Kongen og Douglas Coe

Det er bra at Dagbladet følger med på hvem kongen møter når han for andre gang får besøk av Douglas Coe i The Fellowship. Dette har falt Lars Rise tungt for brystet. Ingen tror selvsagt at Douglas Coe = Adolf Hitler = Kongen. Det er ikke det det handler om, men om at det Coe står for ikke er særlig gangbart i Norge.
Først og fremst: Det kunne like godt ha vært Jerry Falwell, Ted Haggard, Pat Robertson eller hvemsomhelst andre av disse folkene i sine velmaktsdager. Det ville tatt seg dårlig ut for Kongen uansett. Glem statskirkeepisoden, dette er drøye folk i en norsk kristen kontekst.
Men Coe's referanser til Hitler, Lenin og Mao er i en annen klasse. Selv Finn Jarle Sæle ville bare brukt disse navnene mot ateister. Alle kan se at trekløveret hadde enkelte kvaliteter som sikret dem makt, og at å verdsette dette ikke er ensbetydende med å støtte antisemitisme for eksempel. Men når ett av deres viktigste fellestrekk er deres særdeles grådige behov for makt, så er nettopp denne presiseringen drepende snarere enn formildende. Det hadde vært annerledes om Douglas Coe hadde hyllet de tre for deres vektlegging av design i politikken(stort mer positivt finner jeg ikke å si om noen av dem). Han valgte derimot å hylle dem for deres vilje til makt.

"The sermons are little surprise to writer Jeff Sharlet. He lived among Coe's followers six years ago, and came out troubled by their secrecy and rhetoric.
“We were being taught the leadership lessons of Hitler, Lenin and Mao. And I would say, ‘Isn’t there a problem with that?’ And they seemed perplexed by the question. Hitler’s genocide wasn’t really an issue for them. It was the strength that he emulated,” said Sharlet, who is a Contributing Editor at Rolling Stone and is an Associate Research Scholar at the NYU Center for Religion and Media in New York."

NBC/Deep Background, April 03, 2008

Og Coe gjorde det med en utmerket referanse til Jesus:

"I've seen pictures of the young men in the Red Guard…they would bring in this young man’s mother…he would take an axe and cut her head off. They have to put the purposes of the Red Guard ahead of father, mother, brother sister and their own life. That was a covenant, a pledge. That's what Jesus said." (NBC)

"Matteus 10:37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd."

Kunne ikke sagt det bedre selv! Bedre enn Coe altså, ikke Jesus.
Det hevdes at Hillary Clinton har hatt en del med Coe å gjøre - og hun vil ikke innrømme det:

"Asked about Coe’s influence on Hillary Clinton, people close to her told NBC News that she does not consider him one of her leading spiritual advisors. They added that Senator Clinton has never contributed to Coe’s group, is not a member of The Fellowship and has never heard the sermons obtained by NBC News. And, they said, Doug Coe is not Hillary Clinton’s minister."(NBC)

Si hva du vil om Hillary Clinton, men jeg tror ikke hun tar helt feil når hun prøver å late som om hun ikke har hatt noe med ham å gjøre. Godt mulig det er etter pålegg fra Coe. Kongen derimot, fører det opp i journaler.

Men det må da være bra at Kongen holder kontakt med folk som er i en organisasjon som ble startet av en utvandret nordmann og greier? Kanskje Coe bare er en norgesvenn? Abraham Vereide, som startet organisasjoen må ha vært litt av en mann.
Generelt dukker alle slags konspirasjonssider opp om man søker på f.eks. Vereide Hitler. Det er kanskje ikke så rart at konspirasjonssider dukker opp da hemmelighold og mektige menn var Vereides oppskrift på hvordan man best kunne forandre samfunnet ved udemokratiske midler. Og Jesus da, selvsagt. Strengt tatt er dette nærmere Hitler's skremmebilde om jødenes verdenskonspirasjon enn nazisme, men skummelt er det likevel. Det er uansett ingen vits å kaste bort tiden på konspirasjonsteoretikere, så la oss høre det fra en med doktorat i teologi og politisk filosofi:

