Lettprest. (Omtale av "Sex i Bibelen" av Einar Gelius)

Jeg var innom Einar Gelius' bok «Sex i Bibelen» i forrige post. Etter litt om og men endte jeg opp med å kjøpe boka, og fyrer løs en omtale av den. Hovedgrunnen er at det har vært mye skrik og lite ull i debatten. Det vil si, det har vært mange ytringer om mediekjøret, men lite konkret om boka og bibelen.
Først det som er bra, nemlig en bok om dette temaet. Med så mye fokus på sex som det er og har vært i kirken(e) så er selve temaet like aktuelt som før. Hvis man tar boka som en slags lettlest bibelsk sex-indeks, så har den nytteverdi. Teksten flyter dessuten bra, så lesingen var unnagjort på en søndag(!). Mange ser derimot ut til å få en dårlig smak i munnen av praten om sædsmak og våtsex, og det kunne han muligens ha spart seg. Vi trenger ikke få det inn med spiseskje. Når det er sagt, så er det ingen grunn til moralsk panikk. Jeg synes jo det er litt artig at Espen Ottosen bekymrer seg over umoralen som brettes ut fra bibelen, (f.eks. David som gjør et overgrep mot Batseba). Med fare for å høres ut som Carl I. Hagen: det har vi ateister sagt i alle år. Det er derfor vi ikke synes at bibelen er en god styrepinne i moralske spørsmål.
Så denne dyneløftingen til Gelius synes jeg har noe for seg. Problemet er at Gelius gjør det veldig enkelt for seg. Når du først dundrer inn på et så ømtålelig område, og du vet at sjefen din skal lese boka, så kan det være greit med solide kildehenvisninger. Gelius har seks bøker og mange avisartikler på lista men ingen fotnoter, og det er jo å be om bråk når bibelens eufemismer skal drøftes. Gelius skriver: «Og sex blir da også i Bibelen beskrevet med ord som får de mest erotiske moderne tekster til å blekne». Dette er jo direkte feil, med mindre du har en fetisj for subtile omskrivninger som bl.a. har lurt kristne og jøder til å tro at Høysangen egentlig handler om Gud/Jesus og Israel/de kristne.
Et annet problem, og kanskje det som irriterer både ateister og teister mest er at Gelius kan gå rett til en tekst der noen har sex, og tolke dette som en blankfullmakt. Finner man litt homosex her og der, ja så overstyrer dette plutselig Paulus' moralisme. Liberale kristne er ivrige på å avvise rigide regler i «den gamle pakten», men hvis «den gamle pakten» handler om sex, ja så er det gode greier. Han skriver: «Mitt utgangspunkt er at Bibelen er for sex. Den sier at sex er et herlig og naturlig ønske og en deilig opplevelse.» Her må bibelens terreng bare føye seg etter Gelius sitt kart. Mitt utgangspunkt er at bibelen er skrevet av mange forskjellige forfattere som ofte driver og diskuterer med seg selv og hverandre. Å finne ett syn på sex i bibelen er umulig, men det vi kan si er at når det gjelder formaninger, lover og regler, så er bibelen stort sett restriktiv. Så har du historier som Ester med litt sex og mye vold der Gelius plukker ut haremssexen som normativ mens volden ikke er normativ.
Jaja. Boka har i alle fall skapt mye debatt i kristen-Norge, og det er jo noe!

Matteus 7:7 Let, så skal dere finne.
En gjennomgang av enkelte bibelsteder som er tatt med:

Matteus 5:27 "Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. 28 Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte."

Gelius skriver om dette: «Jesus beskriver her en idealverden for oss, hvor det verken finnes ekteskapsbrudd eller utroskap. Men vi lever ikke i en slik idealverden, derfor kan vi ikke heller bruke denne teksten som normgivende.»
Så herlig enkelt. Presten Gelius drar teppet under Jesus og konstaterer at det er denne verdenen som teller. Han følger samme linja når det gjelder Markus 10:2-9, der Jesus sine holdninger er «problematiske» og det er en «fundamentalistisk bibelforståelse» som får skylda for at ekteskap preget av vold mm har fått fortsette.
«Mange forskere sår tvil om at dette er en autentisk uttalelse fra Jesus»
Her hadde det vært fint med kilder. Jeg fant ikke noe som tilsa at dette ikke er Jesus, men at teksten kan være en tradisjon som er limt inn av Markus selv:

«In sum, there are many who would echo the judgment of W. G. Kümmel that (with the qualified exception of the passion narrative) `we cannot go beyond declaring that Mk is probably based on no extensive written sources, but that more likely the evangelist has woven together small collections of individual traditions and detailed bits of tradition into a more or less coherent presentation'.» The Theology Of The Gospel Of Mark - W. R. Telford, s. 20

«The [....] section is somewhat loosely appended and might appear a little out of place in a wider context dealing with specifically Christian discipleship.» The Oxford Bible Commentary

Jeg drar frem dette fordi at når Gelius tar for seg Johannes 8:1-11, så er han mindre interessert i tekstkritikk. Dette er den velkjente «Gå bort og synd ikke mer»-passasjen.

«Appendix: 7:53-8:11 This passage, though canonical, does not properly belong to the Gospel of John, since it is missing in the oldest textual witnesses (e.g. P66, P75, Sinaiticus, Vaticanus, old translations).» The Oxford Bible Commentary

Grunnen til at Gelius er mindre kritisk her, panegyrisk faktisk, er vel fordi den innlimte Jesus er riktig liberal og lite dømmende.

En runde i høysangen
Gelius sin tolkning av Høysangen er nok det som mest har satt sinnene i kok. Jeg har kikket på to av bøkene som han har oppgitt i litteraturhenvisningen: The Erotic Word Sexuality, Spirituality, And The Bible av David M. Carr og Sex In The Bible. A New Consideration av J. Harold Ellens.
Carr er ganske avmålt:

«Last we saw (in Song of Songs 2:7), the lovers were in each other's arms ("his left arm under my head,/ His right arm embraces me"), and their love is so powerful that the lead singer tells the women to beware of ever awakening such a force prematurely. This is about as explicit as the Song ever gets. [...] We do not know exactly why the Song and many like it in the ancient Near East do not get more explicit. Some ancient Near Eastern art certainly does. Perhaps the decorum of a banquet setting dictated against more explicit description. Or perhaps the poet simply wished to focus more on longing than on consummation.»(s 115-116)

Ellens derimot er omtrent like entusiastisk som Gelius:

«There follows a shower of erotic metaphors in which vineyard, pasture, and nard are euphemisms for the lover’s pubic hair, vagina, and vaginal lubrication. The beloved’s genitals are “a bag of myrrh” which lies between her breasts, and a bundle of “blooming stalks” which is in her “vineyard.”»(s 62)

En annen ting som skiller Carr fra Ellens er at Carr skilter med ørti fotnoter, og Ellens har som Gelius ingen. Det betyr ikke at Ellens tar feil. Litt av greia med Høysangen er jo at den er tvetydig. Men jeg har for øvrig ikke sett Ellens skli ut med våtsex.

