Saera Khan

Det er interessant det som skjer rundt Saera Khan. Jeg stemmer ikke Arbeiderpartiet, og har mildest talt lite til overs for metafysisk spekulasjon, så man skulle tro at jeg opplevde en viss skadefryd, men det gjør jeg ikke. Kanskje er det fordi hun er den fineste politikeren på Tinget, men det er vel egentlig mest fordi jeg har likt mange av hennes utspill. Hun har etter mitt skjønn sagt mye fornuftig, så dermed er det en viss ironi over at hun muligens har vært talerør for noen spåkoner i Halden.
Det som gjør at jeg ikke akkurat fryder meg er at det er så klare paralleller til spillegalskap her og for den del alkoholisme, narkomani m.m. Dette handler ikke om grådighet, slik vi har sett fra andre politikere, men om avhengighet og naiv tro. Grådigheten her tilhører spåkonene, som ved å late som om de vet noe som helst om fremtiden, lurer naive mennesker til å kjøpe deres tjenester. Om Åslaug Haga hadde blitt lurt opp i stry pga. en lei stabbur-avhengighet skulle jeg hatt sympati for henne også. Så er det selvsagt ille at Saera Khan har løyet om dette, men det er igjen et fellestrekk hun deler med andre avhengige som lyver for å skjule avhengigheten de vet er feil.
Spåkonene Lillian Johansen og Elisabeth Vinje Andersen liker ikke løgn. De så seg nødt til å gå ut i VG i dag for å si at Saera Khan lyver. Hun lyver om fortiden - de lyver om framtiden. Hun lyver for å redde skinnet - de lyver for å tjene penger. Deres moralske pekefinger kan de stikke et sted der stjernenes posisjon ikke har noe å si.
Det var VG som avslørte denne saken, og all ære til dem for det. Jeg synes det er viktig å følge med på hvordan politikerne forvalter skattepengene våre og ikke minst hvordan de får innspill til politikken. Spåkonene må være blant de få her i landet som har fått betalt fra Stortinget for å være lobbyister. Jeg vet ikke hvor mye de har påvirket Khan, og hvor interesserte de er i rikspolitikk, men mange tvilsomme mennesker kunne nok ha tenkt seg å hatt makt over en politiker eller to. (Se bl.a: Rasputin.)
Dagbladet har sett seg nødt til å dekke saken også innimellom jævlig store annonser for spåtjenester:



Disse annonsene går vel hver dag eller noe, så det er store sjanser for at Dagbladet har tjent helt greit på Saera Khans misbruk av våre skattepenger. Da Dracula, unnskyld, Anne Aasheim, ble ansvarlig redaktør i Dagbladet var noe av det første som skjedde at telesex-annonsene røk ut:

"– Det er vel ikke uventet at en kvinnelig sjefredaktør fjerner dem, sier Anne Aasheim til Kampanje. [...] – Alle disse henvendelsene har satt en gjenklang i meg. Sexannonser fremstår i 2006 som gammelmodige, krenkende og provoserende for mange."

Men spåkoner er altså ikke gammelmodig?
Det hører med at hun spådde at de nå skulle få flere seriøse sponsorer, noe som aldri skjedde.
Uansett, kampen for å fjerne telesex-annonsene i Dagbladet har alltid vært en typisk kvinnesak, noe som Aasheim ikke legger skjul på, så da er det litt rart at de erstattet dette med dypt umoralske annonser som nettopp har kvinner som målgruppe. Før kunne kvinner irritere seg over sexannonser, og bla videre, mens dumme, enslige menn betalte for gildet. Men der mennene ved å ringe telesex fikk en prat og kanskje orgasme, og dermed fikk det de betalte for, betaler kvinner for løgn de tror er sannhet. Nå er det kvinnene som blir loppet for tusener av kroner pga. spåtjenester. Det er nemlig ikke tilfeldig at artikkelen i Dagens Næringsliv for en kort tid tilbake fortalte om «Anne Helene» som ringte for 100 000 kroner.

«Bare tre prosent av norske menn og 11 prosent av kvinnene mener astrologi - altså det å sette opp horoskoper og spå folk ut fra planetenes baner - er en vitenskap.»

Forsking.no 04. september 2007

Jeg har i en god del bloggposter tidligere postet statistikker om religion m.m. (Dagens Ateist og Daily Atheist) og har fått et OK innblikk i hvordan religiøsiteten og åndeligheten fordeler seg på planeten. Før jeg startet bloggingen trodde jeg at kvinner og menn var noenlunde like rasjonelle i hodet, men nå må jeg konstatere at kvinner faktisk er mye mer overtroiske enn menn. Som mann kan jeg selvsagt være ørlite selvgod, men det er litt for enkelt, og jeg løser heller ikke noe problem ved å flire av overtroiske kvinner.
Det må skytes inn at en gjennomsnittlig norsk kvinne er mye mindre overtroisk enn en gjennomsnittlig amerikansk mann, så kultur har mye å si. Men bortsett fra land vi ikke liker å sammenligne oss med, der nesten alle er veldig overtroiske er det slik i det mer rasjonelle vesten at det er kvinner som fortsatt er mest overtroiske. Heldigvis i mye mindre grad enn før. Denne posten, og medfølgende PDF, er veldig talende.

Enhver feminist er veldig flink til å påpeke hvordan skjulte mekanismer i samfunnet påvirker jenter og kvinner til å oppføre seg på bestemte måter samtidig som kvinnene til feministenes ergrelse tror dette er helt naturlig for dem.
Uten å gå inn i feministisk teori kan jeg i alle fall fort konstatere at dameblader renner over av spådamer som må ha en innvirkning på faste lesere. Jeg leser ikke særlig mye dameblader nå om dagen, men min mor leste Allers, Hjemmet og Norsk Ukeblad fast, og jeg leste det meste jeg fant i huset. I damebladene var det stadig spådamer på ferde. Intervjuer med lurendreiere fra det ganske land og utland, ukentlige horoskoper, mega-artikler om hvert stjernetegn, bilag og bøker ved inngangen til hvert nye år som fortalte meg hvordan dette året skulle bli for akkurat mitt stjernetegn(dvs. for meg og 1/12 av kloden). Jeg husker fortsatt da jeg hørte om det «nye» stjernetegnet vannbæreren som skulle presses inn et sted i zodiacen, og informative artikler om kinesisk astrologi i rottens år. Faren min, derimot, leste Vi Menn, og der var det aldri spådamer, men historier om naziubåter på havets bunn og fjols til fjells i Himalaya. OK, det ble vel en UFO her og der, men det er forskjell på usannsynlig og umulig.
I dag er det bare når jeg leser Dagbladet at jeg merker noe til spådamer som Henning Lee Yang. Selv om menn også lar seg lure, er det bare kvinner som pepres med spådamer i alle kanaler. Sa jeg kanal? Her er dagens program(torsdag) i kvinnekanalen FEM:

18.30 Motejuryen (29:122)
19.00 Studio 5 (15)
19.30 En, to, tre - oppussing! (9:70)
20.30 Gatehypnose (8:15)
21.00 Paranormal State (8:20)
21.30 Studio 5 (16)
22.00 Synske barn (2:6)
23.00 Det spøker! (11:14)
23.55 The Closer (7:15)
00.45 Klarsynte etterforskere (9:10)
01.35 SLUTT

Her tidligere vurderte jeg en møysommelig gjennomgang av damebladenes husmorokkultisme, men det ble det aldri noe av, selv om et kort blikk på Narvesen den uka sa meg at det var en del å hente. Jeg kom vel frem til at jeg ikke gadd kjøpe masse blader til det formålet.

Faktum er i alle fall at selv om det nok er en viss forskjell på kvinner og menn rent biologisk når det gjelder hvordan vi forholder oss til rasjonalitet, så er det bare kvinner som blir døket ned i astrologi og overtro fra de er passelig gamle. "Flink pike" og "hore og madonna" har vi hørt om, men "overtroisk pike" bør også inn i det feministiske vokabularet. Det er en selvforsterkende stereotypi.
Det går en klar parallell til slankehysteri og motefiksering, som er mer utbredt hos kvinner enn menn, og det er damer som tilfeldigvis leser flest blader som har dette som spesialfelt. Også menn lar seg påvirke mer av slikt i dag enn før, og det kan nettopp spores tilbake til økt press fra sponsorer som øyner et nytt marked. Det fører til flere åndssvake artikler som forklarer hvordan menn skal trimme bikinilinja og bli selvbrune. Hvis manneblader kjørte like mange astrologi-annonser og tåke-historier som dameblader, så kunne vi nok sett en viss økning i antallet overtroiske menn også.

Derfor er det med en viss ydmykhet, snarere enn mannssjåvinistisk skadefryd, at jeg ofte påpeker dette skillet mellom kvinner og menn. Feminister bør se det som sin sak å bli kvitt spådomsdriten og overtroen, så vi får likestilling på dette området også.

Avslutningsvis håper jeg i det minste at Saera Khan blir kurert for all overtro, og ønsker henne tilbake i politikken i nærmeste framtid.

Meningen med livet

Jeg har klart å irritere meg litt igjen. I kommentaren av Espen Grønlie i denne ukens Morgenbladet, Ateisme er nihilisme, der han tar for seg Jean-Luc Nancy dukker det opp en hel del forutsetninger som ikke henger på greip. (Hva som er Nancy og Grønlie er litt uklart, men det er for så vidt uvesentlig.)

"I fjorårets andreutgave av Harris’ verk skriver Dawkins et forord der han viser til en undersøkelse som indikerer at 53 prosent av den amerikanske befolkningen er kreasjonister: De tror altså at verden ble skapt for 6000 år siden. Dette er selvsagt kritisk. Men det spørs om ikke Dawkins og Harris hadde hatt godt av motstandere med et noe mer nyansert syn på hva gudstro kan innebære."

Man kan faktisk ikke abstrahere bort 53% av USA. Hvis Dawkins og Harris hadde hatt meningsmotstandere som er verdige nok for Grønlie, så hadde de ikke skrevet bøker i utgangspunktet. De har skrevet bøker om reelle forhold, ikke om ideelle forhold. Norge kunne også hatt bruk for motstandere under andre verdenskrig som hadde hatt et mer nyansert syn på hva utenrikspolitikk kan være. Men det hadde vi ikke.

"Følelsen av at noen elsker meg er ikke lett å bevise, eller måle. Men det kan være en helt sann følelse likevel. Og er ikke det å tro på kjærligheten like irrasjonelt, like langt fra enhver beviselig begrunnelse, som det å tro på Gud?"

Det er vanlig at mennesker elsker andre mennesker, derfor er det godt mulig at noen elsker oss. Vi kan selvsagt ta feil, men vi slutter altså fra noe vi har sett hos ett eller to mennesker til at det kan skje med andre. Hvis vi hadde sett én gud kunne det kanskje vært logisk å slutte at det også eksisterte andre guder, men siden guder ennå ikke er påvist slik som kjærlighet ettertrykkelig er, blir det en dårlig sammenligning. Jeg slutter derimot gjerne fra vår eksistens til at det sannsynligvis finnes vesener på andre planeter. Videre skulle jeg ha vært så raus at jeg skulle sluttet fra den kristne guds eksistens til at også Odin og Tor kanskje kan eksistere. Underlig nok gjør ikke kristne dette.

"Det store problemet med Dawkins’ analyse i Gud. En vrangforestilling er hans forestilling om at eksistensen av Gud er å regne som en hypotese, altså en påstand man skal ta stilling til."

