Varannan kvinnlig präst utsatt för diskriminering

"Mer än hälften av Svenska kyrkans kvinnliga präster uppger att de utsatts för diskriminering eller negativ behandling.
Nästan alla upplevts sig diskriminerade (nära 60 procent) på grund av att de är kvinnor säger att detta hänt mer än en gång, en av tre att det hänt mer än tio gånger under karriären. Uppgifterna kommer från en enkät gjord av Kyrkans tidning.
Värst utsatta är kyrkoherdarna, 73 procent har upplevt diskriminering och/eller negativ behandling.
Hela 60 procent av dem som svarat uppger att de blivit diskriminerade av en prästkollega. Vanligast, 19 procent, är att en prästkollega inte vill samarbeta med kvinnan eller ta emot nattvard från henne. "Min handledare tog inte emot nattvarden av mig under mitt pastorsadjunktsår", skriver en kvinna i enkätsvaret.
Näst efter prästkollegerna är det chefer, kyrkorådsledamöter respektive icke prästvigd kollega som var en och stod för ungefär 40 procent av diskrimineringsfallen.

[...]

16 procent berättar att de fått negativa kommentarer, 11 procent upplevde mobbning. Ett fåtal har blivit fysisk trakasserade. 12 procent upplevde att tjänster trots bättre eller likvärdiga meriter gått till manliga sökande."

Dagen.se, 2008-03-06

Janne Haaland Matlary: Hvor går religionsfrihetens grenser?

"Hvis religionsfriheten er så stor, hvordan kan dette stoppes? Her minner professor Asbjørn Aarnes oss om etikken, eller det han kaller humanismen, i et innlegg forleden: Enhver religion må underkaste seg humanismens prøve: Er det man lærer, forenlig med menneskeverd og det gode?

[...]

Religionsfriheten, som andre menneskerettigheter, er del av et hele. Dette hele forutsetter ett bestemt politisk system: det pluralistiske demokrati, skille mellom religion og politikk og en rettsstat basert på statens lover.
Religionsfriheten eksisterer ikke i et vakuum. Det vil nesten alltid være permanente uenigheter mellom en stat og trossamfunn om etiske spørsmål. Denne uenigheten er naturlig, krever respekt og toleranse og beriker et demokrati fordi slikt mangfold er demokratiets kjennetegn.
Men alt er ikke tillatt i religionens navn, og alle har et etisk ansvar for at religionsfriheten ikke blir noe den ikke er."

Janne Haaland Matlary, Aftenposten, 04.03.08

Jeg er ikke veldig ofte enig med Janne Haaland Matlary om religion men det bør mane til ettertanke at en rådgiver for Paven mener man bør sette grenser for religionsutøvelse. Det vil si, antageligvis, når den blir veldig fysisk og åpenbart plagsom for omgivelsene.
Å lage et fiktivt skille mellom ekte og uekte religion går ikke, men det er ikke så vanskelig å lage et skille mellom hva som kan aksepteres i Norge og hva som ikke kan aksepteres.

Hvorfor tukt trygt kan erstattes med irettesette

""Herren tukter den han elsker" , står i det i Salomos ordspråk i dag, men i forslaget til nytt vers vil Gud bare irettesette. - Grunnbetydningen av det hebraiske ordet er den positive tilrettevisning; det en far eller mor gjør med barnet sitt. Tukt er ikke ute i alle sammenhenger, men i de sammenhenger der ordet kan misforstås med kroppslig straff, er det ut, forteller Mørk."

Aftenposten, 02.03.08

Debatten om tukting putrer i avisene, men det er et annet interessant element som mange ikke har fått med seg, kanskje fordi det har blitt redigert bort i tidligere oversettelser. Det er ikke bare i Salomos ordspråk det står at Herren tukter den han elsker.

3:12 For Herren tukter den han elsker, som en far refser den sønn han har kjær.

Det står noe lignende i Hebreerne:

12:6 For Herren irettesetter den han elsker, og straffer hver sønn han tar seg av.

Her er tukting allerede erstattet med irettesetter, og det er ikke noen dårlig oversettelse fra gresk paideuō. Så langt, alt vel. Men det er et annet ord: "straffer". Går man tilbake til 1930-versjonen begynner man å ane hva det er snakk om:

12:6 for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.

For å forstå omfanget kan vi se på det greske ordet som var i bruk. Det var "mastigoō". Jeg er ikke vel bevandret i gresk, for det er gresk for meg. Men ordet er ikke brukt mange steder i Nye Testamentet, og vi kan kjapt se på hvor ordet er brukt:

Hva blir vel litt tukt i forhold til å bli pisket som Jesus? Hva Hebreerne sier er det altså ikke noe tvil om, men til oversetternes forsvar skal det sies at det i fotnotene til Hebreerne 12:6 henvises det til Salmenes bok 94:12. Der står det:

94:12 Salig er den du tukter, Herre, den du gir lærdom ved din lov.

