Hylland Eriksen Lem-lestet

"Hylland Eriksen har fanget opp at religion er blitt populært i hans kretser (andres religion, vel å merke), og blir kanskje derfor skarpere idet han avfeier et par ateister som bombastiske, skråsikre og intolerante – og blir akkurat det selv: «Religion er jo ikke årsaken til vold. Tvert imot har religion i alle år vært et middel til å dempe vold…»
Ikke en heks har blitt brent, eller et korstog eller en terroraksjon utført i religiøs glød? Men så garderer han seg lenger ut i boka: «Hvis religion kommer i veien for nestekjærlighet, er vi mange som vil betakke oss.»
Helvete og protestantisme misliker han, på bisetningsnivå. Han synes å være for arrangerte ekteskap: Indiske ekteskap blir bedre og bedre, motsatt vestlige. Vil noen for alvor ønske at frivillig ekteskapsinngåelse i Vesten erstattes av ekteskap der foreldrene velger partner? Nei da, så alvorlig er det aldri ment.

[...]

Han siterer mange, men ikke Friedrich Schiller som skriver at vi bør gjøre det riktige, ikke strebe etter lykken. Skal folk i Vesten - og først de rike - spørre: Får jeg og mine det enda bedre hvis vi hindrer en varmekatastrofe?
Noen vil mene at vi bør gjøre det som er nødvendig, riktig, uansett. Kanskje gir det litt mening og lykke også – hvis ikke den private lykkefølelsen blir motivet, for da glipper den."

Bokomtale av "Storeulvsyndromet" skrevet av Steinar Lem, Ny Tid, 11. april 2008.

Lem slår til! Artig å se ham riste Hylland Eriksen når han dysser ned problemer med religion i sin glatte relativistiske stil. (De av dere som ikke fikk med dere Bokprogrammet "Befri oss fra Gud" kan se det på Nett-TV her. Argumentene har vi hørt før, men kryssklippingen og kontrasten mellom godslige Dawkins og sinte Hylland Eriksen var verdt lisensen alene.)

Det siste avsnittet jeg har sitert er også noe som er viktig. Lem tenker selvsagt spesifikt på miljøet akkurat der, men det er et sentralt poeng uansett hva det gjelder. Det Hylland Eriksen argumenterer for er jo tydeligvis bare at uansett hva vi gjør er vi akkurat like langt - i forhold til lykke. Men vi bør prøve å gjøre det rette, og når vi noen ganger skjønner at det rette kanskje endte opp feil, så er ikke det bortkastet lærdom. Snarere tvert i mot. Det er bedre å få avkreftet en påstand enn å ikke ha gjort noe. Og noen ganger får vi attpåtil bekreftet ting, om man ikke går rundt i en relativistisk tåkeheim med en kartesiansk frykt for å bli lurt trill rundt av egen fornuft.

Kleppe, Fitna og ytringsfriheten

"Da formann for Demokratene Vidar Kleppe ville leie kinosal i Kristiansand for å vise den sterkt islamkritiske filmen «Fitna», fikk han nei fra kinosjefen.
I avslaget skriver kinosjef Petter Benestad i Kristiansand:

«I utgangspunktet skal Fønix kino være en arena som skal være åpen for de fleste typer filmatiske ytringer, men etter å ha sett den filmen dere ønsker å vise, er jeg kommet til at jeg ikke ønsker at denne filmen skal vises på Fønix kino.

Filmen kan etter min oppfatning virke både støtende og krenkende, og jeg ønsker ikke at Kristiansand Kino skal bli forbundet med denne type budskap».

[...]

Vidar Kleppe er betenkt over det han mener er sensur av ytringer.
- Vi har ytringsfrihet her i landet. Vi synes voksne folk selv burde få se filmen og gjøre seg opp en mening. Derfor ønsker vi å vise filmen på kinosaler over hele landet. Vi lar oss ikke tvinges i kne av kinosjefers personlige sensur, sier Kleppe til VG."

VG, 08.04.2008

Jeg legger merke til at mange bloggere og andre synsere har problemer med å engasjere seg om Fitna, nettopp fordi den er så dårlig at det eneste glupe man kan si noe om gjelder ytringsfriheten - og det har vi jo diskutert før, med mer verdige kandidater å forsvare.

Når Vidar Kleppe blander seg inn kan det umulig bli noe særlig bedre, men hans innblanding kan likevel belyse hva ytringsfriheten handler om og hva den ikke handler om. Og det kan videre belyse hva religionsfriheten handler om.