Nei, det er ikke det som er problemet. Det store problemet med religioner er at vi må ta en stilling til eksistensen av deres guder. Hvis religioner ikke hadde angått andre enn de religiøse (kanskje på samme måte som drømmene til en som aldri snakker om sine drømmer - og som i alle fall ikke tolker for mye), hadde dette stemt. Men ettersom religion til stadig brukes som argument for lover, politikk og moral, og Guds eksistens brukes som argument for religionen igjen, blir dermed Guds eksistens en påstand man må ta stilling til. Ikke fordi man bryr seg om Guds eksistens, men fordi man bryr seg om hvordan landet og verden styres. Biologer skulle jo strengt tatt bare ha drevet med biologi, men når deres arbeid til stadig møter banale motargumenter fra religiøse mennesker, begrunnet med deres tro på Gud, blir Guds eksistens noe biologene må ta stilling til.

Religion er ikke en privatsak, og har aldri vært det. Når moral ofte begrunnes i religion, og moral har med hvordan mennesker omgås hverandre, blir det interessant for flere enn hvert enkelt religiøse menneske hva man selv tror på. Og omvendt. Jeg anerkjenner fullt ut religiøses rett til å bry seg med hva ateister mener. Vi trenger en offentlig debatt om moral.

"John F. Haught er inne på noe når han hevder at et forsøk på å fjerne den religiøse fanatismen i verden ved å fjerne religion som sådan, er jevngodt med å motarbeide seksuelt misbruk ved å prøve å avskaffe sex overhodet."

La oss tenke oss at man ved et under fikk avskaffet religion. Ikke med tvang, men ved at alle plutselig mistet interesse for religion. Det som hadde skjedd hadde vært at livet hadde fortsatt noenlunde som normalt, minus religiøse utflukter. Det er uansett ikke det interessante her. Det interessante er at uten sex hadde menneskeheten vært borte i løpet av hundre år. Ikke fordi sex gir oss sårt tiltrengt glede og moro, men fordi uten sex får vi ikke barn. Religion er og blir et tankemønster som folk fint klarer seg uten. Det er bare å se til ditt nærmeste ferieland. I Norge er vi velsignet med gode vilkår for ateister, og vi er relativt mange uten at det går noe dårligere med Norge av den grunn. Hadde vi vært uten sex, hadde fødselstallene stupt, noe de ikke gjør og ting hadde gått i dass. Jeg tror også jeg taler på vegne av mange når jeg sier at jeg vil heller være uten religion enn uten sex.
Så til det Haught "er inne på" så må man i alle fall spørre seg om hva man evt. har tenkt å oppnå, for det ene ønsket er menneskehetens undergang mens det andre er svært utbredt om man tar med alle de religiøse som ønsker at alle skal dele noen grunnleggende prinsipper med dem selv. Det er ikke feil av kristne og muslimer å ønske at alle andre skal dele deres tro, det er bare feil hvis de bruker skitne triks for å oppnå dette.
Og så er det slik at å "avskaffe" ditten og datten stort sett er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Det er ikke det det handler om, men om å prøve å gå rett vei skritt for skritt, snarere enn å dra i gang en eller annen omveltning.

"Og akkurat slik vi reagerer på enhver reduksjon av andre mennesker til rene objekter for vårt kjønnsorgan, kan vi spørre oss om ikke en kategorisk avvisning av enhver tro på noe transcendent ikke også innebærer å avvise enhver felles erfaring av noe annet enn rasjonell objektivering."

Felles erfaring? Hvis ordet "felles" skal bety noe, så må det være at det er noe som deles av alle. Bevis 1: ateister deler ikke denne troen på noe transcendentalt. OK, vi er foreløpig i et mindretall, så vi kan jo være skrullinger. Bevis 2: det finnes i følge Adherents.com 4200 forskjellige religioner. Hadde deres transcendentale erfaringer vært "felles" hadde de vært ca. 1 religion. Eller 2-3. I alle fall ikke 4200 forskjellige "sannheter" med et stort antall forskjeller innad. Derimot kan vi si at forståelsen av at gresset er grønt er en felles erfaring. Postmodernister kan spikke noen veldig små fliser på slikt, men innenfor feltet religion er det to ting som i alle fall er en felles erfaring: ingen har noe håndfast bevis, slik vi har bevis for klorofyll. Og alle ser at det spriker voldsomt religionene i mellom hva angår deres "erfaringer".

Påstanden om at ateisme er nihilisme så jeg ikke egentlig bli drøftet i noen særlig grad. Kanskje jeg bare var uoppmerksom, eller jeg må ha det inn med spiseskje, men for å si det jeg tror trengs å sies: ateisme er og blir bare at man mener det ikke finnes noen guder. Det er ikke noe av dette:

"noun: a revolutionary doctrine that advocates destruction of the social system for its own sake
noun: complete denial of all established authority and institutions
noun: the delusion that things (or everything, including the self) do not exist; a sense that everything is unreal"

Det hadde kanskje vært en fordel om Grønlie/Nancy først definerte nihilisme før de konstaterte at ateisme var akkurat dette. Det hadde nok også vært noe med litt faktagrunnlag, for filosofisk spekulering om hva ateisme leder til er og blir spekulasjon. "En undersøkelse viser at de fleste ateister blir nihilister" hadde i alle fall vært noe mer å tygge på enn løse påstander fra en teolog.

"Are you willing to risk madness? spør John F. Haught, og tilføyer: If not, then you are not really an atheist. Nietzsche, Camus, Sartre – de visste hvilken avgrunn som åpnet seg ved Guds død. Men de trodde likevel at ateismen var sann. De tok sjansen på å gjøre sine egne valg til sitt eget livs eneste verdigrunnlag – en slags galskap, egentlig, en megalomani; og samtidig en nødvendig respons på den nihilistiske erfaringen: følelsen av meningstap."

Kan man miste noe man aldri har hatt? Ikke at ateister aldri har hatt en følelse av at livet er meningsfullt, men ateister (muligens med unntak av Nancy) har ikke hatt en følelse av at Gudstro er det som gjør livet meningsfullt. Jeg har for eksempel vokst opp som ateist, og har gjennom livet aldri lengtet etter en mening utover det jeg til daglig erfarer. Jeg mangler gudstro på samme måte som en fisk mangler sykkel, eller for den del gudstro.
Hver gang en eller annen idiot (ja) spør om hva "meningen med livet er" så blir jeg egentlig bare satt litt ut. Det er ikke noe jeg tenker over at jeg trenger å ha. Jeg lever, og det er nok. Av og til hender det at jeg skulle ønske jeg levde på en annen måte, men denne eksistensielle grublingen er jeg fri for. Jeg vet ikke om dette ønsket om at livet skal ha en mening er noe som henger sammen med religiøs tro, eller behovet for en, for det er jo et velkjent spørsmål. Men én ting er sikkert: det at jeg i prinsippet er fornøyd med å leve, jobbe, elske og utfolde meg på forskjellige måter plasserer meg ikke i en eksistensiell avgrunn. Jeg skulle av og til ønske at jeg var flinkere med å holde meg på veien, men jeg sitter ikke og lurer på om det er noen vits å være på vei noe sted i hele tatt.

Jeg er fristet til å spørre om dette higet etter mening er en parallell til higet etter materielle verdier, prestisje eller sånne nymotens adrenalinkick. Det kan være en litt lei konklusjon, for det vil da kanskje være logisk å slutte at dette higet etter mening aldri vil forsvinne, men det virker til gjengjeld ikke til å være så utbredt. Å fundere litt over livet er jo ikke et problem i seg selv. Det virker faktisk som om de største eksistensielle grublerne ofte er religiøse søkere, og de er i klart mindretall. De fleste av oss slår oss banalt nok til ro med det vi har blitt fortalt hjemme, mens noen få er innom alt fra Hare Krishna til scientologi til islam i løpet av få år. (Den eneste religiøse vingleren jeg noensinne har kjent kom da også fra et svært religiøst hjem.) Dette er ikke et forsvar for å ukritisk sluke det dine foreldre har fortalt deg, men en konstatering av at angsten for at livet mangler en mening neppe er særlig utbredt.
Grublingen som ser ut til å følge med higet etter mening er nok ikke alltid av det gode, men på vegne av vanvittig mange ateister kan jeg si med hånden på hjertet at jeg ikke opplever det slik. Dette tomrommet som alle de religiøse søkerne febrilsk prøver å fylle med en ny religion som er "sannere" enn den forrige er ukjent for meg. Jeg vil i alle fall ikke høre fra en religiøs tulling at jeg ikke er bra nok ateist fordi jeg ikke er sinnssvak.

Jeg kan til en viss grad forstå frykten som religiøse har for et liv uten religiøs tro, fordi det for dem nok er en skremmende tanke at det som de har definert som sitt eget livs fundament plutselig skal vise seg å være en illusjon. Men om jeg skal dømme etter hva jeg leser av tidligere religiøses erfaringer etter at de har "mistet" troen, så er nihilismen svært sjelden og i alle fall kortvarig. De fleste er altfor opptatte av å sette pris på livet, som det er, og se på det med nye øyne.
Det hender rett som det er at jeg misunner dem, for de har ikke tapt noen "mening" men vunnet forståelse.


Hvis det skulle være noen tvil:

What philosophy do you follow? (v1.03) created with QuizFarm.com

You scored as Justice (Fairness) Your life is guided by the concept of Fair Justice: Everyone, yourself included, should be rewarded and punished according to the help or harm they cause. "He who does not punish evil commands it to be done." --Leonardo da Vinci "Though force can protect in emergency, only justice, fairness, consideration and cooperation can finally lead men to the dawn of eternal peace." --Dwight D. Eisenhower Justice (Fairness) 70% Hedonism 65% Existentialism 60% Kantianism 55% Utilitarianism 50% Apathy 35% Strong Egoism 30% Nihilism 15% Divine Command 0%

Når det er bra i Norge er det bra i hele verden

"Rundt 1980 var Hedningesamfunnet en aktiv kulturradikal kraft her i landet. Deres mål var å gjøre narr av kristendommen. Mange av oss syntes de hadde mye for seg. Vi hadde jo vokst opp i et samfunn der det nærmest var en plikt å være kristen, hvor forkynnende kristendom var en del av skolepensum, og hvor det var dristig og radikalt å drive gjøn med Gud og Jesus. Tegneseriebladet "Jesus Kristus & Co" stammer fra den perioden, og vi minnes det med vemod.
Nå er situasjonen en annen. [...] Kristendommens plass er nå i utkanten av kulturen, ikke i dens sentrum.[...]
For tida er det ikke de kristne som eksellerer i intoleransens og sneversynthetens kunst. Det kan nesten virke som om det er ateistene. I alle fall noen av dem.
Blant dem som bekjenner seg til darwinisme og annen vitenskap, er det mange som er hundre prosent sikre på at Gud ikke finnes. De vet med andre ord alt som er å vite om universet. Richard Dawkins er den viktigste profeten for denne evangeliske retningen.
Rollene er snudd på hodet. Nå er det i deler av vitenskapen at skråsikkerheten dominerer, mens mange tenksomme kristne uten blygsel tilkjennegir tvil, ambivalens og åpenhet. Tidligere har det vært motsatt"

Tvilens kunst, Thomas Hylland Eriksen, Dagbladet Magasinet, 26/08 2008

Hylland Eriksen er som vanlig ut på ateistjakt, men skyter et solid bomskudd. Først beskriver han en norsk virkelighet, som jeg ikke skal kritisere så alt for mye. Jeg svelger det ikke helt, men vi kan nok si at Norge er ett av de beste landene å være ateist i. Dernest mener han at Richard Dawkins er for knallhard for denne virkeligheten.
Men surprise-surprise, Richard Dawkins skrev ikke en bok om norsk intolerant kristendom. Han har i første rekke skrevet om kristenkonservative i USA, og om muslimer i Midtøsten. Hvis Hylland Eriksen mener at den amerikanske kristendommen er i utkanten av kulturen, så er han helt på bærtur. Og hvis han mener at islam i Midtøsten er på utkanten av kulturen, ja så er han på bærtur i ørkenen.
Norske ateister har lite å klage over når det gjelder norske forhold. Men vi er ikke representative for hvordan det står til med religion i resten av verden. Tvert i mot brukes Norge og Skandinavia ellers som eksempler på hvor bra det går i land med lite religion(stikk i strid med religiøses påstand om at det blir stalinisme).
Noe av det man merker veldig godt når man kommer i kontakt med ateister fra andre deler av verden, enten det er i Midtøsten eller Midtvesten er at de lever farlig. I Midtøsten kan du bli drept, i Midtvesten nøyer de seg med å ramponere bilen din eller fryse deg ut.

