Litt pedagogikk

"Selv tok Hjermann nest siste etappe da han tidligere i år fikk biskopene til å slå fast en gang for alle at det aldri hadde stått i Bibelen at man skulle rise barn. Samtidig tok de utvetydig avstand fra all vold mot barn, inkludert den som foregikk i hjemmet mot ulydige sønner og døtre. Man blir fristet til å spørre om hvor i helvete kommer da dette riset fra som prestene har pålagt oss foreldre å bruke gjennom århundrene? Det er en oversettelsesfeil, eller i hvert fall en fri oversettelse, av det greske ordet paideia til ordet «tukt», som teologiprofessor Ole Hallesby oversatte videre til foreldrene med ordet «ris». Det opprinnelige ordet paideia kan overhodet ikke tas til inntekt for det å slå. Hos Hallesby hadde tolkningen ikke bare gitt foreldre lov, det sto i Skriften at de skulle. Om de ikke gjorde det, elsket de ikke sitt barn. Dette er vår nære fortid. Det er nå vi får vite at paideia betyr opplæring, i slekt med ordet pedagogisk, det vil si at den som elsker sitt barn skal lære det opp tidlig og hele tiden. Skulle vi ha det nyoversatt til engelsk, ville ordet coaching, som er i ferd med å bli norsk, vært et godt valg."

Dagbladet 08.08.2009, Magne Raundalen, Barnepsykolog ved Senter for krisepsykologi

Noe som irriterer meg er når man ønsker å bekjempe en negativ religiøs praksis ved å si at bibelen, koranen etc. ikke sier dette i hele tatt eller i alle fall det motsatte. Koranen er plutselig alle kvinners venn, og jihad kan være å rake plenen. Og siden alle vet at homofile er ålreite, så står det ikke noe negativt om dem i bibelen heller og Helvete er en søppeldynge. Dette kan man skrive side opp og side ned om, og jeg har attpåtil skrevet denne posten før. Men jeg ønsker å gjengi noen av hovedpunktene.

Raundalen refererer ikke til et spesielt bibelvers, bare til ordet paideia. Her er antageligvis verset han tenker på

Hebreerne 12:5 Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser deg. 6 For Herren irettesetter [paideia]den han elsker, og straffer[mastigoo] hver sønn han tar seg av.

(Ref: Blueletterbible)
Det er altså ikke bare paideia her, men mastigoo også, og det har lite med moderne pedagogikk å gjøre. Mastigoo forekommer 7 steder i Nye testamentet:

Det dreier seg stort sett om pisking av Jesus. Ja og så barneoppdragelse da, i Hebreerne 12:6.

Jesus blir undervist i latin.

Det er altså ikke sant det Raundalen sier, at det ikke står i bibelen at man skal rise barn.

I den andre bloggposten tok jeg for meg at verset i Hebreerne igjen er en oversettelse av Salmenes bok 94:12, og at dette verset igjen ikke inneholder konkrete ord for pisking. Slik sett kan man jo dra noen konklusjoner, men da er det altså surprise-surprise bibelen det er et problem med, noe vi andre har sagt hele tiden.
Og tilbake til dette med paideia. Fordi om vi i dag forbinder pedagogikk med, vel, pedagogikk, så betyr ikke dette at ordet alltid har hatt en slik betydning, eller at det på noe vis utelukker fysisk avstraffelse. Paideia kan nemlig bety litt av hvert i bibelen.

Lukas 23:22 For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg vil derfor la ham piske[paideia] og så løslate ham.»

Er dette en feil også? Skulle det egentlig stått "Jeg vil derfor la ham coaches og så løslate ham"?

Jeg synes det er kjempeflott at Hjermann, Raundalen og alskens biskoper tar avstand fra religiøst betont barnemishandling, all ære til dem for det. Men å si at bibelen ikke oppfordrer til dette er tøys og tull.
Denne stadige omfortolkningen av bibelvers, slik at de skal høres mer moderne ut, er ikke noe annet enn simpel revisjonisme. Det står mye forferdelig i bibelen fordi den var skrevet på en tid da mye var forferdelig. Alt dette forferdelige trenger vi ikke ta med oss videre under dekke av at det egentlig er veldig progressivt. Gjør verden en tjeneste: kast av dere åket.