Potifars kone (1. Mosebok 39:7-18) er «en annen sterk kvinne» i følge Gelius. Men hun er jo en skikkelig bitch. Når Josef ikke vil ligge med henne, så skriker hun voldtekt, og Josef havner i fengsel.

«I Ordspråkene beskrives en kvinne som tar initiativ til sex» skriver Gelius. Det er kapittel 7, men dette menes ikke positivt. Det er en ganske malende advarsel om at utroskap (hun er gift) fører til død:

25 La deg ikke lokke til å velge
den fremmede kvinnes veier,
forvill deg ikke inn på hennes stier!
26 For mange har hun gitt banesår,
tallrike er de hun har felt.
27 Det går veier til dødsriket fra hennes hus,
de fører til dødens mørke rom.

I kapittel 6 er det en lignende advarsel, som går ut på at mannen hennes vil drepe deg og at du heller kan få en hore for en brødleiv.

Gelius finner mer våtsex i Ordspråkene 5:15: «Drikk av din egen brønn, rennende vann fra din egen kilde!» Men her kan han virke overivrig:

«vv. 15-21 address the married man. They counsel that the best way of avoiding the temptation of the seductress is that he remain in love with his wife and derive sexual satisfaction from her. Drawing on imagery of water and its sources (cf Song 4:15), v. 15 expresses the pleasure which a man should obtain through sexual intercourse with his wife.» The Oxford Bible Commentary

«We are then offered, in 5: 15–17, an admonition based around water imagery, which is obscure, but which is probably to be interpreted, in line with what has preceded it, as advice to keep one’s efforts for those who are one’s own, and not for strangers.» Instruction And Imagery In Proverbs 1-9 - Stuart Weeks, s. 85

Om homofili.
I kapittelet om homofili trekker Gelius frem David og Jonatan som eksempel på positiv behandling av temaet:

«2. Samuel 1:26 Bittert sørger jeg over deg, Jonatan, min bror! Jeg hadde deg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet.»

Hverken Ellens eller Carr nevner dette verset i sammenheng med homoseksualitet. Det var ellers vanskelig å finne bøker som gjorde det, men det er tydelig at Gelius ikke er den eneste som tolker det slik:

«Sometimes it is alleged that this friendship was in fact a homosexual relationship. However, since the Mosaic Law condemns homosexuality, it cannot have been the intention of the writer to give this impression.» Critical Companion To The Bible. A Literary Reference - Martin H. Manser, David Barratt, Pieter J. Lalleman, Julius Steinberg, s. 351

Denne avvisningen virker lite troverdig: «Siden homofili er forbudt vil ingen skrive om det»
Det kan vel nevnes at Nobelprisvinneren André Gide har skrevet om det også:

«In modern literature the friendship of David and Jonathan takes a new turn, being used for the exploration of homosexual relationships. The most notable work is that of Nobel Prize-winning French writer André Gide, whose Saul (1922) suggests a homosexual triangle between David, Saul, and Jonathan.» 1 & 2 Samuel. Smyth & Helwys Publishing - Tony W. Cartledge

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, men vi har et ord for menn som elsker menn mer enn kvinner, og det er «homofil». Eller bifil evt.

Et par ord om Espen Ottosens omtale:
I hans omtale skriver han: «Gelius skriver for eksempel at det er helt greit å bli stimulert seksuelt av fortellingen fra Sodoma av Gomorra – en fortelling som altså handler om at en gruppe menn forlanger sex med gjestene til Lot.» Det finner ikke jeg i den passasjen som omhandler episoden. Han introduserer den derimot slik: «Historiene som her er referert, er i sannhet merkelige. Men den historien vi nå skal se nærmere på skaper kanskje enda mer undring.»

Ottosen skriver også: «For det første forkaster Einar Gelius kjernen i det kristne budskapet – budskapet om tilgivelse for synd.» Dette er også noe som i alle fall gikk meg hus forbi. Det som kanskje derimot er tilfelle er at han mener at sex ikke skal være syndig. Jeg formoder at løgn og vold fortsatt er synd i Gelius' øyne og at det er mulig med tilgivelse.

Ottosen skriver videre: «I 1 Mosebok 26,8 står det at Abimelek «fikk se at Isak kjærtegnet sin kone Rebekka». Det betyr visst at de to «tar seg tid til å elske sammen».
Og det stemmer

"The word 'making sport' [metzahek] bears only one meaning, namely, fornicating"' (Teubal's emphases) (1990: 184 n. 26).36 (36. 'Making sport' is a translation of letzaheq, the term Potiphar's wife uses in Gen. 39.17 when she accuses Joseph: 'The Hebrew servant .. . came in unto me to mock me'. The NJV translation is The Hebrew slave. . . came to me to dally with me'. Teubal cites Westermann 1985: 339.) World Of Genesis. Persons, Places, Perspectives jsot - Philip R. Davies, David J. A. Clines (OT)

R. Crumb: The book of Genesis. Isaac and Rebekah

Esther, Ruth og Einar Gelius

"På pressekonferansen fortalte han at han nylig har gått gjennom kirkeårets bibeltekster og har kommet til at de er for lite erotiske. – Det er i overkant 300 tekster som leses over to år. Ikke én av disse er fra Høysangen, som er det viktigste erotiske skriftet i Bibelen. Det er heller ikke én fra Esters bok, som er et kjempeerotisk skrift om kong Xerxes som prøvde ut nye dronningemner blant mange kvinner. Jeg fant én tekst fra Ruts bok, men den handlet overhodet ikke om den seksuelle historien mellom Rut og Boas. Kirken fortier disse positive historiene, hevdet han. Han mener årsaken er at sex handler om makt. – Det er stort sett menn som har styrt kirken. De har lagt listen for hva kirken skal mene og tro. Og menn er opptatt av den rette læren. En del av oss andre er opptatt av at religion også handler om følelser, opplevelser, om å bli berørt."

Vårt Land, 20. oktober 2010

Einar Gelius kan dette med å lage oppstyr. Nå er det Gelius-mania og Kvarme-harme, fordi Einar Gelius har skrevet en bok om sex i Bibelen. Jon Rognlien i Dagbladet har slaktet boka ettertrykkelig for alt fra fyllekjøring mellom bibelens bud til bildebruk. Men nettopp Rognliens omtale fikk meg til å tenke at det er noe i det Gelius sier. Ikke mye, men noe. Rognlien sier bare "Hæ?" til historien om Ruth og Boas, der Ruth legger seg ved føttene til Boas. Hva er seksuelt med det? Vel, noe er det i alle fall. Jeg har fisket fram The Oxford Bible Commentary av John Barton og John Muddiman mfl.