Terry Lane: We’re going to run out of time soon,and we have to get on to what is really the sinister theme in your book, one part of which is the role played by right-wing think-tanks in Australia to try to purge the mainstream churches of their sentimental radicalism, and the other is the intrusion of the American evangelicals into the Australian political scene by a program of recruiting influential people. Now tell us about The Family and what it does.
Marion Maddox: The Family is one of the names of an organisation that has existed since the 1930s, but it has had various different titles. One is The Family, one is The Fellowship, one is International Christian Leadership, one is the International Council for Christian Leadership, and right at the beginning when it was just American, it was called the National Council for Christian Leadership. And I just for convenience went with The Family as the most recent name that it goes by. It was founded in the 1930s by a Norwegian actually, immigrant to America called Abraham Vereide, and he started it because he was worried that Seattle, where he lived at the time, was at risk of Communist takeover, and the solution was prayer groups meeting with the most powerful men, it was in those days, to hold up the nation in prayer, and so he started what became the Prayer Breakfast Movement in America, meetings of politicians, business leaders, industrialists, meeting outside of a church context to pray together, read the Bible, and discuss their lives in the context of what they’ve read. I’ve just been reading Abraham Vereide’s biography and it’s full of testimonies about the effectiveness of this, like the time when a labour union leader came to one of the breakfasts and immediately was moved to confess to all the industrialists present how much he’d been a thorn in their side, and that he was going to go away and not disrupt production any more. So Abraham Vereide, although he talked about it in politically neutral terms, plainly saw his
movement as having a political goal.
[...] But the worrying aspect of it, as a number of American journalists who’ve investigated The Family have demonstrated, is that The Family itself as an organisation, has aspirations which are quite undemocratic. So Geoffrey Charlotte, an American journalist who lived in a house run by The Family, a training house, for some time, he quoted leaders of the organisation saying things like, ‘Everything you need to know about leadership you can see in the cross: it’s vertical, not horizontal. We elect our leaders but Jesus elects his, and what it means to be a leader elected by Jesus is that you can do anything you like and nobody can judge you, because you’ve got divine endorsement’. So in other words, the sorts of checks and balances on leaders that we normally assume to be an essential part of the democratic process, The Family sees as an obstacle to divine rule, and if the law comes from God, rather than from humans, then why wouldn’t you want to just impose it in quite a direct way. And The Family, in its discussions of its own goals does have quite a specific commitment to putting what it regards as Christian values, which of course are not what many Christians would regard as Christian values, into place through the law, regardless really of whether it’s endorsed by the majority of the people."

Intervju med Dr Marion Maddox (doktorater i teologi og politisk filosofi) på "National Interest" Radio National i Australia. Hun er Senior Lecturer, Religious Studies, Victoria University, Wellington New Zealand.

Den tidligere nevnte Jeffrey Sharlet skriver dette:

"In 1946, Vereide, too, toured the world, traveling with letters of introduction from a half dozen senators and representatives, and from Paul G. Hoffman, the director of the Marshall Plan. He traveled also with a mandate from General John Hildring, assistant secretary of state, to oversee the creation of a list of good Germans of “the predictable type” (many of whom, Vereide believed, were being held for having “the faintest connection” with the Nazi
regime), who could be released from prison “to be used, according to their ability in the tremendous task of reconstruction.” Vereide met with Jewish survivors and listened to their stories, but he nevertheless considered ex-Nazis well suited for the demands of “strong” government, so long as they were willing to worship Christ as they had Hitler."

Jeffrey Sharlet, Harper's Magazine, March 2003

På tross av at "Hitler-beundrer" kanskje er å strekke Coes beundring for Hitler litt langt har Dagbladet sitt på det tørre her. Vel. Kongen må gjerne møte Tore Tvedt for min del, for jeg har allerede blitt republikaner.


Lesestoff:
Say Hillary, What About The Religious "Family" You Have Chosen To Be Part Of?
Christian Right: Who's the Man Behind the Curtain?
The Christian Mafia: Rule By Divine Right
Showing Faith in Discretion
Meet 'The Family'

Flere personlig kristne – svakere likestilling

"Hva hemmer og hva fremmer likestilling mellom kjønnene rundt om i landet? I denne kronikken skriver Dag Ellingsen at det kan tyde på at kristentro ikke akkurat styrker likestilling mellom kjønnene – og motsatt: Likestillingen er sterkest i fylker der kristentroen er svakere. Sterkest er utslagene der den religiøse oppslutningen er bredest – i Agderfylkene.