Et problem med kinosjef Benestads argumentasjon er at han skriver "Filmen kan etter min oppfatning virke både støtende og krenkende". Det er en dårlig begrunnelse. Mange filmer kan være både støtende og krenkende men likevel viktige. Dette er sidrumpet argumentasjon fra en som er mer opptatt av filmens effekt på troende mennesker enn av dens sannhetsgehalt.

Problemet med Fitna er nemlig at den gir et svært skjevt bilde av muslimer. Og siden Fitna gir seg ut for å være en dokumentarfilm er sannhetsgehalten det viktigste vi kan bry oss om. Men for å si det rett ut: hvis Fitna er en dokumentarfilm, så er Thomas Rocco Hansen en gravende journalist. Dette er en propagandafilm og den er rett og slett dårlig.

Som kinosjef har formodentlig Benestad redaktøransvar og kan ta beslutninger om hvilke filmer han skal vise på kinoene sine. Det er det som er sakens kjerne. Geert Wilders hadde rett til å lage filmen, han har rett til å få leve i fred etter å ha laget den, men han og Vidar Kleppe har ikke en positiv rett til at andre skal vise den. Det er nemlig Benestad som bestemmer hva kinoutstyret skal brukes til, og han har kanskje mest lyst å vise Lars and the Real Girl.

Slik er det ytringsfriheten fungerer. Du kan ytre deg til du blir blå i trynet, men du kan ikke forlange at andre skal bruke tid og ressurser på å hjelpe deg.

Og slik skal religionsfriheten fungere jfr. 9.2.

Satte Kongen foten ned i statskirkesaken?

"Tillat meg: Når vi nå har fått bekreftet noe vi har hatt mistanke om lenge, at Kong Harald, i likhet med svenskekongen, har skapt vanskeligheter for politikerne med å insistere på fortsatt pliktmedlemskap i kirka, bør kanskje det kommende landsmøtet i HEF vurdere å gå inn for republikk? Uansett, Kongens intervenering gjør at den nye Grunnlovens § 4 stikker seg ut som et fremmedlegeme i nyordningen: ”Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.” På den annen side, det er ikke forbud mot selvpisking i vårt land, så vidt jeg vet."

Jens Brun-Pedersen, Fri Tanke, 11.4.2008

Statskirkesaken er blitt et eneste stort gjesp, men akkurat dette bet jeg meg merke i. Hvis Kongen har drevet og lagt kjepper i hjulene for politikerne i denne saken, så er det dags for republikk. Det angår selvsagt ikke bare ham selv, men Håkon og Ingrid Alexandra. Og det angår Norge ellers som betaler kalaset.
Ingenting ville hindret Kongen i å melde seg inn hvor som helst, så hvis det var politisk mulig å droppe religionsplikt for Kongen, så ville det vært et gode. I stedet har Kongen tydeligvis brukt makten sin til å jobbe for at en religion skal ha monopol.

I tillegg kommer alt maset med engler og salmer.
Totalbildet gjør at det for ateister er lite formålstjenlig med republikk hvis kongefamilien på forskjellig vis skal være gallionsfigurer for religiøs tro.

Konfirmasjonens historie

"Tradisjonen med konfirmasjon kan spores helt tilbake til oldkirkens dager. Men i Norge fikk ordningen for alvor vind i seilene da konfirmasjon ble påbudt i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn.
Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk inngangsbillett til det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk."

Vårt Land, 11.04.2008

En interessant innføring i konfirmasjonens historie.

"Ordet «konfirmere» betyr «bekrefte». I Den norske kirke understrekes det at det er Gud som bekrefter sine løfter, ikke konfirmanten."

"Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. Ordet "konfirmere" betyr "bekrefte". I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten ses mer som objekt enn som subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten."

Hadde kanskje vært greiere å skifte navn på konfirmasjonen enn å tillegge Gud handlinger de ikke vet om Gud utfører. Det var meningsfullt for kristne tenåringer å bekrefte at de fortsatt var kristne og at dåpen ikke bare var bortkastet vann, men hvis hvis det nå bare er en forbønn, så kan de kanskje heller kalle det "Forbønn for unge kristne". I en bønn så ber man om at noe skal skje eller ikke skje. Kanskje ber de Gud om å bekrefte sitt løfte. Men når kirken bastant understreker at det er Gud som bekrefter sine løfter, da har de faktisk tatt bekreftelsen for gitt.
Og så er det jo slik at hvis nå Gud faktisk bekrefter løftet sitt, så bekrefter han samtidig sin eksistens, noe mange har ventet på. Jeg la aldri merke til noe slikt. Den eneste bekreftelsen jeg har fått fra kirkelig hold noensinne er at jeg er utmeldt.