Didrik Søderlind i HEF har ikke vært en utpreget Dawkins-fan, men se forandringen etter at han deltok på humanistenes verdenskongress nylig:

"Jeg tror aldri jeg har forstått Richard Dawkins og Christopher Hitchens’ religionskritikk så godt som etter å ha møtt utenlandske humanister og hørt deres historier om religionsvesenet i deres hjemland. Religionskritikken har alltid vært en viktig sak for humanister. Det bør den fortsatt være, selv om skytset som brukes må kalibreres etter målet som skal rammes. Med opplyste og fornuftige religiøse mennesker (den norske normen) kan vi ha vennskapelige vannpistolkamper, og så samles om våre felles verdier etterpå. Men når vi møter undertrykkende, farlig religiøs praksis bør vi fremdeles rulle ut de store kanonene. Det er grenser for hva slags svineri folk skal få slippe unna med så lenge det kan kalles religion."

Kanskje kunne Hylland Eriksen skrevet noe mer meningsfullt om Dawkins hvis han tok en tur til Texas, på trygg avstand fra sosiologer og antropologer, og diskuterte litt religion med vanlige folk, og sa at han var ateist.
Jeg tror pipa ville fått en annen lyd når den tvilen han berømmer norske kristne for ble erstattet med fordømmelse, og spørsmål om hvordan Hylland Eriksen i hele tatt kan være til å stole på uten religion.

Gud på tjukken

"Vi må ikke innskrenke Gud ved å bare omtale Gud som en far og mann, mener norsk teolog. I Det gamle testamentet omtales Gud på mange måter, både i kvinnelig og mannlig språk" Forskning.no, 22. juni 2008 Det er interessant det forsker Hanne Løland har sett på, at språket i Jesaia omtaler Gud på en kvinnelig måte. Nærmere bestemt har hun funnet frem til Jesaia, 42:13-14, 46:3-4 og 49: 14-14, som nærleses i en avhandling. "42:13 Herren drar ut som en helt, som en kriger vekker han sin stridslyst; han lar hærropet runge og viser sin styrke for fiendene: 14 I lange tider har jeg vært rolig, har tidd og holdt meg tilbake. Nå skriker jeg som en fødende kvinne, jeg fnyser og snapper etter været." "49:14 Sion sier: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» 15 Kan en kvinne glemme sitt diende barn og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så vil jeg aldri glemme deg." Joda, artig er det. Problemet, som veldig tydelig kan leses ut fra Forskning.no-artikkelen (Hentet fra "Lys og Liv" står det) er at man bruker tre bibelvers til å mekke sitt eget narrativ. For all del, det uttales ikke direkte (det er en unnlatelsessynd). Om ikke Lølands, så journalistens. "Se her, kvinnelig språk om Gud!" Ikke "Se her, i et hav av misogyni, vold og syke fantasier fant vi et noenlunde brukbart vers." Det er spesielt denne ordlyden jeg stusser over: "Vi kan lære av GT som har en stor variasjon i sitt gudsspråk. Her brukes kvinnelige og mannlige bilder om hverandre."(Journalistens sitat) I denne sammenhengen ser det ut som om det er nesten like mange observasjoner av mannlige og kvinnelige bilder, noe som selvsagt ikke er tilfelle. Likevel vil det være fristende for liberale teologer og diverse synsere å bruke dette i en videre kjønnsdebatt innen kirken for å underbygge at Gud ikke nødvendigvis er en mannlig kjiping. Og for dette formål kan man altså bruke Jesaia, av alle. Men her følger et litt mer representativt utdrag, fra Jesaia 3: Dom over Sions døtre 16 Herren har sagt: Fordi Sions døtre er stolte og går med kneisende nakke, kaster lokkende blikk til siden, går omkring og tripper og klirrer med sine fotringer, 17 så vil Herren la Sions døtre bli fulle av skurv i hodet og gjøre dem snaue om pannen. 18 Den dagen skal Herren ta fra dem all deres stas: fotringene, solsmykkene og halvmånene, 19 øreringene, armbåndene og slørene, 20 hodepynten, fotkjedene og beltene, lukteflaskene og amulettene, 21 fingerringene og neseringene, 22 festklærne, kåpene, sjalene og veskene, 23 speilene, underkjolene, hodetørklærne og kastene. 24 Da blir det stank istedenfor vellukt, rep istedenfor belte, skallet hode for kunstige krøller, strieplagg istedenfor stasklær og brennemerke for skjønnhet." Kvinne er kvinne verst? Se også: David Plotz - Blogging the Bible: The Complete Book of Isaiah The Skeptic's Annotated Bible: Isaiah

Den kristne bin Laden?

"I grove trekk er Joseph Kony en kristen Osama bin Laden. Han bruker religion selektivt og manipulativt, for å mobilisere til kamp for irrasjonelle politiske mål.

[...]

De som roper høyest om islams angivelige voldelighet, er de samme som like forenklende fremhever kristendommens angivelige kjærlighet og humanisme. Siden 2001 er denne konstruerte dikotomien blitt presentert i vestlige medier med større og større styrke, færre og færre nyanser, i flere og flere kanaler.
Kan det være at en kristen terrorist, like gal som og enda mer voldelig enn muslimske fanatikere, ikke passer inn i den verden som akkurat nå konstrueres rundt oss?"

Simen Sætre, Morgenbladet, 13. juni 2008

Simen Sætre påpeker noe viktig i artikkelen, at Joseph Kony og Herrens motstandshær ser ut til å unngå rampelyset og mye velfortjent kritikk(for ikke å si intervensjon). Men sammenligningen mellom Osama bin Laden og Joseph Kony holder likevel ikke mål, rett og slett fordi Kony er så mye verre. Se eksemplene fra Sætres artikkel. Osama bin Laden har meg bekjent aldri gjort tilsvarende. Betyr ikke dette at Sætre har rett?

Nei, for bin Laden kan i mye større grad representere en tendens innen for islamisme. Han er rett nok ekstrem innenfor sitt område, men de siste årene har vist oss at han ikke er en ensom svale. 911 har blitt repetert og forsøkt repetert av islamistiske fans fra hele verden.
Noe slikt kan ikke sies om Kony. Han er rett og slett for ekstrem. Det er liten grunn til å tro at det sitter en del kristne rundtomkring som innerst inne synes at det er greit å få sine soldater til å bite ihjel andre soldater "fordi det står i bibelen". Det blir rett og slett for sadistisk og for ekstremt til å vinne oppslutning. Bin Laden inspirerer mennesker, Kony skremmer vettet av folk. Bin Laden er mer en renskåren fanatiker, som ikke har direkte sadistiske motiver, men som benytter seg av død som virkemiddel. Det har mennesker gjort med god samvittighet til alle tider, men de rent sadistiske eksessene til folk som Kony er det lengre mellom. Det er som forskjellen på en torturist og en bøddel.

Derfor mener jeg at det blir feil å sette det opp slik at kristendommen på en måte er like problematisk som islam fordi Josephy Kony er verre enn Osama bin Laden. Hvis det var Konyer og kvasi-Konyer spredt over hele verden skulle jeg ha vært enig, men så lenge han er nokså alene er han ikke en kristen bin Laden. En annen ting er at selv om bin Laden plukker og velger fra sin religion (slik alle religiøse gjør) er det vanskelig for meg å vite hvor fra Kony for eksempel skulle ha plukket at det er greit å bite folk ihjel. Bin Laden sitt resonnement om jihad og at det er greit å drepe sivile føles ikke så uislamsk som det å bite mennesker ihjel føles både ukristelig, uislamsk og direkte umenneskelig.

Nå er det også klart at siden Kony ikke er en internasjonal trussel, så er han heller ikke på noens dagsorden. Isolerte kriger og borgerkriger som ikke forstyrrer fred og ro i verden forøvrig har dessverre en tendens til å bli glemt. Derfor får ikke Kony den oppmerksomhet han kanskje skulle hatt.
Men å trekke frem Kony som et symptomatisk problem for kristendommen, som fortjener like mye oppmerksomhet som bin Laden "for balansens skyld", det blir bare usaklig.

Derimot vil jeg si meg enig med Sætre i sluttpartiet om at den der dikotomien med humanistisk kristendom vs. voldelig islam (som to monolittiske størrelser) ikke henger på greip. Det humanistiske Vesten, den sivilisasjonen som jeg mener er verdt å forsvare (og spre fruktene av) er på ingen måte en gave fra kristendommen. Hver eneste frihet vi har har folk måttet kjempe for, og det svært ofte mot Kirken, og altså mot de samme kristenkonservative kreftene som i dag hevder de står på vår side. Men det er en annen diskusjon.

Har skrevet lite i det siste fordi jeg har hatt mindre tid og lyst til å pløye meg gjennom tonnevis med feeds. Er en del (positive) forandringer på gang i livet ellers også, så jeg får se hvordan den nye rytmen påvirker bloggingen. Men så lenge jeg klarer å irritere meg blir det vel ei råd!

Kongen og Douglas Coe

Det er bra at Dagbladet følger med på hvem kongen møter når han for andre gang får besøk av Douglas Coe i The Fellowship. Dette har falt Lars Rise tungt for brystet. Ingen tror selvsagt at Douglas Coe = Adolf Hitler = Kongen. Det er ikke det det handler om, men om at det Coe står for ikke er særlig gangbart i Norge.
Først og fremst: Det kunne like godt ha vært Jerry Falwell, Ted Haggard, Pat Robertson eller hvemsomhelst andre av disse folkene i sine velmaktsdager. Det ville tatt seg dårlig ut for Kongen uansett. Glem statskirkeepisoden, dette er drøye folk i en norsk kristen kontekst.
Men Coe's referanser til Hitler, Lenin og Mao er i en annen klasse. Selv Finn Jarle Sæle ville bare brukt disse navnene mot ateister. Alle kan se at trekløveret hadde enkelte kvaliteter som sikret dem makt, og at å verdsette dette ikke er ensbetydende med å støtte antisemitisme for eksempel. Men når ett av deres viktigste fellestrekk er deres særdeles grådige behov for makt, så er nettopp denne presiseringen drepende snarere enn formildende. Det hadde vært annerledes om Douglas Coe hadde hyllet de tre for deres vektlegging av design i politikken(stort mer positivt finner jeg ikke å si om noen av dem). Han valgte derimot å hylle dem for deres vilje til makt.