[...]

Det er mange av de samme fylkene som hele tiden har pekt seg ut som svake på likestilling. Vest-Agder har hvert eneste år kommet på sisteplass, mens Aust-Agder og Møre og Romsdal har vekslet på å ha nest siste og tredje siste plass blant fylkene. Rogaland og Østfold har også vært fylker som jevnt over har hatt svake plasseringer.

Det er også mulig å skille ut en klynge av kommuner som jevnt over skårer dårlig. Det går et belte av kommuner fra vest i Telemark til øst i Rogaland, med rundt 15 kommuner som jevnt over kommer dårlig ut.

SSB har flere ganger kommentert dette funnet med karakteristikken "bibelbeltet". De større byene, med unntak av Drammen, befant seg alle over landsgjennomsnittet på indeksen i 2007. Kristiansand er den eneste storbyen som ligger i Agder. Med skåren 2,7 på likestillingsindeksen blir denne byen ”slått” av både Trondheim, Oslo, Stavanger og Bergen.

[...]

Statistisk sentralbyrå har ikke jevnlige undersøkelser for å kartlegge nordmenns religiøsitet. Det finnes data om medlemskap i statskirken som lar seg anvende på regionalt nivå, men dette sier relativt lite. Snarere er det slik at mange fylker med relativt lave andeler medlemmer av statskirken, kjennetegnes av høy tilslutning til frikirkene. Dette er for eksempel tydelig i Vest-Agder.

Det finnes flere andre kilder for å finne regionale fordelinger av religiøsitet i Norge. Vi finner størst grunn til å feste lit til undersøkelsen "Norsk Monitor", foretatt av Synovate MMI. Den har løpt hvert annet år helt siden 1985 med de samme spørsmålene om religiøsitet. Professor Ottar Hellevik er den faglige hovedansvarlige for undersøkelsen, og har gjort noen interessante spesialkjøringer:

Rundt to av ti av landets innbyggere regner seg som personlig kristne. I Vest-Agder er det fire av ti. I fylker som Hedmark og Nord-Trøndelag er det bare rundt 16 prosent personlig kristne. Det er bare i Agderfylkene at mer enn hver tiende innbygger går 10 ganger eller mer til gudstjeneste i året.

I Hedmark og flere av de nordligste fylkene er det bare 2-3 prosent som viser så stor religiøs interesse. Tidligere kunne man regne Sørlandet og Vestlandet som et slags religiøst fellesområde, slik er det ikke lenger: Sørlandet er alene om å skille seg ut.

Og den religiøse interessen blant egdene stopper ikke der. Mange er medlemmer i kirkesamfunn som ikke er del av Statskirken, og det gjenspeiler seg i hvor mange som deltar i religiøs møtevirksomhet utenfor kirken.

20 prosent av vestegdene går 10 ganger eller oftere på slike møter i året, i tillegg kommer 6 prosent som går 4-9 ganger. Igjen er austegdene noe mindre flittige, men langt flittigere enn i resten av landet. Motsatt er det under 2 prosent av Hedmarkingene som går 10 ganger eller mer på slike møter, og stort flere er det ikke i mange av de nordligste fylkene."

Dag Ellingsen, Forskning.no,21. april 2008

Kanskje ingen bombe akkurat, men det var interessant å se forskjellene tallfestet.
Les mer om beregningene i selve artikkelen.


