NAV brukte sharialoven - setter likestillingen tilbake 100 år

Det er ikke bare svenskene som har brukt sharialoven. Også norske NAV har gjort det. Som det går frem av artikkelen fra Aftenposten i dag (onsdag 27. februar 2008) har en separert somalisk kvinne ikke fått det hun har krav på fordi NAV ville ha en attest fra imamer. Men imamene, som ikke brydde seg om at hennes eksmann var voldelig mot henne og har sittet et år i fengsel, har ikke villet gi henne en slik attest da hennes eks-mann ikke ville gå med på en skilsmisse i henhold til sharia.

Dette viser helt tydelig hvem som er den tapende parten her, og hvordan det blir å leke med sharia. Slik sett bør vi egentlig takke NAV - før de ansvarlige tar sin hatt og går.

Det er grunn til å minne om at for norske kvinner var ikke alltid skilsmisse noen selvfølge:

Skilsmisse
I det før-industrielle samfunnet var det gjerne slik at en mann lett kunne få skilsmisse fra konen sin, mens hun vanskelig eller ikke kunne få det. Dersom en kvinne trass hindringene klarte å gå fra mannen sin, satt han gjerne igjen med ungene og eiendommen deres, mens alt hun hadde var skam.
I 1909 fikk Norge en ny skilsmisselov som styrket kvinnenes rettigheter, og gav de to ektefellene lik rett til å ta ut skilsmisse.

Fra artikkelen "Kvinnebevegelsen" i Wikipedia

NAV er altså villig til å sette likestillingen tilbake 100 år, og de som heier mest er stort sett sosialister.

Oppdatering: Aftenposten har nå en artikkel på nett.

"Saken ble først kjent i VG i november i fjor. Ifølge avisen har kvinnen flere ganger bedt mannen om skilsmisse, men han nekter. Hun har vært i to moskéer i Oslo, men begge steder sier imamen at han ikke kan gi henne skilsmisse om ikke mannen møter opp og gir sitt samtykke."

Mohammad Usman Ranas pondus

Document.no har postet en kommentar som heter "Aftenposten premierer islamisme" der de tar for seg at Mohammad Usman Rana har vunnet en kronikk-konkurranse i Aftenposten.
Jeg orker ikke gå gjennom alt, les heller Document.no men i hans kronikk var det spesielt dette jeg reagerte på:

"Sara Azmeh Rasmussen har vært den mest aktive bidragsyter i det nasjonale prosjekt som skal "frigjøre", "moderere" og "sekularisere" muslimene. Likevel bærer hennes opptreden med hyppige identitetsbytter fra "muslim", "kulturell og sekulær muslim" til "tidligere kristen" og "styremedlem i Human-Etisk Forbund" preg av å forvirre mer enn å invitere til en realistisk meningsutveksling.
At hun skal ha noen relevans hva videreutvikling av islamsk teologi angår, er derfor ikke annet enn en illusjon. Rasmussen og hennes likesinnede, som Aftenpostens tendensiøse journalist Halvor Tjønn og sosialantropologen Unni Wikan, bør ha i mente at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien."

Først må jeg si at han skaper et vrengebilde av Sara Azmeh Rasmussen som en religiøs vingler. Hun er en som har hatt en helt naturlig progresjon fra islam som hun ikke fant seg til rette i, til den mer forlokkende kristendommen med nestekjærlighet og tilgivelse, og da hun bestemte seg for å lære mer om religion, ved å ta religionshistorie, lærte hun antageligvis for mye og ble ateist. Hun er ikke den første som har fått sin tro hardt prøvet på Religionshistorie, det er visstnok det vanlige. At hun kaller seg muslim er noe som jeg selv ikke ville ha gjort, men det er ikke lenge siden alle nordmenn ble definert som kristne i kraft av å være født i et "kristent land". Det er altså ikke noe forvirrende med dette.

Men det var Ranas pondus som var hovedanliggendet her. Han forlanger at Rasmussen, Tjønn og Wikan bør ha adekvat akademisk pondus m.m. for å bidra til tolkning av teologien. Det sier legestudenten Mohammed Usman Rana (22). Rasmussen som om ikke annet har gått på religionshistorie har nok en litt større akademisk pondus på feltet religion enn det 22-åringen Rana har rukket å få seg. Det tror jeg sant å si Unni Wikan har også.
Men det er ikke bare innenfor religion man kan ha pondus. Det Rana tar for seg er samfunnskritikk. Han mener det norske samfunnet er preget av en sekulær ekstremisme. Han sier mye rart om samfunnet og hvordan staten bør styres eller kanskje mest ikke styres. Men har Mohammed Usman Rana den adekvate statsvitenskapelige pondus til å si at samfunnet er ute og kjører? Nei, det har han neppe.
Tør jeg anbefale at Rana tar et år på religionshistorie og et år på statsvitenskap før neste kronikk der han prøver å kneble kritikk av islam fra utenforstående uten akademisk pondus?