"The sermons are little surprise to writer Jeff Sharlet. He lived among Coe's followers six years ago, and came out troubled by their secrecy and rhetoric.
“We were being taught the leadership lessons of Hitler, Lenin and Mao. And I would say, ‘Isn’t there a problem with that?’ And they seemed perplexed by the question. Hitler’s genocide wasn’t really an issue for them. It was the strength that he emulated,” said Sharlet, who is a Contributing Editor at Rolling Stone and is an Associate Research Scholar at the NYU Center for Religion and Media in New York."

NBC/Deep Background, April 03, 2008

Og Coe gjorde det med en utmerket referanse til Jesus:

"I've seen pictures of the young men in the Red Guard…they would bring in this young man’s mother…he would take an axe and cut her head off. They have to put the purposes of the Red Guard ahead of father, mother, brother sister and their own life. That was a covenant, a pledge. That's what Jesus said." (NBC)

"Matteus 10:37 Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd."

Kunne ikke sagt det bedre selv! Bedre enn Coe altså, ikke Jesus.
Det hevdes at Hillary Clinton har hatt en del med Coe å gjøre - og hun vil ikke innrømme det:

"Asked about Coe’s influence on Hillary Clinton, people close to her told NBC News that she does not consider him one of her leading spiritual advisors. They added that Senator Clinton has never contributed to Coe’s group, is not a member of The Fellowship and has never heard the sermons obtained by NBC News. And, they said, Doug Coe is not Hillary Clinton’s minister."(NBC)

Si hva du vil om Hillary Clinton, men jeg tror ikke hun tar helt feil når hun prøver å late som om hun ikke har hatt noe med ham å gjøre. Godt mulig det er etter pålegg fra Coe. Kongen derimot, fører det opp i journaler.

Men det må da være bra at Kongen holder kontakt med folk som er i en organisasjon som ble startet av en utvandret nordmann og greier? Kanskje Coe bare er en norgesvenn? Abraham Vereide, som startet organisasjoen må ha vært litt av en mann.
Generelt dukker alle slags konspirasjonssider opp om man søker på f.eks. Vereide Hitler. Det er kanskje ikke så rart at konspirasjonssider dukker opp da hemmelighold og mektige menn var Vereides oppskrift på hvordan man best kunne forandre samfunnet ved udemokratiske midler. Og Jesus da, selvsagt. Strengt tatt er dette nærmere Hitler's skremmebilde om jødenes verdenskonspirasjon enn nazisme, men skummelt er det likevel. Det er uansett ingen vits å kaste bort tiden på konspirasjonsteoretikere, så la oss høre det fra en med doktorat i teologi og politisk filosofi:

Terry Lane: We’re going to run out of time soon,and we have to get on to what is really the sinister theme in your book, one part of which is the role played by right-wing think-tanks in Australia to try to purge the mainstream churches of their sentimental radicalism, and the other is the intrusion of the American evangelicals into the Australian political scene by a program of recruiting influential people. Now tell us about The Family and what it does.
Marion Maddox: The Family is one of the names of an organisation that has existed since the 1930s, but it has had various different titles. One is The Family, one is The Fellowship, one is International Christian Leadership, one is the International Council for Christian Leadership, and right at the beginning when it was just American, it was called the National Council for Christian Leadership. And I just for convenience went with The Family as the most recent name that it goes by. It was founded in the 1930s by a Norwegian actually, immigrant to America called Abraham Vereide, and he started it because he was worried that Seattle, where he lived at the time, was at risk of Communist takeover, and the solution was prayer groups meeting with the most powerful men, it was in those days, to hold up the nation in prayer, and so he started what became the Prayer Breakfast Movement in America, meetings of politicians, business leaders, industrialists, meeting outside of a church context to pray together, read the Bible, and discuss their lives in the context of what they’ve read. I’ve just been reading Abraham Vereide’s biography and it’s full of testimonies about the effectiveness of this, like the time when a labour union leader came to one of the breakfasts and immediately was moved to confess to all the industrialists present how much he’d been a thorn in their side, and that he was going to go away and not disrupt production any more. So Abraham Vereide, although he talked about it in politically neutral terms, plainly saw his
movement as having a political goal.
[...] But the worrying aspect of it, as a number of American journalists who’ve investigated The Family have demonstrated, is that The Family itself as an organisation, has aspirations which are quite undemocratic. So Geoffrey Charlotte, an American journalist who lived in a house run by The Family, a training house, for some time, he quoted leaders of the organisation saying things like, ‘Everything you need to know about leadership you can see in the cross: it’s vertical, not horizontal. We elect our leaders but Jesus elects his, and what it means to be a leader elected by Jesus is that you can do anything you like and nobody can judge you, because you’ve got divine endorsement’. So in other words, the sorts of checks and balances on leaders that we normally assume to be an essential part of the democratic process, The Family sees as an obstacle to divine rule, and if the law comes from God, rather than from humans, then why wouldn’t you want to just impose it in quite a direct way. And The Family, in its discussions of its own goals does have quite a specific commitment to putting what it regards as Christian values, which of course are not what many Christians would regard as Christian values, into place through the law, regardless really of whether it’s endorsed by the majority of the people."

Intervju med Dr Marion Maddox (doktorater i teologi og politisk filosofi) på "National Interest" Radio National i Australia. Hun er Senior Lecturer, Religious Studies, Victoria University, Wellington New Zealand.

Den tidligere nevnte Jeffrey Sharlet skriver dette:

"In 1946, Vereide, too, toured the world, traveling with letters of introduction from a half dozen senators and representatives, and from Paul G. Hoffman, the director of the Marshall Plan. He traveled also with a mandate from General John Hildring, assistant secretary of state, to oversee the creation of a list of good Germans of “the predictable type” (many of whom, Vereide believed, were being held for having “the faintest connection” with the Nazi
regime), who could be released from prison “to be used, according to their ability in the tremendous task of reconstruction.” Vereide met with Jewish survivors and listened to their stories, but he nevertheless considered ex-Nazis well suited for the demands of “strong” government, so long as they were willing to worship Christ as they had Hitler."

Jeffrey Sharlet, Harper's Magazine, March 2003

På tross av at "Hitler-beundrer" kanskje er å strekke Coes beundring for Hitler litt langt har Dagbladet sitt på det tørre her. Vel. Kongen må gjerne møte Tore Tvedt for min del, for jeg har allerede blitt republikaner.


Lesestoff:
Say Hillary, What About The Religious "Family" You Have Chosen To Be Part Of?
Christian Right: Who's the Man Behind the Curtain?
The Christian Mafia: Rule By Divine Right
Showing Faith in Discretion
Meet 'The Family'

Flere personlig kristne – svakere likestilling

"Hva hemmer og hva fremmer likestilling mellom kjønnene rundt om i landet? I denne kronikken skriver Dag Ellingsen at det kan tyde på at kristentro ikke akkurat styrker likestilling mellom kjønnene – og motsatt: Likestillingen er sterkest i fylker der kristentroen er svakere. Sterkest er utslagene der den religiøse oppslutningen er bredest – i Agderfylkene.

[...]

Det er mange av de samme fylkene som hele tiden har pekt seg ut som svake på likestilling. Vest-Agder har hvert eneste år kommet på sisteplass, mens Aust-Agder og Møre og Romsdal har vekslet på å ha nest siste og tredje siste plass blant fylkene. Rogaland og Østfold har også vært fylker som jevnt over har hatt svake plasseringer.

Det er også mulig å skille ut en klynge av kommuner som jevnt over skårer dårlig. Det går et belte av kommuner fra vest i Telemark til øst i Rogaland, med rundt 15 kommuner som jevnt over kommer dårlig ut.

SSB har flere ganger kommentert dette funnet med karakteristikken "bibelbeltet". De større byene, med unntak av Drammen, befant seg alle over landsgjennomsnittet på indeksen i 2007. Kristiansand er den eneste storbyen som ligger i Agder. Med skåren 2,7 på likestillingsindeksen blir denne byen ”slått” av både Trondheim, Oslo, Stavanger og Bergen.

[...]

Statistisk sentralbyrå har ikke jevnlige undersøkelser for å kartlegge nordmenns religiøsitet. Det finnes data om medlemskap i statskirken som lar seg anvende på regionalt nivå, men dette sier relativt lite. Snarere er det slik at mange fylker med relativt lave andeler medlemmer av statskirken, kjennetegnes av høy tilslutning til frikirkene. Dette er for eksempel tydelig i Vest-Agder.

Det finnes flere andre kilder for å finne regionale fordelinger av religiøsitet i Norge. Vi finner størst grunn til å feste lit til undersøkelsen "Norsk Monitor", foretatt av Synovate MMI. Den har løpt hvert annet år helt siden 1985 med de samme spørsmålene om religiøsitet. Professor Ottar Hellevik er den faglige hovedansvarlige for undersøkelsen, og har gjort noen interessante spesialkjøringer:

Rundt to av ti av landets innbyggere regner seg som personlig kristne. I Vest-Agder er det fire av ti. I fylker som Hedmark og Nord-Trøndelag er det bare rundt 16 prosent personlig kristne. Det er bare i Agderfylkene at mer enn hver tiende innbygger går 10 ganger eller mer til gudstjeneste i året.

I Hedmark og flere av de nordligste fylkene er det bare 2-3 prosent som viser så stor religiøs interesse. Tidligere kunne man regne Sørlandet og Vestlandet som et slags religiøst fellesområde, slik er det ikke lenger: Sørlandet er alene om å skille seg ut.

Og den religiøse interessen blant egdene stopper ikke der. Mange er medlemmer i kirkesamfunn som ikke er del av Statskirken, og det gjenspeiler seg i hvor mange som deltar i religiøs møtevirksomhet utenfor kirken.

20 prosent av vestegdene går 10 ganger eller oftere på slike møter i året, i tillegg kommer 6 prosent som går 4-9 ganger. Igjen er austegdene noe mindre flittige, men langt flittigere enn i resten av landet. Motsatt er det under 2 prosent av Hedmarkingene som går 10 ganger eller mer på slike møter, og stort flere er det ikke i mange av de nordligste fylkene."

Dag Ellingsen, Forskning.no,21. april 2008

Kanskje ingen bombe akkurat, men det var interessant å se forskjellene tallfestet.
Les mer om beregningene i selve artikkelen.


Se også:

"Samboerforhold sprekker oftest på Sørlandet
Samboere med barn på Sørlandet er mer utsatt for samlivsbrudd enn i andre landsdeler, viser en ny studie.
Forskeren Turid Noack ved Statistisk Sentralbyrå (SSB) har kommet frem til denne konklusjonen etter å ha studert tallene, ifølge Fædrelandsvennen.
- Vi trodde at brudd i samboerskap også skulle ligge lavt på Sørlandet, siden skilsmissestatistikken er lav i denne regionen, sier hun.[...] - Da viste det seg at samboerskap i Agder-fylkene røk hyppigere enn ellers i landet.
Hun tror at en av grunnene til de hyppige bruddene, er at gruppen er i kraftig mindretall på "det blide sørlandet" som vanligvis forbindes med sterk kristen tro og tradisjonelle parforhold. [...]
Noack mener det kan være interessant å se på om det er en egen gruppe mennesker som inngår samboerskap i Agder."