Det hebraiske ordet som har blitt brukt for "tukte" her er yacar, men kanskje viktigst: det finnes ikke noen pisking. Og de andre versene i Gamle Testamentet der yacar brukes er det heller ikke brukt sammen med pisking, slik som i Hebreerne 12:6. Så forfatteren av dette brevet har nok smurt litt ekstra på.
Det må nevnes at han tok utgangspunkt i den ikke helt korrekte greske OT-oversettelsen Septuaginta, fra 300-200 år før Kristus, så det er fullt mulig at det har vært noe feil der. Eller så har han bare vært en sadist.

Fundamentalistene kan altså ta det med ro hva angår tukting og irettesetting, men er man en bibelfundamentalist som insisterer på ordrett lesing, så spørs det om de kan være fornøyde med dagens versjon av Hebreerne 12:6 likevel.
Men fundamentalistene bør forresten passe seg. Jeg har skrevet om dette temaet nylig, på engelsk, med utgangspunkt i at Spanking Kids Increases Risk Of Sexual Problems As Adults.

Så det så.

Til sist et herlig vers jeg nettopp fant:

Ordspråkene 9:7 Den som advarer en spotter, får skam, den som refser en gudløs, lider skade.

Den navlebeskuende norske liberalitet i Aftenposten

Etter at Knut Olav Åmås har blitt pepret med mitraljøse av Hege Storhaug for å ha premiert Mohammed Usman Ranas kronikk måtte Harald Stanghelle ut og forsvare Aftenpostens ære i en kommentar 1. mars.

Han gjør det ved å gjenta mye av det Rana skriver, men selvsagt på en liberal måte, slik det passer seg.

Det er et litt schizofrent stykke, for mens han i midtpartiet sier at vi har vunnet over mørkemennene i Norge:

"Derfor har mange av dagens opinionsledere problemer med å se at gårsdagens trosmakt er blitt devaluert til eksempler på avmakt. Den samfunnsmessige definisjonsmakten tilhører i dag den liberale majoritet."

...er det på slutten snakk om at det kan bli veldig mye religion fremover:

"Rana-debatten [kan] vise seg å være et varsel om at det ikke er selvsagt at vår tids liberale tidsvindu blir stående vidåpent. Motreaksjonen kan komme fortere enn vi aner."

Ja, så da bør vi kanskje ikke premiere motreaksjonen, eller er det slik at Aftenposten ønsker motreaksjonen velkommen?

Men det er mer schizofrent enn som så. Jeg vet ikke om det var Stanghelle som skrev lederen i Aftenposten dagen før, 29. februar, men da kunne vi lese dette:

"OPPHISSEDE FOLKEMENGDER som krever at alle "fiender av islam" må bli drept, er et syn som vekker avsky og frykt. Når det aggressive budskapet blir illustrert med portretter av Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, får følelsen av uhygge et tillegg av det absurde."

Men det er ingen fare for Kokkvold, for vi har jo vunnet over mørkemennene i Norge! Det har Harald Stanghelle sagt.

Det Stanghelle øyensynlig ikke skjønner er at en gudløs, liberal triumf i lille Norge ikke akkurat er tonenangivende i verdenssammenheng. Og de med muslimsk bakgrunn som velger å bryte ut av forskjellige grunner lever ikke fullt så trygt, selv i vår gudløse og ekstremsekulære, liberale idyll.

Derfor er det ingen grunn til å høre på gråtekonen Rana, enten han er islamist eller et helt normalt eksempel på muslimer flest.
Det må forresten sies, jeg tror ikke han er et normalt eksempel på muslimer flest. Jeg kom tidligere med litt statistikk om norske innvandreres religiøsitet, og pakistanere og somaliere skiller seg ut som de mest religiøse:

Mohammed Usman Rana er pakistaner, men ikke nok med det, han er en pakistaner som engasjerer seg mer i religion enn mange andre pakistanere. Det burde plassere Rana øverst til høyre (i diagrammet til høyre). Altså må ikke hans klagesang tas som et symptom på den allmenne stemningen blant muslimer. Det er nemlig han som er ekstrem.
(Og hva angår krokodilletårene til den tidligere AKPeren Trond Ali Linstad, så kan vi sikkert plassere ham utenfor diagrammet en plass. Han passer nok også godt inn i denne statistikken.)