"(3:6—14) This dramatic scene is couched in tantalizingly obscure language, perhaps deliberately so. It is unclear whether the expression 'uncover his feet' (w. 4, 8) implies sexual intercourse. That a threshing floor with its piles of grain afforded considerable privacy is evident from its use as a haunt of prostitutes (Hos 9:1). Moreover the word 'feet' (raglaim) occurs in some instances as a euphemism for 'genitals' (cf. Isa 6:2). Yet the word used here signifies rather 'the place of his feet' (margelot', see v. 14), hence the REB rendering, 'the covering at his feet', is to be preferred to the NRSV. Nevertheless, sexual overtones are undoubtedly present both in the repeated use of the verb 'lie' (sakab, w. 4, 7, 8, 13, 14) and in Ruth's request, 'spread your skirt [literally "wings"; cf. 2:12] over your servant', a highly unconventional proposal of marriage (cf. Deut 22:30; 27:20; Ezek 16:8)." The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

Så Gelius finner jo ikke dette opp. Dette er, eller burde være, allment kjent. Men den osende sexen her virker jo relativt uskyldig. Det mest sjokkerende er egentlig at det er utenom ekteskapet, og at hun byr seg fram. Historien om Ruth ender jo ellers bra med at hun blir gift med Boas og blir stammor til David selv.

Over til Høysangen. Jeg må innrømme at Høysangen får det til å vrenge seg i magen på meg. Jeg orker rett og slett ikke erotiske dikt med et lass metaforer. Jeg gir uansett Gelius rett i at dette er ment å være erotikk. Dette kan best kalles en antologi med erotiske dikt. Spørsmålet er kanskje mer: hva har dette med kristendommen å gjøre? Mens Ruth i alle fall er gudfryktig, så måtte jødene virkelig vri seg for å få noe religiøsitet ut av det:

"There are no direct references to religious, ethical, or national values. YHWH is never mentioned

[...] Discussions in Jewish sources (m. Yad. 3:5; 'Abot R. Nat. i; t. Yad. 2:4; Sank. 12:10; b. B. Bat. 14-15; Sanh. loia) show that acceptance of the Song as a sacred text was problematic and largely conditioned by two factors: its acceptance by Rabbi Aqiba and the Hillel school; and its understanding not as secular erotic lyrics, but as an allegory of the historical love between God and his people, the Jewish nation. This allegorical understanding, which completely disregards God's absence from the Song by way of positing it as its hidden but true subject[...]

The Oxford Bible Commentary

Altså, siden Gud ikke er nevnt, så er Gud der. Kristne har fortsatt med samme typen løsrevne tolkning, men som Gelius påpeker: de leser den ikke i kirken nei.

Ester er også et fullstendig gudløst stykke bibel, og er i tillegg ganske underholdende. Men når Gelius sier at det "er et kjempeerotisk skrift om kong Xerxes som prøvde ut nye dronningemner blant mange kvinner" så lurer jeg sannelig på om presten har lest bibelen. Joda, dette er set-upen, men historien er mer interessant enn som så.



Boken er ren fiksjon, med jødenes diaspora som bakteppe. De blir styrt av kong Xerxes. Kona hans nekter å vise seg fram for gjestene hans i et syv dager langt fyllekalas, og han kaster henne på dør og lyser ut stilling som dronning. Jøden Mordekai (en skikkelig edderkopp) anbefaler Ester å søke, og hun havner i haremet til Xerxes. Når Xerxes prøver henne ut blir han fornøyd og hun blir dronning. Modekai avverger også et komplott mot kongen. Xerxes gir senere en kar ved navn Haman den høyeste posisjonen blant alle småkongene, men når Mordekai nekter å bøye seg for Haman, så blir Haman sint på jødene:

3:13 Så ble skrivet sendt med ilbud til alle kongens provinser, med ordre om at alle jøder skulle utryddes, drepes og utslettes, både unge og gamle, småbarn og kvinner. Alle skulle drepes på én dag, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar. Og alt de eide, skulle plyndres.

Men, Mordekai har jo allerede på forhånd plassert Ester hos kongen og får henne til å hjelpe. Uavhengig av dette finner Xerxes på å hedre Mordekai for å ha avverget komplottet tidligere. Ester inviterer Xerxes og Haman til middag og så klager hun sin nød til kongen for at noen vil utrydde hennes folk. Men hvem er så dette, spør kongen. Jo, det er Haman. Og da ble Haman hengt i galgen han selv hadde fått laget for Mordekai.



Faren var likevel ikke avverget, og Xerxes gir Mordekai bokstavelig talt en blankofullmakt:

8:9 Straks ble kongens skrivere kalt sammen. Det var den tjuetredje dagen i den tredje måneden, den måneden som kalles sivan. De skrev slik som Mordekai bød, til jødene og til satrapene, stattholderne og styresmennene i provinsene, fra India til Nubia, 127 provinser i alt. Brevet ble sendt til hver provins i den skrift de brukte der, og til hvert folk på det språk de talte. Også jødene fikk dette brevet i sin egen skrift og på sitt eget språk. 10 Mordekai skrev i kong Xerxes’ navn og forseglet brevet med kongens seglring. Så sendte han det av sted med ilbud som red på travere fra kongens egne staller. 11 I brevet stod det at kongen gav jødene i hver by lov til å slå seg sammen og verge sitt liv. De kunne ødelegge, drepe og utrydde hver væpnet flokk som gikk til angrep på dem. De kunne også drepe deres småbarn og kvinner og plyndre deres eiendommer. Dette skulle gjelde i alle folk og provinser. 12 Alt skulle skje på en og samme dag i alle kong Xerxes’ provinser, den trettende dagen i den tolvte måneden, den måneden som kalles adar.

Drepe småbarn ja, nå begynner det å minne om Gamle Testamentet.

9:12 Da sa [Xerxes] til dronning Ester: «I borgen Susa har jødene drept og gjort ende på fem hundre mann foruten Hamans ti sønner. Hva har de da ikke gjort i de andre provinsene mine? Er det mer du vil be om, skal du få det. Og er det mer du ønsker, skal din bønn bli oppfylt.» 13 Ester svarte: «Hvis kongen så synes, så la jødene i Susa også i morgen få lov til å gjøre som i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen.» 14 Kongen bød da at dette skulle gjøres, og han utstedte en forordning om det i Susa. De ti sønnene til Haman ble hengt. 15 Jødene i Susa samlet seg også den fjortende dagen i måneden adar og drepte tre hundre mann i byen. Men eiendommene deres rørte de ikke. 16 De andre jødene i kongens provinser slo seg også sammen for å verge livet og få fred for sine motstandere. De drepte syttifem tusen av sine fiender. Men eiendommene deres rørte de ikke.

Og som i Asterix må man ha en real fest.

9:31 De skulle gjøre det til en plikt å feire disse purim-dagene til fastsatt tid, som jøden Mordekai og dronning Ester hadde bestemt, og som de selv hadde vedtatt for seg og sine etterkommere, med påbud om faste og klagerop på de dagene. 32 Så ble da disse forskrifter om purim-festen lovfestet på Esters bud, og det ble skrevet opp i en bok.

10:3 For jøden Mordekai var nest etter kong Xerxes i makt. Han var høyt æret blant jødene og avholdt av alle sine landsmenn. Han sørget stadig for sitt folks beste og talte til gagn for hele sin ætt.