Se også:

"Samboerforhold sprekker oftest på Sørlandet
Samboere med barn på Sørlandet er mer utsatt for samlivsbrudd enn i andre landsdeler, viser en ny studie.
Forskeren Turid Noack ved Statistisk Sentralbyrå (SSB) har kommet frem til denne konklusjonen etter å ha studert tallene, ifølge Fædrelandsvennen.
- Vi trodde at brudd i samboerskap også skulle ligge lavt på Sørlandet, siden skilsmissestatistikken er lav i denne regionen, sier hun.[...] - Da viste det seg at samboerskap i Agder-fylkene røk hyppigere enn ellers i landet.
Hun tror at en av grunnene til de hyppige bruddene, er at gruppen er i kraftig mindretall på "det blide sørlandet" som vanligvis forbindes med sterk kristen tro og tradisjonelle parforhold. [...]
Noack mener det kan være interessant å se på om det er en egen gruppe mennesker som inngår samboerskap i Agder."

DagenMagazinet, 22.04.2008

Kvinderne stormer frem i folkekirken

"Kvinderne er i overtal på både teologi- og præsteuddannelsen, og det betyder ifølge uddannelserne selv, at tre ud af fire præster i fremtiden vil være kvinder. Dermed får præsten en helt ny rolle, vurderer flere
I fremtiden vil der være langt flere kvindelige end mandlige præster på prædikestolen end i dag, hvor knap halvdelen er kvinder. Nye tal fra de to pastoralseminarier, der uddanner præsterne, viser nemlig, at det er kvinderne, der vil have præstekraven på.
Tidligere var der overtal af mandlige studerende og mandlige præster, men på præsteuddannelsen, der strækker sig over et semester, er der de seneste 10 år uddannet 642 kvindelige præster mod kun 399 mandlige. Og de seneste år er det normalt, at der er to eller tre gange så mange kvinder som mænd på studiet. Der er endda semestre, hvor kun hver femte stol til undervisningen er optaget af en kommende mandlig præst.

[...]

– Der kommer en anden forventning til præsten, fordi det nu bliver et kvindefag. Der kommer en forrykning væk fra præsten som autoritetsperson og statens repræsentant i nærsamfundet til en omsorgspræst, der bliver en central moderskikkelse i sognet."

Kristeligt-dagblad.dk, 23. apr 2008

Her handler det ikke bare om at kvinner stormer frem, men at menn tydeligvis stormer ut. Godt nytt er det uansett, for en kirke full av omsorgspersoner blir litt mer grei. Det vil også gjøre noe med den videre rekrutteringen av menn.

Indvandrerpolitikere vil forbyde Hizb-ut-Tahrir

"Mens Rigsadvokaten undersøger, om det kan lade sig gøre, er mange af landets byrådspolitikere med indvandrerbaggrund ikke i tvivl: Den yderliggående muslimske organisation Hizb-ut-Tahrir skal forbydes.
Det er meldingen fra halvdelen af indvandrerpolitikerne i landets byråd, viser en rundspørge fra Ritzau.
Samtidig er kun ni procent af politikerne positive over for Islamisk Trossamfund, der har fået kritik for at støtte Hizb-ut-Tahrir.

[...]

Rundspørgen blev udsendt til de 68 byrådspolitikere i Danmark fra ikkevestlige lande, som Ritzau har kendskab til. 35 har svaret, hvilket giver en svarprocent på 51."

Politiken.dk, 20. apr 2008

En svarprosent på 51 gir egentlig grunn til bekymring. Jeg skjønner heller ikke helt hvordan de har regnet. Er det halvparten av innvandrerpolitikerne(68/2), eller er det halvparten av de som svarte(35/2)? Sistnevnte er jo ikke noe å juble over.

Se ellers:
Afhopper advarer mod Hizb ut-Tahrir
S ønsker pengestrøm fra Hizb ut-Tahrir undersøgt

HEF bør forkynne

HEF har vunnet en seier. De har fått NRK til å oppheve "kristenmonopolet", og alle hjerter fryder seg når det eneste resultatet er at man får litt mer islam. HEF har ment at det helst ikke burde være forkynnelse på NRK i hele tatt, men sekundært at alle andre bør slippe til. Det er slik HEF er. HEF er en slags livssynenes svar på John Christian Elden eller et slags norsk ACLU. Som Jan Benj. Rødner, tidligere leder i Samarbeidsrådet for Tros og Livssynssamfunn sa det:

"Som leder for STL er det fint å se hvordan HEF forsvarer menneskerettighetene på et prinsipielt grunnlag, ikke bare når det gjelder HEF, men for alle! Her er noe vesentlig i HEFs moralske styrke. HEF har gjort seg sterkt og positivt bemerket ved konsekvent å kjempe for våre alles rettigheter, på tvers av tro- og livssyn."