Men tilbake til Stanghelle. Det var et annet stykke i kommentaren som interesserte meg:

"[M]ange av oss som sitter sentralt i dagens medier vokste opp i en tid da det som lett karikeres som "mørkemenn", virkelig hadde innflytelse her i landet. Vi husker stortingsdebatter om hva som ikke burde vises i NRK. Vi husker raseriet mot seksualundervisning, og vi husker svart fordømmelse av alt fra alenemødre til homofile"

Men ikke så godt at de klarer å gjenkjenne de samme holdningene i dag.

Stanghelle har helt rett i at kritikken mot "mørkemennene" i dagens KrF og Kirken har vært i overkant de siste årene, men den kritikken tror jeg han kan adressere til venstresiden som er de samme som er så tause overfor folk som nettopp... Rana!

Folk med litt sans for proporsjoner vil si at det man kan kritisere Kvarme for kan man multiplisere noen ganger før man kritiserer Rana. Jeg har for eksempel aldri hørt Kvarme, Høybråten eller Frelsesarmeen si dette:

"Jeg tar personlig avstand fra dødsstraff mot homofile, men vil ikke begi meg inn på diskusjoner om hva andre land gjør." (Universitas)

Religion er ikke noget problem på jobbet

"Bederum, tørklæder og muslimske helligdage er ikke noget problem på de danske arbejdspladser, viser rapport.

[...]

Undersøgelsen omfatter 45 af landet største virksomheder med hundredvis af underafdelinger og titusinder af ansatte, bl.a. ISS, TDC, DSB, Falck, Coop Danmark, Dansk Supermarked, Arla, 3x34 og Jysk.

[...]

Dog er der grænser for tolerancen. Hele 95 pct. af virksomhederne vil ikke acceptere kvindelige medarbejdere, der bærer den såkaldte niqab, hvor kun øjnene er synlige. Endvidere står et massivt flertal af virksomheder fast på, at traditioner som julefrokoster, sociale arrangementer og lignende skal fastholdes, og flertallet fastholder retten til at være en ”dansk” arbejdsplads med ”danske” traditioner."

Epn.dk, 02.02.08

HEFs retning

"– Vi har nylig fått resultatene fra en stor medlemsundersøkelse, og denne viser at forbundets livssynspolitiske engasjement blir vurdert som viktigst av medlemmene. Det vil si arbeidet mot statskirkeordningen, KRL-faget og formålsparagrafene. Religionskritikk, og da ikke bare islamkritikk, blir også vurdert som viktig, men kommer nederst av de viktigste tingene medlemmene synes forbundet bør drive med, forteller Mile."

Fri Tanke, 3.3.2008

Ser frem til en nærmere presentering av tallene. Det er klart at det er visse grenser for hva man skal forvente av HEF på religionskritikk-fronten, men det er noe veldig 90-talls over mange av kampsakene som vil bli prioritert.

Det er forøvrig trist å se at det er masse trøbbel i styret til HEF. Kanskje er Sara Azmeh Rasmussen for mye solospiller med for mye temperament til å sitte i et dannet styre med en tradisjonell innstilling til hva som skal kritiseres.
Sara Azmeh Rasmussen er uansett en veldig viktig stemme, så for min del må hun heller skrive og engasjere seg i samfunnsdebatten som flink solospiller enn å sitte i noe styre. Jeg tror KRL-saken passer seg selv.

Se ellers statskirke-diskusjonen

Hodeplagget som sier "ærbar"

"Men tross større frihet og relativt positive holdninger til likestilling hos både unge kvinner og unge menn, er kvinners ærbarhet fremdeles et særdeles viktig tema for de fleste av norsksomalierne Fangen har snakket med.
Yngre kvinner er opptatt av å beskytte ryktet sitt mot anklager om manglende ærbarhet. Den utbredte bruken av både hodeplagget hijab og mer dekkende typer slør, er delvis et utslag av dette behovet for å framstå som gode muslimske kvinner, ifølge Fangen:
– I visse tilfeller kan nok hijaben være et forsøk på å kompensere for brudd på de religiøse normene. Ved å dekke seg til, gjerne med lange skjørt i tillegg til hodeplagg, signaliserer kvinnene at de respekterer de muslimske normene for hvordan en god jente skal være, sier Fangen.
Flere av informantene påpeker at de blir møtt med mer respekt av eldre somaliere etter at de begynte å bruke hijab, selv om de fortsatt er den samme inni seg.
- Samtidig er det flere av de unge kvinnene som sier at de også må oppføre seg annerledes når de bærer hijab, det forplikter dem til en mer ansvarlig oppførsel. Fangen understreker at ønsket om å beskytte ryktet sitt bare er en av mange ulike begrunnelser for hijaben. Religiøsitet, protest mot det vestlige og mote er andre, fortsetter Fangen."

Forskning.no, 03.mar 2008