Ja, jeg syntes dette var en av de mer spennende bøkene jeg har lest i Bibelen, men av en annen grunn enn den Gelius har nevnt. Mon tro hvorfor ikke Kirken ønsker å bruke mye tid på Ester? Kanskje fordi det er en bok om manipulasjon, hat og hevn.

"Yet the book's historicity, as well as its legitimacy as a part of both the Jewish and Christian canon, have been the subject of serious disagreement since antiquity. [...] Its absence from the corpus of Dead Sea scrolls attests to the difficulty it had in reaching canonical status in early Judiasm; and the fact that the Western Fathers merely mention it while the Eastern Church did not accept it as part of the canon until the eighth century CE is indicative of its controversial nature in early Christianity. For both Jews and Christians, the most prominent reason for its disputed status is its lack of explicit religiosity. God is never once mentioned, nor are basic biblical concepts such as covenant, Torah, and temple. Also absent are standard elements of Jewish piety such as dietary laws, sacrifice, and prayer; and virtues such as mercy and forgiveness are not present. [...] Not only are its deficiencies troubling but so also are some of its features, such as the apparent vindictiveness with which the Jews avenge those who would have destroyed them." The Oxford Bible Commentary

Hovedprobloemet med Gelius sin tolkning og som går som en rød tråd gjennom hele hans medievirke er denne fyllekjøringen i bibelen. Når det gjelder Ester, så vil han gjerne at vi skal få med oss at hun har sex. Men folkemordet er det ikke så farlig med. Kristne er godt vante med å plukke ut vers her og der og se bort fra resten, men det blir i alle fall en veldig selektiv lesning av Ester. Jeg tror uansett vi skal være glade for at Esther ikke har blitt gjort til noe forbilde av kirken.

Det jeg likevel synes er bra med at Gelius har gitt ut boken er at folk kanskje får øynene opp for at bibelen inneholder mye rart og at ikke alt henger sammen med alt. Jeg skulle også ønske at debatten eller mediekjøret hadde litt mer fokus på bibelen. Det er kanskje for mye å vente når Gelius virkelig pisser på vepsebolet, men synes i alle fall at Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, har en god kommentar her. Også denne artikkelen på TV2 om trusler gir jo rom for ettertanke.
Selv teller jeg på knappene om jeg skal kjøpe boka men ønsker nok å ta en kikk på den først.

Dagens gode gjerning

Abid Raja er ikke helt overbevist om at folk vil gi penger til Pakistan - fordi vi ikke har empati med muslimer. Nå har i alle fall jeg sendt av gårde noen penger via NBGA/Leger uten grenser, og det vil jeg oppfordre alle andre til å gjøre også. Hvis vi legger manglende empati til side, så er det ganske rasjonelt å holde Taliban ute, så her er det ingen grunner til å tviholde på pengene.

Jeg synes det er bra at Richard Dawkins har satt i gang med Non-believers Giving Aid. I alt for lang tid har det blitt brukt mot ateister at vi ikke driver med veldedighet og at dette nærmest har vært et religiøst domene. Det som vel heller er tilfellet er at det har aldri vært noe stort behov for enda en organisasjon som i tillegg til å drive med hjelpearbeid også eksplisitt skal fronte ett eller annet budskap som ikke har noe med vann og medisiner å gjøre. Og når du har hatt vanskeligheter med å samle folk i en ateist-organisasjon i utgangspunktet blir det ikke så lett å få en bra hjelpeorganisasjon i tillegg. Det beste er egentlig om vi gir til relevante organisasjoner i stedet for å lage vår egen som skal bruke penger på administrasjon for at vi skal kunne sette ateist-stempel på nødhjelpspakker.
Men siden dette hele tiden brukes mot ateister (spesielt i USA) at ateister mangler moral og vi ikke driver med nok veldedighet, så synes jeg det kan være OK å synliggjøre at også vi bryr oss ved et vi samler inn penger til Leger uten grenser.

Så min oppfordring til alle ateister er å gi en skjerv!

Se ellers: Muslimske land gir lite til Pakistan

Inadvente humanister

"Etter min mening bør humanister betakke seg for å misjonere i NRK. Lisensbetalerne bør slippe å høre oss legge ut om egen fortreffelighet. Det er dessuten ikke humanisters oppgave å forsøke seg på omvendelse av religiøse mennesker." - Jens Brun-Pedersen, Dagbladet, 13.08.10

En ellers grei kronikk om skeivfordeling i rikskanalen skjemmes av det vanlige skuddet i foten, nemlig at humanisme ikke har noe å by på. Humanisme er ikke særlig fortreffelig, og det er ikke noe vi bør prøve å servere religiøse mennesker. Det er kort sagt verdiløst.

Tidligere i kronikken skrev Brun-Pedersen at "NRK bør behandle livssynsfloraen som partifloraen i norsk samfunnsliv. ", men ville noen i Arbeiderpartiet i fullt alvor sagt at "folk skal slippe å høre om vår egen fortreffelighet og at det ikke er vår oppgave å forsøke oss på overbevisning av høyrefolk"? Nei, det tror jeg ikke, og det er ikke fordi Arbeiderpartiet er fanatiske fundamentalister. Det er fordi de mener at de har noe å by på, og bruker sin demokratiske rett til å fronte det de oppfatter som viktige saker.

Kjernen i demokratiet er nemlig at folk mener noe og tar stilling. Så kommer noen og kritiserer dette, så tar vi en skikkelig debatt og så vil det beste argumentet forhåpentligvis seire til slutt. Brun-Pedersen priser selv livssynsdebatten lenger oppe, men hvilken debatt får vi om vi alle skal holde kjeft og sitte og vente på at folk ringer oss fra Marienlyst uten at vi selv aktivt går ut og mener noe? Det blir en dårlig debatt der bare enkelte av sidene blir hørt.

HEF har alltid en mening om det dreier seg om kristne priviligeier, som radioandakter ingen hører på. De plages mer av Statskirken som har mye mer pragmatiske medlemmer enn halvparten av organisasjonene i STL. Niqaben HEF forsvarer er helt sikkert på høyde med det meste av religiøs undertrykkelse mot kvinner i norsk historie.
Men HEF har ingen tro på at humanismen de forfekter egentlig er positiv for andre enn dem selv. For ellers ville de vel ha forsøkt å omvende én og annen. Jeg mener at hvis HEF ikke skal være noe annet enn et livssynsombud som skal passe på at alle får lik sendetid, så kan HEF like godt legge ned og overlate jobben til til Bente Sandvig og STL.

Denne antipatien mot misjon kommer ikke av intet. Den kommer av et langvarig traume, nemlig at ikke-religiøse har vært en minoritet som har blitt forsøkt konvertert i over tusen år. Av kristne, og gjerne på ganske brutalt vis. Veldig mange har misjon som sitt viktigste ankepunkt mot kristendom, og det er som om de har sverget en ed på at "Vi skal aldri bli som dem".