En ting til:

"Den økende sekulære ensrettingen i Norge kjennetegnes av at kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme velvillig ris i spørsmål knyttet til moral og familie, mens de settes på stallen i møte med mennesker som tidvis baserer personlige og politiske valg på sin gudstro."

Hva skal man si? Don't bite the hand that feed you?
Det er toleranse og ytringsfrihet som gjør at Rana slipper til i spaltene.
Det er relativismen som gjør at Rana vinner en kronikk-konkurranse med en tekst som bare Finn Jarle Sæle kunne ha skrevet om det var en kristen. Og han hadde aldri vunnet noen som helst konkurranse i Aftenposten.

Dropper kirkekrav for statsråder - beholder statskirke

"Notatet viser at Giske trolig legger de fleste anbefalingene [fra Gjønnes-utvalget] i skuffen. Ett av unntakene er det omstridte kravet i Grunnloven om at halvparten av statsrådene skal være medlemmer i Kirken. Dette blir trolig opphevet. [...] Regjeringen beholder også makten til å utnevne biskoper. Giske har tidligere signalisert at oppslutningen om de kirkelige organene er for svak til at de kan få ansvaret for å utnevne biskoper selv.
Da Gjønnes-utvalget la fram sin innstilling, mente et flertall at det var på tide å avvikle statskirken. Det har også nær sagt alle andre trossamfunn og ikke minst Human-Etisk Forbund ivret for lenge. I det fortrolige notatet antydes det imidlertid en grunnlovstekst der Kirken fortsatt gis en særstilling, og at statens ansvar for å finansiere
Regjeringen sier dermed også nei til et av de mest omstridte forslagene fra Gjønnes-utvalget, som ønsket å innføre en medlemskontingent for statskirkemedlemmer.
Men Human-Etisk Forbund får gjennomslag for et annet viktig krav. I notatet antydes det at såkalte livssynsnøytrale seremonirom lovfestes, til bruk ved gravferd og ekteskapsinngåelse. [...] Kong Harald har derimot ikke noe valg. Landets monark må fortsatt bekjenne seg til den lutherske tro. [...]
Trond Giske påpeker overfor VG at ingen endelige beslutninger er tatt, og at mye kan endres fram til regjeringen legger fram sin stortingsmelding helt i slutten av mars."

VG, 22.02.2008

Tidene forandrer seg. Hadde nok blitt både sint og frustrert tidligere, men de siste ti årene har vist at det finnes viktigere ting enn offisielle bindinger mellom stat og kirke. Norge er ett av de minst religiøse landene i verden. Mange land har færre bindinger mellom stat og kirke enn det vi har, men er langt mer religiøse. Kanskje er dette delvis på grunn av den modererende effekten en stor statskirke har. (se også den gledelige utviklingen i den største kirken i USA) Når halvparten av biskopene nylig gikk inn for homofile prester viser det at om vi ikke har klart å legge ned statskirken har samfunnet preget den ettertrykkelig. Dermed er den et mye mindre problem enn "livssynsminoritetene" som er der du virkelig finner mørkemannsholdninger, enten de er frikirkelige eller noe annet.
Selvsagt, mange kristne har for lengst begynt å melde seg ut(det var da jeg begynte å lure på om jeg hadde tatt feil), så det er ikke gitt at statskirken holder sammen uansett. Kanskje blir den borte, og jeg er for så vidt likegyldig. Men en ting er sikkert, og det er at åndskampen er langt viktigere på dette stadiet. USA er mer sekularisert offisielt sett enn det Norge er, men det er der du du må være skapateist, det er der alle slags livssynsminoriteter skal ha et ord med i laget for hver jævla bokside som skal brukes i undervisningen på skolen, det er der lærere ikke tør forelese om evolusjon og religionens rolle i slaveri fordi det blir bråk, det er der du som åpen ateist ikke kan bli president - så annonsefaksimilen i Fri Tanke der Norge sammenlignes med Iran, Libya osv. er skeiv. Faktisk er Danmark med også, og det er danskene som har klart å erte på seg den über-religiøse verden den siste uka. Danskene er meg bekjent ørlite mer ateistiske enn det vi er, og det kan de være på tross av statskirke. Derimot er det livssynsminoriteten Hizb ut-Tahrir som går amok i gatene på grunn av "blasfemi" mot noe annet enn "statens offisielle religion". (Jeg skulle seriøst foretrukket at noen tok seg bryet med å kristne Hizb ut-Tahrir. Lykke til.)

