To typer kulturrelativisme - en bra og en skadelig

"Kulturrelativistene blir beskyldt for å fortie negative sider ved det flerkulturelle og for ukritisk tolerere alt i innvandrernes religion og kultur. Men i Verdibørsen denne helgen slår de tilbake." Verdibørsen, P2, 15. Mars 2008

Intervjuet hadde sine svakheter, rent journalistisk. Jeg satt som lytter og manglet svar på noe vesentlig: Kultur- og verdirelativisme har nemlig to sider. Det ene er som en vitenskaplig måte å observere på, det andre er når verdirelativisme blir anvendt etikk. Thorbjørnsrud forsvarte den rent vitenskaplige relativismen som bare observerer, men den trenger ikke noe forsvar.
En slik distinksjon mellom en vitenskaplig observasjonsmåte og et syn på samfunnet kom altså ikke frem i programmet. Verdibørsen tar for seg mange interessante saker, men det virker for meg som om det er såpass monokulturelt i redaksjonen at helt åpenbare oppfølgingsspørsmål glemmes. Det er altfor forutsigbart hvem Verdibørsen heier på. Nå hadde de rett nok Jens Tomas Anfindsen på en dårlig telefonforbindelse helt til å begynne med, så de tok i det minste med en med andre meninger, men selve intervjuet ble jeg ikke noe klokere av.
Anfindsen sa noe i nærheten av at med kulturrelativisme, så blir nazistenes behandling av jødene akseptabelt. Det Thorbjørnsrud svarte med var at hvis hun skulle forske på nazister, ja så måtte hun sette seg inn i hvordan nazistene tenkte, og at dermed var kulturrelativisme nyttig. Men det var altså ikke dette Anfindsen snakket om. Han snakket om aksept. Hun snakket om en ren vitenskapelig forståelse. Hvem kan være mot vitenskaplig forståelse?

Bloggposten kunne ha sluttet her, men noen dager etter var jeg på Narvesen og kjøpte Samtiden 01.08 der Thorbjørnsrud hadde skrevet en artikkel om kulturrelativisme. Og der kom Thorbjørnsrud med den distinksjonen jeg ønsket meg:

”Kulturrelativisme kan i utgangspunktet defineres som læren om at ”ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå enkeltsamfunn uten å kjenne denne logikken”. Dette utgangspunktet kan utvikles i forskjellige retninger, men jeg vil argumentere for at hovedskillet går mellom normativ og metodisk relativisme. I følge normativ relativisme medfører dette at ingen samfunn (eller grupper) kan vurderes ut i fra andre normer og verdier enn sine egne. Med et slikt utgangspunkt kan man erklære alle verdier og alle handlinger for like verdifulle og derfor like akseptable. I sin ytterste konsekvens kan det medføre at det oppfattes som like akseptabelt å være rasist som antirasist. Ut fra en slik posisjon vil det alltid bli feil å intervenere i andres liv, og alt politisk reformarbeid vil være meningsløst. Metodisk relativisme innebærer derimot kun at man forsøkere å forstå andre på deres premisser, dvs. forstå deres utsagn og handlinger ut i fra deres verdier og deres livsstrategier ut ifra deres totale livssituasjon. Det medfører ikke at forskeren overtar verdisynet deres, og det betyr heller ikke at man aksepterer at alt de sier er sant og at handlingene deres er riktige. Men det er et metodisk grunnleggende begrep for å forstå andre som også krever vilje og evne til å se forbi egne verdier.”

Det er selvsagt den normative relativismen som kritiseres, fordi relativistisk argumentasjon benyttes da i politisk øyemed, dvs. som argumentasjon for hvordan noe bør være. Kort oppsummert går det som regel slik på sitt mest lettvinte: ”Deres kultur er slik og slik, derfor må de få gjøre slik og slik”. Mens den metodiske relativisten ville nøyd seg med første ledd, altså med å forklare hvordan deres kultur rent faktisk er og gjerne hvorfor, så ville den normative relativisten legge deres kultur til grunn for hvordan det bør være. Nå mener jeg at man må skille mellom normativ relativisme som antropologisk vurdering oppe i elfenbeinstårnet, og den mer politiske relativismen på venstresiden som er så alt for forståelsesfull for alle mulige resultater av kultur og som bruker en slik orientering som politisk argumentasjon. Det er der det er mye tåkeprat og inkonsekvens.
Dessverre bestod resten av artikkelen for en stor del av av et forsvar for den metodiske relativismen, som altså ikke trengs å forsvares, i stedet for å se på om muligens relativismekritikerne har et poeng i kritikken av normativ relativisme slik den utarter seg i samfunnsdebatten.

Jeg tror vi alle vil vite hvorfor muslimer eller andre gjør slik og slik, sånn at vi kan finne ut hva som er uproblematisk, hva som er problematisk, og hva som er lett å gjøre noe med og hva som er vanskelig å gjøre noe med. Her er den metodiske relativismen utmerket som et analyseverktøy. Men om vi har som mål å få et samfunn som går noenlunde knirkefritt, da er normative kulturrelativister helt ubrukelige da de bare har som mål å konservere forskjeller, fordi disse forskjellene har en egenverdi, selv om de går på bekostning av samfunnet ellers. (I tillegg mener jeg at det er et vesentlig problem å operere med kulturer som ensartede størrelser. Et individ er en brukbar enhet, men en kultur er det ikke.)

Holdningene mine må sees på bakgrunn av at Norge har reformert seg selv ganske grundig de siste 200 årene, og at dette viser at forandring av gamle tradisjoner både er mulig og nyttig. Norske holdninger anno 1800 hadde ingen egenverdi som folk i dag savner og du må være bra romantisk anlagt for å ønske deg tilbake til 1820. Men hadde kulturrelativismen vært oppfunnet på 1800-tallet, hadde videre reformarbeid i Norge blitt sett på som, ikke bare meningsløst, men en krenkelse av den genuine norske kulturen.