Nei, har de skiftet teologisk innhold kan de like godt skifte navn.

Se også: Tror ikke på Gud - velger kirkelig konformasjon.



Vårt Land hadde forøvrig flere saker om konfirmasjon:
– Konfirmeres for pengenes skyld, sier Ketil Stokkan
Penger motiverer mest
– Sett opp et budsjett

Intet nytt det der. Press og penger var de to faktorene som gjorde utslaget for meg.

Hijab kom fra bysantinsk kristendom og fra zoroasterne

"Tildekkingen av kvinner, som i dag forbindes med islam, er ikke en praksis som er grunnleggende eller opprinnelig for islam. Koranen berører ikke spørsmålet om kvinner bør dekke hodene sine, da det ikke var noen aktuell problemstilling på Muhammeds tid. Denne skikken startet først noen få generasjoner etter Muhammeds død. Skikken er et kulturelt lån fra bysantinsk kristendom og fra de persiske zoroasterne. Begge disse kulturene hadde lenge forlangt av sine kvinner at de skulle dekke seg til. I utgangspunktet ble tildekkingen ikke praktisert av alle kvinner, men kun av overklassens kvinner som statussymbol."

Harald Fleishcer, Fri Tanke (Debatt), 27.3.2008

Jeg har ikke fått sjekket dette, men denne tildekkingen er jo noe de har måttet tolke seg til, for Muhammed kom ikke med et påbud som sa at "dere skal dekke dere til slik og slik". Det var vel i utgangspunktet snakk om at de gikk veldig lettkledde på den tiden, og da Muhammed var blitt eldre var de en del menn som siklet på konene hans. Så sa han at de skulle dekke seg til, etter oppfordring fra en annen kar. Men det er jo forskjell på å dekke til kroppen, og å bruke hijab eller enda verre niqab og burka.

Så dette om at hijaben er kristen/zorastrisk var en interessant opplysning fra Harald Fleischer. Synd at storparten av innlegget er det reneste sludder:

"Striden om Muhammedkarikaturene oppfattes som en vestlig kamp for ytringsfriheten. For retten til å lage rasistiske tegninger av arabere og å tråkke på troende muslimer. Samtidig er det også en dansk kamp mot muslimers rett til å ytre seg kritisk i det offentlige rom. Plutselig ble blasfemi greit for våre hjemlige konservative kristne. Å tegne Muhammed med en bombe i turbanen ble en viktig frihet. Samtidig er det ingen som våger å tegne en Kristus med bombe i tornekransen eller en jøde med en bombe i kippaen. Det siste ville vært rasistiskt!"

Jeg tok utfordringen om Jesus:


På samme måte som med Muhammedkarikaturene er dette mer enn simpel blasfemi. Man kan selvsagt ikke si at kristendommen har like stort ansvar for Hiroshima og Nagsaki som islam har for islamistisk terror. Det går for vidt, for det ble ikke brukt noen religiøs begrunnelse for bombingen. Men om vi ser på USA som et kristent land, blir det jo annerledes. Dette er hva den baptistiske presidenten Truman sa etter han ble innviet:

"Boys, if you ever pray, pray for me now. I don't know if you fellas ever had a load of hay fall on you, but when they told me what happened yesterday, I felt like the moon, the stars, and all the planets had fallen on me."

Som et angrep på kristendommen ville dette vært en stråmann. Det går en parallell til den kommunistiske stråmannen kristne bruker mot ateisme, og dermed tar jeg selvsagt avstand fra den samme logikken når det gjelder USA (anno 1945) og kristendom. (Med Bush ville det stilt seg litt annerledes, men jeg ser for eksempel ikke på invasjonen i Irak som et religiøst korstog.)

Men selv om det er en stråmann er det like fullt er det en legitim ytring som fortjener å kunne trykkes. Man kan jo si at selv om USA i 1945 var et kristent land så kunne de likevel bruke atombomber så det viser at kristendom ikke er tilstrekkelig (og ateisme er heller ikke tilstrekkelig for å ha sagt det). Det er ikke en gang dårlig argumentasjon, men det er såpass selvfølgelig at ingen bruker noe tid på å diskutere det.