Året etterpå, under ledelse av HEFs Bente Sandvig skrev hun under på at:

"et slikt pålegg [om å vie likekjønnede par] vil innebære et alvorlig brudd på religions- og livssynsfriheten og våre menneskerettslige forpliktelser."

Og nylig, da beboere på Opsahl mente at det ble for mye støy fra kirkeklokkene(jeg har bodd der og vet hva de snakker om), så hører vi fra HEF:

"Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund mener klokkeklang hører med til religionsfriheten, men at det burde bli slutt på kirkens særordning.
- Det er klart diskriminerende at enkelte trossamfunn har privilegier andre ikke har, og et eksempel på at vi er langt fra å takle religionsmangfoldet i Oslo, sier han."

Man må spørre om HEF har en sjel eller om det bare er sterilt paragrafrytteri i pluralismens navn?

Vi som driver med religionskritikk får innimellom vårt pass påskrevet. Noen mener at man bør fokusere mer på det humanistiske livssynet. Og det kan jeg være enig i, for slik det er i dag er det ikke noe livssyn i Norge. Ikke når hver eneste uttalelse fra HEF handler om juridiske spørsmål, og sekularistiske demarkasjonslinjer. Et livssyn sier for eksempel noe om hva som er bra eller dårlig moral - og hvorfor. I HEF er det for mye vifting med menneskerettigheter, som de nye ti bud, men alle som har tatt en kikk på dem vet at det er like mange konflikter der som i bibelen, og at de derfor må tolkes. Og vi vet at menneskerettighetene er et kompromiss mellom østblokken og vesten - to forskjellige syn i ett. Dermed kan litt tafsir være på sin plass.

Religionskritikerne av oss er opptatt av moral, fordi vi mener at religion leder galt av gårde, fordi vi mener at Gud og Allah er usympatiske osv. Nyateismens eksistensgrunnlag stammer fra umoral i religionens navn. Kall det gjerne ateistisk moralisme. Men det er ikke gymnasial bedrevitenskap, som f.eks. at man leker seg med å finne feil for moro skyld. Det gjorde jeg, nettopp i gymnas-alderen, men etter 11. september har det dukket opp helt andre perspektiver som jeg ikke ante noe om da jeg første gangen satte meg ned med en studieversjon av Matteus-evangeliet for å finne feil. (Det var rett nok ganske lærerikt, så det må ikke undervurderes)

Men tilbake til det humanistiske livssynet. Hva har humanismen å by på, rent positivt - utenom religionskritikk og sekularistisk jus? Det kunne kanskje ha vært noe å komme på lufta med i NRK. Religionskritikerne av oss har brukt mye tid på å undergrave religion, og sekularistene har brukt mye tid på å undergrave Statskirkens særrettigheter - men hva vil man? Finnes det noe mer enn relativisme? Jeg mener at ateister og religiøse (som har blitt kritisert sønder og sammen for sine etiske forslag) har krav på at HEF lever opp til begrepet livssynsorganisasjon og presenterer et livssyn. Hvis den eneste arven etter HEF skal være at de la åpen veien for islam, så tror jeg mange ville ha betakket seg. Kan det være så vanskelig å si noe om livet som på den ene siden kan vekke ateister og på den andre siden vise de andre livssynene at humanisme er noe mer enn et fravær og et påskudd?

Kristne har fått ufortjent mye pes på grunn av misjoneringen sin. Ikke alltid for hva de misjonerer, men for at de gjør det i hele tatt. Det er en negativ kritikk, for man kan både si noe bra og noe dårlig. Jeg tilhører ikke en fløy som mener at kristendommen har vært en ulykke. I mange tilfeller tror jeg at kristendommen på sikt har gjort ting bedre i forhold til hedenskapen (også den i Norge). Og på tross av en dårlig start er reformasjonen noe av det beste som har hendt. Kritikken nå kommer av at jeg mener vi har et bedre alternativ. Men denne antipatien mot kristen misjon henger også ved mange ateister som er redde for å gjøre det samme. Men jeg sier heller: Vær frimodige. Kom med forslag, og ta heller kritikk.