DagenMagazinet, 22.04.2008

Kvinderne stormer frem i folkekirken

"Kvinderne er i overtal på både teologi- og præsteuddannelsen, og det betyder ifølge uddannelserne selv, at tre ud af fire præster i fremtiden vil være kvinder. Dermed får præsten en helt ny rolle, vurderer flere
I fremtiden vil der være langt flere kvindelige end mandlige præster på prædikestolen end i dag, hvor knap halvdelen er kvinder. Nye tal fra de to pastoralseminarier, der uddanner præsterne, viser nemlig, at det er kvinderne, der vil have præstekraven på.
Tidligere var der overtal af mandlige studerende og mandlige præster, men på præsteuddannelsen, der strækker sig over et semester, er der de seneste 10 år uddannet 642 kvindelige præster mod kun 399 mandlige. Og de seneste år er det normalt, at der er to eller tre gange så mange kvinder som mænd på studiet. Der er endda semestre, hvor kun hver femte stol til undervisningen er optaget af en kommende mandlig præst.

[...]

– Der kommer en anden forventning til præsten, fordi det nu bliver et kvindefag. Der kommer en forrykning væk fra præsten som autoritetsperson og statens repræsentant i nærsamfundet til en omsorgspræst, der bliver en central moderskikkelse i sognet."

Kristeligt-dagblad.dk, 23. apr 2008

Her handler det ikke bare om at kvinner stormer frem, men at menn tydeligvis stormer ut. Godt nytt er det uansett, for en kirke full av omsorgspersoner blir litt mer grei. Det vil også gjøre noe med den videre rekrutteringen av menn.

Indvandrerpolitikere vil forbyde Hizb-ut-Tahrir

"Mens Rigsadvokaten undersøger, om det kan lade sig gøre, er mange af landets byrådspolitikere med indvandrerbaggrund ikke i tvivl: Den yderliggående muslimske organisation Hizb-ut-Tahrir skal forbydes.
Det er meldingen fra halvdelen af indvandrerpolitikerne i landets byråd, viser en rundspørge fra Ritzau.
Samtidig er kun ni procent af politikerne positive over for Islamisk Trossamfund, der har fået kritik for at støtte Hizb-ut-Tahrir.

[...]

Rundspørgen blev udsendt til de 68 byrådspolitikere i Danmark fra ikkevestlige lande, som Ritzau har kendskab til. 35 har svaret, hvilket giver en svarprocent på 51."

Politiken.dk, 20. apr 2008

En svarprosent på 51 gir egentlig grunn til bekymring. Jeg skjønner heller ikke helt hvordan de har regnet. Er det halvparten av innvandrerpolitikerne(68/2), eller er det halvparten av de som svarte(35/2)? Sistnevnte er jo ikke noe å juble over.

Se ellers:
Afhopper advarer mod Hizb ut-Tahrir
S ønsker pengestrøm fra Hizb ut-Tahrir undersøgt

HEF bør forkynne

HEF har vunnet en seier. De har fått NRK til å oppheve "kristenmonopolet", og alle hjerter fryder seg når det eneste resultatet er at man får litt mer islam. HEF har ment at det helst ikke burde være forkynnelse på NRK i hele tatt, men sekundært at alle andre bør slippe til. Det er slik HEF er. HEF er en slags livssynenes svar på John Christian Elden eller et slags norsk ACLU. Som Jan Benj. Rødner, tidligere leder i Samarbeidsrådet for Tros og Livssynssamfunn sa det:

"Som leder for STL er det fint å se hvordan HEF forsvarer menneskerettighetene på et prinsipielt grunnlag, ikke bare når det gjelder HEF, men for alle! Her er noe vesentlig i HEFs moralske styrke. HEF har gjort seg sterkt og positivt bemerket ved konsekvent å kjempe for våre alles rettigheter, på tvers av tro- og livssyn."

Året etterpå, under ledelse av HEFs Bente Sandvig skrev hun under på at:

"et slikt pålegg [om å vie likekjønnede par] vil innebære et alvorlig brudd på religions- og livssynsfriheten og våre menneskerettslige forpliktelser."

Og nylig, da beboere på Opsahl mente at det ble for mye støy fra kirkeklokkene(jeg har bodd der og vet hva de snakker om), så hører vi fra HEF:

"Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund mener klokkeklang hører med til religionsfriheten, men at det burde bli slutt på kirkens særordning.
- Det er klart diskriminerende at enkelte trossamfunn har privilegier andre ikke har, og et eksempel på at vi er langt fra å takle religionsmangfoldet i Oslo, sier han."

Man må spørre om HEF har en sjel eller om det bare er sterilt paragrafrytteri i pluralismens navn?

Vi som driver med religionskritikk får innimellom vårt pass påskrevet. Noen mener at man bør fokusere mer på det humanistiske livssynet. Og det kan jeg være enig i, for slik det er i dag er det ikke noe livssyn i Norge. Ikke når hver eneste uttalelse fra HEF handler om juridiske spørsmål, og sekularistiske demarkasjonslinjer. Et livssyn sier for eksempel noe om hva som er bra eller dårlig moral - og hvorfor. I HEF er det for mye vifting med menneskerettigheter, som de nye ti bud, men alle som har tatt en kikk på dem vet at det er like mange konflikter der som i bibelen, og at de derfor må tolkes. Og vi vet at menneskerettighetene er et kompromiss mellom østblokken og vesten - to forskjellige syn i ett. Dermed kan litt tafsir være på sin plass.

Religionskritikerne av oss er opptatt av moral, fordi vi mener at religion leder galt av gårde, fordi vi mener at Gud og Allah er usympatiske osv. Nyateismens eksistensgrunnlag stammer fra umoral i religionens navn. Kall det gjerne ateistisk moralisme. Men det er ikke gymnasial bedrevitenskap, som f.eks. at man leker seg med å finne feil for moro skyld. Det gjorde jeg, nettopp i gymnas-alderen, men etter 11. september har det dukket opp helt andre perspektiver som jeg ikke ante noe om da jeg første gangen satte meg ned med en studieversjon av Matteus-evangeliet for å finne feil. (Det var rett nok ganske lærerikt, så det må ikke undervurderes)

Men tilbake til det humanistiske livssynet. Hva har humanismen å by på, rent positivt - utenom religionskritikk og sekularistisk jus? Det kunne kanskje ha vært noe å komme på lufta med i NRK. Religionskritikerne av oss har brukt mye tid på å undergrave religion, og sekularistene har brukt mye tid på å undergrave Statskirkens særrettigheter - men hva vil man? Finnes det noe mer enn relativisme? Jeg mener at ateister og religiøse (som har blitt kritisert sønder og sammen for sine etiske forslag) har krav på at HEF lever opp til begrepet livssynsorganisasjon og presenterer et livssyn. Hvis den eneste arven etter HEF skal være at de la åpen veien for islam, så tror jeg mange ville ha betakket seg. Kan det være så vanskelig å si noe om livet som på den ene siden kan vekke ateister og på den andre siden vise de andre livssynene at humanisme er noe mer enn et fravær og et påskudd?

Kristne har fått ufortjent mye pes på grunn av misjoneringen sin. Ikke alltid for hva de misjonerer, men for at de gjør det i hele tatt. Det er en negativ kritikk, for man kan både si noe bra og noe dårlig. Jeg tilhører ikke en fløy som mener at kristendommen har vært en ulykke. I mange tilfeller tror jeg at kristendommen på sikt har gjort ting bedre i forhold til hedenskapen (også den i Norge). Og på tross av en dårlig start er reformasjonen noe av det beste som har hendt. Kritikken nå kommer av at jeg mener vi har et bedre alternativ. Men denne antipatien mot kristen misjon henger også ved mange ateister som er redde for å gjøre det samme. Men jeg sier heller: Vær frimodige. Kom med forslag, og ta heller kritikk.

Å si noen ord på radio er svært langt fra den forkynnelsen folk har fått presset nedover ørene og som de hater. Si noe fint for all del. Men frels oss fra relativisme, for det er ikke noe livssyn, og det er i alle fall ikke i menneskerettighetenes ånd.

Litt apartheid, Herr Statsråd

"De sis­te ukers re­li­gi­ons­de­batt har igjen satt re­li­gi­ons­fri­het på dags­or­den, som et «ver­di­kon­ser­va­tivt» opp­rør mot en sta­dig mer ag­gres­siv se­ku­la­ris­me. Støy­ni­vå­et er høyt, men pri­mært for­di de­bat­tan­te­ne frem­står som to alen av sam­me styk­ke. Både fideister (Rana, Ot­to­sen) og sekularister (Stor­haug, Bruun-Pe­der­sen) ap­pel­le­rer til blind tro på egne ver­di­er.

Den stør­ste re­el­le trus­se­len mot fri re­li­gi­ons­ut­øv­el­se i Nor­ge lig­ger imid­ler­tid på et an­net plan, nem­lig i Ar­bei­der­par­ti­ets ideo­lo­gis­ke over­sty­ring av kir­ken. Når KRL mø­ter be­ret­ti­get prin­si­pi­ell og ju­ri­disk mot­stand, er det ikke for­di fa­get er for kris­te­lig, men for­di man ideo­lo­gisk vil fast­hol­de et en­hets­sam­funn der det ikke len­ger fins noen re­li­gi­øs enig­het. I Tysk­land er re­li­gi­ons­un­der­vis­nin­gen kon­fe­sjo­nell – pro­te­stan­tisk, ka­tolsk, hu­man­etisk, et­ter hvert mus­limsk og så vi­de­re – men det fins selv­føl­ge­lig fri­taks­rett. Der­med unn­går man den tvang til tro som er då­rers verk, men også den re­li­gi­øse an­al­fa­be­tis­men som gir fritt spil­le­rom for blind tro – både kris­ten, mus­limsk og ate­is­tisk."

Marius Timmann Mjaaland, Postdoktor ved UiO, Morgenbladet, 11. april 2008

Som med Harald Stanghelles "intolerante toleranse" kan også den opprinnelige overskriften i dette innlegget, "Blind tro på egne verdier", dyttes rett tilbake på opphavsmannen, for Mjaaland har utvilsomt blind tro på egne verdier, nærmere bestemt sekularismen.

Sekularisme kan nemlig være så mangt, så han er upresis når han dytter Storhaug og Jens Brun-Pedersen inn i samme kategori og kaller den sekularisme uten å ta med seg selv. Snarere er det slik at mens Storhaug sitter i en Arbeiderparti-tradisjon der religion kan og bør reguleres vil nok Mjaaland oppdage at Jens Brun-Pedersen langt på vei vil være enig med seg selv i hvordan religion bør organiseres.

Sekularisme er altså ikke ensbetydende med avreligiøsifisering (eller hva man skal kalle det når det utmerkede ordet "avkristning" ikke er dekkende nok). Det er først og fremst en måte å organisere samfunnet på slik, at man unngår religionskonflikter, ved at religion blir privat. Dette har ingenting med ateisme å gjøre, men mye mer med kjøreregler å gjøre. Når det gjelder utdanning kan man f.eks. gjøre som i USA og fjerne religion fra skolen, og si at det får være opp til foreldrene å lære barna sin egen religion. Eller man kan ha religiøse privatskoler, eller slik Mjaaland foreslår: segregering i religionstimene slik at man ikke unødig forstyrrer elevene med andre ideer enn dem foreldrene bestemmer at de skal ha.