Det som gjør det så irriterende med dagens kulturrelativister, er at de står i en rød/sosialistisk reform- og revolusjonsglad tradisjon, og det er nettopp sosialistene som har ivret mest på for reformer i Norge. Og jeg må si at mange av disse reformene har hatt noe for seg. Likestilling har for eksempel vært et ubetinget gode, og jeg ser gjerne at damene går i militæret attpåtil. All ære til mange av disse barrikadestormerne. Men hvorfor hører vi ikke relativistenes bekymring over at norske manngriser daglig forhindres i å utføre tradisjonell norsk kjønnsdiskriminering? Derom hører vi intet. Berit Thorbjørnsrud er en kvinnelig kulturrelativist som skal være takknemmelig for at folk før henne ikke var relativister, for ellers hadde hun (direkte eller indirekte) hatt problemer med å slippe til på universitetet da dette stred mot den "egentlige" norske kulturen. Dette perspektivet er det som mangler. I stedet hører vi bare om hvordan det vi har reformert oss bort fra de siste 100 årene nå plutselig er bevaringsverdig likevel. Kjønnsdiskrimineringen er altså på full fart inn igjen, så skal vi ikke like godt også ta inn rasismen i det gode selskap igjen?

Den politiske kulturrelativismen er i bunn og grunn bare knitrende konservativ. Selektivt konservativ kanskje, men fortsatt konservativ. Kjennetegnet på konservatisme er om du kan si dette: "If it's not broke, don't fix it." Kulturrelativister kan i høyden gå med på å jobbe mot omskjæring av jenter, fordi "it's broke". Flertallet av muslimer er antageligvis imot denne omskjæringen, så det er ikke spesielt kontroversielt å ville fikse litt på det. Men burka og niqab, det kan og må bevares fordi det er både tradisjon og religion. Mer konservativt får du det ikke. Høyre blir rene SV i forhold.

Forskningsetikk vs. troverdighet
Noe Thorbjørnsrud tok opp i Verdibørsen og Samtiden var det med forskningsetikk, og det er et godt poeng. Hun har intervjuet kvinner som er omskårne, og det oppstår da et tillitsforhold der. Her fra artikkelen i Samtiden:

"Forskerens ansvar er alltid størst: Det er alltid forskeren som har ansvaret for ikke å krenke sine informanters verdighet, og for at ikke forskeren skal kunne skade dem personlig. [...] Hun skal også formidle sin analyse, men forskeren kan aldri hoppe over forpliktelsen overfor sine informanter, og dermed forpliktelsen til å formidle at virkeligheten faktisk kan oppleves på ulike måter. Og da er vi tilbake ved relativismen."

Dette er jo menneskelige hensyn som jeg for all del vil at forskere skal ivareta. Spørsmålet er om vi kan stole på forskningen hvis det pågår en skjønnmaling for at informanter ikke skal føle seg støtt. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette skjer, men det er Thorbjørnsrud som selv bringer det på banen og det kan ikke forstås på annen måte enn at enkelte ting, det som er mest vanskelig, holdes unna offentligheten. Det er nok bra etikk, men dårlig forskning. Si hva du vil om klimaforskningen, men vi trenger ikke være redde for å støte ozonlaget.

Forståelse for omskjæring
I Verdibørsen hadde Berit Thorbjørnsrud litt lett for å forstå omskjæring av jenter. Hun var personlig i mot omskjæring, men etter å ha forsket på dette mente hun at kvinner som hadde blitt omskåret ikke hadde det så ille likevel.
Men når hun da sier at omskjæring av kvinner ikke er så ille, så har hun gått fra å prøve å forstå fenomenet (som er prisverdig) til å si at det er akseptabelt, selv om hun er mot det. Jeg vet at hun ikke sa hun aksepterte det, men det hun sa gav likevel den samme effekten. Ettersom hun konkluderer med at det ikke er så ille, så har hun brukt sin forskerstatus til å pynte på en skikk hun formodentlig ikke ville blitt utsatt for selv. Jeg er ikke vrang her, jeg skjønner hva hun vil frem til: at disse kvinnene ikke blir til vandrende zombier etterpå. Men la oss se bort fra omskjæring og la oss heller snakke om noe som mange nordmenn har blitt utsatt for, nemlig å ha knekt armer eller bein. Jeg har gjort det, og jeg har da klart meg. Mange andre har også gjort det og skaden er til å leve med når gipsen er av. Men om det foregikk rituell knekking av venstre underarm på gutter og jenter, så hadde slike vurderinger vært totalt irrelevante. Selv om armene ble lappet sammen på beste måte, så hadde handlingen vært et forferdelig overgrep. Derfor må vi nesten underkjenne slik argumentasjon.
Det er dette som er relativistenes ømme punkt, at de forstår så altfor godt den urett som ikke rammer dem selv. Folk med common sense derimot vil si "Auda, det der virket vondt. Dette vil jeg virkelig ikke utsette meg selv eller andre for." Dårlig forskning kanskje, og antageligvis ganske uopplyst, men mer brukbart moralsk jfr. den gyldne regel osv. Når omskjæring av jenter nå ser ut til å bli mindre gangbart i islam, så er ikke dette takket være kulturrelativister men idealister. Folk som kanskje mangler forståelse og innlevelse i kulturer, men som mener at grensen går et sted, f.eks. ved at man begynner å skjære i kroppen.

Man må gjerne bruke kulturrelativisme som en måte å forstå hvordan andre mennesker tikker, men overlat problemløsningen til folk som mener at problemer er til for å løses, ikke til å bevares for ettertiden.