Å si noen ord på radio er svært langt fra den forkynnelsen folk har fått presset nedover ørene og som de hater. Si noe fint for all del. Men frels oss fra relativisme, for det er ikke noe livssyn, og det er i alle fall ikke i menneskerettighetenes ånd.

Litt apartheid, Herr Statsråd

"De sis­te ukers re­li­gi­ons­de­batt har igjen satt re­li­gi­ons­fri­het på dags­or­den, som et «ver­di­kon­ser­va­tivt» opp­rør mot en sta­dig mer ag­gres­siv se­ku­la­ris­me. Støy­ni­vå­et er høyt, men pri­mært for­di de­bat­tan­te­ne frem­står som to alen av sam­me styk­ke. Både fideister (Rana, Ot­to­sen) og sekularister (Stor­haug, Bruun-Pe­der­sen) ap­pel­le­rer til blind tro på egne ver­di­er.

Den stør­ste re­el­le trus­se­len mot fri re­li­gi­ons­ut­øv­el­se i Nor­ge lig­ger imid­ler­tid på et an­net plan, nem­lig i Ar­bei­der­par­ti­ets ideo­lo­gis­ke over­sty­ring av kir­ken. Når KRL mø­ter be­ret­ti­get prin­si­pi­ell og ju­ri­disk mot­stand, er det ikke for­di fa­get er for kris­te­lig, men for­di man ideo­lo­gisk vil fast­hol­de et en­hets­sam­funn der det ikke len­ger fins noen re­li­gi­øs enig­het. I Tysk­land er re­li­gi­ons­un­der­vis­nin­gen kon­fe­sjo­nell – pro­te­stan­tisk, ka­tolsk, hu­man­etisk, et­ter hvert mus­limsk og så vi­de­re – men det fins selv­føl­ge­lig fri­taks­rett. Der­med unn­går man den tvang til tro som er då­rers verk, men også den re­li­gi­øse an­al­fa­be­tis­men som gir fritt spil­le­rom for blind tro – både kris­ten, mus­limsk og ate­is­tisk."

Marius Timmann Mjaaland, Postdoktor ved UiO, Morgenbladet, 11. april 2008

Som med Harald Stanghelles "intolerante toleranse" kan også den opprinnelige overskriften i dette innlegget, "Blind tro på egne verdier", dyttes rett tilbake på opphavsmannen, for Mjaaland har utvilsomt blind tro på egne verdier, nærmere bestemt sekularismen.

Sekularisme kan nemlig være så mangt, så han er upresis når han dytter Storhaug og Jens Brun-Pedersen inn i samme kategori og kaller den sekularisme uten å ta med seg selv. Snarere er det slik at mens Storhaug sitter i en Arbeiderparti-tradisjon der religion kan og bør reguleres vil nok Mjaaland oppdage at Jens Brun-Pedersen langt på vei vil være enig med seg selv i hvordan religion bør organiseres.

Sekularisme er altså ikke ensbetydende med avreligiøsifisering (eller hva man skal kalle det når det utmerkede ordet "avkristning" ikke er dekkende nok). Det er først og fremst en måte å organisere samfunnet på slik, at man unngår religionskonflikter, ved at religion blir privat. Dette har ingenting med ateisme å gjøre, men mye mer med kjøreregler å gjøre. Når det gjelder utdanning kan man f.eks. gjøre som i USA og fjerne religion fra skolen, og si at det får være opp til foreldrene å lære barna sin egen religion. Eller man kan ha religiøse privatskoler, eller slik Mjaaland foreslår: segregering i religionstimene slik at man ikke unødig forstyrrer elevene med andre ideer enn dem foreldrene bestemmer at de skal ha.