I alle fall, bildet overfor sier det samme som denne Muhammedkarikaturen. Man kan være enig eller uenig, men begge bildene er helt legitime. Men det er bare Muhammedkarikaturen du kan bli drept for. Av en eller annen grunn tror jeg altså ikke at jeg må gå under jorden etter dette.

Ja, nå har jeg ikke laget et bilde som viser en jøde med bombe i kippaen. Håper Fleischer kan være fornøyd med denne som jeg fant på internett.

To typer kulturrelativisme - en bra og en skadelig

"Kulturrelativistene blir beskyldt for å fortie negative sider ved det flerkulturelle og for ukritisk tolerere alt i innvandrernes religion og kultur. Men i Verdibørsen denne helgen slår de tilbake." Verdibørsen, P2, 15. Mars 2008

Intervjuet hadde sine svakheter, rent journalistisk. Jeg satt som lytter og manglet svar på noe vesentlig: Kultur- og verdirelativisme har nemlig to sider. Det ene er som en vitenskaplig måte å observere på, det andre er når verdirelativisme blir anvendt etikk. Thorbjørnsrud forsvarte den rent vitenskaplige relativismen som bare observerer, men den trenger ikke noe forsvar.
En slik distinksjon mellom en vitenskaplig observasjonsmåte og et syn på samfunnet kom altså ikke frem i programmet. Verdibørsen tar for seg mange interessante saker, men det virker for meg som om det er såpass monokulturelt i redaksjonen at helt åpenbare oppfølgingsspørsmål glemmes. Det er altfor forutsigbart hvem Verdibørsen heier på. Nå hadde de rett nok Jens Tomas Anfindsen på en dårlig telefonforbindelse helt til å begynne med, så de tok i det minste med en med andre meninger, men selve intervjuet ble jeg ikke noe klokere av.
Anfindsen sa noe i nærheten av at med kulturrelativisme, så blir nazistenes behandling av jødene akseptabelt. Det Thorbjørnsrud svarte med var at hvis hun skulle forske på nazister, ja så måtte hun sette seg inn i hvordan nazistene tenkte, og at dermed var kulturrelativisme nyttig. Men det var altså ikke dette Anfindsen snakket om. Han snakket om aksept. Hun snakket om en ren vitenskapelig forståelse. Hvem kan være mot vitenskaplig forståelse?

Bloggposten kunne ha sluttet her, men noen dager etter var jeg på Narvesen og kjøpte Samtiden 01.08 der Thorbjørnsrud hadde skrevet en artikkel om kulturrelativisme. Og der kom Thorbjørnsrud med den distinksjonen jeg ønsket meg:

”Kulturrelativisme kan i utgangspunktet defineres som læren om at ”ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå enkeltsamfunn uten å kjenne denne logikken”. Dette utgangspunktet kan utvikles i forskjellige retninger, men jeg vil argumentere for at hovedskillet går mellom normativ og metodisk relativisme. I følge normativ relativisme medfører dette at ingen samfunn (eller grupper) kan vurderes ut i fra andre normer og verdier enn sine egne. Med et slikt utgangspunkt kan man erklære alle verdier og alle handlinger for like verdifulle og derfor like akseptable. I sin ytterste konsekvens kan det medføre at det oppfattes som like akseptabelt å være rasist som antirasist. Ut fra en slik posisjon vil det alltid bli feil å intervenere i andres liv, og alt politisk reformarbeid vil være meningsløst. Metodisk relativisme innebærer derimot kun at man forsøkere å forstå andre på deres premisser, dvs. forstå deres utsagn og handlinger ut i fra deres verdier og deres livsstrategier ut ifra deres totale livssituasjon. Det medfører ikke at forskeren overtar verdisynet deres, og det betyr heller ikke at man aksepterer at alt de sier er sant og at handlingene deres er riktige. Men det er et metodisk grunnleggende begrep for å forstå andre som også krever vilje og evne til å se forbi egne verdier.”

Det er selvsagt den normative relativismen som kritiseres, fordi relativistisk argumentasjon benyttes da i politisk øyemed, dvs. som argumentasjon for hvordan noe bør være. Kort oppsummert går det som regel slik på sitt mest lettvinte: ”Deres kultur er slik og slik, derfor må de få gjøre slik og slik”. Mens den metodiske relativisten ville nøyd seg med første ledd, altså med å forklare hvordan deres kultur rent faktisk er og gjerne hvorfor, så ville den normative relativisten legge deres kultur til grunn for hvordan det bør være. Nå mener jeg at man må skille mellom normativ relativisme som antropologisk vurdering oppe i elfenbeinstårnet, og den mer politiske relativismen på venstresiden som er så alt for forståelsesfull for alle mulige resultater av kultur og som bruker en slik orientering som politisk argumentasjon. Det er der det er mye tåkeprat og inkonsekvens.
Dessverre bestod resten av artikkelen for en stor del av av et forsvar for den metodiske relativismen, som altså ikke trengs å forsvares, i stedet for å se på om muligens relativismekritikerne har et poeng i kritikken av normativ relativisme slik den utarter seg i samfunnsdebatten.