Jeg er svært uenig i en slik strategi. Det verste er selvsagt den amerikanske varianten, der folk har blitt mye mer intenst kristne enn nordmenn, men langt mindre opplyste om det de etter sigende tror på. At bare halvparten av amerikanerne kan nevne minst ett av evangeliene er jo krise, uansett tro. (Se: her, her og her)

Men religionssegregeringen til Mjaaland er heller ingen bra idé, rett og slett fordi det er segregering(og fritaksretten sender igjen tankene til USA og fritak fra informasjon). Han sier ikke nøyaktig hva han tenker på med "kon­fe­sjo­nell" undervisning, men er det slik at bare muslimer skal lære om islam? Er det veien å gå i dag? Og muslimer, skal de ikke lære om hvordan kristne og ateister tenker om etikk og religion? Skal vi ha sunni, shia, wahhabi, sufi, protestantisk, katolsk, bahai, ahmadiyya, humanistisk, objektivistisk, hindu... å ja, han glemte hinduene og antageligvis de fleste andre religioner. Hver unge må snart ha sin egen klasse.

Skal vi ikke bare lære om hverandres verdisett fra nyhetene kanskje?

I det homogene samfunnet som Norge var tidligere betød sekularisme at religion var en privatsak, og at ateistene skulle få fred fra religion av og til (noe som strengt tatt ikke skjedde). Da var sekularisme i teorien bra for ateister og dårlig for misjonerende kristne. Men i dag betyr en slik sekularisme religionsapartheid som i stedet for å forsøke å forminske forskjellene mellom kulturer vil øke dem. Det kan tenkes at i samfunn med store religionskonflikter vil et skille kunne dempe gemyttene, det var slik ideen ble unnfanget mener jeg, men det kan være like bra å forebygge.

"Når KRL mø­ter be­ret­ti­get prin­si­pi­ell og ju­ri­disk mot­stand, er det ikke for­di fa­get er for kris­te­lig, men for­di man ideo­lo­gisk vil fast­hol­de et en­hets­sam­funn der det ikke len­ger fins noen re­li­gi­øs enig­het."

Mjaaland konstaterer at det ikke finnes noen religiøs enighet, så hvorfor ikke like godt rendyrke uenigheten? Akkurat slik som Thomas Hylland Eriksen nå har gått over til å se på segregering som et gode? Lite ante jeg at det var slik man hadde tenkt å organisere landet når det kom flere innvandrere. Jeg trodde at man hadde en plan som innebar noe annet enn å slå et slag for "den lykkelige ghetto" slik Hylland Eriksen gjør.

Det finnes problemer med KRL, og HEF gjør rett i å henge på som en klegg. Men et felles fag har likevel en egenverdi fordi alle tvinges til å lære om hverandre - i sammen. Det er slik vi bygger ned konflikter uten bare å late som om de ikke eksisterer. Da er plutselig ikke Taqiyya så realistisk lengre, slik det fort kan bli om kristne og ateister bare lærer om egne retninger på skolen og bare hører om islam via Fitna.

Nå kan det kanskje synes paradoksalt at en som bruker så mye tid på å kritisere religion nå vil ha fellesskap i religionstimene, men det handler kort og godt om at alle er tjent med mer kunnskap. Det er det vi har skole for.

I stedet for å segregere elever på alle mulige måter etter hvordan deres foreldre foretrekker, foreslår jeg at man istedet oppretter noen homelands for de segregeringsglade på et sted med dårlig vær.

Tok livet av seg etter Scientologi-test

"To timer etter at hun hadde tatt en personlighetstest i regi av Scientologikirken tok den 20 år gamle datteren til stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo (SV) livet av seg.
Kaja Bordevich Ballo hoppet fra fjerde etasje i studenthjemmet hun bodde på i Nice i Frankrike 28. mars i år. Hun etterlot seg en lapp der hun ba om unnskyldning for at hun ikke klarte noen ting. Lappen lå sammen med skjemaet med de nedslående resultatene fra scientologenes personlighetstest. Hun fikk minus hundre poeng på en av testene og ble erklært ustabil, ifølge Dagbladet.
Knust av testen. – Alt tyder på at scientologisekten har spilt en direkte rolle for at Kaja valgte å ta sitt eget liv, mener Ballos partikollega, stortingsrepresentant Inga Marte Thorkildsen."

Vårt Land, 15.04.2008

Jeg har ikke engasjert meg i scientologi-spørsmålet noe særlig men dette synes jeg var svært tragisk.

Konsekvensen av kristendom

"Et år gjorde jeg skandale på julefesten, fordi jeg sa at hvis vi virkelig var kristne, ville vi gått ut og bedt de tyske soldatene inn på det vi hadde av mat. Da skjønte jeg at så kristne var ingen i den forsamlingen. Mamma snurpet munnen sammen. Far var nettopp kommet tilbake fra et opphold i fangeleir for å ha protestert mot Quisling, fortsetter hun."

Berit Ås, Vårt Land, 14.04.2008

Et herlig poeng!

Synd Den Hellige Ånd bare er byttet ut med Zeitgeist nå om dagen.

Muslimer som småsyskon

"När Lars Vilks publicerade sina Muhammedteckningar i somras talades det inte om något skadestånd. ­Vänsterifrån var resonemanget ändå detsamma som i turerna kring Wilders film. ”Hela världen verkar ha gått i barndom på sistone”, skrev exempelvis ­krönikören Nina Wähä (DN 1/10-07), och förklarade: ”Konstnärer som gömmer sig bakom yttrande­friheten, som storebror Lars Vilks som ritar hundar som han vet kommer göra hans lillebror ledsen.”
Muslimer är våra småsyskon, var budskapet, i alla fall i moralisk mening. Och med den logiken blir det ett ansvar för storasyskonen i Väst att inte utsätta sina småsyskon för fel stimuli. För då kan det gå illa.
Om det går illa för nederländska intressen efter Wilders film står det alltså redan nu klart att det finns de som kommer att hålla honom ansvarig. De företag som nu talar om skadestånd uttrycker sig kanske inte i lika uppenbart kolonialistiska ordalag som Nina Wähä i DN. Men när de gör en europeisk debattör ansvarig för muslimska konsumenters val, reduceras muslimer från moraliska subjekt till småsyskon. Ansvaret för deras handlingar förskjuts från dem själva till icke-muslimer i väst.
Därmed placeras muslimska bojkotter in i samma fack som skaderisker som vi annars – och vi må höra hemma i Holland, Sverige eller Danmark – har ­ansvaret för: oförståndiga barn, lösspringande ­hundar eller bollar i rullning. Men då har man också slutat att betrakta människor i muslimska länder som ­vuxna och jämlikar."

Paulina Neuding, svd.se, 14 april 2008

Dette er viktig å ha klart for seg. Hele denne retorikken om at "Du må ikke provosere dem, fordi du vet hvor gærne de blir" er knapt noen form for respekt.
Men det er en annen ting, som er verdt å tenke på. Hun nevner at noen rasler med sablene og vil saksøke om de taper penger på at folk benytter seg av sin konstitusjonelle ytringsfrihet. I prinsippet kunne det jo tenkes at man kunne saksøke dem for å bidra til å svekke våre friheter. Eller kanskje noe som er mye enklere: boikott. Tenk, en bedrift som allerede er svekket av muslimsk boikott, og tror at de skal tjene noen raske penger på å saksøke en som bare har brukt ytringsfriheten sin. Så blir de i tillegg boikottet av hjemlige forbrukere fordi de er så prinsippløse. Det kan umulig være bra for business.
(Av det jeg har lest var det uansett mange som sympati-kjøpte danske varer og at de totalt sett tjente på det. )

Muslimsk fredsdialog plettet af had mod jøder?

"Islam skal dominere verden, Israel skal fjernes fra verdenskortet, og muslimerne skal gøre Hitlers arbejde færdigt.

Det er ikke den slags holdninger, man normalt møder hos fortalere for fred og religiøs sameksistens. Men gennemgår man navnene på de 138 muslimske ledere, der sidste år skrev et åbent brev til verdens kristne, finder man en række personer, som i flere omgange har udtrykt støtte til krig, konflikt og forfølgelse af jøder.

På listen finder man blandt andre Tayseer Rajab Al-Tamimi, som er dommer ved en islamisk domstol i Palæstina. Han er samtidig en mand med meget skarpe holdninger til Israel og har ifølge flere nyhedsbureauer blandt andet udtalt, at "jøderne er dømt til at blive forfulgt, ydmyget og tortureret for altid, og det er en muslimsk pligt at sørge for, at de får som fortjent (...) hvor Hitler fejlede, må vi tage over".

Skarpe holdninger finder man også hos den tidligere pakistanske sharia-dommer Muhammad Taqi Usmani, som i den britiske avis The Times er citeret for at have sagt, at når der er muslimer nok i den vestlige verden, skal de "etablere islams overherredømme"."

Kristeligt Dagblad, 11. apr 2008

49% av journalister mot publisering av Muhammed-karikaturer, 36% for.

"49 prosent av journalistene som har svart støtter redaktørenes avgjørelse om ikke å publisere Muhammed-karikaturer. 36 prosent mener tegningene bør publiseres, mens 16 prosent oppgir at de ikke vet."

Journalisten, 12.04.2008

Hylland Eriksen Lem-lestet

"Hylland Eriksen har fanget opp at religion er blitt populært i hans kretser (andres religion, vel å merke), og blir kanskje derfor skarpere idet han avfeier et par ateister som bombastiske, skråsikre og intolerante – og blir akkurat det selv: «Religion er jo ikke årsaken til vold. Tvert imot har religion i alle år vært et middel til å dempe vold…»
Ikke en heks har blitt brent, eller et korstog eller en terroraksjon utført i religiøs glød? Men så garderer han seg lenger ut i boka: «Hvis religion kommer i veien for nestekjærlighet, er vi mange som vil betakke oss.»
Helvete og protestantisme misliker han, på bisetningsnivå. Han synes å være for arrangerte ekteskap: Indiske ekteskap blir bedre og bedre, motsatt vestlige. Vil noen for alvor ønske at frivillig ekteskapsinngåelse i Vesten erstattes av ekteskap der foreldrene velger partner? Nei da, så alvorlig er det aldri ment.

[...]

Han siterer mange, men ikke Friedrich Schiller som skriver at vi bør gjøre det riktige, ikke strebe etter lykken. Skal folk i Vesten - og først de rike - spørre: Får jeg og mine det enda bedre hvis vi hindrer en varmekatastrofe?
Noen vil mene at vi bør gjøre det som er nødvendig, riktig, uansett. Kanskje gir det litt mening og lykke også – hvis ikke den private lykkefølelsen blir motivet, for da glipper den."

Bokomtale av "Storeulvsyndromet" skrevet av Steinar Lem, Ny Tid, 11. april 2008.

Lem slår til! Artig å se ham riste Hylland Eriksen når han dysser ned problemer med religion i sin glatte relativistiske stil. (De av dere som ikke fikk med dere Bokprogrammet "Befri oss fra Gud" kan se det på Nett-TV her. Argumentene har vi hørt før, men kryssklippingen og kontrasten mellom godslige Dawkins og sinte Hylland Eriksen var verdt lisensen alene.)

Det siste avsnittet jeg har sitert er også noe som er viktig. Lem tenker selvsagt spesifikt på miljøet akkurat der, men det er et sentralt poeng uansett hva det gjelder. Det Hylland Eriksen argumenterer for er jo tydeligvis bare at uansett hva vi gjør er vi akkurat like langt - i forhold til lykke. Men vi bør prøve å gjøre det rette, og når vi noen ganger skjønner at det rette kanskje endte opp feil, så er ikke det bortkastet lærdom. Snarere tvert i mot. Det er bedre å få avkreftet en påstand enn å ikke ha gjort noe. Og noen ganger får vi attpåtil bekreftet ting, om man ikke går rundt i en relativistisk tåkeheim med en kartesiansk frykt for å bli lurt trill rundt av egen fornuft.