Ateister har langt viktigere ting å bekymre seg for enn tradisjonell statskirke, nemlig påtrengende religiøsitet. Og den finner vi utenfor statskirken. Det er dermed der kampen står i 2008 og i overskuelig framtid. Skulle statskirken igjen bli en påtrengende religiøs institusjon, så er det på grunn av økende religiøsitet - ikke på grunn av eldgamle offisielle bånd til staten. Igjen til USA (der alle verdens livssynsminoriteter samlet seg): det konstitusjonelle skillet mellom stat og religion har vært truet i lang tid på grunn av en økende religiøsitet. (Dette ser heldigvis ut til å snu)
Det hjelper altså ikke om statskirken oppheves om folk uansett har tenkt å være like religiøse som før.

At kravet om regjeringsmedlemmers medlemsskap oppheves er forresten meget bra. Synes også Kongen kunne ha sluppet, men det ble vel for tungvint. Er sikkert lettere å legge om til republikk enn å trekke ham ut av Statskirken.

Ateist og evangelist i kamp mot kulturrelativisme

"I dag skriver Stefan Swärd från Claphaminstitutet tillsammans med Humanisternas ordförande Christer Sturmark om det som förenar dem. Vi är oense om mycket, men förenas i synen på individens rätt att välja livsåskådning och i kampen mot den kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna, skriver de.

"Att en frikyrklig ordförande för en kristen tankesmedja skriver en debattartikel tillsammans med en ateistisk ordförande för Humanisterna hör inte till vanligheterna. Vi är oense om mycket. Ändå finns det saker som är så viktiga att slå vakt om, att vi tillsammans och gemensamt vill arbeta för dem. Dit hör kampen för individens rätt att själv välja livsåskådning och kampen mot en kulturrelativism som undergräver de mänskliga rättigheterna.

[...]

Under 80-talet agerade stora delar av världen mot Sydafrikas apartheidsystem. Det religiösa förtrycket i dag, inte minst mot kvinnor, är mer utbrett, grövre och våldsammare än apartheidregimens brott mot de mänskliga rättigheterna. Ändå reagerar världen med undfallenhet. Varför förmår inte internationella organisationer med politiska åtgärder reagera mer kraftfullt?

[...]

Det är dags att göra upp med den förödande kulturrelativism som länge hindrat ett sådant ställningstagande. Relativister i den akademiska och mediala debatten blundar för att tolerans i mångkulturalismens namn alltför ofta leder till förtryck i den faktiska monokultur som den enskilda individen tvingas uppleva. Detta gäller i särskilt hög grad kvinnor och barn, men även homosexuella och andra minoriteter. Vårt bejakande av mångkulturalismen får aldrig innebära att individers rättigheter åsidosätts. Vi kan inte kompromissa med människors grundläggande rätt till självbestämmande. Friheten för var och en att välja livsåskådning – och att ständigt kunna ompröva sitt val – är en omistlig aspekt av denna rätt."

Stefan Swärd
Styrelseordförande i Evangeliska Frikyrkan och i den nya kristna tankesmedjan Claphaminstitutet.

Christer Sturmark
ordförande i förbundet Humanisterna och chefredaktör för tidskriften Humanisten."

Expressen.se, 18 februari 2008

Intet mindre enn historisk, og det er en veldig god sak. Åndskampen mellom religiøse og ikke-religiøse vil gå så lenge det finnes religion, men den må skje demokratisk. Og om det er noe de utskjelte ny-ateistene er enige med kristne om (og for den del muslimer), så er det nettopp at det går ikke an å operere med kulturrelativisme og moralrelativisme. Moral og kultur kan være litt vanskelige størrelser, men alt er ikke tillatt, selv uten Gud. Når blodet flyter bør det ringe noen bjeller.

Se også Dagen.se: De slår ett gemensamt slag för religionsfriheten.