Få konfirmanter tror Gud skapte verden

"En ny undersøkelse avslører sviktende gudstro blant dagens ungdom. Kun én av tre kirkelige konfirmanter tror det var Gud som skapte verden.[...] Undersøkelsen er foretatt blant konfirmanter i Norge, Danmark, Finland, Sverige, Sveits, Tyskland og Østerrike. Svarene fra de norske konfirmantene som valgte kirkelig konfirmasjon viser blant annet:

* 37 prosent tror Gud skapte verden.
* 38 prosent tror Jesus har stått opp fra de døde.
* 23 prosent mener troen på Gud hjelper dem i vanskelige situasjoner.
* 17 prosent føler de får hjelp når de ber.
* 8 prosent snakker ofte om Gud med andre mennesker

– Det ser ut som det er en kamp mellom religionen og naturvitenskapen. Kirken har et kjempestort formidlingsproblem, og bør spørre seg om hva Bibelen bidrar med i disse spørsmålene, sier Ida Marie Høegh.

Forsking.no / NTB, 20. mars 2009

Dessverre er det ikke så lett å finne hele undersøkelsen på Kifo.no, og det er heller ikke snakk om hva tittelen på undersøkelsen er så googling blir fort slitsomt.

Bortsett fra tallenes tale er det i alle fall interessant dette med at "kirken har et kjempestort formidlingsproblem". Det er som om alt kunne blitt annerledes med litt andre formuleringer. Høegh gir jo svaret selv: at man bør spørre seg om "hva Bibelen bidrar med" og det er vel antageligvis hva bibelen bidrar med som er problemet, ikke de velmente forsøkene på å pakke alt inn.

Se ellers en tilsvarende svensk statistikk fra i fjor.

(Ser ut som jeg kan bli ørlite mer aktiv om dagen enn jeg har vært, så her er noe Bloggurat-greier.)

En kronikk som virker mot sin hensikt

Det er en forholdsvis vanlig øvelse å kritisere nyateistene Dawkins & co. Gjerne i form av bøker med mer eller mindre gode ordspill som titler. Men når nyeste Fri Tanke (1.2009) satte på trykk en kronikk av Julian Baggini, så tenkte jeg at her kommer det litt hardere (les: mer relevant) skyts enn det som vanligvis kommer fra religiøst hold. Men, Baggini slår umiddelbart fast at han ikke har lest verken Dawkins, Harris, Hitchens eller Dennet!

"Hvorfor skulle jeg bruke dyrebare lesetimer på bøker som stort sett forteller meg hva jeg allerede tror på?"

Er det da slik at Baggini allerede "tror på" Dawkins, Harris, Hitchens og Dennet? Dvs. at han ikke trenger å lese en hel bok om han allerede er enig? Nei, han er jo ikke enig. Det er det som er poenget med hele teksten. Ja, ok, han er ateist, men er det det samme som å tro på det samme som Dawkins & co?
Jeg var jo også allerede ateist, helt siden barndommen, og trengte formodentlig ikke mer input på dette området enn Baggini gjør. Men det ville jo være illusorisk å anta at jeg i kraft av å være ateist satt inne med all kunnskapen/meningene disse bøkene formidler om temaet.

Med Bagginis logikk er det nettopp fordi han ikke tror på Dawkins & co at han burde lese bøkene. Men siden han allerede er ateist, så trenger han jo ikke lese bøker. Da Baggini skrev Atheism: A Very Short Introduction, så brukte han sikkert ikke noen andre bøker som kilder, og derfor ble boka bare en introduksjon.

Det er ikke i seg selv noen helligbrøde å synse litt om bøker man ikke har lest. Livet er for kort til å lese absolutt alle bøker som diskuteres. Men når en filosof (med doktorgrad og greier, ikke bare en hverdagsfilosof) og forfatter kvesser kniven, så forventer jo i alle fall jeg mer trøkk enn det en gjennomsnittlig postmodernist i bakrus kan levere. Jeg tipper at en med Bagginis lesekapasitet antageligvis kunne lest alle fire bøkene på en uke eller to. Derfor blir det desto mer underlig med dette skrytet av at han ikke leser bøker han mener noe om.

Argumentene i artikkelen er av denne grunn ikke særlig nye, og heller ikke særlig etterrettelige. Når Bagginis fremste kilde til "nyateismen" er media, og medias oppgave nå om dagen er å spisse meninger, så blir det skeivt. Det er ikke noe omfattende problem at Dawkins blir feilsitert, men Dawkins bruker ca 370 sider i The God Delusion på å begrunne hvorfor han mener det han mener. Mon tro om noen av argumentene Baggini kommer med kunne blitt besvart der - om han hadde lest den, unnskyld, de bøkene han kritiserer?