Jeg er svært uenig i en slik strategi. Det verste er selvsagt den amerikanske varianten, der folk har blitt mye mer intenst kristne enn nordmenn, men langt mindre opplyste om det de etter sigende tror på. At bare halvparten av amerikanerne kan nevne minst ett av evangeliene er jo krise, uansett tro. (Se: her, her og her)

Men religionssegregeringen til Mjaaland er heller ingen bra idé, rett og slett fordi det er segregering(og fritaksretten sender igjen tankene til USA og fritak fra informasjon). Han sier ikke nøyaktig hva han tenker på med "kon­fe­sjo­nell" undervisning, men er det slik at bare muslimer skal lære om islam? Er det veien å gå i dag? Og muslimer, skal de ikke lære om hvordan kristne og ateister tenker om etikk og religion? Skal vi ha sunni, shia, wahhabi, sufi, protestantisk, katolsk, bahai, ahmadiyya, humanistisk, objektivistisk, hindu... å ja, han glemte hinduene og antageligvis de fleste andre religioner. Hver unge må snart ha sin egen klasse.

Skal vi ikke bare lære om hverandres verdisett fra nyhetene kanskje?

I det homogene samfunnet som Norge var tidligere betød sekularisme at religion var en privatsak, og at ateistene skulle få fred fra religion av og til (noe som strengt tatt ikke skjedde). Da var sekularisme i teorien bra for ateister og dårlig for misjonerende kristne. Men i dag betyr en slik sekularisme religionsapartheid som i stedet for å forsøke å forminske forskjellene mellom kulturer vil øke dem. Det kan tenkes at i samfunn med store religionskonflikter vil et skille kunne dempe gemyttene, det var slik ideen ble unnfanget mener jeg, men det kan være like bra å forebygge.

"Når KRL mø­ter be­ret­ti­get prin­si­pi­ell og ju­ri­disk mot­stand, er det ikke for­di fa­get er for kris­te­lig, men for­di man ideo­lo­gisk vil fast­hol­de et en­hets­sam­funn der det ikke len­ger fins noen re­li­gi­øs enig­het."

Mjaaland konstaterer at det ikke finnes noen religiøs enighet, så hvorfor ikke like godt rendyrke uenigheten? Akkurat slik som Thomas Hylland Eriksen nå har gått over til å se på segregering som et gode? Lite ante jeg at det var slik man hadde tenkt å organisere landet når det kom flere innvandrere. Jeg trodde at man hadde en plan som innebar noe annet enn å slå et slag for "den lykkelige ghetto" slik Hylland Eriksen gjør.

Det finnes problemer med KRL, og HEF gjør rett i å henge på som en klegg. Men et felles fag har likevel en egenverdi fordi alle tvinges til å lære om hverandre - i sammen. Det er slik vi bygger ned konflikter uten bare å late som om de ikke eksisterer. Da er plutselig ikke Taqiyya så realistisk lengre, slik det fort kan bli om kristne og ateister bare lærer om egne retninger på skolen og bare hører om islam via Fitna.

Nå kan det kanskje synes paradoksalt at en som bruker så mye tid på å kritisere religion nå vil ha fellesskap i religionstimene, men det handler kort og godt om at alle er tjent med mer kunnskap. Det er det vi har skole for.

I stedet for å segregere elever på alle mulige måter etter hvordan deres foreldre foretrekker, foreslår jeg at man istedet oppretter noen homelands for de segregeringsglade på et sted med dårlig vær.

Tok livet av seg etter Scientologi-test

"To timer etter at hun hadde tatt en personlighetstest i regi av Scientologikirken tok den 20 år gamle datteren til stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV) livet av seg.
Kaja Bordevich Ballo hoppet fra fjerde etasje i studenthjemmet hun bodde på i Nice i Frankrike 28. mars i år. Hun etterlot seg en lapp der hun ba om unnskyldning for at hun ikke klarte noen ting. Lappen lå sammen med skjemaet med de nedslående resultatene fra scientologenes personlighetstest. Hun fikk minus hundre poeng på en av testene og ble erklært ustabil, ifølge Dagbladet.
Knust av testen. – Alt tyder på at scientologisekten har spilt en direkte rolle for at Kaja valgte å ta sitt eget liv, mener Ballos partikollega, stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen."

Vårt Land, 15.04.2008

Jeg har ikke engasjert meg i scientologi-spørsmålet noe særlig men dette synes jeg var svært tragisk.