Akkurat det er det ingen fare for. Vi trenger ikke sette opp humanistiske søndagsskoler. Vi trenger ikke dra til Afrika og dele ut mat mens vi forteller om Darwin. Og jeg vil helst ikke at eks-narkomane skal gå rundt og være rusa på humanismen.

Men hvis vi skal frata oss selv retten til å forsøke å overbevise andre mennesker sånn generelt, så er det et langt skritt i retningen stagnerende mental pasifisme. Veldig mye av kritikken mot Dawkins & co går på at de driver og skal overbevise folk. De skriver bøker og innlegg, og reiser til og med rundt i verden for å delta i debatter og holde foredrag. Dette gjør dem i manges øyne automatisk til fundamentalister. I motsetning til kritikken av innholdet i bøkene er dette en veldig intolerant kritikk, og det er den samme intolerante kritikken som HEF ofte bruker mot kristne. Altså, ikke en kritikk av innhold men av at de våger seg til å forsøke å spre noe de synes er positivt. HEF-maksimen synes å være at du skal holde kjeft. Kristne skal holde kjeft, og vi skal holde kjeft. Og vi skal kjefte på alle som ikke holder kjeft.
Det virker som om sentrale HEF-folk har glemt hvor vi kommer i fra og hvorfor vi ikke er religiøse. I stedet for å ta livssynet på alvor og engasjere andre, så skal vi ha ritualer. Mange ritualer.

Et livssyn som er inadvent vil aldri utvikle seg, og utvikling får vi i debatt eller dialog om du vil, med andre. Så bruk heller tid på å diskutere viktige ting som moral, vitenskap, historie og religion fremfor enda en tørr henvisning til menneskerettighetene.

Stryk flagget før du heiser det

Situasjonen i Italia, der italienske skoler må fjerne korsene fra klasserommene har ført til en litt spesiell debatt i Norge, med bakgrunn i at noen jurister har kommet frem til at kors i flagg også er et religiøst symbol. Konklusjonen er at hvis korset er kristent i klasserommet er det også kristent når det er sidelengs på et tøystykke.

Dette har ført til litt panikk i religiøse miljøer, og forsøk på avspenning hos ateister.
Jeg tror de aller færreste av norske ateister mener det er nødvendig å fjerne korset fra flagget. Selv kunne jeg nok tenkt meg et annet flagg, men det finnes viktigere ting å bry seg med.

Jeg vet heller ikke helt vet hva vi burde hatt i stedet. Rent og rødt skal det i alle fall ikke være, og disse trikolorene kan jeg styre meg for - med unntak av den franske. Jeg tør nesten ikke tenke på hva en eller annen politisk korrekt komité hadde kommet til å klekke ut.
I tillegg er det noe formildende med vinkelen. Snur vi korset enda 60 grader til er det jo ikke lenger særlig kristent i alle fall.

Men vi skal ikke drive og lure oss selv heller. Jeg synes at Harald Fagerhus tar et betimelig oppgjør med symbolblindheten på debattsidene til Fri Tanke:

"Det er de kristne som ser på korset i flagget som viktig, og at en fjerning av dette er en del av avkristningen. Noe det selvfølgelig vil være. Når de kristne selv tar opp saken er det naturlig at vi som er kristendomskritiske henger oss på, uten å bruke mye energi på det selvfølgelig."

Det norske flagget er satt sammen av fargene fra det svenske og danske flagget. Det danske flagget som er opphavet til korsformen falt ned fra himmelen under et korstog av alle ting. Dette betyr ikke at flagget ikke kan ha andre betydninger enn Gott Mit Uns. Et flagg i tre farger er noe helt annet enn et krusifiks med lidende Jesus i et klasserom. Men betydningen av symboler er faktisk hva vi gjør dem til. Alle som har vært gjennom noen runder med diskusjon om svastikaet vet dette. Eller Røde Kors. Det er en grunn til at muslimene har Røde Halvmåne, selv om ingen av oss tenker på Røde Kors som en kristen organisasjon. Jeg tror egentlig at jo mer vi prater om korset i flagget, jo mer kristent vil det bli, fordi det er i hele tatt vanskelig å se debatten utenfor en kristen/ikke-kristen ramme.


Hvordan skal man f.eks. tolke denne NS-plakaten? Skal vi tolke det som om kommunistene prøvde å ta bort svenskheten (ved blåfargen) i flagget vårt? Eller skal vi tolke det som et forsøk på å oppildne kristne mot kommunistisk ateisme?

Hvis kristne synes det er stas med kors i flagget, og de begynner å kaldsvette av at sekularister vil ta bort korset, ja så er det dermed et kristent symbol, selv om Fredrik Meltzer kanskje hadde andre tanker og selv om det ikke utelukker andre betydninger.

Og deri ligger problemet og grunnen til at vi kan la være å tenke på dette på en god stund. Kristne er i mindretall her i landet, men langt flere har et godt forhold til flagget, selv om de ikke er kristne. Det skal vi ikke kimse av.

Norske humanister er litt opptatt av regelrytteri og minoritetsproblematikk. Det skulle egentlig tilsi at flagget må bort, fordi HEF-logikken ofte er at minoriteten har alltid rett:

"Følgende kan ikke sies for ofte: Menneskerettighetene har den intensjonen å beskytte minoriteter ikke minst fordi majoriteter har en tendens til å overse konsekvenser av den makten de selv utøver. Å karakterisere de nevnte krenkelser minoriteter opplever som marginale fenomener, er et prakteksempel på maktutøveres blindhet." - Jens Brun-Pedersen

Man kan altså si det slik at siden et mindretall av nordmenn føler seg støtt av flagget, ja så må flagget skrotes. Jeg er mer opptatt av at vi bør ha mindre reell religiøsitet. Da mener jeg at flagget kommer langt ned på listen. Å begynne å tulle med flagget vil bare irritere den store andelen mennesker som ikke for alt i livet klarer å se et kors på flagget.

Den dagen et overveldende flertall ønsker et annet flagg, så begynner det å ligne på en demokratisk avgjørelse i stedet for enda et tullete minoritetskrav. Da blir saken en annen.

Inntil videre kan vi bruke vimpel.

Stiller du deg agnostisk til Holocaust?

Agnostisisme fremstilles ofte som den fornuftige middelvei, mellom fanatiske religiøse og bastante militante ateister. Men er agnostisisme noe mer enn en uforpliktende selskapslek?

Først og fremst er det viktig å presisere at da agnostikere ikke regnes som troende, så er de i følge mange egentlig å regne som ateister. I denne sammenheng må vi likevel ha et skille mellom agnostikere og ateister, så når agnostikere er ateister er de "svake ateister", og ateistene det er snakk om her er "sterke ateister".
Skjemaet under gir en god oversikt, selv om begrepsparene agnostisk/gnostisk irriterer meg grenseløst. Gnostiker har allerede en betydning, og jeg blir ikke gnostiker av at noen andre ikke klarer å konkludere.