Det eneste argumentet jeg derfor gidder å ta opp er det som går på det at også moderate religiøse er skyldige. Det er fordi jeg synes det er et artig og offensivt argument som stort sett alltid blir misforstått. Baggini sammenligner det med at demokratiske sosialister på en eller annen måte oppmuntrer kommunister, og dermed må man være mot demokratiske sosialister, men det blir ikke det samme. Altså, jeg tviler ikke på at en generell venstredreiing eller høyredreiing i samfunnet også kan oppmuntre ytterkantene, men det er ikke noe argument for at de moderate tar feil eller bør ti stille.
Det som moderate religiøse og fundamentalister har til felles er at de godtar at man kan underbygge påstander med "tro", dvs. ren metafysisk spekulasjon. De moderate forsvarer en dårlig metode. Hver eneste gang man bruker den metoden der, så får man et svar som er dårlig fundert.

Det blir litt som om et bokanmelderlaug hadde som metode at man ikke skulle lese bøkene man anmeldte, men skulle anmelde bøkene ut fra det man trodde om dem. Noen ville ut fra generell godvilje skrive positive anmeldelser, andre ville slaktet bøkene ut fra sine fordommer. Slik sett ville det ha vært store forskjeller på resultatene. Mange forfattere ville sikkert ha vært godt fornøyde med de positive anmeldelsene. Men ingen av anmeldelsene ville vært særlig verdifulle, for alt ville vært oppspinn fra ende til annen.

Det er denne bruken av dårlige metoder som gjør at alle fra Einar Gelius til Yusuf al-Qaradawi må kritiseres. Jeg husker ikke i farten om Dawkins brukte så mye tid på dette temaet i The God Delusion , men Sam Harris gjorde det i alle fall i The End of Faith. Han er også den som har banket det gjentatte ganger inn at man ikke automatisk kan sette forskjellige typer religiøse i samme bås, bl.a. med hans eksempel om den fundamentalistiske jainen, som ikke ville kunne drepe et insekt. Og man kan heller ikke si at kristne fundamentalister er like ille som muslimske fundamentalister, om man ser på utfallet av handlingene deres. Biskop Ole Christian Kvarme er faktisk ikke Satan heller.

Det er med andre ord mulig å ha to tanker i hodet samtidig:

1. Kritikk av metode: Alle mennesker som støtter et irrasjonelt tankesett sprer en dårlig idé og bør kritiseres for akkurat dette.
2. Kritikk av resultat: Utfallet av det irrasjonelle tankesettet er forskjellig fra tilfelle til tilfelle, og dermed må denne kritikken tilpasses.

Det er også en forutsetning for alle bøkene jeg har lest at vi lever i et demokratisk samfunn, og at ingen vurderer å sende Einar Gelius til Auschwitz. Man skulle jo av og til tro at dette var målet når man leser en del kritikk. Men det handler jo i bunn og grunn om at vi har tenkt å bruke vår selvfølgelige demokratiske rett til å kritisere, muntlig og skriftlig, de vi er uenige med.

Det kan være gode taktiske grunner til å samarbeide med moderate religiøse, men det trenger ikke nødvendigvis skje i en religiøs sammenheng. Jeg tviler ikke på at mange religiøse og ateister er medlemmer av Amnesty, Venstre, Norsk Jernbaneforbund, Fantometklubben osv. Det er bra samarbeid på tvers av religiøse skillelinjer, uten at man dermed går ut og gir indirekte støtte til noe man er uenig med. Det som ikke er så bra er når HEF altfor ofte kjører "Ateister for religion" og er våpendrager for ymse fundamentalister som f.eks. vil pakke inn politidamer.

Det er et samarbeid jeg klarer meg foruten.

Blasfemiparagrafen er død - leve blasfemiparagrafen?

Blir lite tid til skriving om dagen, men siden andre har engasjert seg med en underskriftskampanje mot det mildt sagt idiotiske lovforslaget mot blasfemi, så får jeg i alle fall formidle linken og oppfordre alle anstendige mennesker om å skrive under!

opprop.info

Så vidt jeg vet vil ikke dette være aktuelt å stemnme over før 2011, så det er vel grunn til å tro at tullingene som kom på dette har blitt satt ettertrykkelig på plass innen den tid.

Å kalle folk med lang byråkratisk erfaring for tullinger kan virke litt overilt, men det er unektelig litt snodig at man først begrunner hvorfor blasfemiparagrafen bør ut:

"Dette har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi. Det som noen kan oppleve som saklig kritikk eller uskyldig spøk, kan andre anse som forhånelse eller blasfemi."

...for så å begrunne hvorfor noe tilsvarende bør inn:

"Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført."

Nissen blir med andre ord med på lasset!

Storberget sa det ellers ganske utmerket i en annen sak:

"Strafferetten er ikke løsningen for alt som er vondt og leit"