Jeg tror vi alle vil vite hvorfor muslimer eller andre gjør slik og slik, sånn at vi kan finne ut hva som er uproblematisk, hva som er problematisk, og hva som er lett å gjøre noe med og hva som er vanskelig å gjøre noe med. Her er den metodiske relativismen utmerket som et analyseverktøy. Men om vi har som mål å få et samfunn som går noenlunde knirkefritt, da er normative kulturrelativister helt ubrukelige da de bare har som mål å konservere forskjeller, fordi disse forskjellene har en egenverdi, selv om de går på bekostning av samfunnet ellers. (I tillegg mener jeg at det er et vesentlig problem å operere med kulturer som ensartede størrelser. Et individ er en brukbar enhet, men en kultur er det ikke.)

Holdningene mine må sees på bakgrunn av at Norge har reformert seg selv ganske grundig de siste 200 årene, og at dette viser at forandring av gamle tradisjoner både er mulig og nyttig. Norske holdninger anno 1800 hadde ingen egenverdi som folk i dag savner og du må være bra romantisk anlagt for å ønske deg tilbake til 1820. Men hadde kulturrelativismen vært oppfunnet på 1800-tallet, hadde videre reformarbeid i Norge blitt sett på som, ikke bare meningsløst, men en krenkelse av den genuine norske kulturen.

Det som gjør det så irriterende med dagens kulturrelativister, er at de står i en rød/sosialistisk reform- og revolusjonsglad tradisjon, og det er nettopp sosialistene som har ivret mest på for reformer i Norge. Og jeg må si at mange av disse reformene har hatt noe for seg. Likestilling har for eksempel vært et ubetinget gode, og jeg ser gjerne at damene går i militæret attpåtil. All ære til mange av disse barrikadestormerne. Men hvorfor hører vi ikke relativistenes bekymring over at norske manngriser daglig forhindres i å utføre tradisjonell norsk kjønnsdiskriminering? Derom hører vi intet. Berit Thorbjørnsrud er en kvinnelig kulturrelativist som skal være takknemmelig for at folk før henne ikke var relativister, for ellers hadde hun (direkte eller indirekte) hatt problemer med å slippe til på universitetet da dette stred mot den "egentlige" norske kulturen. Dette perspektivet er det som mangler. I stedet hører vi bare om hvordan det vi har reformert oss bort fra de siste 100 årene nå plutselig er bevaringsverdig likevel. Kjønnsdiskrimineringen er altså på full fart inn igjen, så skal vi ikke like godt også ta inn rasismen i det gode selskap igjen?

Den politiske kulturrelativismen er i bunn og grunn bare knitrende konservativ. Selektivt konservativ kanskje, men fortsatt konservativ. Kjennetegnet på konservatisme er om du kan si dette: "If it's not broke, don't fix it." Kulturrelativister kan i høyden gå med på å jobbe mot omskjæring av jenter, fordi "it's broke". Flertallet av muslimer er antageligvis imot denne omskjæringen, så det er ikke spesielt kontroversielt å ville fikse litt på det. Men burka og niqab, det kan og må bevares fordi det er både tradisjon og religion. Mer konservativt får du det ikke. Høyre blir rene SV i forhold.

Forskningsetikk vs. troverdighet
Noe Thorbjørnsrud tok opp i Verdibørsen og Samtiden var det med forskningsetikk, og det er et godt poeng. Hun har intervjuet kvinner som er omskårne, og det oppstår da et tillitsforhold der. Her fra artikkelen i Samtiden:

"Forskerens ansvar er alltid størst: Det er alltid forskeren som har ansvaret for ikke å krenke sine informanters verdighet, og for at ikke forskeren skal kunne skade dem personlig. [...] Hun skal også formidle sin analyse, men forskeren kan aldri hoppe over forpliktelsen overfor sine informanter, og dermed forpliktelsen til å formidle at virkeligheten faktisk kan oppleves på ulike måter. Og da er vi tilbake ved relativismen."