Agnostikeren sier at det er umulig å vite om Gud eksisterer, og om man er uenig, så kan resultatet bli en del himling med øynene. Men jeg mener ikke med dette som sterk ateist å si at jeg vet om alt mellom himmel og jord(som ser ut til å være kravet), men at i den grad jeg vet noe som helst, så vet jeg at det ikke finnes noen guder.

Det jeg nemlig oppfatter som en klar svakhet med det agnostiske standpunkt er at det virker ganske inkonsekvent, fordi de begrenser tvilen sin til guder - av alle ting. En postmodernist vil kanskje si at vi ikke kan vite noe som helst. Dette kan være et litt umulig standpunkt, men det som de har litt rett i er at alt vi leser og alt vi hører om er formidlet av mennesker som tolker verden gjennom sine øyne, og så tolker vi litt selv også. Dette er det mye rett i så lenge man ikke anvender dette ukritisk. Dvs. at man ikke skiller mellom geologiske undersøkelser, historieskrivning, journalistikk og løse rykter. Noe er etterprøvbart, andre ting er ikke etterprøvbart. Det er som kjent forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet.
(Dette utelukker selvsagt ikke at noen agnostikere også er postmodernister.)

Historie er ikke etterprøvbart mens fysiske lover er etterprøvbare. 9. april 1940 skjedde bare én gang, mens tyngdekraften "skjer hver gang". Vi kan grave og intervjue folk om hva de mener skjedde 9. april 1940, men vi kan ikke i egentlig stand etterprøve det slik vi kan med et fysisk eksperiment som skjedde under gitte forutsetninger som vi så kan gjenta. Når agnostikere krever et logisk bevis for eller mot guder for å være fornøyde, så vil et lignende beviskrav kvele all historieskriving, selv når det gjelder ting vi vet ganske mye om.

Vanskelig å gjenta på laben: Senkningen av Blücher

Konseptet "gud" bryter med et x antall fysiske lover, og det er jo litt av poenget med å være en gud. Jeg antar det vanligste er at guder pleier å kunne ignorere tyngdekraften. Agnostikere mener at dette kan vi ikke vite noe om, på tross av at de fleste agnostikere mener at tyngdekraften er en realitet.

Guds egen kolibri

Så til overskriften: De færreste av oss hadde direkte kontakt med konsentrasjonsleire under krigen, og vi kjenner til holocaust utelukkende gjennom vitneutsagn, fotografier og at det fortsatt finnes konsentrasjonsleire. Dette er like fullt svakere beviser enn et fysisk eksperiment, fordi alle vet at både vitner og fotgrafier kan lyve. (Her er det vel tid for å si at jeg har ingen grunn til å tvile på disse vitneutsagnene.)

Poenget er bare dette: Agnostikere står ikke frem med en overbærende mine mot allmenn skråsikkerhet når det gjelder holocaust. De fleste av dem er antageligvis like skråsikre som meg, og akkurat denne middelveien er besynderlig lite brukt. Men det er større grunn til å avvise at naturlovene settes ut av spill enn det er til å avvise at vitner kan lyve. Folk lyver jo hver dag, men det er ikke hver dag at man kan gå på vannet og stå opp fra de døde.

David Irvings posisjon har alltid vært ytterst tvilsom, men han har så vidt jeg vet ikke påberopt seg gudommelig intervensjon. Kanskje hadde David Irvings påstander slått bedre an om han hadde sagt at jødiske trollmenn har fordreid hodene våre? Begrenser man seg til logikk slik agnostikere gjerne gjør så er det umulig å motbevise, og altså ville det oppfylle kravet for å ikke konkludere. En innvending vil kanskje være at Irving aldri har nevnt noe om trollmenn, men 10 av 10 agnostikere vil si at det fortsatt er logisk umulig å bevise at noe ikke eksisterer. Man burde i alle fall kunne si at hvis vi skal holde absolutt alle muligheter åpne for guder, så burde vi holde alle muligheter åpne for... alle ting.

Dette er ikke en ny problemstilling, men det er nok ikke så ofte at Holocaust brukes som eksempel. Spaghettimonsteret, julenissen, enhjørninger og tannfeer er ofte brukt, men problemet er at dette er så åpenlyst fjas at ingen tror på det og vi slipper å tenke over hva det vil si å være i tvil om noe som er innlysende og viktig. Hva skjer med argumentasjonen om vi drar frem noe alvorlig som kun en forhatt minoritet vil forsvare? Er det fortsatt grunn til å være i tvil?



Kort sagt: agnostikere prioriterer bakvendt, og jeg tror dette er det rent emosjonelle grunner til. Ingen kan klandre dem for å ikke la Irving komme tvilen til gode, det er selvsagt ikke det det dreier seg om. Her er det nemlig "Gud" som er elefanten i rommet.

Det har neppe blitt forsket mye på hvorfor agnostikere er agnostikere, men for meg virker det til at for mange agnostikere er agnostisisme et stoppested på veien fra religiøsitet. I utallige historier om hvordan folk sluttet å være religiøse er det for dem ganske vanskelig å frigjøre seg fra tanken om at Gud ikke ser dem. Jeg har aldri opplevd dette selv siden jeg har vært ateist hele tiden, men jeg ser at det går igjen i mange slike historier. Selv årevis etter at en person har blitt ateist kan barndommens indoktrinering gjøre dem midlertidig usikre. En lignende psykologisk sperre er vanskelig å tenke seg andre veien. Jeg tror ikke nyfrelste eks-ateister plages av at "ingen ser deg likevel". De er i alle fall vanskelig å tenke seg moralske kvaler enn si redsel ved å gå fra å ikke tro på guder, til å faktisk si adjø til en helt bestemt gud.

Så jeg tror at agnostisisme er et midlertidig kompromiss basert på følelser snarere enn rasjonell tenkning. De sitter på gjerdet til det føles trygt å komme ned.

En tom grav fra eller til

Siden det er påske og greier, og det er obligatorisk med litt graving i påskehistorien, så tenkte jeg at jeg skulle gjøre nettopp dette. Dette passer bra med at Espen Ottosen i Misjonsssambandet har skrevet en kronikk i Aftenposten i går kalt: "Sto han virkelig opp?", så jeg tar utgangspunkt i hva han skriver siden han oppsummer typisk kristen argumentasjon.

Først og fremst må vi ha med litt informasjon som Ottosen ikke nevner. Markus, Matteus og Lukas er de "synoptiske evangeliene". Markus er eldst, mens Matteus og Lukas ble skrevet senere og de har tatt med en god del av det Markus hadde, men så har de lagt til en del mer. I tillegg har de en annen felles kilde, Q, men Q sier ingenting om korsfestelsen eller oppstandelsen. Dermed er det Markus sin skildring av dette som er den eldste av evangeliene. Her er et diagram fra Wikipedia:

Matteus var jo en ivrig apologet og han brukte mye tid på å tette hullene som oppstod i Markus sin versjon. (Videre la han stor vekt på å vise at en del profetier i gamle testamentet faktisk gjaldt Jesus selv om det f.eks. gjerne stod Immanuel i gamle testamentet.)