Kleppe, Fitna og ytringsfriheten

"Da formann for Demokratene Vidar Kleppe ville leie kinosal i Kristiansand for å vise den sterkt islamkritiske filmen «Fitna», fikk han nei fra kinosjefen.
I avslaget skriver kinosjef Petter Benestad i Kristiansand:

«I utgangspunktet skal Fønix kino være en arena som skal være åpen for de fleste typer filmatiske ytringer, men etter å ha sett den filmen dere ønsker å vise, er jeg kommet til at jeg ikke ønsker at denne filmen skal vises på Fønix kino.

Filmen kan etter min oppfatning virke både støtende og krenkende, og jeg ønsker ikke at Kristiansand Kino skal bli forbundet med denne type budskap».

[...]

Vidar Kleppe er betenkt over det han mener er sensur av ytringer.
- Vi har ytringsfrihet her i landet. Vi synes voksne folk selv burde få se filmen og gjøre seg opp en mening. Derfor ønsker vi å vise filmen på kinosaler over hele landet. Vi lar oss ikke tvinges i kne av kinosjefers personlige sensur, sier Kleppe til VG."

VG, 08.04.2008

Jeg legger merke til at mange bloggere og andre synsere har problemer med å engasjere seg om Fitna, nettopp fordi den er så dårlig at det eneste glupe man kan si noe om gjelder ytringsfriheten - og det har vi jo diskutert før, med mer verdige kandidater å forsvare.

Når Vidar Kleppe blander seg inn kan det umulig bli noe særlig bedre, men hans innblanding kan likevel belyse hva ytringsfriheten handler om og hva den ikke handler om. Og det kan videre belyse hva religionsfriheten handler om.

Et problem med kinosjef Benestads argumentasjon er at han skriver "Filmen kan etter min oppfatning virke både støtende og krenkende". Det er en dårlig begrunnelse. Mange filmer kan være både støtende og krenkende men likevel viktige. Dette er sidrumpet argumentasjon fra en som er mer opptatt av filmens effekt på troende mennesker enn av dens sannhetsgehalt.

Problemet med Fitna er nemlig at den gir et svært skjevt bilde av muslimer. Og siden Fitna gir seg ut for å være en dokumentarfilm er sannhetsgehalten det viktigste vi kan bry oss om. Men for å si det rett ut: hvis Fitna er en dokumentarfilm, så er Thomas Rocco Hansen en gravende journalist. Dette er en propagandafilm og den er rett og slett dårlig.

Som kinosjef har formodentlig Benestad redaktøransvar og kan ta beslutninger om hvilke filmer han skal vise på kinoene sine. Det er det som er sakens kjerne. Geert Wilders hadde rett til å lage filmen, han har rett til å få leve i fred etter å ha laget den, men han og Vidar Kleppe har ikke en positiv rett til at andre skal vise den. Det er nemlig Benestad som bestemmer hva kinoutstyret skal brukes til, og han har kanskje mest lyst å vise Lars and the Real Girl.

Slik er det ytringsfriheten fungerer. Du kan ytre deg til du blir blå i trynet, men du kan ikke forlange at andre skal bruke tid og ressurser på å hjelpe deg.

Og slik skal religionsfriheten fungere jfr. 9.2.

Satte Kongen foten ned i statskirkesaken?

"Tillat meg: Når vi nå har fått bekreftet noe vi har hatt mistanke om lenge, at Kong Harald, i likhet med svenskekongen, har skapt vanskeligheter for politikerne med å insistere på fortsatt pliktmedlemskap i kirka, bør kanskje det kommende landsmøtet i HEF vurdere å gå inn for republikk? Uansett, Kongens intervenering gjør at den nye Grunnlovens § 4 stikker seg ut som et fremmedlegeme i nyordningen: ”Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion.” På den annen side, det er ikke forbud mot selvpisking i vårt land, så vidt jeg vet."

Jens Brun-Pedersen, Fri Tanke, 11.4.2008

Statskirkesaken er blitt et eneste stort gjesp, men akkurat dette bet jeg meg merke i. Hvis Kongen har drevet og lagt kjepper i hjulene for politikerne i denne saken, så er det dags for republikk. Det angår selvsagt ikke bare ham selv, men Håkon og Ingrid Alexandra. Og det angår Norge ellers som betaler kalaset.
Ingenting ville hindret Kongen i å melde seg inn hvor som helst, så hvis det var politisk mulig å droppe religionsplikt for Kongen, så ville det vært et gode. I stedet har Kongen tydeligvis brukt makten sin til å jobbe for at en religion skal ha monopol.

I tillegg kommer alt maset med engler og salmer.
Totalbildet gjør at det for ateister er lite formålstjenlig med republikk hvis kongefamilien på forskjellig vis skal være gallionsfigurer for religiøs tro.

Konfirmasjonens historie

"Tradisjonen med konfirmasjon kan spores helt tilbake til oldkirkens dager. Men i Norge fikk ordningen for alvor vind i seilene da konfirmasjon ble påbudt i 1736. Det ble lovfestet at alle i løpet av sin ungdomstid skulle konfirmeres gjennom en offentlig eksamen i den kristne tro og en kirkelig innvielse med håndspåleggelse og forbønn.
Med påbudet ble konfirmasjonen en juridisk inngangsbillett til det voksne samfunn. Ingen kunne tas ut til militærtjeneste, inngå ekteskap, være fadder ved dåp eller vitne i retten uten konfirmasjonsattest. Og dersom man ikke hadde møtt til konfirmasjon innen fylte 19 år, kunne man straffes med tukthus eller gapestokk."

Vårt Land, 11.04.2008

En interessant innføring i konfirmasjonens historie.

"Ordet «konfirmere» betyr «bekrefte». I Den norske kirke understrekes det at det er Gud som bekrefter sine løfter, ikke konfirmanten."

"Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. Ordet "konfirmere" betyr "bekrefte". I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten ses mer som objekt enn som subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten."

Hadde kanskje vært greiere å skifte navn på konfirmasjonen enn å tillegge Gud handlinger de ikke vet om Gud utfører. Det var meningsfullt for kristne tenåringer å bekrefte at de fortsatt var kristne og at dåpen ikke bare var bortkastet vann, men hvis hvis det nå bare er en forbønn, så kan de kanskje heller kalle det "Forbønn for unge kristne". I en bønn så ber man om at noe skal skje eller ikke skje. Kanskje ber de Gud om å bekrefte sitt løfte. Men når kirken bastant understreker at det er Gud som bekrefter sine løfter, da har de faktisk tatt bekreftelsen for gitt.
Og så er det jo slik at hvis nå Gud faktisk bekrefter løftet sitt, så bekrefter han samtidig sin eksistens, noe mange har ventet på. Jeg la aldri merke til noe slikt. Den eneste bekreftelsen jeg har fått fra kirkelig hold noensinne er at jeg er utmeldt.

Nei, har de skiftet teologisk innhold kan de like godt skifte navn.

Se også: Tror ikke på Gud - velger kirkelig konformasjon.



Vårt Land hadde forøvrig flere saker om konfirmasjon:
– Konfirmeres for pengenes skyld, sier Ketil Stokkan
Penger motiverer mest
– Sett opp et budsjett

Intet nytt det der. Press og penger var de to faktorene som gjorde utslaget for meg.

Hijab kom fra bysantinsk kristendom og fra zoroasterne

"Tildekkingen av kvinner, som i dag forbindes med islam, er ikke en praksis som er grunnleggende eller opprinnelig for islam. Koranen berører ikke spørsmålet om kvinner bør dekke hodene sine, da det ikke var noen aktuell problemstilling på Muhammeds tid. Denne skikken startet først noen få generasjoner etter Muhammeds død. Skikken er et kulturelt lån fra bysantinsk kristendom og fra de persiske zoroasterne. Begge disse kulturene hadde lenge forlangt av sine kvinner at de skulle dekke seg til. I utgangspunktet ble tildekkingen ikke praktisert av alle kvinner, men kun av overklassens kvinner som statussymbol."

Harald Fleishcer, Fri Tanke (Debatt), 27.3.2008

Jeg har ikke fått sjekket dette, men denne tildekkingen er jo noe de har måttet tolke seg til, for Muhammed kom ikke med et påbud som sa at "dere skal dekke dere til slik og slik". Det var vel i utgangspunktet snakk om at de gikk veldig lettkledde på den tiden, og da Muhammed var blitt eldre var de en del menn som siklet på konene hans. Så sa han at de skulle dekke seg til, etter oppfordring fra en annen kar. Men det er jo forskjell på å dekke til kroppen, og å bruke hijab eller enda verre niqab og burka.

Så dette om at hijaben er kristen/zorastrisk var en interessant opplysning fra Harald Fleischer. Synd at storparten av innlegget er det reneste sludder:

"Striden om Muhammedkarikaturene oppfattes som en vestlig kamp for ytringsfriheten. For retten til å lage rasistiske tegninger av arabere og å tråkke på troende muslimer. Samtidig er det også en dansk kamp mot muslimers rett til å ytre seg kritisk i det offentlige rom. Plutselig ble blasfemi greit for våre hjemlige konservative kristne. Å tegne Muhammed med en bombe i turbanen ble en viktig frihet. Samtidig er det ingen som våger å tegne en Kristus med bombe i tornekransen eller en jøde med en bombe i kippaen. Det siste ville vært rasistiskt!"

Jeg tok utfordringen om Jesus:


På samme måte som med Muhammedkarikaturene er dette mer enn simpel blasfemi. Man kan selvsagt ikke si at kristendommen har like stort ansvar for Hiroshima og Nagsaki som islam har for islamistisk terror. Det går for vidt, for det ble ikke brukt noen religiøs begrunnelse for bombingen. Men om vi ser på USA som et kristent land, blir det jo annerledes. Dette er hva den baptistiske presidenten Truman sa etter han ble innviet:

"Boys, if you ever pray, pray for me now. I don't know if you fellas ever had a load of hay fall on you, but when they told me what happened yesterday, I felt like the moon, the stars, and all the planets had fallen on me."

Som et angrep på kristendommen ville dette vært en stråmann. Det går en parallell til den kommunistiske stråmannen kristne bruker mot ateisme, og dermed tar jeg selvsagt avstand fra den samme logikken når det gjelder USA (anno 1945) og kristendom. (Med Bush ville det stilt seg litt annerledes, men jeg ser for eksempel ikke på invasjonen i Irak som et religiøst korstog.)

Men selv om det er en stråmann er det like fullt er det en legitim ytring som fortjener å kunne trykkes. Man kan jo si at selv om USA i 1945 var et kristent land så kunne de likevel bruke atombomber så det viser at kristendom ikke er tilstrekkelig (og ateisme er heller ikke tilstrekkelig for å ha sagt det). Det er ikke en gang dårlig argumentasjon, men det er såpass selvfølgelig at ingen bruker noe tid på å diskutere det.

I alle fall, bildet overfor sier det samme som denne Muhammedkarikaturen. Man kan være enig eller uenig, men begge bildene er helt legitime. Men det er bare Muhammedkarikaturen du kan bli drept for. Av en eller annen grunn tror jeg altså ikke at jeg må gå under jorden etter dette.

Ja, nå har jeg ikke laget et bilde som viser en jøde med bombe i kippaen. Håper Fleischer kan være fornøyd med denne som jeg fant på internett.