Dette er jo menneskelige hensyn som jeg for all del vil at forskere skal ivareta. Spørsmålet er om vi kan stole på forskningen hvis det pågår en skjønnmaling for at informanter ikke skal føle seg støtt. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette skjer, men det er Thorbjørnsrud som selv bringer det på banen og det kan ikke forstås på annen måte enn at enkelte ting, det som er mest vanskelig, holdes unna offentligheten. Det er nok bra etikk, men dårlig forskning. Si hva du vil om klimaforskningen, men vi trenger ikke være redde for å støte ozonlaget.

Forståelse for omskjæring
I Verdibørsen hadde Berit Thorbjørnsrud litt lett for å forstå omskjæring av jenter. Hun var personlig i mot omskjæring, men etter å ha forsket på dette mente hun at kvinner som hadde blitt omskåret ikke hadde det så ille likevel.
Men når hun da sier at omskjæring av kvinner ikke er så ille, så har hun gått fra å prøve å forstå fenomenet (som er prisverdig) til å si at det er akseptabelt, selv om hun er mot det. Jeg vet at hun ikke sa hun aksepterte det, men det hun sa gav likevel den samme effekten. Ettersom hun konkluderer med at det ikke er så ille, så har hun brukt sin forskerstatus til å pynte på en skikk hun formodentlig ikke ville blitt utsatt for selv. Jeg er ikke vrang her, jeg skjønner hva hun vil frem til: at disse kvinnene ikke blir til vandrende zombier etterpå. Men la oss se bort fra omskjæring og la oss heller snakke om noe som mange nordmenn har blitt utsatt for, nemlig å ha knekt armer eller bein. Jeg har gjort det, og jeg har da klart meg. Mange andre har også gjort det og skaden er til å leve med når gipsen er av. Men om det foregikk rituell knekking av venstre underarm på gutter og jenter, så hadde slike vurderinger vært totalt irrelevante. Selv om armene ble lappet sammen på beste måte, så hadde handlingen vært et forferdelig overgrep. Derfor må vi nesten underkjenne slik argumentasjon.
Det er dette som er relativistenes ømme punkt, at de forstår så altfor godt den urett som ikke rammer dem selv. Folk med common sense derimot vil si "Auda, det der virket vondt. Dette vil jeg virkelig ikke utsette meg selv eller andre for." Dårlig forskning kanskje, og antageligvis ganske uopplyst, men mer brukbart moralsk jfr. den gyldne regel osv. Når omskjæring av jenter nå ser ut til å bli mindre gangbart i islam, så er ikke dette takket være kulturrelativister men idealister. Folk som kanskje mangler forståelse og innlevelse i kulturer, men som mener at grensen går et sted, f.eks. ved at man begynner å skjære i kroppen.

Man må gjerne bruke kulturrelativisme som en måte å forstå hvordan andre mennesker tikker, men overlat problemløsningen til folk som mener at problemer er til for å løses, ikke til å bevares for ettertiden.

Økende religiøs polarisering

"Fra forrige gang, i 2005, til 2007 har det vært en beskjeden nedgang i andelen som tror på Gud. Prosenten er redusert fra 46 til 45. Men andelen som regner seg som kristne har gått opp fra 23 til 26 prosent.
Gudstjenestedeltakere som går minst fire ganger i året har økt fra 13 til 14 prosent. Og andelen som deltar på religiøse møter minst fire ganger i året har økt fra syv til ni prosent. Sammen danner disse tallene en klar økning i indeksen for religiøsitet.
– Disse endringene er så små at de kunne vært uttrykk for tilfeldigheter, men når en ser på litt lengre tendenser er det et mønster i retning av en slags religiøs polarisering. Yttergruppene øker, og de som befinner seg på midten skrumper i antall[sier Ottar Hellevik].
Nå er det flere enn før som svarer nei, eller at de er usikre, når de får spørsmål om de tror på Gud. Det tyder på at religionens plass har blitt svekket i det moderne samfunnet. Samtidig skjer det en slags mobilisering på motsatt side. Det er flere som har et sterkt forhold til religionen og som regner seg som personlig kristne."

DagenMagazinet, 02.04.2008

Legg merke til at overskriften DagenMagazinet valgte var "Materialisme tilbake – økt religiøsitet" men det er det jo ikke hold for.

For å illustrere at dette handler om materialisme har de brukt et fotografi av en bil, og de skriver i bildeteksten:
"Trenden viser at oppslutningen om materialistiske verdier svekkes." Akkurat det er det ingenting som tyder på - hverken hos materialister eller religiøse.