Det største "hullet" i Markus er jo at det faktisk ikke var noen oppstandelse. Det var en ung mann i hvitt ved graven som sa at han hadde stått opp, men det var det hele. Slår du opp i en bibel, så er det gjerne en oppstandelse der, men dette er lagt til senere. Antageligvis da det ble åpenbart for alle og enhver at det ble en voldsom kontrast i forhold til de nyere evangeliene. Selv på bibelen.no står dette ved 16:9:

"Note : Versene mangler i de eldste håndskrifter. De er kjent av enkelte kirkefedre i siste halvdel av 100-tallet e.Kr. og finnes i yngre håndskrifter."

Resten av kapittelet står i klammer.

NIV-versjonen formulerer seg mindre forsikting:

"The most reliable early manuscripts and other ancient witnesses do not have Mark 16:9-20."

Man kan vanligvis ikke argumentere at siden noe ikke ble nevnt, så skjedde det ikke, men Markus sin historie er jo ganske annerledes når den ender med at panikkslagne kvinnelige fans springer fra graven:

Markus 16:8 Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

The end!

Snakk om påskekrim.

Ottosen stiller nå opp sine soldater:

«Fra første stund var det strid om Jesu oppstandelse. Soldatene som voktet Jesu grav fikk følgende beskjed fra sine overordnede da det viste seg at graven var tom: «Si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov» (Matteus 28,13).»

Matteus sin argumentasjon sier mye om hva som var en utbredt oppfatning hos jødene, dvs. at disiplene stjal liket. Da er det rart å høre fra moderne kristne at dette var "helt usannsynlig", når det har vært såpass sannsynlig at Matteus mente at dette måtte besvares.

Men over til Matteus sine soldater, eller Tordenskjolds soldater om du vil. Det er bare han som har med disse soldatene. The Oxford Bible Commentary har med en fin liste som viser hvordan Matteus aktivt imøtegår enhver rasjonell forklaring:

"The apologetic tale of the guard at the tomb (w. 62-6) refutes the criticism of 28:15, that is, rebuts Jewish slander against the disciples by showing that they could not have stolen Jesus' body—there was a guard and in any case they were nowhere around—and reinforces belief in Jesus' resurrection: given the guard the empty tomb is a very suggestive sign. One can imagine an exchange between Matthew and critical Jews.

Matthew: Jesus rose from the dead and his tomb was empty (28:6).
Opponent: did Jesus really die?
Matthew: a Roman guard kept watch over him; surely he was dead before his body was released (27:36).
Opponent: was there a mix-up in tombs?
Matthew: the women saw where Jesus was buried (v. 61).
Opponent: the disciples, seeking to confirm Jesus' prophecy of his resurrection after three days, stole the body.
Matthew: the disciples had fled, they were nowhere near (26:56).
Opponent: then someone else stole the body.
Matthew: a large stone was rolled before the tomb; it was sealed; and Roman soldiers kept watch (28:62—6).
Opponent: the soldiers fell asleep.
Matthew: they were bribed to say that (28:12-15)."

The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

For å være helt ærlig, så virker jo Matteus sine forklaringer mer som rene bortforklaringer. Når det eldste evangeliet ikke hadde hverken oppstandelse eller soldater, og så ca 20 år senere, så finner Matteus ut at jo, det var faktisk mange soldater rundt graven, så fester jeg ikke lit til det.

Et underliggende prinsipp for meg er jo at en tidligere, og mer nøktern skildring er mer å stole på enn en sen og utbrodert skildring. Dette er ikke nødvendigvis uangripelig, kanskje dukket det opp bedre informasjon senere, men Ottosen benytter seg av samme prinsipp senere når han kritiserer Dan Brown & co for deres besynderlige interesse for nyere evangelier:

"Isteden vises det til Thomas-evangeliet og andre skrifter. Disse kildene er gjerne fra 2-300-tallet – og er således langt yngre enn Bibelens evangelier (som alle ble skrever før år 100)."

Det kan i den sammenheng nevnes at det bare er ett annet evangelium som har plassert soldater ved graven, og det er Peter-evangeliet. Dette ble antageligvis skrevet i andre halvdel av hundretallet. Soldatene i Peter-evangeliet blir forøvrig lamslåtte vitner til at et snakkende kors kommer ut av graven.

Det skal sies at teologen Raymond Brown mener at tradisjonen om soldatene i Peter-evangeliet er eldre enn Markus-evangeliet. Dette har jeg ikke fått sett så mye på, men så vidt jeg vet er dette et mindretallssyn, og det høres nesten ut til å være litt for bra til å være sant.

Teologen James D. G. Dunn oppsummerer uansett det med soldatene slik:

"15. Matt. 27.62-66; 28.4, 11-15. The story of the guard is generally regarded as an apologetic addition: the silence of the other Evangelists is hard to explain otherwise; the difficulty of integrating their presence with the earlier account of the women coming to the tomb is obvious in the sequence 28.2-5 (what were the guard doing during 28.5-10?); and the reason given for setting the guard (knowledge of Jesus' resurrection prediction and anticipation of the disciples' resurrection proclamation: 27.63-64) speaks more of later apologetic concern — perhaps to counter the alternative explanation (the disciples stole the body) already in circulation and still in play at the time of Matthew (28.15). See, e.g., Davies and Allison, Matthew 3.652-53."

Jesus Remembered. Christianity In The Making, Vol 1. - James D G Dunn

Så at det skulle være soldater der har jeg ikke så mye tro på. Men, siden det er 1. april i dag, så la oss si det var soldater der. Ville det ikke da være ganske usannsynlig at noen klarte å snike seg inn eller ut? Sannsynlig og sannsynlig fru Blom, Det er alltid en merkverdig opplevelse når religiøse skal argumentere rasjonelt for noe som er irrasjonelt.

For eksempel, i avsnittet under argumenterer Ottosen mot at Jesus evt. var skinndød (Jeg mener ikke at dette er det mest sannsynlige, men det er for så vidt irrelevant):

"For det første er det vanskelig å se for seg at en bevisstløs mann kvikner til i løpet av et par dager i en grav, klarer å dytte bort stein på hundrevis av kilo, og så overmanner soldatene som holder vakt ved graven."

Det som for Ottosen derimot er lett å seg for seg er "at en bevisstløs mann kvikner til i løpet av et par dager i en grav, går tvers igjennom en stein på hundrevis av kilo, og så forsvinner i løse luften"
Ottosen gir seg ikke med hva som er usannsynlig:

"For det andre viser medisinsk forskning at den som mister bevisstheten på korset, ganske raskt vil bli kvalt og dø."

Medisinsk forskning viser også at døde ikke våkner etter tre dager for så å forsvinne sporløst.

"Men teorien om at disiplene stjal Jesu lik, for så å proklamere en oppstandelse, er ikke særlig sannsynlig. For mye tyder på at disiplene, og de første kristne, var helt overbevist om at Jesus faktisk hadde stått opp. De fleste av dem ble henrettet på grunn av sin tro. Det er ikke så sannsynlig at mennesker går i døden for en tro de vet bygger på en løgn."

