Når det er bra i Norge er det bra i hele verden

"Rundt 1980 var Hedningesamfunnet en aktiv kulturradikal kraft her i landet. Deres mål var å gjøre narr av kristendommen. Mange av oss syntes de hadde mye for seg. Vi hadde jo vokst opp i et samfunn der det nærmest var en plikt å være kristen, hvor forkynnende kristendom var en del av skolepensum, og hvor det var dristig og radikalt å drive gjøn med Gud og Jesus. Tegneseriebladet "Jesus Kristus & Co" stammer fra den perioden, og vi minnes det med vemod.
Nå er situasjonen en annen. [...] Kristendommens plass er nå i utkanten av kulturen, ikke i dens sentrum.[...]
For tida er det ikke de kristne som eksellerer i intoleransens og sneversynthetens kunst. Det kan nesten virke som om det er ateistene. I alle fall noen av dem.
Blant dem som bekjenner seg til darwinisme og annen vitenskap, er det mange som er hundre prosent sikre på at Gud ikke finnes. De vet med andre ord alt som er å vite om universet. Richard Dawkins er den viktigste profeten for denne evangeliske retningen.
Rollene er snudd på hodet. Nå er det i deler av vitenskapen at skråsikkerheten dominerer, mens mange tenksomme kristne uten blygsel tilkjennegir tvil, ambivalens og åpenhet. Tidligere har det vært motsatt"

Tvilens kunst, Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 26/08 2008

Hylland Eriksen er som vanlig ut på ateistjakt, men skyter et solid bomskudd. Først beskriver han en norsk virkelighet, som jeg ikke skal kritisere så alt for mye. Jeg svelger det ikke helt, men vi kan nok si at Norge er ett av de beste landene å være ateist i. Dernest mener han at Richard Dawkins er for knallhard for denne virkeligheten.
Men surprise-surprise, Richard Dawkins skrev ikke en bok om norsk intolerant kristendom. Han har i første rekke skrevet om kristenkonservative i USA, og om muslimer i Midtøsten. Hvis Hylland Eriksen mener at den amerikanske kristendommen er i utkanten av kulturen, så er han helt på bærtur. Og hvis han mener at islam i Midtøsten er på utkanten av kulturen, ja så er han på bærtur i ørkenen.
Norske ateister har lite å klage over når det gjelder norske forhold. Men vi er ikke representative for hvordan det står til med religion i resten av verden. Tvert i mot brukes Norge og Skandinavia ellers som eksempler på hvor bra det går i land med lite religion(stikk i strid med religiøses påstand om at det blir stalinisme).
Noe av det man merker veldig godt når man kommer i kontakt med ateister fra andre deler av verden, enten det er i Midtøsten eller Midtvesten er at de lever farlig. I Midtøsten kan du bli drept, i Midtvesten nøyer de seg med å ramponere bilen din eller fryse deg ut.

Didrik Søderlind i HEF har ikke vært en utpreget Dawkins-fan, men se forandringen etter at han deltok på humanistenes verdenskongress nylig:

"Jeg tror aldri jeg har forstått Richard Dawkins og Christopher Hitchens’ religionskritikk så godt som etter å ha møtt utenlandske humanister og hørt deres historier om religionsvesenet i deres hjemland. Religionskritikken har alltid vært en viktig sak for humanister. Det bør den fortsatt være, selv om skytset som brukes må kalibreres etter målet som skal rammes. Med opplyste og fornuftige religiøse mennesker (den norske normen) kan vi ha vennskapelige vannpistolkamper, og så samles om våre felles verdier etterpå. Men når vi møter undertrykkende, farlig religiøs praksis bør vi fremdeles rulle ut de store kanonene. Det er grenser for hva slags svineri folk skal få slippe unna med så lenge det kan kalles religion."

Kanskje kunne Hylland Eriksen skrevet noe mer meningsfullt om Dawkins hvis han tok en tur til Texas, på trygg avstand fra sosiologer og antropologer, og diskuterte litt religion med vanlige folk, og sa at han var ateist.
Jeg tror pipa ville fått en annen lyd når den tvilen han berømmer norske kristne for ble erstattet med fordømmelse, og spørsmål om hvordan Hylland Eriksen i hele tatt kan være til å stole på uten religion.