Webhost fjernet Muhammed-karikatur fra HRS-nettside

"Selskapet som leverer Internett-løsningen til Human Right Service, fjernet Muhammed-karikaturene fra kundens hjemmesider.
Leverandøren Imbera mente tegningen av Muhammed med bombe i turbanen var krenkende, og de fryktet aksjoner og sabotasje mot dataserverne sine.
- Driftsleverandøren overprøvde redaksjonen. De gikk inn, redigerte siden vår og slettet karikaturene av Muhammed, sier informasjonsansvarlig Hege Storhaug i Human Right Service.
Men ifølge e-handelsloven plikter Internett-leverandører å vurdere innholdet på sidene de styrer.
Dermed hadde Imbera sitt på det tørre, mener fageksperter.

[...]

Dette er uakseptabelt, mener generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.
- For meg er det viktigst at dette kan få ufattelige konsekvenser - også for redaksjoner som har eksterne Internett-leverandører, sier Kokkvold.
- Jussen er en ting, men dette føyer seg inn i mye av det vi ser rundt oss, at veggtavler, bilder og ytringer tas ned eller teaterforestillinger ikke tør vises i frykt for ekstremister, sier han."

Nrk.no, 21. Februar 2008

Vanviddet griper om seg..


Se også: Rights.no

Islam som skalkeskjul

Både erkebiskopen og multikulturalistene snur etter mitt skjønn problemstillingen på hodet. Pluralismens utvikling rokker ikke ved de sekulære lovene. Det var nettopp på grunn av at samfunnet var pluralistisk og fragmentert at det vokste frem behov for sekulære, universelle lover.

Kenan Malik, Bergens Tidende, 14. feb. 2008

Så kort og konsist kan det sies!
Resten av artikkelen er også bra. Man kan irritere seg mye over islam i disse dager, men erkebiskopens shariaforslag er svært så vikarierende argumenter:

"En understrømning i talen hans er et argument for en ny pakt mellom troen og staten, et argument som først og fremst er drevet frem av krisen i den anglikanske kirken. I det britiske samfunnet har kirken en privilegert plass. For eksempel må monarken være anglikansk. De anglikanske ritualene, som bryllupsseremonien, har en lovmessig autoritet som ritualer i andre religioner ikke har. Den anglikanske kirkens påvirkningskraft er imidlertid sterkt svekket – det er i øyeblikket flere praktiserende katolikker enn anglikanere i Storbritannia – og det er går dyp kløft mellom liberalister og tradisjonalister i kirken.
Autoritetskrisen gjør det nødvendig for Kirken å klynge seg til sine privilegier. Det blir stadig vanskeligere. Istedenfor å argumentere for å gi religionen en større plass i lovverket, tar erkebiskopen i bruk språket til den sekulære pluralismen. Og i stedet for å argumentere for å opprettholde kirkens privilegier, kommer han islam i møte. Konsekvensen av denne moralske feigheten har forsterket krisen i den anglikanske kirken ytterligere."

Se ellers: Kenanmalik.com

Villy Søvndal (SF): Hizb-ut-Tahrir: I er gået forkert!

"Hizb-ut-Tahrir er ikke alene galt afmarcheret – de er simpelthen gået forkert. Hvis de er så fladpandede at de virkelig ønsker Kalifatet og Sharia indført, så er de simpelthen kommet til det forkerte land. De har intet at gøre i Danmark og de vil ikke opnå det de stræber efter.

[...]

Det siges undertiden at medlemmerne af Hizb-ut-Tahrir er dem blandt indvandrerne, der klarer sig bedst når det gælder uddannelse og job. Jeg ved det ikke – jeg er ikke sociolog. Men jeg kan konstatere, at de er rigtig dårligt kørende på alle andre områder. Og det er vel tragedien i det hele: At mennesker der er vokset op i frihed og har fået muligheder, som deres forældres hjemlande aldrig ville have kunnet give dem, alligevel ender som religiøse fantaster med et had, til det samfund de bor i.
Og til dem som føler sig tiltrukket af Hizb-ut-Tahrir, og som nok møder modstand i tilværelsen – nøjagtig som alle andre mennesker møder modstand i tilværelsen: Kom ud af offer-rollen. Kom ud af middelalderen. Hav modet til at betjene jer af jeres fornuft. Anerkend demokratiets historiske overlegenhed, anerkend kvinders myndighed og ligestilling, anerkend fornuft og viden som grundlag for at møde andre mennesker. Så skal det nok gå alt sammen.

Villy Søvndal (SF), Danmark, Februar 19, 2008

Det var rene ord for pengene. Nå gjelder det at flere sosialister tar et oppgjør med religiøse mørkemenn slik de gjorde før i tiden.