Men det er like fullt mer sannsynlig at folk gjør dumme ting enn at naturlovene settes til side for at Jesus skal få smette igjennom.

I hele tatt, kristen sannsynlighetsberegning er en oppvisning i special pleeding.

Ottosen tar oss innom en tur hos Paulus og det første brevet til Korinterne:

"I dette brevet skriver Paulus at Jesus sto opp etter tre dager i graven og etterpå møtte disiplene. Så legger han til: «Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.» (1 Korinterbrev 15,6)."

Her er det to ting som er verdt å peke på.

Det ene er at Paulus har en annen historie enn evangeliene:

"This creed constitutes our earliest literary evidence to belief in the resurrection of Christ, and it is often remarked that it makes no mention of the empty tomb or of the women who witnessed the scene (and the risen Christ) according to the stories in the gospels. That silence has suggested to some the late emergence of the story of the empty tomb (first attested in Mk 16, in the late 6os CE), though others consider the silence merely accidental. In any case, it is striking that Paul supports the notion of the resurrection of Jesus purely on the grounds of the resurrection appearances. Those appearances he lists are not all easily correlated with the gospel stories, which also differ among themselves, though the appearance to Cephas may correspond to Lk 24:34, and the appearance to 'the twelve' with stories in Lk 24 and Jn 20."

The Oxford Bible Commentary - John Barton And John Muddiman

Hele problematikken med tom grav og soldater forsvinner egentlig her. For alt vi vet var en tom grav ikke nødvendig for den type oppstandelse som Paulus tenkte seg. Ser du din nylig avdøde bestefar på gata spiller det jo uansett liten rolle om liket fortsatt er i graven. Men det ble kanskje lettere å selge historien senere om man kunne slå fast at graven faktisk var tom, og det var soldater og greier.

Det andre er at Paulus ser ut til å ta de 500 brødrene rett ut av løse luften for å understreke et poeng.

"If Paul had merely written 'he appeared to 500 brethren', the most natural interpretation would have been to understand it as a reference to a mass vision. Why, then, did he need to emphasize this point? The most obvious explanation is that he intended to underline the objectivity of the experience. A small group of close acquaintances might be accused of self-deception, but this is a much less plausible hypothesis when it is a question of a very large crowd. In this perspective Paul's purpose was apologetic, and this interpretation is confirmed by hoi pleiones menousin heös arti, for the point of this clause can only be that some of the witnesses are still available for questioning by those who might have doubts."

Keys To First Corinthians. Revisiting The Major Issues - Jerome Murphy O'Connor

"Murphy-O’Connor, following a suggestion of Wilckens (Missionsreden, 74), has argued plausibly that all of v. 6 has been added to the list by Paul himself, because his “purpose was apologetic” (“Tradition,” 585–86); he wanted to “underline the objectivity of the experience” and “to show that the resurrection could be verified” (ibid., 589). Hence, one has to rule out a purely internal experience of these recipients of the appearance"

First Corinthians (The Anchor Yale Bible Commentaries) - Joseph A. Fitzmyer

Det er uansett en klassisk apologetisk øvelse Ottosen gjør. Man tager en 3-4 bibelvers fra forskjellige kapitler og stiller dem opp som sammenfallende beviser, og unnlater å nevne at kapitlene ellers spriker ganske mye og ofte slår beina under hverandre. (Og jeg har enda ikke nevnt de fire versjonene av damene som kom til graven.)

For meg er det ikke så viktig å ha en bombesikker forklaring på nøyaktig hva som skjedde, for det blir fort mye spekulasjon med svakt faktagrunnlag. Det holder at det er rom for flere gode rasjonelle forklaringer, og de bør man som kjent foretrekke hvis alternativet er for fantastisk. Enten han var skinndød og spaserte ut, disiplene stjal ham for å vinne diskusjonen eller en landsbytulling gjorde det – så er de alle langt mer sannsynlige forklaringer enn at Jesus klarte å reversere rigor mortis for så å stige til himmels.

Men Ottosen skal få siste ordet:

"Dessuten mener jeg, som en troende kristen, at Paulus har helt rett: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Korinterbrev 14,13)."

Det kan vi være enige om!

God påske!

Se ellers:

NRK: Er Jesu oppstandelse er en myte?
Vårt Land: Én av tre tror på påskebudskapet
VG: Rike tror mindre på at Jesus sto opp fra de døde

Forbud mot forbud er illiberalt?

"Å forby religiøse klesplagg er en grunnleggende illiberal og menneskerettsstridig idé [...]"

Dagbladet, andrelederen 02.02.2010

Det gjelder altså forslaget om burkaforbud fra Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen. Det er en klassisk liberal knipe, en sånn som gir liberale mennesker identitet på samme måte som synd og tvil for kristne, men som egentlig er veldig lett om man løfter blikket litt. Problemet med retorikken her er at de koker spørsmålet ned til et forbud mot et plagg. Omtrent som om man skulle forby dongeribukser eller t-skjorter fordi det er stygt.

Men burkaen er ikke kun et plagg, den et resultat av et religiøst påbud. Eller egentlig forbud. Formulert på en annen måte: forbudet mot å vise ansiktet sitt på offentlig plass. Det har aldri vært noen kjente instruksjoner fra Muhammed om hvordan de skulle gå kledt, derav de varierende klesskikkene, bare at de skulle dekke seg til, dvs hvordan de ikke skulle gå kledt. Det er dette det handler om.

Et eventuelt forbud mot burka o.l. er dermed et forbud mot at kvinner skal forbys å vise ansiktet sitt offentlig, og dermed burde det være en sak med tverrpolitisk enighet, snarere enn å resultere i anklager om illiberalitet.

Så kan man begynne å diskutere om disse kvinnene er selvstendige i forhold til familie, naboer osv. Jeg har mine tvil men det er irrelevant akkurat nå. Poenget er at det er et religiøst forbud som de føler seg bundet av, og når vi diskuterer illiberalitet er det det som er vesentlig, ikke om det er foreldrene, ektemannen, naboene, moralsnuten på Grønland eller Muhammed sjøl som står bak. Forbudet mot å vise ansiktet sitt offentlig er illiberalt uansett hvem som kom på det, og et motforbud vil dermed bare forsøke å demme opp mot det første forbudet.

Dette tilsvarer at man forbyr segregering. Segregering kan utarte seg som et forbud mot at noen mennesker får vise seg bestemte steder, og et motforbud vil da ikke være illiberalt, det er bare et forsøk på å rette opp igjen det som forbudet ødela. Så vil alltid noen klage og syte, men særlig illiberalt er det ikke.

Nå er det viktig for denne sakens vedkommende at det handler om noe så viktig som å skjule sitt ansikt. Islam har ganske sikkert flere forbud og påbud enn vi klarer å telle, og vi skal ikke forby folk å stappe i seg mat på nattestid under ramadan. Her handler det nemlig ikke bare om bæreren av burkaen, men om andre kvinner som kan føle seg presset til det, og oss andre som synes det er viktig å vite hvem vi har med å gjøre.