har forvekslingen først funnet sted, vil vitnet gjennom mange repetisjoner få minnet bekreftet og forsterket.

[...]

Forskningen viser at heller ikke dramatiske hendelsene er immune mot glemsel eller fordreining.

I en undersøkelse om Estonia-forliset ble informantene telefonintervjuet dagen etter forliset og et år etter. De ble blant annet spurt hvordan de fikk vite om forliset. Mange ga helt andre opplysninger enn ett år tidligere, men var fremdeles overbevist om at de husket rett."

Dagbladet Magasinet 13.01.2011

Enda en interessant artikkel i Dagbladet Magasinet. Artikkelen nevner ikke religion men jeg kunne ikke la være å tenke på hvordan historiene om Jesus må ha ballet på seg før de til slutt ble nedskrevet førti år senere.
Tenk deg at historien om Arne Treholt ikke ble dokumentert i media eller andre steder. I løpet av de siste 30 årene hadde vi ikke lest noe som helst om saken som ble skrevet av vitner der og da. Vi forholdt oss kun til rykter - før plutselig en Treholt-sympatisør i dag skulle skrevet en liten bok eller pamflett om saken kalt "Godt nytt om Arne Treholt". Jeg tror det ville blitt en fantastisk bok.

I Jesus Interrupted tar Bart D. Ehrman for seg hvordan de muntlige overleveringene skjedde:

"There are reasons for thinking Mark was written first, so maybe he wrote around the time of the war with Rome, 70 CE. If Matthew and Luke both used Mark as a source, they must have been composed after Mark’s Gospel circulated for a time outside its own originating community—say, ten or fifteen years later, in 80 to 85 CE. John seems to be the most theologically developed Gospel, and so it was probably written later still, nearer the end of the first century, around 90 to 95 CE. These are rough guesses, but most scholars agree on them.
This means that our earliest surviving written accounts of Jesus’ life come from thirty-five to sixty-five years after his death.

[...]

But who was telling the stories about Jesus? In almost every instance, it was someone who had not known Jesus or known anyone else who had known Jesus. Let me illustrate with a hypothetical example. I’m a coppersmith who lives in Ephesus, in Asia Minor. A stranger comes to town and begins to preach about the miraculous life and death of Jesus. I hear all the stories he has to tell, and decide to give up my devotion to the local pagan divinity, Athena, and become a follower of the Jewish God and Jesus his son. I then convert my wife, based on the stories that I repeat. She tells the next-door neighbor, and she converts. This neighbor tells the stories to her husband, a merchant, and he converts. He goes on a business trip to the city of Smyrna and tells his business associate the stories. He converts, and then tells his wife, who also converts.
This woman who has now converted has heard all sorts of stories about Jesus. And from whom? One of the apostles? No, from her husband. Well, whom did he hear them from? His next-door neighbor, the merchant of Ephesus. Where did he hear them? His wife. And she? My wife. And she? From me. And where did I hear them from? An eyewitness? No, I heard them from the stranger who came to town.
This is how Christianity spread, year after year, decade after decade, until eventually someone wrote down the stories. What do you suppose happened to the stories over the years, as they were told and retold, not as disinterested news stories reported by eyewitnesses but as propaganda meant to convert people to faith, told by people who had themselves heard them fifth- or sixth- or nineteenth-hand?"

"Jesus, Interrupted. Revealing the Hidden Contradictions in the Bible. And Why We Don't Know About Them." - Bart D. Ehrman (side 145-147)

Hva får vi når vi leser om evangelienes tilblivelse i lys av Dagbladet-artikkelen om hukommelse? Og legg til begrenset kunnskap om natur og menneskerrundt årene 30-80. Jeg tror vi får at sannsynligheten er svært liten for at disse fantastiske hendelsene har skjedd.

Streng, undertrykkende, religiøs oppdragelse fører til sex-overgrep

"- Politiet sier av og til at en høy andel av sex-forbryterne har brukt pornografi. Dette er meningsløst siden de fleste menn på et tidspunkt har gjort det. Michael Goldstein og Harold Kant fant ut at i en fengselspopulasjon var det mer sannsynlig at voldtektsmenn var blitt straffet for å se på porno i ungdommen. Annen forskning har dessuten vist at ikke-voldtektsmenn har sett mer pornografi, også i en tidligere alder, enn voldtektsmenn. Det som henger nært sammen med sex-overgrep er en streng, undertrykkende, religiøs oppdragelse, skriver han."

Dagbladet Magasinet 12.01.2011

En interessant og grundig artikkel av Astrid Meland i Dagbladet.