To typer kulturrelativisme - en bra og en skadelig

"Kulturrelativistene blir beskyldt for å fortie negative sider ved det flerkulturelle og for ukritisk tolerere alt i innvandrernes religion og kultur. Men i Verdibørsen denne helgen slår de tilbake." Verdibørsen, P2, 15. Mars 2008

Intervjuet hadde sine svakheter, rent journalistisk. Jeg satt som lytter og manglet svar på noe vesentlig: Kultur- og verdirelativisme har nemlig to sider. Det ene er som en vitenskaplig måte å observere på, det andre er når verdirelativisme blir anvendt etikk. Thorbjørnsrud forsvarte den rent vitenskaplige relativismen som bare observerer, men den trenger ikke noe forsvar.
En slik distinksjon mellom en vitenskaplig observasjonsmåte og et syn på samfunnet kom altså ikke frem i programmet. Verdibørsen tar for seg mange interessante saker, men det virker for meg som om det er såpass monokulturelt i redaksjonen at helt åpenbare oppfølgingsspørsmål glemmes. Det er altfor forutsigbart hvem Verdibørsen heier på. Nå hadde de rett nok Jens Tomas Anfindsen på en dårlig telefonforbindelse helt til å begynne med, så de tok i det minste med en med andre meninger, men selve intervjuet ble jeg ikke noe klokere av.
Anfindsen sa noe i nærheten av at med kulturrelativisme, så blir nazistenes behandling av jødene akseptabelt. Det Thorbjørnsrud svarte med var at hvis hun skulle forske på nazister, ja så måtte hun sette seg inn i hvordan nazistene tenkte, og at dermed var kulturrelativisme nyttig. Men det var altså ikke dette Anfindsen snakket om. Han snakket om aksept. Hun snakket om en ren vitenskapelig forståelse. Hvem kan være mot vitenskaplig forståelse?

Bloggposten kunne ha sluttet her, men noen dager etter var jeg på Narvesen og kjøpte Samtiden 01.08 der Thorbjørnsrud hadde skrevet en artikkel om kulturrelativisme. Og der kom Thorbjørnsrud med den distinksjonen jeg ønsket meg:

”Kulturrelativisme kan i utgangspunktet defineres som læren om at ”ulike samfunn har sin egen kulturelle logikk, og at det ikke er mulig å forstå enkeltsamfunn uten å kjenne denne logikken”. Dette utgangspunktet kan utvikles i forskjellige retninger, men jeg vil argumentere for at hovedskillet går mellom normativ og metodisk relativisme. I følge normativ relativisme medfører dette at ingen samfunn (eller grupper) kan vurderes ut i fra andre normer og verdier enn sine egne. Med et slikt utgangspunkt kan man erklære alle verdier og alle handlinger for like verdifulle og derfor like akseptable. I sin ytterste konsekvens kan det medføre at det oppfattes som like akseptabelt å være rasist som antirasist. Ut fra en slik posisjon vil det alltid bli feil å intervenere i andres liv, og alt politisk reformarbeid vil være meningsløst. Metodisk relativisme innebærer derimot kun at man forsøkere å forstå andre på deres premisser, dvs. forstå deres utsagn og handlinger ut i fra deres verdier og deres livsstrategier ut ifra deres totale livssituasjon. Det medfører ikke at forskeren overtar verdisynet deres, og det betyr heller ikke at man aksepterer at alt de sier er sant og at handlingene deres er riktige. Men det er et metodisk grunnleggende begrep for å forstå andre som også krever vilje og evne til å se forbi egne verdier.”

Det er selvsagt den normative relativismen som kritiseres, fordi relativistisk argumentasjon benyttes da i politisk øyemed, dvs. som argumentasjon for hvordan noe bør være. Kort oppsummert går det som regel slik på sitt mest lettvinte: ”Deres kultur er slik og slik, derfor må de få gjøre slik og slik”. Mens den metodiske relativisten ville nøyd seg med første ledd, altså med å forklare hvordan deres kultur rent faktisk er og gjerne hvorfor, så ville den normative relativisten legge deres kultur til grunn for hvordan det bør være. Nå mener jeg at man må skille mellom normativ relativisme som antropologisk vurdering oppe i elfenbeinstårnet, og den mer politiske relativismen på venstresiden som er så alt for forståelsesfull for alle mulige resultater av kultur og som bruker en slik orientering som politisk argumentasjon. Det er der det er mye tåkeprat og inkonsekvens.
Dessverre bestod resten av artikkelen for en stor del av av et forsvar for den metodiske relativismen, som altså ikke trengs å forsvares, i stedet for å se på om muligens relativismekritikerne har et poeng i kritikken av normativ relativisme slik den utarter seg i samfunnsdebatten.

Jeg tror vi alle vil vite hvorfor muslimer eller andre gjør slik og slik, sånn at vi kan finne ut hva som er uproblematisk, hva som er problematisk, og hva som er lett å gjøre noe med og hva som er vanskelig å gjøre noe med. Her er den metodiske relativismen utmerket som et analyseverktøy. Men om vi har som mål å få et samfunn som går noenlunde knirkefritt, da er normative kulturrelativister helt ubrukelige da de bare har som mål å konservere forskjeller, fordi disse forskjellene har en egenverdi, selv om de går på bekostning av samfunnet ellers. (I tillegg mener jeg at det er et vesentlig problem å operere med kulturer som ensartede størrelser. Et individ er en brukbar enhet, men en kultur er det ikke.)

Holdningene mine må sees på bakgrunn av at Norge har reformert seg selv ganske grundig de siste 200 årene, og at dette viser at forandring av gamle tradisjoner både er mulig og nyttig. Norske holdninger anno 1800 hadde ingen egenverdi som folk i dag savner og du må være bra romantisk anlagt for å ønske deg tilbake til 1820. Men hadde kulturrelativismen vært oppfunnet på 1800-tallet, hadde videre reformarbeid i Norge blitt sett på som, ikke bare meningsløst, men en krenkelse av den genuine norske kulturen.

Det som gjør det så irriterende med dagens kulturrelativister, er at de står i en rød/sosialistisk reform- og revolusjonsglad tradisjon, og det er nettopp sosialistene som har ivret mest på for reformer i Norge. Og jeg må si at mange av disse reformene har hatt noe for seg. Likestilling har for eksempel vært et ubetinget gode, og jeg ser gjerne at damene går i militæret attpåtil. All ære til mange av disse barrikadestormerne. Men hvorfor hører vi ikke relativistenes bekymring over at norske manngriser daglig forhindres i å utføre tradisjonell norsk kjønnsdiskriminering? Derom hører vi intet. Berit Thorbjørnsrud er en kvinnelig kulturrelativist som skal være takknemmelig for at folk før henne ikke var relativister, for ellers hadde hun (direkte eller indirekte) hatt problemer med å slippe til på universitetet da dette stred mot den "egentlige" norske kulturen. Dette perspektivet er det som mangler. I stedet hører vi bare om hvordan det vi har reformert oss bort fra de siste 100 årene nå plutselig er bevaringsverdig likevel. Kjønnsdiskrimineringen er altså på full fart inn igjen, så skal vi ikke like godt også ta inn rasismen i det gode selskap igjen?

Den politiske kulturrelativismen er i bunn og grunn bare knitrende konservativ. Selektivt konservativ kanskje, men fortsatt konservativ. Kjennetegnet på konservatisme er om du kan si dette: "If it's not broke, don't fix it." Kulturrelativister kan i høyden gå med på å jobbe mot omskjæring av jenter, fordi "it's broke". Flertallet av muslimer er antageligvis imot denne omskjæringen, så det er ikke spesielt kontroversielt å ville fikse litt på det. Men burka og niqab, det kan og må bevares fordi det er både tradisjon og religion. Mer konservativt får du det ikke. Høyre blir rene SV i forhold.

Forskningsetikk vs. troverdighet
Noe Thorbjørnsrud tok opp i Verdibørsen og Samtiden var det med forskningsetikk, og det er et godt poeng. Hun har intervjuet kvinner som er omskårne, og det oppstår da et tillitsforhold der. Her fra artikkelen i Samtiden:

"Forskerens ansvar er alltid størst: Det er alltid forskeren som har ansvaret for ikke å krenke sine informanters verdighet, og for at ikke forskeren skal kunne skade dem personlig. [...] Hun skal også formidle sin analyse, men forskeren kan aldri hoppe over forpliktelsen overfor sine informanter, og dermed forpliktelsen til å formidle at virkeligheten faktisk kan oppleves på ulike måter. Og da er vi tilbake ved relativismen."

Dette er jo menneskelige hensyn som jeg for all del vil at forskere skal ivareta. Spørsmålet er om vi kan stole på forskningen hvis det pågår en skjønnmaling for at informanter ikke skal føle seg støtt. Jeg vet ikke i hvor stor grad dette skjer, men det er Thorbjørnsrud som selv bringer det på banen og det kan ikke forstås på annen måte enn at enkelte ting, det som er mest vanskelig, holdes unna offentligheten. Det er nok bra etikk, men dårlig forskning. Si hva du vil om klimaforskningen, men vi trenger ikke være redde for å støte ozonlaget.

Forståelse for omskjæring
I Verdibørsen hadde Berit Thorbjørnsrud litt lett for å forstå omskjæring av jenter. Hun var personlig i mot omskjæring, men etter å ha forsket på dette mente hun at kvinner som hadde blitt omskåret ikke hadde det så ille likevel.
Men når hun da sier at omskjæring av kvinner ikke er så ille, så har hun gått fra å prøve å forstå fenomenet (som er prisverdig) til å si at det er akseptabelt, selv om hun er mot det. Jeg vet at hun ikke sa hun aksepterte det, men det hun sa gav likevel den samme effekten. Ettersom hun konkluderer med at det ikke er så ille, så har hun brukt sin forskerstatus til å pynte på en skikk hun formodentlig ikke ville blitt utsatt for selv. Jeg er ikke vrang her, jeg skjønner hva hun vil frem til: at disse kvinnene ikke blir til vandrende zombier etterpå. Men la oss se bort fra omskjæring og la oss heller snakke om noe som mange nordmenn har blitt utsatt for, nemlig å ha knekt armer eller bein. Jeg har gjort det, og jeg har da klart meg. Mange andre har også gjort det og skaden er til å leve med når gipsen er av. Men om det foregikk rituell knekking av venstre underarm på gutter og jenter, så hadde slike vurderinger vært totalt irrelevante. Selv om armene ble lappet sammen på beste måte, så hadde handlingen vært et forferdelig overgrep. Derfor må vi nesten underkjenne slik argumentasjon.
Det er dette som er relativistenes ømme punkt, at de forstår så altfor godt den urett som ikke rammer dem selv. Folk med common sense derimot vil si "Auda, det der virket vondt. Dette vil jeg virkelig ikke utsette meg selv eller andre for." Dårlig forskning kanskje, og antageligvis ganske uopplyst, men mer brukbart moralsk jfr. den gyldne regel osv. Når omskjæring av jenter nå ser ut til å bli mindre gangbart i islam, så er ikke dette takket være kulturrelativister men idealister. Folk som kanskje mangler forståelse og innlevelse i kulturer, men som mener at grensen går et sted, f.eks. ved at man begynner å skjære i kroppen.

Man må gjerne bruke kulturrelativisme som en måte å forstå hvordan andre mennesker tikker, men overlat problemløsningen til folk som mener at problemer er til for å løses, ikke til å bevares for ettertiden.